Minner om fremtiden og vindskjeve furuer

Hva skal vi med hjernens ”default mode” nettverk? Intervju med hjerneforsker Marcus Raichle

- Vi oppdaget det egentlig ved en tilfeldighet, forteller hjerneforskeren Marcus Raichle. Ingen hadde tenkt seg noe slikt... Det er ikke som hjernens synssystem eller bevegelsessystem som folk har visst om i årevis. Vi hadde ingen forutinntatt oppfatning om at vi hadde noe som lignet på dette.

Marcus Raichle

Det som er aktivt når vi er passive

Raichle forteller om oppdagelsen av de deler av hjernebarken som går under navnet ”default mode” nettverket. Oppdagelse og oppdagelse, fru Blom! Hjernebarken har selvsagt vært kjent i århundrer. Det Raichle snakker om, er oppdagelsen av at visse områder av hjernebarken er knyttet sammen i et slags nettverk med overraskende funksjoner. Det har fått navnet ”default mode” nettverket fordi det er disse områdene av hjernebarken som er mest aktive når ingen ytre oppgaver krever vår oppmerksomhet. Et slags grunn-nettverk. Tenk deg en 12 år gammel gutt som er hekta på fotball. Til visse tider er han på skolen, andre ganger er han hjemme og spiser middag, eller han blir sendt til butikken for å handle. Men hvis ingen andre oppgaver legger beslag på tiden hans, vil han stort sett alltid løpe ned på løkka for å spille ball. Fotball på løkka er hans grunn-modus, hans ”default mode”.

- Vi oppdaget dette nettverket omtrent slik, forteller Raichle: - Når folk ba forsøkspersoner om å gjøre virkelig oppmerksomhetskrevende oppgaver, der du fortaper deg helt i det du skal gjøre, bruker du selvsagt oppmerksomhetsnettverket i hjernebarken. Dette var godt kjent fra før. Men vi begynte etter hvert å legge merke til at de områdene som jeg nettopp har beskrevet – ”default mode” nettverket -  når du deltar i disse svært oppmerksomhetskrevende oppgaver, reduser dette nye ”default mode” nettverket sin aktivitet, og når du er ferdig med å utføre oppgaven går aktiviteten her opp igjen.

- Og dette var virkelig en overraskelse, fortsetter Raichle. Det førte til mye diskusjon blant forskere om dette egentlig var noe det var verdt å se nærmere på eller ikke. Mye av arbeidet vårt besto i å undersøke om det vi så kanskje kunne skyldes en feil i måten vi undersøkte hjernen på. Men dette er en lang og komplisert historie som vi nå har avsluttet. Så vi endte opp med denne forestillingen om at det vi så var et spesielt nettverk i hjernen som paradoksalt nok er mer aktivt når du ikke er engasjert i en målrettet oppgave.

Og her ligger nok forklaringen på at dette nettverket først nokså nylig er blitt oppdaget. Vi er vant til automatisk å tenke at det vi bruker hjernen til, er å løse de vanskelige oppgaver, eller å styre målrettede aktiviteter. Vi har lett for å tenke at når vi ikke holder på med slike ting, har hjernen ”fri”. Som Raichle påpeker: - Ingen hadde tenkt seg at hjernen totalt sett er like aktiv når vi slapper av i ledige stunder som når vi konsentrerer oss om en krevende oppgave. Men når vi slapper av, er det ”default mode” nettverket som er den mest aktive delen av hjernen.

Mannen fra Puget Sound

Marcus Raichle, som er både nevrolog og røntgenlege, nærmer seg 80 år og er fremdeles vitenskapelig aktiv. Han arbeider ved Washington University School of Medicine i St. Louis, Missouri i midtvesten. Han kommer opprinnelig fra staten Washington nordvest i USA. Jeg treffer ham først i gamle, ærverdige Hotel Terminus i Bergen, på vei til mottagelsen for forskerne som deltok på ”Bergen fMRI Workshop: Challenges and future perspectives” i september 2013. Jeg var litt sent ute til mottagelsen etter å ha tillatt meg en halvtimes ettermiddagsmeditasjon, hastet ned trappegangen og gikk først litt feil, tok en ekstra runde, og treffer da tilfeldigvis på Marcus Raichle i gangen. Det er ham jeg har reist til Bergen for å høre. Han har på en vellykket måte pekt på at de vanlige strøtankene vi fyller våre ledige øyeblikk med, har en avgjørende rolle i hvordan vi lever.

