Flink pike skjerper seg

Hanne banket på den gamle brune døren med ugjennomsiktig glass.  Han hørte den raske utålmodige bankingen, åpnet døren og slapp inn kvinnen i begynnelsen av 30-årene.

 

”Hei”, sa han.  Mannen i 40-årene så på henne med rolige brune øyne og et smil om munnen. Hun smilte til ham og presset ut et ”Hei” på utpust.  De kjente hverandre etter hvert godt - hun hadde gått til månedlige veiledninger hos ham det siste halvåret.

 

Han gikk foran henne ned trappen, åpnet døren det sto U2 på,  satte seg,  og pekte på en stol midt i mot.  Hun fikk litt tid til å få igjen pusten.

 

«Så hva i din meditasjon ønsker du å drøfte?», spurte han.

 

«Det går jo stort sett greit», sa hun. « Men det er perioder der jeg ikke føler at jeg  er ledig».

«Hva betyr det?», spurte han.

 

Hanne tenkte seg om. Ja hva var det hun mente? Hun hadde bare uklar følelse følelsen av at noe ikke var som det skulle. 

 

«Det er anstrengende å meditere, jeg føler ikke at jeg er ledig»

 

Han rynket brynene. «Hva er det som er anstrengende?»

 

«Lyden», sa hun.  «Den er hard, kantete. Jeg må  ta i litt for å få sagt den».

 

Han lurte på det siste.  Ta i for å få sagt?  Eller ta i for å få sagt ordentlig?

 

«Og hvis du ikke tar i? «

 

«Hvis jeg ikke gjør det, blir det ingen lyd», sa hun. «Da blir jeg bare sittende der i tanker. Da blir det ikke meditasjon»

 

Han tenkte litt på det han visste om kvinnen foran seg.  Ambisiøs i jobben sin.  En som tok morsrollen svært alvorlig.  Det virket som om samboeren hadde en jobb som krevde at han jobbet veldig mye, slik at mye av ansvaret hjemme lå på henne.  Og hun var tydeligvis ikke en som var i stand til å legge listen lavere - hverken for husarbeid eller jobb.

 

«Så enten  blir lyden hard og kantete, eller så blir den helt borte», oppsummerte han

 

«Ja»

 

«Så uansett hva du gjør, blir det galt?»

 

Hun kjente seg litt oppgitt, visste at her hadde hun vært før.  Han holdt inne det spørsmålet han hadde på tungen, om ikke den følelsen var noe hun hadde ganske mye.

 

Han spurte i stedet: «Når du må ta lyden hardt for å få tatt den – er det noen spesielle stemninger eller følelser i sinnet ditt da?»

 

Hanne tenkte seg om.  «Jeg er jo misfornøyd selvsagt. Føler ikke at jeg får noe ut av meditasjonen når den er slik».

 

Jo, det hadde han hørt før.

 

«Så det er en stemning av misnøye der?»

 

«Ja».

 

Viktig å snakke om misnøyen som noe som var en del av spontanaktiviteten, og ikke bare et uttrykk for hennes objektive og korrekte vurdering av meditasjonen.

 

«Men er det andre stemninger eller følelser der, foruten misnøyen?

 

«Nei!» svarte hun

 

Han hørte at svaret kom litt raskt.  Hun kjente ikke etter, det var som om noe i henne bare dro ned rullegardinen, benektelsen kom på autopilot.

 

Han smilte svakt. «Du svarer raskt. Gi deg tid og kjenn etter»

 

Hanne lukket øynene og sank litt inn i seg selv. Kjente en tyngde i brystet, som spredte seg nedover til magen. Uklare bilder fløt gjennom hodet hennes.

 

Han så at hun lukket øynene.  Og mens hun satt stille - minst et halvt minutt, så han at noe i henne slappet av.  Guarden senket seg.  Uttrykket i ansiktet hennes, som hadde vært litt anspent og energisk, endret seg, og det kom et nesten sørgmodig drag over ansiktet hennes.

 

«Tristhet», sa hun til slutt.

 

Han tenkte på de fremskrittene hun hadde gjort i løpet av de to årene hun hadde gått i veiledning.  På hvor lang tid det hadde tatt å komme under strevingen og misnøyen, som hun hadde både i meditasjonen og livet, ned til de følelsene som lå under.  Nå klarte hun koblingen i løpet av noen minutter.

 

«Kan du si mer om dette? Kjenner du igjen den tristheten fra livet utenfor meditasjonen?»

 

Tanken for igjennom henne – Å nei! Dette har jeg ikke lyst til å snakke om.

 

«Jeg vet ikke helt.Jeg har jo snakket om dette før.  Jeg har det jo bra. Har en interessant jobb. Samboeren min og jeg har det ganske bra. Vi har en datter på 3 år, som det går bra med. Men jeg føler meg ganske sliten. Å få alt til å gå opp – det blir ofte lange kvelder med jobb etter at jeg har lagt Nina.

 

Allikevel føler jeg ikke at jeg strekker til på jobben. Og jeg er ofte sliten når jeg er sammen med Nina, og føler ikke at jeg klarer å være helt til stede.

 

Meditasjonen gir meg jo overskudd, jeg vet ikke helt hva jeg skulle gjort uten. Men nå i det siste er det akkurat som om den også har sviktet meg. Jeg føler meg ikke like uthvilt etterpå, det er som om det å meditere også blir en plikt, noe jeg må gjøre. Så jeg har blitt litt uregelmessig i det siste.»

 

«Så du kopler den tristheten til det å ikke strekke helt til, ikke finne løsninger som får tiden til å gå opp?» spurte han.

 

«Ja. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre? Det er vel bare å holde ut?»

 

«Og for tiden finner du ikke gode løsninger i meditasjonen heller? Det blir feil uansett?»

 

«Ja (sukk).»

 

Hun fortsatte å snakke. Om forholdet til samboeren som var sur og sliten når han kom sent hjem fra jobben, og ikke hadde ork til husarbeid.

 

Om jobben, kollegene og sjefen. Etter hvert om bardommen.

 

Deet virket som sjefen ga henne mye ansvar - og at presset var stort for en småbarnsmor.  Men det hørtes heller ikke ut som hun forsøkte å ha noen dialog om arbeidsbyrden.  Heller ikke kunne han høre at hun stilte noen krav til samboeren om å ta større andeler av arbeidet hjemme.  Hun snakket om hvordan det hadde vært hjemme, med en far som hadde en jobb som krevde mye, og en mor som hadde hatt en del psykiske problemer - noe som hadde gjort at hun hadde måttet ta mere ansvar hjemme enn andre jevnaldrende.

 

Han dreide fokuset tilbake til meditasjonen igjen og fikk henne til å beskrive detaljert hvordan hun gjentok lyden. 

 

Hun hørte selv at hun lød veldig firkantet og regelstyrt.

 

«Jeg er jo ikke helt nevrotisk da», smilte hun. «Men – jeg føler bare at jeg ikke har noe valg – jeg må få det ordentlig til»

 

«Ja – det har du sagt før», sa han. «Ofte. Både om meditasjonen og livet».

 

Et øyeblikk følte hun seg trengt opp i et hjørne, avkledd, sett. Hun kjente irritasjonen under overflaten. Hva visste egentlig han om hvordan det var å være henne? Så kom tristheten. Klumpen i halsen. De satt bare helt stille et par minutter. Hun kjente at hodet hennes var fullt av uklare, forvirrede tanker. Følelsene gikk som bølger igjennom henne, før de etter hvert begynte å roe seg. Det var godt å bare sitte her og kjenne etter. Ikke måtte prestere noe.

 

De snakket litt videre.  Han fikk henne til å fortelle hvordan hun ville det skulle være.  Hvor klar og tydelig lyden skulle være for at det var godt nok.  Hun begynte å moderere seg litt - hørte selv at det lød ganske strengt.  Det var på tide å avslutte.

 

«Så hva sitter du igjen med etter denne samtalen?» spurte han.

 

Hun smilte såvidt. «Kanskje kravene rett og slett må senkes?».

 

Han benyttet åpningen:

«Hvem sine krav?» spurte han. «Dine – eller andres?»

 

«Godt spørsmål», lo hun.

 

Veiledningen var over. Han fulgte henne til døres, og så henne forsvinne rundt hjørnet og ut i vårkvelden.

 

Da hun gikk oppover Bogstadeien i retning T-banestasjonen på Majorstuen følte hun seg litt matt.  Men kunne også kjenne en indre frihet. Det var akkurat som om en bør var lettet av skuldrene hennes. Hun tenkte på det hun hadde sagt om meditasjonen. I morgen hadde hun en følelse av at det ville bli lettere å meditere – uten at hun helt visste hvorfor? Hun gledet seg faktisk. Og hun gledet seg til å komme hjem til samboeren. De hadde avtalt å ha litt tid sammen i kveld bare de to. Prate sammen.

 

Mens han gikk rundt og sjekket at det ikke var flere i huset før han låste, tenkte han på at hun faktisk så bedre ut nå enn for noen måneder siden. Det stramme draget rundt munnen hadde faktisk løsnet litt, og hun hadde ikke så markerte poser under øynene lenger. Og selv om hun var en som skulle mestre alt uten å ta imot hjelp eller inngå kompromiser, virket det som om noe begynte å løsne. Hun var mye nærmere å kunne se alternativer, både i meditasjonen og hverdagen, enn hun hadde vært for to år siden. Fikk bare håpe hun klarte å fortsette å meditere så mye som hun hadde gjort hittil – forhåpentligvis var denne siste perioden med uregelmessighet forbigående. Han smilte littl da han låste døren. Det var ikke bare en ulempe å ha en flink pikes psykologi.

Produkter

Dyade 2014/04: Enklere - Nærmere - Dypere

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook