Petter Myre Eng: Hva vil vi egentlig med å jobbe?

På det overflatiske plan er arbeidets utvikling i Vesten de siste 300 år historien om en radikal frigjøring. I det gamle, førindustrielle bondesamfunnet gjorde mangelen på teknologi at de fleste mennesker måtte bidra på jorden for at det skulle bli nok mat til alle. I nær sagt alle vestlige land arbeidet 75 prosent av befolkningen i jordbruket frem til tidlig på 1700-tallet. De 25 prosent som ikke var direkte involvert i matproduksjonen, måtte som hovedregel fylle andre helt nødvendige samfunnsfunksjoner, som lensmann, smed, soldat, baker, handelsmann og liknende. 

Midt på 1700-tallet kom så den industrielle og teknologiske revolusjon, som effektiviserte jordbruket drastisk. I dag behøves det bare mellom 2 og 8 personer for å mette 100 munner i vestlige land. I motsetning til det gamle bondesamfunnet, der 75 prosent av befolkningen var bundet til jorden, fikk vi altså et samfunn der over 90 prosent var frigjort fra jorden.

Hva har vi så brukt denne nye friheten til? I teorien hadde jo faktisk mennesket et valg når nye landbruksmaskiner tok over stadig mer av matproduksjonen: Vi kunne benytte anledningen til å jobbe mindre enn før, eller vi kunne finne nye måter å jobbe på. Som alle vet, valgte vi det siste. I stedet for å ta livet mer med ro, skapte vi nye jobber som tok sikte på å forbedre samfunnet på ulike måter. Samfunnet har da også nettopp derfor blitt sterkt forbedret, både materielt og på andre vis. Få vil derfor for alvor hevde at dette var et dårlig valg. Men likevel: Kan det tenkes at utviklingen, til tross for alt den har gitt oss, også har tatt fra oss noe viktig? Og er det egentlig så åpenbart at det måtte gå akkurat slik det gjorde?

Hvorfor fortsatte vi å jobbe?

Den konvensjonelle forklaringen på at arbeidet overlevde den teknologiske utviklingen, vil nok være at vi mennesker har et instinktivt behov for å øke vår levestandard. I tillegg har vi også et behov for å skape nytt, være i aktivitet, få bekreftelse, hevde oss statusmessig, bidra til fellesskapet og liknende. Det å jobbe kan ivareta alt dette, og arbeid vil derfor alltid være en uatskillelig del av menneskelivet, vil noen hevde.

Denne forklaringen har utvilsomt mye ved seg. Samtidig synes det å være store kulturelle, geografiske og sosiale variasjoner når det gjelder menneskers behov for å jobbe. Mye tyder derfor på at når arbeidet så til de grader overlevde teknologien i Nord-Europa, var dette ikke bare et resultat av en ren naturnødvendighet. Om andre mulige årsaker kan man bare spekulere: Kanskje gikk den historiske utviklingen så raskt at det nordeuropeiske menneske, som i flere tusen år hadde vært vant til å jobbe hardt for å overleve, ikke maktet den psykologiske og kulturelle omstillingen det innebar å jobbe mindre? Kanskje gjør kjølig klima at mennesket instinktivt føler at det må jobbe hardt for å overleve, selv om det teknologiske nivået objektivt sett gjør at dette ikke er tilfelle? Eller kanskje var den protestantiske etikk avgjørende, slik den tyske sosiologen Max Weber (1864-1920) hevdet? Uansett hva som bidro i utgangspunktet, er det klart at den industrielle og teknologiske revolusjon skapte et kvalitativt nytt samfunn, der vi fortsatte å jobbe like mye som vi hadde gjort før – bare på helt andre måter.

Nye begrunnelser for arbeid

Den teknologiske effektiviseringen gjorde etter hvert at det ikke lenger var behov for like mange mennesker på gårdene. Samtidig ble industrien, og de nye arbeidsplassene den tilbød, konsentrert i byene. I kjølvannet av den industrielle revolusjon fikk man også en eksplosiv befolkningsvekst. Alt dette gjorde at byene vokste dramatisk på 1800- og 1900-tallet.

Den europeiske velferdsstaten ble for alvor utviklet først etter 2. verdenskrig. I den tidlige urbaniseringsfasen innebar arbeidsledighet derfor reell økonomisk nød for dem som ble rammet. Arbeid fortsatte derfor å være en nærmest livsnødvendig affære også i byene. Senere fikk vi imidlertid velferdsordninger som sørget for at alle borgere fikk en del av samfunnets samlede økonomiske kake, samtidig som den teknologiske utviklingen akselererte videre. Hvorfor har vi da likevel fortsatt å jobbe store deler av vår våkne tid?

Mye tyder etter mitt syn på at urbaniseringen også skapte en ny og mer ”sosialpsykologisk” begrunnelse for arbeid. Foruten det økonomiske uføret det fortsatt medførte, var arbeidsledighet trolig langt mer eksistensielt problematisk i byene enn det hadde vært på landsbygda. I det gamle, stabile bondesamfunnet var tilhørigheten til gården og hjemstedet, slekts-identiteten og sosiale relasjoner ikke truet selv om det skulle komme en måned eller to der det ikke var spesielt mye å foreta seg. I byene var det annerledes. Mangelen på et fast hjemsted, fragmenteringen av en klar slekts-identitet og mindre stabile sosiale relasjoner, gjorde at man i større grad var kastet tilbake på seg selv og sin ensomhet dersom man ikke klarte å finne fast tilflukt og tilhørighet i et lønnsarbeid. For meg er det akkurat dette romanen Sult av Knut Hamsun handler om: Den forvirrede hovedpersonen som går rundt og sulter i Kristiania er revet opp med røttene fra jorden og slektsbåndene hans forfedre sto plantet så trygt i, og sliter med å finne fotfeste i sin nye, urbane og arbeidsløse tilværelse. Veien til angsten og uforståelige psykologiske krumspring er kort. Dette fenomenet ser vi gjenta seg i utviklingsland i dag, der rask urbanisering er forbundet med en økning i forekomsten av depresjon og psykoser.

Etter hvert som byene vokste, syntes det å oppstå en sammenheng mellom den enkeltes psykologiske uro og mer omfattende sosial og politisk uro. Særlig tydelig ble dette på 1930-tallet, da økonomisk depresjon og massearbeidsløshet økte faren for politiske revolusjoner. Industrialiseringen og urbaniseringen hadde ført til en fremvekst av et klassesamfunn, der ulike samfunnsgrupper etter hvert utviklet en bevissthet om sine interesser og en vilje til å forsvare dem – om nødvendig på voldelig vis. Som følge av dette ble staten på 1900-tallet gradvis tvunget til å ta et betydelig større ansvar for befolkningen enn det som hadde vært tilfelle tidligere. Utviklingen av en velferdsstat akselererte nettopp som følge av 1930-tallets massearbeidsløshet og politiske kaos. Som en del av denne utviklingen ble det i økende grad ansett som nødvendig å skape arbeid til folk. Hensikten med arbeid var altså ikke lenger bare å skaffe nok mat til veie, som i det gamle bondesamfunnet, men å gi folk mening, identitet og atspredelse for å opprettholde den politiske og sosiale orden. Vi ser altså at begrunnelsen for arbeid delvis endrer seg: Fra primært å være et nødvendighetsforhold mellom mennesket og jorden i det gamle bondesamfunnet, blir arbeid i større grad politisk og sosialt begrunnet i den industrialiserte og urbaniserte verden. 

Keynesiansk fremmedgjøring

Den britiske økonomen John Maynard Keynes (1883-1946) bidro avgjørende til den nye måten å tenke om arbeid på. Keynes fikk bredt internasjonalt gjennomslag for at staten i perioder der arbeidsledigheten var høy, måtte sette i gang prosjekter som holdt folk og nasjonaløkonomi i sving, enten disse prosjektene strengt tatt var nødvendige eller ei. Staten kunne for eksempel sette i gang et jernbaneprosjekt, eller bygge en stor bro, for å skape arbeidsplasser. Implisitt har Keynes’ teorier dermed også lagt grunnlaget for forbrukersamfunnet, der man nesten er like opptatt av at det produseres (og konsumeres), som av hva som produseres (og konsumeres). At Keynes’ tankemåte fortsatt har stor innflytelse så vi sist under den økonomiske krisen som fulgte av finanskrisen i 2008-09, der regjeringer over hele den vestlige verden iverksatte såkalt «motkonjunkturpolitikk» for å «holde hjulene i gang».

I de 69 årene som har gått siden Keynes’ død har avstanden mellom produksjon og egentlig nødvendighet økt dramatisk. I 1958 gikk ca. 40 % av et gjennomsnittlig norsk husholdningsbudsjett til matvarer. I 2008 var andelen 11 %.^[i] Vi bruker med andre ord 89 % av våre inntekter til andre ting enn det primære. I ett perspektiv er det selvfølgelig bare positivt at vi kan bruke stadig mer av våre penger på andre ting enn mat. Selv har jeg for eksempel nettopp kjøpt en iPad, som jeg har stor glede av. Likevel taler etter min mening mye for at ”keynesiansk fremmedgjøring” er et dekkende begrep for dagens økonomiske system. Til tross for at vårt økonomiske nivå er skyhøyt over det 1950-tallets nordmenn – som tross alt også levde relativt lenge og vel – kunne drømme om, fortsetter vi å være livredde for arbeidsløshet og inntektstap, og bruker ordet «krise» når vekstratene synker med noen få prosentpoeng. Alle såkalt ansvarlige politikere snakker med bekymret mine om viktigheten av å skaffe «arbeid til alle» og å «holde hjulene i gang.» Den keynesianske fremmedgjøringen har dessuten sneket seg inn i språket, tidvis kanskje også i moralen. I dag kan man med god samvittighet si at man ”jobber” når man skriver en reportasje om Dorthe Skappels avdøde familiehund, utvinner olje fra forurensende oljesand eller produserer klasebomber, men ikke når man handler og lager mat, passer barn, vasker klær eller rydder huset.

Kravene til stadig vekst kritiseres riktignok av stadig flere, men i praksis synes det vanskelig å øyne realistiske alternativer til å la hamsterhjulet fortsette å rulle. Det enkle svaret på hvorfor det er slik, er selvfølgelig at økonomisk nedgang og økt arbeidsledighet også i dag kan innebære betydelige belastninger for de enkeltmennesker som rammes. Også i dagens Europa kan folk som mister jobben miste leiligheten, muligheten til å finansiere sine barns utdannelse, eller muligheten til å betale for livsnødvendig helsehjelp. Dette er høyst reelle problemer som jeg ikke har noen intensjon om å bortforklare. Men for et fyllestgjørende svar på hvorfor det fortsatt anses som så viktig å holde ”hjulene i gang”, er det etter min mening også nødvendig å dykke under denne overflaten, og begi oss inn på en mer eksistensiell diskusjon om forholdet mellom arbeid og mening.

Arbeid og mening før og nå

I den grad man er enig i at utvetydig nødvendighet – som å måtte skaffe mat for å overleve - kan gi arbeidet viktig mening, mangler store deler av det moderne arbeidslivet en slik grunnleggende begrunnelse. Den sterke spesialiseringen som kjennetegner dagens arbeidsliv har dessuten ført til at nødvendigheten er delt opp i bruddstykker, og vanskeligere å få øye på i hver enkelt jobb. I tillegg kommer et annet moment som jeg tror er viktig. Jeg skal vokte meg for å romantisere ensformigheten som preget arbeidet på marken i tidligere tider, men tror likevel at den kan ha hatt et positivt aspekt ved seg: Den kan ha skapt en allmenn erkjennelse av at meningen med livet ikke lå i arbeidsoppgavene i seg selv, men i noe utenfor arbeidet. Videre kan vi, inspirert av Karl Marx, hevde at avstanden til denne meningen trolig var kortere i det førindustrielle samfunnet. I bondesamfunnets sosialt integrerte og dypt religiøse univers sørget trolig ens nærmeste, hjemstedet, naturen og Gud for en mer umiddelbar og helhetlig følelse av mening, som senere ble fragmentert gjennom industrialisering og urbanisering. I et slikt tradisjonelt samfunn blir arbeidet først og fremst meningsfullt fordi det er helt nødvendig for videre liv, og blir ikke betraktet som et mål i seg selv.

Dette skiller seg i så fall markant fra den moderne tid. I tradisjonen fra Keynes har jo arbeidet nettopp til dels blitt et mål i seg selv. Senere utviklingstrekk kan også ha forsterket dette. For mange feminister på 1960- og 1970-tallet var for eksempel deltakelse i arbeidslivet selve Godet som man hittil hadde blitt nektet, og som man nå krevde tilgang til. Et annet moment er at mange moderne jobber er langt mer varierte, interessante og utfordrende i seg selv enn det som var tilfelle i gamle dager. Å fremstille dette som noe negativt, kan selvfølgelig fremstå som ekstremt bakstreversk. Ikke desto mindre kan nok også dette ha bidratt til at arbeidet i moderne tid oppfattes som et eget endemål. Tilspisset og forenklet kan man derfor hevde at stadig flere av oss har valget mellom «keynesiansk fremmedgjorte» jobber, som befinner seg stadig lenger fra tilværelsens grunnleggende mening, og arbeidsløshet, som i alle fall fører til meningstap i et samfunn som er langt mer sosialt fragmentert enn tidligere.

For en del blir løsningen å gi opp søken etter helhetlig mening og erstatte denne med «del-meninger», som man jo blant annet kan finne på arbeidsplassen (i form av f.eks. hyggelige kolleger) og i de konkrete arbeidsoppgavene (som jo kan være varierte, interessante og utfordrende). Alt dette er gode ting som utvilsomt kan utgjøre viktige bestanddeler i helhetlig livsmening. For meg ser det imidlertid ut som at disse del-meningene litt for ofte opphøyes til en plass de ikke fortjener. For dem som synes at det sosiale primært er noe som tilhører den private sfære, som føler at arbeidet blir meningstomt når det ikke handler om annet enn at «jeg» skal takle nye utfordringer (som kanskje egentlig er unødvendige, i verste fall også umoralske), eller som heller vil være «her og nå» enn å avansere karrieremessig, kan deler av det moderne arbeidsliv fortone seg temmelig frustrerende.

Urbaniteten som medløper

Som nevnt over bruker husholdningene en stadig mindre andel av sine inntekter på mat. Hva bruker vi så penger på i stedet? Det som har økt aller mest, er boutgifter. I 1958 brukte en gjennomsnittlig norsk husholdning ca. 10 % av sitt budsjett på bolig. I 2008 var andelen rundt 30 %.

Urbaniseringen – det at flere og flere ønsker å bo omtrent på samme sted - er en hovedårsak til at boligprisene har steget så mye. For å kunne bo i by, må man tjene nokså godt. Spissformulert kan man derfor hevde at mens vi tidligere jobbet for å (over)leve, jobber vi i dag for å kunne bo sentralt. Men som vi har sett, har arbeid har i stadig større grad blitt noe politisk og sosialt, og i stadig mindre grad et forhold mellom mennesket og jorden. Dette gjelder særlig nettopp i byene – på bygda er man fortsatt noe nærmere ressursene og våre grunnleggende eksistensbetingelser. Mange moderne bymennesker er derfor nødt til å bruke mye energi på å forsøke å overbevise andre om at det man gjør er så viktig at man fortjener et stykke av samfunnets kake av lønn og kapital. Samtidig er det et faktum at det egentlig er mindre viktig å arbeide enn det var i tidligere tider. Det er, slik jeg ser det, et misforhold mellom mange urbane menneskers opphaussing av sitt arbeid, og den manglende faktiske nødvendigheten ved en stadig større del av dette arbeidet.

Et felles synspunkt i alle seriøse spirituelle tradisjoner har vært at veien til et så godt, meningsfylt og lidelsesfritt liv som mulig, og gode mellommenneskelige relasjoner, er å slippe investeringen i sitt eget ego så langt man makter. Kan det tenkes at denne innsikten kan forklare en del moderne psykologiske plager? I dagens samfunn, og særlig i byene, er selvopptattheten så godt som bygget inn vår økonomiske struktur. Istedenfor nøkternt å høste av det jorden har å gi, har det blitt økonomisk nødvendig å ”skape seg” ved kontinuerlig forsøke å overbevise andre – kanskje også seg selv – om at det man gjør, er minst like nødvendig og viktig som det de andre gjør.

Den skumle lediggangen

Gjennom renessanse, opplysningstid, industrialisering og modernisering har et sekularisert samfunn oppstått. For mange mennesker i den vestlige verden er Gud i dag helt død. Kanskje har også det materielt behagelige samfunn, med alle sine underholdnings- og atspredelsesmuligheter, tilslørt det behovet mange av oss egentlig har for en dypere eksistensiell avklaring.  Sannsynligvis har den moderne impulsflommen i alle fall minsket vår evne til å finne en slik dypere forankring, fordi slik forankring er avhengig av jevnlig tilgang på stillhet og ro. Når man aldri har visst hva stillhet er, blir den desto mer skremmende når man først møter den. Moderne, sekulariserte mennesker er trolig mer utsatt for eksistensiell angst når man ikke er oppslukt av arbeid og aktivitet, enn det som var tilfelle i tidligere tider. Den moderne mangelen på en naturlig forankring i en slags evig, tidløs og ”stille” dimensjon i tilværelsen – enten man kaller denne Gud eller ei – kan kanskje bidra til å forklare vår litt tvangsmessige omfavnelse av arbeidet? 

Det bidrar heller ikke til mening og trygghet for den arbeidsløse når alle andre familiemedlemmer er ute i «offentligheten» på jobb, i barnehage, eller på skole, og når hele samfunnet har et sterkt fokus på viktigheten av lønnsarbeid. I Norge og ellers i Nord-Europa er det dessuten kaldt og mørkt store deler av året; noe som gjør at ikke-planlagt og formålsfri sosialisering ikke like lett kan finne sted på gater og torg. Dermed blir arbeidsplassen en desto viktigere nødhavn for mening.

Hva bør vi gjøre?

La det være sagt: Mange jobber er selvfølgelig høyst nødvendige og dypt meningsfulle også i dag, og svært mange mennesker har da også et høyst avslappet forhold til jobben sin. I Skandinavia har vi dessuten trolig en langt bedre balanse mellom arbeid og privatliv enn i de fleste andre industrialiserte land. Det moderne arbeidslivet har også gitt oss en materiell velstand uten sidestykke i historien. Jeg setter stor pris på samfunnet jeg lever i på de aller fleste måter, og har intet ønske om å reversere den historiske utviklingen.

Likevel mener jeg altså at utviklingen har bidratt til et tap av viktige dimensjoner i menneskelivet, og at det er grunn til å se med kritiske øyne på den rollen arbeidet har fått i vår kultur. Deler av løsningen kan være politisk. Kan sindig utformede borgerlønnsordninger løsne noe av forbindelsen mellom nødvendig inntekt og stadig mer ”keynesiansk fremmedgjorte” jobber? Kan det tenkes at åttetimersdagen egentlig er en rest av 1930-tallets behov for politisk og sosial kontroll, og at vårt samfunn nå er modent for innføring av sekstimersdag? Kan flere jobber innrettes uten fast arbeidstid, der arbeidsbeskrivelsen angir hva som forventes av utført arbeid over en tidsperiode, og ikke hvor mye man fysisk skal være på jobb?

Andre deler av svaret kan være mer personlig. Selv opplever jeg at regelmessig meditasjon bringer meg i kontakt med en indre stillhet som bidrar litt til å motvirke at enkeltmomenter i livet, for eksempel jobben, går på bekostning av livet som helhet. Stillhet kan også søkes på andre vis. I Norge er vi heldige som fortsatt har mye øde natur og rike muligheter for friluftsliv. Kanskje kan også de religiøse miljøene opprette flere åpne og inkluderende åndelige arenaer, basert på de spirituelle delene av sine tradisjoner? Ved på en ikke-dogmatisk måte å bidra til å gjenopprette moderne menneskers kontakt med det naturlig hellige, kan religiøse samfunn yte sin skjerv til å motvirke at frenetisk jobbing må benyttes til å holde eksistensiell angst unna.

Sist, men ikke minst, kan kanskje bare det å vite hvorfor vi har fått et så sterkt fokus på arbeid i vårt samfunn, bidra til en indre frigjøring for den enkelte. Denne artikkelen har antydet noen mulige årsaker, men har neppe gitt et fullstendig svar på dette omfattende spørsmålet. Den er først og fremst skrevet ut fra et håp om at vi skal få et større fokus på å være livsdyktige og et mindre fokus på å være arbeidsdyktige. For mestrer vi livet, kommer sannsynligvis arbeidsevnen, arbeidsviljen og arbeidsgleden av seg selv.

Takk til Ole Jacob Madsen, Jørgen Eng og Wenche Greve Nergaard for nyttige innspill under arbeidet med denne artikkelen.

Litteratur

-Forskning.no, “Mer enn til salt i maten”, http://www.forskning.no/artikler/2008/juni/184531, 10.06.2013

-David Grigg, The Industrial Revolution and Land Transformation, i M.G. Wolman og F.G.A. Fournier (red.): Land Transformation in Agriculture, SCOPE 1987.

-Statistisk Sentralbyrå, http://www.ssb.no/norge/forbruk/

-Jitendra K. Trivedi, Himanshu Sareen og Mohan Dhyani, “Rapid Urbanisation - Its impact on mental health: A South Asian perspective”, Indian Journal of Psychiatry, Jul-Sep 2008, 50(3), s. 161-165.