Han bruker stokk, men er etter alderen ungdommelig i holdning og mimikk. Vi hilser og prater litt før vi kommer frem til koldtbordet med småretter. I og med at vi er litt sene til mottagelsen, ender vi begge opp på det siste ledige bordet i salen. Vi fortsetter praten og finner ut at vi begge har nokså ”diverse interests” og en tendens til å spre oss på nokså ulike prosjekter. I hans tilfelle har dette vært veldig fruktbart for forskningen. Jeg forteller om tidsskriftet Dyade, og vi blir enige om at jeg kan intervjue ham senere på året. Det finner sted via Skype på årets nest siste dag. Jeg sitter i et kontorrom på Acems kurssted Halvorsbøle og tar det opp på iPhone. Han sitter i sin hytte i det store fjord-området Puget Sound utenfor Seattle i Washington. Han er ikke redd for å være usikker i svar til enkelte av mine spørsmål, famler av og til for å lete etter de rette poengene.

Alle våre små, "ubetydelige" minnner

Men hva foregår egentlig i ”default mode” nettverket, spør jeg ham? Hva er det som er så viktig at en vesentlig del av hjernebarken skal bruke enhver ledig tid til noe annet enn å forholde seg til ytre oppgaver?

- ”Default mode” nettverket er på avgjørende måter involvert blant annet i hukommelse, en veldig bestemt type hukommelse, nemlig selvbiografiske episodiske minner, forteller Raichle. - Dette er de minnene vi har av våre egne personlige opplevelser knyttet til tid og sted. Det vil si: Hva var det jeg hadde til frokost i morges? Hvor var jeg i går kveld? Og så videre.

- Mange av funksjonene til nettverket sentrerer rundt en forestilling om deg selv.

- Dette er en helt annen type minne enn, la oss si, at Oslo er hovedstaden i Norge, påpeker Raichle. Alle innbyggerne i Norge vet det, men sannsynligvis kan ingen av dem huske når de fikk vite det. Det er bare faktakunnskap. Og så har vi selvfølgelig en tredje type minner som har å gjøre med alle dine kroppslige ferdigheter, dvs hvordan du gjør ting, for eksempel hvordan du sykler.

- Episodiske selvbiografiske minner er helt spesielle. De er veldig personlige, de er veldig relevante for vårt selv. Hvis du begynner å tenke på det på den måten, så er en viktig oppgave til ”default mode” nettverket å integrere minner om hendelser i livet på en selv-relevant måte. Det er dette som er essensen av ”default mode” nettverket.

Raichle er her langt inne i komplisert psykologisk forskning. Hvis du vil forstå mer av hvordan ”default mode” nettverket setter sammen minner om løsrevne enkeltepisoder gjennom livet til et integrert, sammenhengende bilde av deg selv og din historie, kan du lese artikkelen ” Mona Lisa smiler ikke - Hjernens selvbiografiske minner og vår egen historie” i Dyade nr 4-2013.  

 

Og alt dette har å gjøre med hvordan vi kommer oss videre her i verden

Det er ganske rart, påpeker jeg til Raichle, at et såpass stort område av hjernebarken er avsatt til å håndtere det som i de fleste tilfeller virker som ubetydelige, tilfeldige minner fra tidligere hendelser i livet ditt som du ikke tror du virkelig har bruk for å huske?

Raichle er vant til å møte slike motforestillinger: - Som mange andre grubler du over dette på en ikke-vitenskapelig måte. Det slo meg at enormt mye nevrovitenskapelig og psykologisk forskning dreier seg om hukommelse; hvor mye vi husker, og i hvilken form vi husker det. Jeg har ofte lurt på hvorfor vi egentlig mimrer over fortiden..., undrer han selv. - Det er absolutt ikke slik at vi gjør dette ene og alene fordi vi liker å mimre.

- Hva det gir oss, forteller Raichle, nå mere sikkert, - er en måte å forutsi fremtiden. Dette var et yndet tema for den avdøde forskeren David Ingvar fra Lunds universitet, han omtalte slike minner som "minner for fremtiden". Med andre ord, våre daglige minner har en avgjørende rolle i å hjelpe oss til å danne en modell av verden som vi lever i - og dermed gjøre oss i stand til å forutsi fremtiden. Så vår hjerne har som oppgave å kunne forstå fremtiden. Hvis vi står opp fra en stol og går tvers over rommet, vil den lage ”motoriske” spådommer om hvilken fot som går foran den andre. Når vi møter folk, kan vi huske hvem de er.

