Jungelplanten

Hjemme i min stue står en plante. Lange, rare, grønne grener stikker enkeltvis og formålsløst ut i luften, med fete blader på. Dvs det er ikke bare én plante, jeg har flere av samme sorten, av ulik størrelse. De er alle sammen avleggere av hverandre. Jeg aner ikke hva slags plante dette er, kanskje er den en blad-sukkulent? Men jeg kjenner dens historie. Den har fulgt meg i nærmere 50 år. Jeg kaller den ”Afrika-planten” eller ”Toni Nuttis plante”.

En gang i 1967, tror jeg, var jeg på safari med mine foreldre og min lillebror i det sydvestlige Uganda, nær ekvator. Langs grensen mot Tanzania går det en stri elv, Kagera River, noen kaller den for Nilens kilde. Den går gjennom et tett skogbevokst område. Vi oppfattet det som jungel, i kontrast til de åpne gresskledde savannene som dekker mye av Øst-Afrika. Mine foreldre hadde hørt om en hvit kvinne som bodde på en øy midt i denne elven. Man kunne visst få komme på besøk og overnatte der. Vi fant frem, vi fikk kontakt med henne, men måtte reise videre uten å ha fått komme over på øyen. Hun hadde andre gjester, huset var fullt. Noen måneder senere kom vi tilbake, denne gang hadde vi en avtale på forhånd. Vi parkerte et sted i skogen langs elven og ble ført over den strie elven i en liten gondol, omtrent som et lite bur, hengende i en stålwire fra elvebredden over til øyen.

Øyen tilhørte Toni Nutti, en eldre dame som bodde der i sin store bungalow, en enetasjes villa, med flere gjesterom. Det ble sagt at hun var italiensk. At hun og hennes mann hadde vært oppdagelsesreisende i Afrika. Hun hadde for mange år siden blitt enke, men hadde denne øyen, dette huset, og sine afrikanske tjenere. Gjestene betalte for seg, og bidro dermed til hennes inntjening. Jeg husker henne som en litt streng, myndig, eldre kvinne. Kort hår. Jeg merket at mine foreldre trakk mot henne ved enhver anledning, pga alt hun kunne fortelle. Om Afrika i gamle dager, i kolonitiden, mens alt var mer primitivt og opprinnelig. Om hennes fortid som oppdagelsesreisende. Satt hun på en stol spent ut mellom to lange stokker båret på skuldrene av to eller fire afrikanere, slik de riktig gamle oppdagelsesreisende gjorde? Eller var dette bare et bilde som oppsto i min guttefantasi? Hun fortalte mine foreldrene om naturen, plantene, villdyrene. Hun hadde en virkelig flott sommerfuglsamling som jeg fikk studere. Døde sommerfugler som var festet til papplater med knappenåler. Spennende å se på, men en grotesk tanke at de var stukket med nåler tvers igjennom.

Toni Nutti hadde flodhester. Ett par levende flodhester, hann og hunn, som kjæledyr. Ikke i bur, men de bodde på denne øyen midt i Kagera River. De het ”Lord Nelson” og ”Lady Hamilton”. Ja, riktig, han Nelson som vant over Napoleon i slaget ved Trafalgar i 1805, og som noen år senere ødela København med kanonild fra sin store krigsflåte i byens havn, hvoretter Danmark etter noen år igjen måtte oppgi Norge. Og Emma Hamilton, hans elskerinne. Flodhester er ikke løver, men de er allikevel farlige dyr. Jeg husker jeg så Lord Nelson og Lady Hamilton for enden av gressplenen mot den vestre enden av øyen. Man skulle være forsiktige med dem, ikke gå for nære. Men Toni Nutti hadde et eget lag med dem. Hun kunne gå og mate dem. De, som oss andre, lystret hennes myndige stemme. Hun hadde gevær stående klart inne i huset.

Hennes rike midt i jungelelven var en frodig verden med ulike halvtamme dyr, ikke bare flodhester, og med masse planter, både dyrkede hageplanter og ville tropevekster. Og hun var levende historie, med røtter tilbake til en villere og eldre tid i Afrika. Gud vet hvordan det gikk med henne senere. Noen få år etter at vi reiste tilbake til Norge, overtok Idi Amin makten i Uganda, med alle de voldelige omveltninger han stelte i stand, mot både svarte, brune og hvite. Lovløsheten hersket. Senere kom jo også borgerkrigen i Rwanda, ikke langt unna. Kagera River ble da brukt til å bli kvitt 10.000 lik, som fløt nedover, forbi Toni Nuttis øy, og ut i Victoriasjøen hvor de skapte helseproblemer for den lokale befolkningen. Jeg vet heller ikke hvor gammel hun var den gangen i 1967. Uansett krig og ufred, alderen , som jo tar oss alle til slutt, må ha gjort sitt med Toni Nutti. Øyen eksisterer vel fortsatt, men det lille universet av natur, kultur og historie hun skapte, må ha gått til grunne. Jungelen har sannsynligvis tatt over jorden. Det gjestfrie og spennende huset er vel gradvis blitt borte. Som George Harrison, Lord Nelsons landsmann, en gang sa: ”All things must pass”.

Likevel husket vi henne, Toni Nutti, og hennes øyrike. Min mor nevnte henne fra tid til annen, når vi mimret over årene i Uganda. Etter at internettet kom, søkte jeg av og til på navnet hennes. Jeg var fortsatt, i voksen alder, nysgjerrig på hvem hun egentlig var. Hvor kom hun fra? Hva var hennes historie? Hvordan gikk det med henne? Jeg fikk ingen treff, før navnet hennes en dag begynte å dukke opp på google, altså flere tiår etter at hun selv må ha blitt borte. De som skrev, hadde omtrent de samme minnene som meg om denne gamle damen. En webside omtalte Lord Nelson og Lady Hamilton – så stemte det altså, dette med flodhestene, det var ikke bare min barnefantasi som hadde diktet dem opp!

Mer konkret enn treff på google er planten hjemme i stuen. Min mor, som var lidenskapelig opptatt av planter, hadde tatt med seg en stikling av en av plantene på Toni Nuttis øy. Den saftige stilken med de tykke, fete bladene overlevde tydeligvis hjemreisen i bil til Kampala, 300 km mot nord, i Afrika. Her slo den rot, men det var ikke så merkelig, det gjorde som oftest avbrukkede grener hvis man stakk dem i den fruktbare tropejorden der omkring. Året etter reiste vi hjem til Norge, med flere dagers stopp i Addis Abeba, Kairo, Beirut, Istanbul, Athen, Roma og København. Hvordan moren min sørget for å holde liv i den nye stiklingen gjennom denne lange reisen har jeg ingen erindring om. Men det ligner henne å gjennomføre noe slikt. Hjemme i huset vårt i Asker trivdes den godt. Den ble stor og omfangsrik foran vinduet. Igjen gikk det mange år. Til slutt døde også min mor. Broren min og jeg brukte flere måneder på å rydde ut av huset, alle minnene fra flere menneskers liv. Vi hadde nok å tenke på, planten ble nok litt glemt og ble ikke vannet.

Da turen til slutt var kommet til den gamle planten i stuehjørnet, var den død. Bortsett fra helt i enden av en gren eller to, der var det fortsatt grønt liv. Den døde fra roten, hovedstammen tørket deretter inn, deretter grenene, etter hvert som den hvite saften inne i planten ble brukt opp eller tørket ut. Jeg liker ikke når ting dør eller blir borte. Dessuten er jeg litt sta, som min mor. Så jeg klippet av den ene grønne enden fra grenen, stakk den i et glass med vann, og tok den med hjem til kjøkkenbenken min. Jeg ventet spent. Etter en tid vokste det jammen ut noen små, hvite røtter fra stiklingen! Jeg var lykkelig. Helt til min datter en dag fant det for godt å rydde opp i sin fars rotete kjøkken. Stiklingen kjente hun ikke til, så den endte i søppelposen som deretter havnet i containeren ute i vinterkulden. Jeg ble forskrekket da jeg oppdaget hva som hadde skjedd. Hun husker det fortsatt. Jeg føk ut og rotet oppe i søppelet, og fant heldigvis stiklingen igjen. Den havnet tilbake i glasset på kjøkkenet, og overlevde en gang til. I dag er den min stolthet blant plantene. I den finner jeg arven etter min mor, etter Afrika, etter Toni Nutti og en verden som ikke mange husker.

Svend Davanger

Produkter

Dyade 2016/02: Tapte verdener

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

2/24: Rock rytme ro

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook