Litteratur om prosess

Egne, ikke andres svar

Å leve i prosess betyr å søke det som gjør livet til mine valg og mine svar – et liv jeg lever som mitt og tar ansvar for. Det å søke svar hos andre der man primært må kjenne etter selv, kan forvirre. Enkelte av Frans Kafkas verk kan forstås i et slikt perspektiv. At bøker av Hans Fallada og John Williams er gjenoppdaget, kan skyldes samtidens savn etter et liv som er mer indrestyrt, mer prosessorientert.

Kafkas leting

Man kan selvfølgelig diskutere om Frans Kafka, slik enkelte hevder, var det tyvende århundres mest betydningsfulle forfatter. Men få vil betvile at han var en av de viktigste. Hans verker rommer en tvetydighet der ingen tolkning blir endelig. Dermed behøver man heller ikke være så redd for å «ta feil» når man legger en bestemt forståelse inn i ham.

                         Kafkas verker Prosessen og Slottet vises til igjen og igjen; de treffer en samtidsstemning. Prosessen omtales ofte som boken om individets møte med det ugjennomtrengelige byråkrati. Vi arresteres, forstår ikke hvorfor; vi tiltales, vet ikke hva anklagen er og hvordan vi kan forsvare oss; vi dømmes og opplever oss selv uskyldige. I moderne tid er en parallell å bli forfulgt av mediene; man mistenkeliggjøres, men uten mulighet til å forsvare seg på en likeverdig måte, og tidvis uten å forstå hva tiltalen gjelder. Ofrenes forhold til mediene er like asymmetriske som overfor tidligere tiders suverene makthavere. Å rettferdiggjøre seg i forhold til en sensasjonspreget førsteside er nytteløst, og har gravejournalister spadd opp en grav for en og gjennom skandaliserende oppslag kastet en ned i den, er det ikke lett å komme seg ut.

                         Men Kafka kan leses på så mange måter. Til forskjell fra de vanlige tolkninger, vil vi her antyde at Prosessen delvis kan leses som en beretning om hvordan vi aldri kan forstå det som skjer i våre liv hvis vi primært leter etter svaret hos andre. De viktige eksistensielle innsiktene, de sentrale perspektivene, finnes ikke hos anklageren eller dommeren, men i vårt eget. Er vi på jakt etter løsningen på våre utfordringer utenfor oss selv, kan vi gå oss eksistensielt vill. Slik kan Prosessen delvis forstås som en fortelling om det mislykte i å lete etter livets svar på feil sted.

                         Slottet har i seg mange stemninger lik Prosessen. Hovedpersonen leter seg frem til et mytisk og mystisk slott. Han forstår aldri helt hvor han er; vil så gjerne finne noen å spørre og forholde seg til. Når han endelig kommer til slottet, finner han heller ikke frem. Det er ingen å relatere seg til. Lik Prosessen er den ensomme, forlatte og hjelpeløse stemning sentral. Eksistensielt er det lett å kjenne seg igjen. Man hører ikke til, men ville så gjerne. Slik kan det kanskje bli hvis svarene skal finnes i andres slott og ikke hos en selv. Den nesten kvelende utryggheten i Prosessen og Slottet kan muligens reflektere den eksistensielle fremmedgjorthet i en kultur vendt mot andre, mot det ytre, uten å være balansert i en evne til å kjenne etter innover. Leter man etter svar, bekreftelse og mening i superstjernenes liv, i media, i det som skjer der ute, glipper det, man finner det ikke, kan føle seg enda tommere og mer fortapt, og må lete videre.

                         Det kan ligge nær å trekke paralleller fra Kafkas forfatterskap til hans eget ikke trygt forankrede liv: tsjekkisk-tysk jøde med en kontorjobb langt fra hans virke som forfatter, med et vanskelig forhold til faren (skildret i essayet Brev til min far) og særlig ett uforløst kjærlighetsforhold. Skjebnen dømte ham til en relativt ung død (rett før fylte 41 år) gjennom den tuberkulose som rammet ham, og som vel ble opplevet som en tilfeldig og urettferdig skjebne. Kafkas forhold til sitt eget forfatterskap var så sammensatt, så fordømmende, at han ba sin nærmeste venn, forfatterkollega og forlegger Max Brod, brenne alle litterære nedtegnelser han etterlot seg som ikke allerede var publisert, herunder de uferdige arbeidene Prosessen og Slottet. Men Max Brod mente det ville være et litterært overtramp av historiske dimensjoner å gjøre som han hadde lovet og valgte i stedet å ferdiggjøre og utgi arbeidene. Kafkas liv kan til en viss grad forstås som en søken etter anerkjennelse, hos far, familie, kjærester og venner – men som det utvilsomme geni han var, også meget mer.

Hva vil du ta opp?

Meditasjonsveiledning i Acem starter ikke der man sluttet sist; men der man er her og nå: Hva vil du ta opp? Veilederen gir ikke svar, men hjelper den som mediterer til å formulere det som oppleves uforstått eller problematisk i meditasjonen.

                         Lik andre prosesser er veiledning en åpen situasjon; ingen vet på forhånd hvilken vei den tar. Gjennom dialogen kan et tema utkrystallisere seg der den mediterende ser klarere hvilke sider ved personligheten som utfordrer meditasjonen. Spørsmål om paralleller mellom meditasjon og hverdag kan gjøre dynamikken tydeligere.

 

Mot katastrofen – men trofast mot seg selv

To bøker «gjenoppdaget» i det 21. århundre skildrer personer som lever i forhold til sitt eget, som ikke spør hva andre synes de burde gjøre, men som gjør det de finner riktig, selv om konsekvensene kan være katastrofale.

                         Den ene er Hans Fallada: Jeder stirbt für sich allein (Hver dør alene). Fallada, som selv var psykiatrisk pasient og stoffavhengig, skrev visstnok boken på nærmere seks hundre sider på seks uker. Så var han da også godt sint på den nazi-kulturen boken er et oppgjør med. På film fremstilles nazitidens representanter til dels som litt flott utseende personer. Fallada skildrer dem forgrovede og gemene, slik han sikket hadde opplevd dem. Hovedpersonene er to helt alminnelige mennesker som bestemmer seg for å gjøre motstand. De er velmenende, men temmelig naive og blir et lett bytte for Gestapo. Men Fallada skildrer dem som de eksistensielle vinnerne i forhold til systemets forsimplede skurker. De gjorde det de syntes var riktig. Utsatt for et enormt ytre press valgte de ikke å gi etter, men følge sin egen stemme. Å leve i prosess betyr ikke at man må utsette seg for personlig risiko ved et slags opprør mot ytre strukturer. Men det innebærer å lytte til hva man selv synes «stemmer». Tross den tragiske utgang har Jeder stirbt für sich allein en eksistensiell klarhet og ro som Prosessen og Slottet mangler. Kanskje kan den store salgssuksessen boken nå har fått, forklares med at dens indre orientering, dens betoning av å finne hva man selv mener, har en stor appell i en ytreorientert kultur.

                         John Williams’ Stoner har hatt noe av den samme skjebne som Falladas bok. Ved den opprinnelige utgivelsen i 1965 var interessen begrenset med et opplag på under 2 000 eksemplarer. Men inn i det 21. århundre ble verket gjenoppdaget og gjenstand for et betydelig salg. De ytre rammer er svært ulike, men eksistensielt har historiene et visst fellestrekk. Stoner er den alminnelige, ytre sett nesten stakkarslige professoren i engelsk ved et amerikansk universitet som forsøker å gjøre det han synes er riktig. Han lever med en nærmest redselsfull hustru og en horribel sjef som forsøker å ødelegge karrieren hans fordi Stoner ikke lar seg presse til å bedømme en avhandling annerledes enn han finner naturlig.

                         Ytre sett er Stoners liv til dels nokså trist. Men indre sett er det, slik det sies i en omtale av boken, en historie om kjærlighet og trofasthet. Stoner forsøker å gjøre så godt han kan slik han til enhver tid vurderer det, og lever et liv som ikke er en ytre suksess, men indre sett hans liv. Bak salgstallene til både Stoner og Jeder stirbt für sich allein ligger muligens en søken etter det liv som er ens eget. I Prosessen og Slottet ender det i en slags forvirring. I Jeder stirbt für sich allein og Stoner går det ytre sett til dels dårlig, men sett innenfra skinner gjennom en form for tilfredshet eller mening – en sjelelig virkeliggjørelse. Ingen vil ønske å gjenta livet til hovedpersonene i Prosessen og Slottet. Men de indre prosesser til Jeder stirbt für sich allein og Stoner kan være mer tiltrekkende (selv om vi ville være takknemligr for å slippe Gestapo, samt hustruen og sjefen til Stoner).

                          

On your own

Noen spørsmål, valg og utfordringer er helt personlige. Å kjenne etter hvor man er, utgangspunktet for å være i prosess, kan man bare gjøre selv. Andre kan hjelpe en, men en eksistensielt prosessorientert livsholdning er ens eget valg.

                         Å handle spontannært dreier seg ikke bare om å reflektere eller bevisst å forstå. Det blir for intellektuelt eller kognitivt. Det er mer snakk om en eksistensiell evne til å kjenne etter, til å fange opp de kreftene som til enhver tid arbeider i en og ha dette med seg inn i handling. Surrogatmødre kan fungere, men ingen andre kan overta den utfordring det er å være i prosess.

                         For dem som acem-mediterer, kan meditasjonen gi en modell. Den meditative handling etterstreber ikke et resultat. Man søker å tilpasse egenaktiviteten til det som spontant er til stede i ens bevissthet. Man tenker ikke over hva som er der, man forsøker ikke å forstå, men bare gjenta lyden slik at den best mulig inngår i den øvrige bevissthetsstrømmen.

Produkter

Dyade 2017/01: Liv i bevegelse

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook