Åse Helen Tveitane: Hvem kan fortelle meg hvem jeg er?

Vi lever i en prestasjonsorientert tid. Og mye kan tyde på at ungdommers vanskelige forhold til prestasjon har å gjøre med en overdreven orientering utover. Hvordan få ungdommene til å møte seg selv der de er? 

Vi er i et klasserom. En lærer og 29 elever på 16 år. Faget er norsk. Jeg ber elevene gå frem til tavla og skrive noen stikkord som beskriver problemer de er opptatt av i hverdagen. Stikkordene skal bli stående på tavla, slik at elevene kan velge seg ett som de skal skrive essay om. Kritt er lagt i renna under tavla, og ungdommene reiser seg fra plassene sine. Fem-seks elever skriver samtidig, og flere av dem noterer mange stikkord. Andre står i kø for å føye til tema som ikke allerede er notert. Slik holder de på en god stund – og til slutt er tavla full.

Hva står det på tavla? Hva er ungdommene opptatt av? Ordene de har skrevet er både seriøse og useriøse, engasjerte og mindre glødende. Mange er innsiktsfulle, andre ertende. Noen har skrevet klassekameraters navn som problemer de er opptatt av – til leende protester og småslåssing rundt pultene. Andre har notert tema som gjelder internasjonal politikk. På tavla står det «latskap» og «dataspill». Noen har skrevet «Aldersgrenser», andre «Jævla dyre bussbilletter». På tavla står det «IS», «Krig» og «Ebola». Flere har skrevet «Prestasjonsangst», og «Å skulle være best i alt».   

Urettferdige aldersgrenser og internettavhengighet er tema mange ender opp med å skrive om i essayet sitt. Og her er det en del sammenfallende synspunkter i klassa. De fleste er enige om at aldersgrensene for når man må betale voksenbilletter er urettferdig praktisert, og alle er enige om at internett skaper avhengighet blant de unge. Noen gutter velger å skrive om tema som grafitti, dataspill og latskap. Og som ventet er det bare jenter som velger å skrive tekster om prestasjonsangst, og det å skulle være «best i alt».   

Jeg vil bare gjøre det bra

Selvfølgelig finnes det mange oppriktig interesserte ungdommer med faglig arbeidslyst og overskudd så det holder gjennom hele skoleåret. Og som i tillegg kan være enere på idrettsbanen, som musikere eller på andre arenaer. Dette ser det ut til at jentene som skriver om prestasjonsangst og jeg er enige om: Å være ressurssterk er ikke bekymringsverdig i seg selv. Men samtidig er det av og til noe ved den flinke jenta som vekker bekymring – rett og slett fordi hun er i ferd med å slite seg ut.

Mens elevene skriver på tekstene sine, henter jeg ut en og en av dem til individuelle samtaler. Ei skoleflink, pliktoppfyllende jente setter seg ned – og det tar ikke lang tid før tårene kommer. «Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er bare så utrolig ukonsentrert. Klarer ikke å samle meg om skolearbeidet. Det er liksom så fullt i hodet. Og så er jeg så sliten hele tida. Skulle ønske jeg bare kunne sove, skikkelig lenge. Men det går jo ikke…»

Jeg har sterk medfølelse med jenta. Samtidig kjenner jeg på en fortvilelse. Igjen er vi inne på dette temaet. Det begynner å bli så velkjent. Gjennom elevsamtalene kommer stadig liknende betroelser, oftest fra jenter – med depresjonen truende under en tilsynelatende veltilpasset overflate. Jenta forteller om den kampen det er å samle seg om skolearbeidet. At hun sitter hjemme med skolebøkene oppslått og prøver å tvinge fagstoffet inn i hodet, men at hodet er så fullt av tanker at det bare ikke går. Det er liksom ikke plass til det læreren har sagt at de skal lese. Jenta er sliten og vil helst sove. Men tiden er knapp; etter leksene venter deltidsjobb, trening, fritidsaktiviteter, avtaler med venner. Og selvfølgelig har hun, parallelt med alt det andre, kontakt med venner og andre gjennom sosiale medier. Her oppdaterer de hverandre med bilder og kommentarer om hvor de er, hvem de er sammen med, hva de driver med og hva de snart skal gjøre.

Ofte ligger jenta våken det meste av nettene. Hun bekymrer seg over små og store ting. Trente hun nok? Gjorde hun leksene godt nok? Hva mente venninnen med den sms’en? Vil det gå bra med karakterene på skolen? Vil hun komme seg inn på det studiet hun har tenkt seg? Jenta sovner ofte bare få timer før hun må stå opp igjen. Og morgenen etter er hun blant de første som sitter på plass i klasserommet, forsøksvis smilende og tilsynelatende konsentrert. Men under smilet øker skamfølelsen, oppgittheten over hvor sliten hun er og hvor lite hun orker – og ikke minst en snikende redsel for å miste kontrollen helt…

Urovekkende tall

Jeg og den utslitte jenta blir enige om at hun skal snakke med rådgiveren, slik at hun kan formidles videre til skolens psykolog. Tilbake sitter jeg i lett desperasjon – med nok en elev innregistrert hos det psykologiske helseapparatet. Vel og bra er for så vidt det; på vår skole har vi et helsetilbud som fungerer bedre enn noen gang. Men jeg er likevel ikke nærmere å finne ut hvorfor så mange havner hos helsesøster og psykolog. Og er det bare hos oss at det er slik?

Jeg oppsøker nettsidene til NOVAs Ungdata-rapporter, med informasjon fra mer enn 40 000 ungdommer årlig i tidsperioden 2010-2014. Og allerede sammendragstekstene i de siste rapportene bekrefter det jeg har hatt en mistanke om. Rapportene fra 2013 og 2014 viser en økning i tendensen til depresjoner og negative selvbilder hos unge. Til tross for at de fleste unge mellom 13 og 18 år melder om at de trives både hjemme og på skolen, rapporterer eksempelvis tre av ti jenter at de «bekymrer seg for mye om ting» og at «alt er et slit». Mellom 10. klasse og tredje klasse på videregående (VG3) ligger andelen depressive symptomer blant jenter på 23-25 %. Og selv om tallene er lavere for gutter i samme alder, rapporteres det om en økning i depressive symptomer fra 3 % i 8. trinn til 11 % på VG3. Når det gjelder fysiske helseplager settes dette til dels i sammenheng med den psykiske helsetilstanden: I sammendraget til 2014-rapporten påpeker NOVA-forsker Anders Bakken at mange sliter med hodepine, magevondt og smerter i nakke, skulder, ledd og muskulatur. Og av de som sliter mest psykisk, er det nær fire av ti som har daglige fysiske plager. 

Det viser seg at Ungdata-rapporten fra 2013 var det som for alvor skapte overskrifter som «Generasjon prestasjon», «Generasjon perfekt» og «Generasjon depresjon». Rapporten viste nemlig en vesentlig økning i psykiske helseplager hos unge siden 2010. Mediedebatten i kjølvannet av rapporten knyttet ungdommenes depressive tendenser til prestasjonsangst, og de «flinke pikene» ble særlig fremhevet. I sin kommentar til 2014-rapporten nyanserer Bakken imidlertid dette bildet noe; her påpeker han at de velintegrerte og ambisiøse jentene kanskje fikk vel mye medieoppmerksomhet i året som gikk: Den siste rapporten viser nemlig at ungdommene som sliter mest trives dårligere på skolen, gjør mindre lekser, skulker mer og sikter seg i mindre grad enn andre inn mot høyere utdanning. Det er altså ikke de mest vellykkede som sliter tyngst. Likevel understreker Bakken at omfanget av psykiske helseplager generelt øker gjennom ungdomsårene, og da særlig i løpet av tiden på ungdomsskolen. Hva som kan være årsaken til dette er det flere som har engasjert seg i – med ulike innfallsvinkler, og dermed også forskjellige svar.

Et dysfunksjonelt samfunn?

En av ytringene som fanger min oppmerksomhet spesielt er en kronikk av psykolog Per Are Løkke. I «Diagnoser skjuler jenters raseri» (Aftenposten, 14. september 2014) beskriver psykologen jenter som faller utenfor i et samfunn som krever for mye. Løkke peker på de økte forventningene til jenter om å være flinke, snille og attraktive som en årsak til deres problemer. Forventningspresset skaper frustrasjon og sinne, som mange i det skjulte retter innover i seg selv.

Løkke skriver at det er sjelden han snakker med en jente som ikke kritisk og notorisk overvåker sin egen kropp, sitt utseende og sine prestasjoner. Videre hevder han at selvhatet fremstår som epidemisk, og at presset utenfra fører til at mange blir syke. Den moderne «syke» jentepsyken beskrives hos Løkke som et slags firehodet monster av depresjon, selvskading, angst og anoreksi. I følge psykologen er sykdommen indikator på et raseri jentene bærer, mot et system som ikke kan ta dem imot som de er.  Han hevder at jentene mangler synlige, enhetlige og legitime steder å rette raseriet mot der ute i verden – og med dette kan det man kaller psykiske lidelser hos unge jenter snarere kalles naturlige reaksjoner på et samfunn som krever for mye.

Selv om Løkkes kronikk handlet om jenter, hadde den samme generelle budskap som fastlege Harald Sundbys innlegg i Adresseavisen 8. april 2014. Sundby fokuserer både på jenter og gutter, og kaller det en «epidemi» blant ungdom å måtte oppsøke fastlegen sin fordi de har det vondt. I sitt avisinnlegg retter han fokus mot helsevesenets rolle i forbindelse med den deprimerte ungdommen. «Ved å individualisere lidelsen og gjøre den til sykdomsdiagnoser kan vi gjøre de unge en bjørnetjeneste», skriver Sundby. Som Løkke hevder han at problemfeltet er langt større enn individene som kommer til fastlegekontoret, at det har røtter i politikken og kulturen. Han lanserer også en hypotese om at dagens ungdommer fungerer som kanarifuglene i kullgruvene som blir sendt ned for å sjekke luftkvaliteten: De blir «individer som er de første til å bukke under for ‘sosial kvelning’». Med dette mer enn antyder Sundby at det er et dysfunksjonelt samfunn som er årsaken til depresjonstendensene hos ungdommer – og han tar samtidig til orde for at løsningene derfor må finnes i og med fellesskapet.

Jeg kjenner igjen den praksisen Løkke og Sundby viser til, som kan bidra til at helsevesenet faktisk kan forsterke et ungt menneskes problemer. Ved å definere identiteten til ungdommen gjennom en diagnose, blir hun samtidig selv bæreren av problematikken hun sliter med. Men siden diagnoser er nøkkelen til behandling og terapi, settes disse svært ofte for å utløse nettopp slike ressurser. Og med dette kan problemstillingen som Løkke presenterer synes fastlåst: Ungdommen kommer til helsevesenet for å få hjelp, men møter et system som plasserer problemet hos henne selv. Praksisen med diagnostisering som nøkkel til behandling er selvopprettholdende, og utelukker dermed nødvendigheten av å undersøke forhold utenfor individet.

Men er spørsmålet om diagnostisering så enkelt som vi nettopp fikk skissert? Under Acems seminar «Ung identitet i brytning» den 23. april 2015, der Per Are Løkke var en av hovedgjestene, ble temaet nyansert og utdypet. Her kom det frem at det i noen grad er blitt status blant unge å ha en diagnose og gå i behandling. Helhetsbildet viser altså at ungdommer også viser motstandsdyktighet, ved å ta systemet offensivt i bruk. Slik jeg oppfatter det bærer diagnostisering med seg flere og til dels motstridende reaksjoner: For det første er det økonomisk interesse (behandlingsinteresse) i det å gi en diagnose, for det andre kan diagnostisering ha negative konsekvenser for individet, men for det tredje kan det også gi status å ha en diagnose. Med dette blir det mindre klart hva en diagnose egentlig er;  noe man lider av, noe man bruker, eller noe man vil vise frem. Med tanke på at formålet er å hjelpe – ikke å lede oppmerksomheten bort fra vesentlige årsaksforhold, og kanskje også bidra til stigmatisering – oppfatter jeg likevel Løkke og Sundbys fokus på konsekvensene av helsesystemets praksis som svært viktig. 

Det grenseløse fellesskapet som identitetskorrektiv

Men hva med evnen til å kjenne etter innover, tenker jeg der jeg sitter over elevtekstene mine. Sikkert er det i hvert fall at det er mye som trekker oppmerksomheten utover i en ungdoms liv. I elevtekstene står det mye om internett. Og det er ikke så rart. Dagens elever ved ungdoms- og videregående skoler er nemlig av de første i «iPhone-generasjonen»: De har – bokstavelig talt – hatt internett for hånden hele livet. Å legge fra seg mobiltelefonen eller lukke laptop’en når vi skal fokusere på fagtema, oppleves for mange nærmest som naturstridig. Daglig pågår det derfor en kamp mellom lærere og elever, om å legge fra seg elektronisk utstyr når elevene skal følge med på det læreren sier. I håp om å la den voksne fornuften seire, har skolen vår også investert i nye mobiltelefonhyller til alle klasserom dette året. Og tilsynelatende fungerer alt som det skal – hylla er full av telefoner. Hvorfor tar jeg likevel elevene i å sitte med lysende småskjermer i fanget? Jo, fordi de fleste har plassert den gamle telefonen sin i mobilhylla…

Flere av elevene refererer til en undersøkelse om ungdom og internett fra 2011, som konkluderer med at nettet nå er like viktig for ungdommene som brød og vann – og at det slik sett kunne fått plass i Maslows behovspyramide. Det materielle suppleres altså av ikke mindre enn en hel parallell tilværelse, som både utvider perspektiver og presenterer nye «behov». Ungdommene selv tenker at det er en tydelig forbindelse mellom internett og krav. En elev skriver dette om påvirkningskreftene som er i sving:

Bloggere er nok av de som har mest innflytelse på unge jenter i dag. Leserne påvirkes daglig gjennom innlegg som fremhever urealistiske, «perfekte» liv.  Unge jenter er fast bestemt på å gjøre alt for å bli best. Det å ha status er noe som påvirker. De legger ut så å si alt i den digitale verden for [å] alltid være aktive og oppdaterte. Når de legger ut innlegg og eventuelt bilder kommer responsen hyppig. Den digitale verden er den nye dommeren og kommentarene kan for mange være som et hardt slag midt i fleisen. Alt dette kan føre til at unge stresser seg syke.      

Min elev tar spesielt opp jenters stress i forbindelse med normsenderne på internett. Men stresset gjelder både jenter og gutter. I Adresseavisens ungdomsside Snakk ut skriver 15-årige Hege Kristine Dahlen at "[s]om en konsekvens av medias bruk av «perfekte» mennesker øker dette ungdoms fokus på utseende og kjønnsidealer. […]Det å bli konstant påminnet hvordan idealet skal være til enhver tid skaper åpenbart mye indre uro". Dahlen baserer innlegget sitt på tallene fra hjembyen Trondheim i Ungdata-undersøkelsen, der bare 48 % av elevene ved videregående skole meldte fra at de var «fornøyd med utseendet», og der 15 % svarte at de var i et «depressivt stemningsleie».

Som vi har vært inne på ser altså ungdommene selv sterke forbindelser mellom internettvaner og psykisk helse. Likevel sitter jeg igjen med spørsmålet om internettbruken er selve problemet, eller om det bare forsterker en tendens til psykisk overstrekk som er mer grunnleggende nedfelt i en del unge i dag. Jeg har en anelse om at dette overstrekket har sammenheng med en form for utovervendt bevissthet, og at utovervendtheten er noe tillært.

Reality – worst game ever?

En ting er altså internettvaner og selvbildetematikken disse kan bringe med seg. Men kan stressnivået hos «Generasjon Prestasjon» ha noe med oppdragelsen å gjøre? Og har dette i så fall sammenheng med tidsperioden ungdommene er født inn i? Denne mistanken får bein å stå på under et seminar i Relasjonsbasert klasseledelse ved NTNU.

Foreleseren ved seminaret, Tine Krämer, jobber til daglig som psykolog og familieterapeut. Krämer setter søkelyset mot pedagogenes innflytelse på dagens ungdomsgenerasjon. I tillegg til å være «iPhone-generasjonen», representerer elever som begynte på videregående skole i 2014 nemlig en generasjon som har tilbragt stor deler av oppveksten i barnehager. Krämer understreker at en oppvekst med førskolelærere og andre pedagoger som ansvarspersoner, innebærer en hverdag med voksne som ofte korrigerer barnas spontane atferd. Hun benytter noen velkjente utsagn som eksempler: «Ole – hvis du tar den leken fra Even kommer han til å bli lei seg». Og: «Even – hvis du gjør det der flere ganger nå, blir jeg snart sint!». På den ene siden korrigeres barnet vekk fra sine spontane ønsker og handlinger, og inn i mer ønskelig atferd. Samtidig viser pedagogen, gjennom sin profesjonelle distanse, et ikke-privat og dermed ikke autentisk forbilde for barnet.

Vi kjenner også igjen det Krämer beskriver om foreldre, som i beste mening overstyrer barnets impulser: I sin iver etter å få i barnet «riktig mengde» mat, overser mange foreldre at barnet snur seg vekk fra matskjeen som et tegn på at det er mett. Slike eksempler finnes det mange av, og her skjer overstyringen uten at den voksne selv er klar over det.

Vår foreleser understreker at stadig korreksjon av barnas autentiske atferd i noen tilfeller medfører at barnet slutter å kjenne etter innover. Og kan vi ikke kjenne etter innover, kan vi heller ikke ta det som skjer inne i oss selv som utgangspunkt for handlingsvalg. Her ser jeg forbindelser både til mine egne erfaringer og til det Per Are Løkke beskriver om jenter i «diagnosenes tidsalder»: Løkke påpeker at jentene som kommer til ham svært ofte sliter med å se innover i seg selv. Jentene beskrives som «flytende kvisthauger», med en kaotisk mengde løse symptomer som de selv ikke klarer å finne årsakene til. Og kanskje gjør Løkke og Sundby rett i å fokusere på samfunnsmessige dysfunksjoner i disse tilfellene – for hvem skal ta vare på de selvstendige valgene der ytre forventninger gis mandat til å overprøve indre behov?

Identitet og (selv)omsorg

Mye av det vi har diskutert handler om ungdommer som tilpasser seg i for stor grad. Jeg har nevnt forhold som kanskje griper inn i evnen til å kjenne innover, med det pedagogiske paradigmet og internettvanene som vesentlige faktorer her. Noen ungdommer forstrekker seg og blir skadelidende av det. For den personen som baserer hele sin identitet på prestasjoner kan fort falle utenfor i møte med en grenseløs ytre kravstiller. Men selv om vi her har kikket på noen kulturelle symptomer, finner vi likevel ikke én isolert årsak til at «Generasjon Prestasjon» sliter med høyt stressnivå. Som alltid når vi har med mennesker å gjøre vil det være en sum av enkeltfaktorer som fører til at visse ungdommer sliter. Og her er hver historie unik.

Jeg lurer likevel på hva jeg som lærer kan gjøre for å få den utbrente ungdommen til å lette på kravene hun har til seg selv. Hvordan kan jeg bidra til å senke prestasjonskravene hennes, slik at hun kan klare å slappe litt mer av – og kanskje også kjenne etter innover i seg selv?

Jeg gir ikke meg selv en enkel oppgave der. Læreren representerer jo skoleverket, som i seg selv er en vesentlig produsent av krav og forventninger, og ikke minst vurderinger. Og den snart voksne ungdommen er i en fase av løsrivelse og selvstendiggjøring som innebærer at hun ofte avviser velmenende råd fra de voksne rundt henne. En viktig mulighet jeg som lærer har, ligger likevel i erkjennelsen av et grunnleggende psykologisk og sosialt aspekt – som for øvrig vil være i spill uansett hvilken samfunnsform man lever i. Å kunne ta personlig ansvar for det jeg foretar meg i livet er et viktig grunnlag for å ha det bra. Hvis mine egne verdier ligger til grunn for det jeg mener og gjør, vil jeg også kunne legitimere det jeg mener og gjør for meg selv. Men for å kunne ta personlig ansvar må jeg få aksept for den jeg er, og ikke for den jeg synes jeg burde vært – og kanskje derfor kjemper for å bli.

Relasjon prestasjon

Vi er igjen i klasserommet. Jeg står foran 30 unge mennesker, alle negativt innstilt mot agendaen «barokkens litteratur». Gjett om målet om å vekke elevenes personlige ansvar kjennes utfordrende.  Dette er ingen spøk. Jeg ser ut over forsamlingen. «Ja, jeg regner med at dere har lengtet hele uka etter denne timen», sier jeg alvorlig. «Dette er høydepunktet i din karriere som norskelev». Noen skeive smil og høylytte sukk brer seg i rommet. Noen sier «Hæ…? Mente hun det?» Andre kjører videre i ironisk stil og sier «Ja, selvfølgelig. Dette er jo øyeblikket vi har ventet på». Og til slutt kommer latteren.

Når elevene får sagt litt om hva de tenker på akkurat nå, blir stemningen i klasserommet straks mer avslappet. For her kommer det selvfølgelig hjertesukk og frustrasjonsmeldinger over at vi skal lese Dorothe Engelbretsdotters tragiske salmer – og i det hele tatt at pensum i norskfaget kan være så fullt av «tema vi aldri får bruk for». Når disse tankene er kastet ut i rommet, og elevene opplever at jeg aksepterer og verdsetter at de kommer med dem, ser ikke alle like mørkt på dagens faglige agenda. Jeg vet at dette ikke vil få alle med på at norskfaget er gøy, og jeg vet at det ikke alene kan få den stressede jenta til å senke på de indre kravene sine. Men jeg vet også at vår relasjon kan påvirke alles motivasjon. Og i dette ligger viktige forutsetninger for læring.

Litteratur/kilder

-Dagsavisen (Ungdata-resultater), http://www.dagsavisen.no/samfunn/unge-jenter-sliter-psykis-k/

-Laila Flaksvåg-Fleines, «Vår relasjon påvirker min motivasjon: En kvalitativ intervjustudie om relasjonsbygging mellom lærer og elev i den yrkesfaglige opplæringen» (Masteravhandling, UiO): https://www.duo.uio.no/handle/10852/31301

-Generasjon prestasjon UB, http://www.generasjonprestasjon.com/

-Jesper Juul, «Selvtillid og selvværd», Family Lab: http://www.family-lab.com/about/jesper-juul-articles/item/selvtillid-og-selvvaerd-3

-Per Are Løkke, «Diagnoser skjuler jenters raseri”, Aftenposten 14.9.2014: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Diagnoser-skjuler-jenters-raseri-7703098.html

-NOVA, Ungdata-rapport, http://www.ungdata.no/id/27968.0

-NRK om Ungdata, http://www.nrk.no/norge/unge_-prektige-_-og-stressa-1.11873587

-NTNU ung-HUNT (ungdomsdepresjoner og selvmordstanker), http://bmjopen.bmj.com/content/4/8/e005867.long

http://bmjopen.bmj.com/content/4/8/e005867/T1.expansion.html

-Karoline Reistad, «Nytt lavterskeltilbud hjelper deprimert ungdom» (artikkel, forskning.no): http://forskning.no/barn-og-ungdom-psykologi/2014/04/nytt-lavterskeltilbud-hjelper-deprimert-ungdom

-Harald Sundby, «Illevarslende», Adresseavisen, 8. april 2014.

-Sykepleien, http://www.sykepleien.no/nyhet/1719315/unge-jenter-sliter-psykisk