Dyade 2015/04: Jobbe, nave eller gråte

Leder:

”Vi befant oss til sjøs, men uten å vite hvilken havn vi skulle stevne mot.” Enhver er ”overlatt til seg selv”, sa den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa for nærmere 100 år siden. Men har vi ikke hverandre å rådføre oss med og støtte oss til?

I dette Dyade har redaksjonen bedt flere yngre skribenter om refleksjoner som knytter an til identitet og livsvalg. De fleste har valgt å skrive om tema som har å gjøre med arbeid og prestasjon. Én valgte et identitets-tema i grenselandet mellom biologi og psykologi.

Med seg selv som eksempel reflekterer Jonas Hansen Meyer over sin generasjons holdning til arbeid. Er arbeidslivet noe man kan utsette, noe man kan forholde seg fritt utforskende til, kombinert med en drøm om stjernestatus eller kjendistilværelse? Kan NAV være enløsning?

Carina Heimdal Waag er tvilling og ser på spørsmålet om identitet i lys av det å ha en søster som er enegget med henne. Trangen til å bli ”seg selv” kan være sterk når en som er ganske lik står like ved siden av? Men hvor lik er man egentlig? Og hvordan være ledig i forhold til egen trang til autonomi?

Sheryl Sandbergs globale bestselger Lean In – Women, Work and the Will to Lead er lest av Elisabeth Heimdal. Hun støtter Sandberg i at kvinner i større grad skal melde seg på i konkurransen om lederstillinger. Samtidig påpeker Heimdal at Sandbergs tilnærming kan gå glipp av selvrefleksjon og psykologisk bearbeidelse.

Hva med de som etter hvert, men ikke helt ennå, skal inn i arbeidslivet? Åse Helen Tveitane ser på ungdoms opplevde perfeksjonskrav og depressive tendenser. Er løsningen å gråte hos terapeuten? Hvordan kan forfatteren som lektor i videregående skole møte elevene og hjelpe dem til å kjenne innover?

Prestasjon, karriere, trivsel. Viktig, ja, men er det dette som er arbeidets mening? Var ikke arbeidet til for at vi skulle få unna det nødvendige? Petter Myre Eng ser tendenser til at arbeidet tjener de som utfører det snarere enn det verdifulle resultatet. Bør vi utvikle et mer avspent krav til hva arbeid skal oppfylle av personlige ambisjoner? Er vi på vei mot et arbeids-relativiserende samfunn?

"Fordi det viktigste er ikke hva du er, men hva du selv har valgt å være", synger den franske rockegruppen Fauve i Erik Nesvolds artikkel om den yngre generasjonen i Frankrike. Nesvold kjenner den gjennom venner fra tiden i fransk videregående.

Dette Dyade byr også på en artikkel om nevnte Fernando Pessoa og hans Uroens bok. I denne teksten fra 1900-tallets første halvdel dreier det seg også om hvem man er og vil være: deltaker eller tilskuer.

God lesning!

Dag Jenssen