Lykke i koleraens timer

Under en epidemi blir de trygge rammene som har holdt hverdagen samlet sprengt, og indre konflikter kan flyte fritt. Det kan oppfattes som en reell trussel, en farefull tilstand som må avverges, men kan også oppfattes som en sjanse, en mulighet til å ta omveltende grep. Hovedpersonen i Thomas Manns Døden i Venedig griper denne sjansen. Han får et nytt begrep av hvor lenge et lykkelig liv varer.  Hvordan kan romanen leses som kjærlighetserklæring til epidemier?

-----------------

Thomas Mann (1875-1955), tysk forfatter, Nobelpris i litteratur i 1929, vokste opp i et fornemt kjøpmannsmiljø i hansastaden Lübeck, var kjent for sin strenge etikette og korrekte levesett. Under nazistregime i Tyskland flyktet Mann først til Sveits så til USA hvor han oppmuntret det tyske folket til motstand gjennom radiotaler. Et sentralt tema i Manns verk er spenningsforholdet mellom kunstnerisk virksomhet og borgerlige, konservative verdier. De fleste av hovedpersonene som sliter med denne konflikten, mister fotfeste og river – i verste fall - alle rundt seg med seg i avgrunnen. Sykdom er ofte veien de går siden den gir visse rettigheter: den fritar fra plikter, unnskylder og muliggjør avvikende atferd.

--------------------

Se Venezia og dø

Det er ikke tilfeldig at Thomas Mann valgte kolera som den dødbringende sykdommen. Kolera utløses av tarmbakterier som overføres av forurenset vann, i sjeldnere grad fra menneske til menneske og fører til ukontrollerbar diaré. Det karakteristiske med epidemien - det skitne, illeluktende, som tar all verdighet fra den syke – rammer hovedpersonen ekstra hardt. For han står for det strikt motsatte i både holdning og livsførsel.

Det er heller ikke tilfeldig at Thomas Mann har valgt Venezia som skueplass for fortellingen. På grunn av beliggenheten og byggekonstruksjonen har Venezia alltid stått som symbol for undergang. Men Venezia står også for ultimativ skjønnhet og har kulminert i ordtaket Se Venezia og dø.

Hovedpersonen i romanen, Gustav von Aschenbach, er først og fremst en dannet, distingvert, godt voksen herre som er bundet av konservative konvensjoner og forventninger. Som profilert forfatter strever han mer etter perfeksjon enn kreativitet. At han bestemmer seg for Venezia som reisemål er dermed en risikofull avgjørelse mot alle odds - særlig etter flere advarsler.

Kanskje er denne avgjørelsen et uttrykk for en dyptliggende lengsel som blir frigjort når de ytre rammene faller bort.

Von Aschenbach møter skjønnhet og begjær i den unge Tadzio, en turist som han selv, og blir fullstendig betatt. Han forynger klesstilen som om han var på frierfot, farger håret mørkt, bruker sminke og parfyme og følger gutten gjennom byen som en hund. Kort sagt: Gustav mister mer og mer det respektable ytre og fotfeste i takt med at Venezia blir infisert av koleraen.

En nøkkelscene i romanen utspiller seg på stranden Lido. Gustav som har fulgt begjærets objekt hit føler at gutten vil lokke ham ut på dypt vann. Tadzio står i sollyset med føttene i bølgene på vei til å ta et bad. Han ser seg over skulderen, vel vitende at han blir observert, og møter Gustavs blikk, utfordrende, oppfordrende, men Gustav gir ikke etter, ikke der og ikke da.

På det tidspunktet koleraen er et faktum og byen nedstenges, blir Gustav i et merkelig oppstemt humør.

Han har fortsatt muligheten til å reise som mange av de andre gjestene, men han velger å bli - det finnes ikke noen vei tilbake til herren han var før reisen. Gustav har bestemt seg for å se skjønnheten og føle lidenskap selv om døden er prisen.

Han tar avskjed fra livet på Lidostranden med ryggen til byen og samfunnet. Henslengt i en fluktstol nyter han utsikten mot havet og den vakre Tadzio ved vannkanten.

Havet er for ham uforenelige motsetninger: Det beroligende i bølgenes rytme og det opprivende, målløse, farlige. Havet er som kunsten: Den gir ham muligheten til «et opphøyd liv, men den fortærer også raskere.» Slik er det også med lidenskap.

Gapet mellom hans lystfulle slutt og tidligere liv kan ikke tydeliggjøres bedre enn med fortellingens siste setning: «ennå samme dag mottok en respektfull rystet (sic!) verden efterretningen om hans død.»

Koleralykke

Romanen er en fortelling om en personlig krise. Den kan ikke løses i vante omgivelser og i hverdagen, men den får komme til utbrudd under epidemien langt hjemmefra. Reisemålet er et bevisst valg og hovedpersonen tar sjansen selv om små hendelser og varsler advarer ham mot risikoen.

   Koleraen og Venedig gir en passende bakgrunn slik at det ytre speiler den indre konflikten. Gustav von Aschenbach blir revet i to: kroppens begjær og lidenskap på den ene siden – fornuft, konvensjoner og døden på den andre.

Han velger både og.

   Døden er ikke en undergang fordi han har levd. Å nyte det livet han har ønsket seg er tidsberammet og stedbegrenset, men hvem bestemmer at et lykkelig liv er et langt lykkelig liv?