Skrevet av Eirik Jensen
Hvem blir vi når vi blir syke?
For et par år siden ble redaktøren av dette nummeret rammet av alvorlig sykdom. Det var høyst overraskende og uventet, og han skulle naturligvis helst ha ønsket at det ikke ble slik. Men han kjente flere andre som også hadde gått gjennom alvorlig sykdom. Alle hadde dessuten mange års erfaring med å reflektere sammen i grupper, så vel som i enerom i meditasjon. «Felles skjebne, felles trøst», men kanskje også noe mer? Kunne deres felles erfaring også kunne vendes til noe konstruktivt? Dette nummeret er resultat av en refleksjonsprosess som sykdom igangsatte hos bidragsyterne.
Alvorlig sykdom gjør det tydeligere for oss hvem vi er. Med et uttrykk fra Acems medita-sjonspsykologi er alvorlig sykdom aktualiserende. Den bringer frem reaksjonsmåter og mestringsstiler som vi også ellers tyr til, men nå med tydeligere konturer som vi ellers ikke nødvendigvis har vært oss selv bevisst. Refleksjonsprosessen rundt dette Dyade har gjort det tydeligere for oss hvem vi er. På godt og vondt.
For noen av oss har sykdommen satt i gang grubling. Hva er meningen med dette? Å bli alvorlig syk er krenkende: Hvorfor skjer dette nettopp meg? Er ikke dette grunnleggende urettferdig? Den kan føre til sinne, eller til kamp- og mestringsvilje, og trass. For andre rettes aggresjonen utover mot dumme leger som kan ta feil, og som ikke kommuniserer bedre. Kanskje de ikke er til å stole på. Andre igjen finner nye måter å nærme seg sitt eget liv på, når sykdom stenger for det man tidligere hadde glede av. Ikke trene så hardt lenger? Yoga åpner for ny og annerledes kontakt med egen kropp, og med psyken som bor i den. Atter andre har en nærmest ulykkelig trang til å se positivt på fremtiden, dystre sykdomserfaringer til tross. Overbevist om at dette vil gå bra! Sikkert en ressurs, men kanskje også en begrensning i evnen til å ta inn over seg noe av alvoret? Og hvordan er det når en som er lege, plutselig opplever at alvorlig sykdom også rammer ens nærmeste? Hvordan er det for en lege å måtte dele en alvorlig og dyster diagnose med en pasient?
Dialogen og felles refleksjon omkring våre sykdomserfaringer har gjort oss litt tydeligere for oss selv. Paradoksalt har sykdom dermed også blitt en ressurs. Måtte Dyades lesere helst slippe å måtte gjennomgå alvorlig sykdom. Men statistikk viser at ikke så rent få av oss likevel vil komme til å gjøre det, i alle fall etter hvert som alder inntrer. Og om den ikke rammer oss selv, vil det kunne skje våre nærmeste. Hvordan det er å være menneske når det skjer, er en allmenn erfaring som, selv om den ligger i fremtiden, vi tror vil kunne være innsiktsskapende også for andre å ta del i. Derfor disse meditasjonene omkring hvem vi blir når vi blir syke. For å gjøre det mulig å dele de mer personlige sidene ved disse erfaringene uten å måtte skrive om eller på andre måter beskytte den enkelte, er artiklene anonymiserte.
Til slutt et leseråd: Ikke les alle artiklene på en gang, med mindre du har hang til det dystre. Det er ikke primært det triste i alvorlig sykdom som er vårt anliggende, men den psykologiske og eksistensielle erkjennelsen den kan gi grobunn for. God lesing!