- Dette er viktig, for å overleve, det er ikke bare moro, det er viktig. Jeg mistenker at ”default mode” nettverket sørger for den integrasjonen som gjør dette mulig, spekulerer Raichle. - Og ikke bare ved å huske ting som er viktig for selvet, men også ved å sette verdi på det som huskes. Den forreste delen av ”default mode” nettverket har alt å gjøre med å avgjøre om noe er bra, dårlig eller likegyldig. Med andre ord, innkommende informasjon fra kroppen og verden utenfor passerer gjennom dette området av hjernen før den går videre til steder kalt amygdala og hypothalamus og hjernestammen, som lager de emosjonelle reaksjonene vi opplever hele tiden i vårt daglige liv. Og alt dette har å gjøre med hvordan vi kommer oss videre her i verden.

Mange forskere tror at dagdrømming er viktig for kreativitet

En del nevrologer, psykiatere og psykologer har den oppfatning at disse tilfeldige episodiske minnene er en slags mentalt søppel, og at du er mer ulykkelig når du holder på med disse tankene, og at i enkelte tilfeller kan de føre til sykdommer. Hva tror du om dette? spør jeg Raichle.

- Det finnes ingen argumenter her som er hugget i sten. Hvis vi har et fenomen, som de tilfeldige, spontane tankene, er det vanskelig å hevde at det er til ingen nytte i det hele tatt. Akkurat som drømming. Drømming er tankevandring som er frakoblet. Hvorfor drømmer vi? Dette har vi ikke noe klart vitenskapelig svar på. Men det er vanskelig å si at det bare er en ulempe. Jeg tror ikke det. Det er også et faktum at ved en rekke psykiatriske sykdommer kan tankevandring vise seg å være uheldig eller skadelig. Å kunne holde litt avstand kan være viktig. Hos en som lider av schizofreni vil noen av de tilfeldige tankene fremstå som troverdige. I slike tilfeller fungerer tankevandringen dårlig, mot sin hensikt.

- Men på den annen side må normal tankevandring tjene en viktig funksjon. Mange forskere tror at kreativitet er koblet til dagdrømming eller når man spontant tenker på interessante problemstillinger - jeg gjør en del  av dette, forteller han. - Det representerer en måte å finne ut av ting. Kjemilæreren sa til foreldrene mine at jeg holdt for mye på med dagdrømming. Jeg kan ikke fastsette en klar og viktig funksjon til dagdrømmingen min på skolen, men slike tanker er selvsagt viktige for hvordan vi lever.

Raichle slipper sine tanker til på en undrende måte, og bruker episoder fra sitt eget liv for å belyse de gjetninger han har om funksjonen til ”default mode” nettverket. I vår samtale går han trolig lenger enn man vanligvis gjør i mer offisielle fora. Han forteller at han for ikke lenge siden ble invitert til å skrive en oversiktsartikkel om funksjonen til ”default mode” nettverket i et prestisjefylt vitenskapelig tidsskrift. Han takket nei: ”For hva vet vel jeg om funksjonen?” sa han. Men han vet nok, også gjennom andres forskeres arbeid, til å diskutere tankevekkende problemstillinger med Dyades lesere.

 

Den sårbare delen av hjernen

Er ”default mode” nettverket spesielt sårbart? spør jeg ham, vel vitende om at en del forskning kan tyde på det.

- Det er en klar kobling til flere nedbrytende hjernesykdommer, slik som demens, i dette nettverket. Ved Alzheimers demens finner vi flekker med opphopning av skadelige stoffer i hjernen, og de mest vanlige stedene for disse avleiringene er nettop i ”default mode” nettverket.

- Det er noe med dette nettverket som medfører en risiko for slike sykdommer. Stoffskiftet og kjemien i ”default mode” nettverket er forskjellig fra andre områder i hjernebarken, og den generelle forbrenningen her er høy. Det er en lang liste over hvordan stoffskiftet i denne delen av hjernen er ulik resten av hjernen. I hjernen fornyer nervecellenes kontaktpunkter seg hele tiden. Det kan være en mye høyere takt på slik fornying, eller synaptisk plastisitet, i ”default mode” nettverket. Muligens kan dette være en årsak til disse nervecellenes sårbarhet.

Dyade kan her legge til at en mindre del av ”default mode” nettverket heter hippocampus. Uansett årsak, er hippocampus kanskje den mest sårbare delen av hele hjernen, og sånn sett av kroppen. Hippocampus er blant de første områdene til å bli rammet av Alzheimers sykdom.

 

Tre viktige nettverk spiller sammen

Nyere hjerneforskning er ofte opptatt av nettverk, mer enn av sentere. Vi er vant til å snakke om ting som ”synssenteret”, ”talesenteret”, og ”bevegelsessenteret” i hjernen. De hjernebarkområder som ligger mellom disse sentrene har tradisjonelt blitt kalt ”assosiasjonsområder”, med litt diffuse forestillinger om hva som foregår der. Det har vært snakk om å ”samordne” eller ”integrere” informasjon.

– Men ettersom tiden har gått, forteller Raichle, har vi fått en stadig mer sofistikert forståelse av hva som egentlig foregår i disse assosiasjonsområdene. ”Default mode” nettverket utgjøres av flere områder i hjernebarken. De to største ligger langs midtlinjen av hjernen, dels langt fremme i pannelappen, dels lenger bak i isselappen. Så er det to områder som ligger lenger ut på siden av hjernen, omtrent rett innenfor og litt over øret på hver side. Tilsammen er det 5-6 områder som samarbeider innen dette nettverket.

To andre slike ”nyere” nettverk i assosiasjonsområdene kalles oppmerksomhetsnettverket og kontrastnettverket. Hva er forskjellene på disse og ”default mode” nettverket?

- Oppmerksomhetsnettverkene - det er faktisk to av dem, men det er kanskje enklere å snakke om dem mer generelt - er avgjørende for vår evne til å ivareta bestemte oppgaver som vi trenger å gjøre, ifølge Raichle. De er blitt studert ved at man lar folk gjøre spesielle oppgaver som krever at du har oppmerksomheten rettet mot bestemte ting eller forhold. Og vi ser da at et sett med områder i hjernebarken øker sin aktivitet under disse forholdene. De er riktignok aktive hele tiden uansett hva du holder på med, det er det viktig å huske på, men de øker sin aktivitet slik at deres innflytelse over det som foregår har økt. Jeg liker å tenke på som at du mister deg selv i oppgaven, eller i ditt arbeid, og bare fokuserer på hva du gjør.

- Kontrastnettverket [”salience network” på engelsk] synes å være involvert i å avgjøre i hvor stor grad en bestemt sanseinformasjon er relevant for deg. Og dette kommer mye nærmere den oppfatningen vi har av hvordan vi integrerer informasjon om den verden som er rundt oss, med oss selv. Det betyr at du må være i stand til å forholde deg til verden rundt deg, inkludert kroppen, med et slags selvbilde. Noe kan være viktig for deg fordi du liker det, eller fordi du ikke liker det og som potensielt kan være farlig. Dette er avgjørende beslutninger å ta, for å overleve, avslutter Raichle.

Dyade sammenholder funksjonene til disse tre nettverkene slik: Oppmerksomhetsnettverket gjør det mulig for oss å forholde oss direkte til verden rundt oss, dvs her og nå; ”default mode” nettverket gjør det mulig å forholde oss til oss selv og våre minner om tidligere opplevelser,  dvs fortid og fremtid; og kontrastnettverket gjør at vi kan veksle mellom de to andre etter behov.

 

Vindskjeve furuer

Intervjuet med mannen fra Puget Sound er avsluttet. Et tilfeldig møte i trappegangen i Hotel Terminus ledet frem til en interessant samtale. Hans egne spontane tanker og innfall har preget intervjuet, og svarene kommer ikke som skråsikre, ferdigtyggede konklusjoner som ofte er vanlig blant andre forskere. Jeg liker tanken på at han etter samtalen på Skype går tilbake til sin kone i hytten ved Puget Sound, kanskje med utsikt til fjor, øyer og vindskjeve furuer, slik vi er vant til i Norge.

Hvorfor er ”default mode” nettverket viktig? Det er lett å peke på medisinsk viktige problemstillinger, knyttet til for eksempel depresjon, schizofreni og demens. Men bevisstheten om dette nettverket, og de spontane tankene om oss selv som det gir opphav til, gir oss kanskje større forståelse om oss slev som mennesker? Vi er mer enn kjølig intellekt og mekanisk styring av armer og ben, som hjerneforskere har hatt lett for å fokusere på. Kanskje kan det av og til være godt å vite at det i hjernen vår faktisk er gitt rom for våre innfall, våre tilsynelatende litt rare assosiasjoner og følelser.

Produkter

Dyade 2014/03: Tankestrømmens tidsalder

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook