Å være bevisst hva man gjør

- møte med en gestaltterapeut

Nils Magnar Grendstad er 47 år gammel og for tiden lektor i pedagogikk ved Norsk lærerakademi i Bergen. Han har arbeidet med gestaltterapi både som terapeut overfor enkeltklienter og med opplæring av nye gestaltterapeuter, og er en av de her i landet som har mest erfaring med denne terapiformen.

Kan du si noe om din utdannelse og bakgrunn?

— Jeg er utdannet lærer og logoped, og har tatt psykologi grunnfag og pedagogikk hovedfag ved Universitetet i Oslo. Det er min formelle utdannelse her hjemme. Senere har jeg tatt spesialstudier innenfor mitt fagfelt i USA og litt i enkelte andre land.

Du tok også doktorgraden?

— Ja, ved University of California tok jeg doktorgraden i konfluent pedagogikk. Konfluent pedagogikk bygger m.a. på en del sentrale gestaltterapeutiske teorier og arbeidsmetoder.

Hvordan kom du bort i dette med gestaltterapi?

— Det var ved lesning av artikler i fagtidsskrifter, at jeg snuste opp dette ordet. Jeg bestilte så bøker fra boklister, og en kollega og jeg begynte selv å praktisere gradvis. Etterhvert ble det bare mer og mer. — Jeg deltok i en internasjonal konferanse i humanistisk psykologi i Amsterdam i 1970. Georg Brown, som er min fremste læremester i gestaltterapi, plukket mitt navn fra deltagerlisten. Han inviterte meg senere til Amerika til University of California, Santa Barbara, hvor han er professor. Senere har bare snøballen rullet videre.

Det sies at gestaltterapi ikke bare er en terapiteknikk, men også en livsform. Har du noen kommentar til dette?

— Jeg har ikke hørt dette før du nå nevner det, men det passer umiddelbart inn i min tankegang. Når jeg tenker på enkelte gestaltterapeuter jeg kjenner, så synes jeg det kan stemme bra. Det jeg primært tenker på her er understrekningen av å være i nuet. Jeg ser på dette som noe som ikke bare er viktig i en terapisituasjon, men som er vesentlig for å få det meste ut av livet, uansett. — Det andre momentet er dette med å være seg bevisst hva man gjør, og om det man gjør står i samsvar med det man ønsker å oppnå her i livet.

I Zen-buddhismen som er en av de kilder gestaltterapien springer ut av, så legges det også stor vekt på et disiplinert liv, slik at også mer stille sider ved vår personlighet kan vokse frem. Er ikke dette noe som er gått tapt i gestaltterapien hvor man legger så stor vekt på å leve ut ting her og nå?

— Jeg er ikke helt enig i det. Når jeg har jobbet med gestaltterapien, så er det også med en bevissthet om at det også skal stemme overens med det jeg ønsker å oppnå i livet. Det blir ikke fremhevet i selve terapisituasjonen, men det ligger der hele tiden implisitt. Dette kan kanskje formuleres med følgende spørsmål. Hva er det jeg gjør? Er det jeg gjør det jeg ønsker å gjøre? Jeg fremhever dette nokså sterkt i min applikasjon av gestaltterapi, særlig når jeg anvender den i pedagogisk sammenheng. Men jeg er enig med deg i at når vi ser gestaltterapeuten praktisere, så springer dette ikke så umiddelbart klart fram. Ellers vil jeg si at når det gjelder Zen-buddhisme, så er det riktig at Fritz Perls refererer til den av og til, men jeg tror ikke det er noen klar sammenheng. Jeg har mer inntrykk av at Perls refererer til Zen-buddhismen mer for å poengtere enkelte aspekter og for å finne noen ord og vendinger som passer med hans egne synspunkter.

En annen ting med Perls, slik jeg har oppfattet ham, er at han litt oppfordrer folk til å være seg selv og gi blaffen i andre mennesker. Hovedpoenget i den gestaltterapeutiske bønn går ]o ut på at «jeg er jeg, og du er deg.» Hva da med omtanke for andre mennesker?

— Jeg er selv ikke enig i gestaltbønnen. I en artikkel som nylig er publisert, går artikkelforfatteren nettopp til angrep på det du her nevner, at det kan bli noe omsorgsløst og en gi blaffen holdning, hvis man skal leve etter gestaltbønnen. Nå har jeg ikke selv truffet Fritz Perls, men jeg har snakket med to av dem som har stått ham svært nær. De sier at selv om gestaltbønnen kan lyde noe kynisk, så var ikke det Perls' holdning. Han var en veldig omsorgsfull person selv . — Men jeg er enig i at denne bønnen, og også en del av Perls arbeider kan tyde på at han kunne gi blaffen av og til. Jeg bør kanskje nevne en ting til her, og det er at hvis hver har ansvar for seg, så betyr ikke det at jeg gir blaffen i deg. Men jeg har ansvar for å gjøre det jeg mener er riktig. Da er det selvfølgelig opp til mitt verdisystem om jeg bryr meg om og tar ansvar for en annen, eller gir blaffen.

Hva er det som er det spesielle ved denne terapiformen i forhold til andre retninger?

— For det første vil jeg si at den har mye til felles med andre former for terapi, og det er jo temmelig mange retninger som nevnes i forbindelse med gestaltterapi. Vi har William Glasser og realitetsterapien, Assagioli og psykosyntesen, rational emotive therapy med Ellis og transaksjonsanalyse og Eric Berne. Felles for disse er at de legger vekt på bevisstgjøring, og at personen selv må være aktiv i terapiprosessen.

Det jeg ikke har sett understreket i nevnte terapiformer eller hos andre, er den sterke vektlegging på å leve her og nå som gestaltterapien gjør. Dette tror jeg er det som klart skiller gestaltterapi fra andre terapiformer.

Er det spesielle personlighetstypet eller problemområder hvor gestaltterapien er særlig velegnet? Eventuelt områder hvor den ikke er velegnet?

— Dette problemet har jeg drøftet med flere. Jeg har ikke sett at enkelte persontyper er mer eller mindre velegnet for gestaltterapi. Enkelte har antydet al den kanskje ikke passer for psykotikere, det er imidlertid ting som tyder på al den egner seg godt for psykotikere. Jeg kjenner selv ikke direkte til dette forholdet men har hørt om det gjennom fagfolk jeg har snakket med.

Personlig tror jeg at denne terapiformen kanskje er best velegnet for personer med et svakt ego. Den er nemlig meget effektiv når det gjelder å bygge opp jeg-styrken. Jeg vil imidlertid ikke fremheve denne personlighetstypen, eller dette problemområdet hvor man fortrinnsvis bør bruke gestaltterapi. Men siden du spør så tror jeg kanskje at akkurat for dette problemet er gestaltterapien særlig effektiv.

Et inntrykk jeg har er at i gestaltterapien settes det store krav til klientens egne evner til å kunne verbalisiere sine opplevelser, hva da med mentalt tilbakestående personer og barn som ikke er så flinke til å ordlegge seg?

— Ja, det er riktig at det er en fordel at klientene formulerer sine opplevelser og følelser. Men dette skjer på forskjellige nivåer. Vi har eksempler på at metodene kan passe meget godt for førskolebarn. Også for barn som er tilbakestående evnemessig. Vi har også gode erfaringer for at den passer godt på f.eks. adferdsvanskelige tenåringer. Dette har vi konkrete erfaringer for. Som nevnt så er det viktig dette å kunne verbalisere sin opplevelse, men det som er det viktigste her er at klienten selv kommer til en erkjennelse av hvilke følelser eller hvilke impulser som kommer opp i ham/ henne. Da er det terapeutens oppgave og være oppmerksom på hvorledes følelsene vekkes ved at han bl. a. iakttar kroppssproget og så gjør klienten oppmerksom på det han ser. Kroppen gir nemlig signaler om at noe skjer også sier ifra om dette til klienten.

Ser du noen uheldige trekk ved gestaltterapien?

— Det er jo avhengig av de øynene som ser da.

Jeg tenker på dine.

— Det som jeg ser som en potensiell fare er at man kan bli så opptatt av det emosjonelle at man lar klienten bli værende i de gode opplevelser. Disse opplevelsene kan man jo unektelig ha i gestaltterapien. Man får kontakt med seg selv og kan da komme i kontakt med det rike og gode som bor i en personlighet. Da er det en nærliggende fare at man kan få bli der. Dette kan da skje på bekostning av utadrettet aktivitet.

I hvilken retning tror du gestaltterapien vil utvikle seg i fremtiden? Eller tror du den har funnet sin endelige form nå?

— Nei, jeg tror ikke den har funnet sin endelige form. Når det gjelder det rent metodiske, så tror jeg det stadig vil bli enklere, mindre dramatiske arbeidsmetoder. Det er vel ikke til å nekte at gestaltterapien med sin arbeidsmetode kan gi opphav til svært dramatiske følelsesmessige opplevelser. Ved at man understreker nettopp dette med bevisstgjøring hos klienten så kan de dramatiske ytterpunkter etterhvert elimineres. Istedet får vi en stille flyt av bevisst erkjennelse av det som skjer. Uten at man trenger å gå om de dramatiske opplevelser. Jeg tror den vil nærme seg en annen terapiform og personlighetsteori som heter psykosyntese. Her har vi mere av dette stilleflytende på noe jeg vil kalle et høyere bevissthetsnivå. Psykosyntesen er forøvrig en psykologisk retning jeg selv er blitt stadig mer opptatt av og som jeg praktiserer mer og mer.

Den tomme stolen er et arbeidsmiddel man bruker i gestaltterapien. Noen forbinder kanskje gestaltterapien primært med nettopp bruk av den tomme stolen. Hvilken kommentar har du til det?

— Det er riktig det at den tomme stolen er et av kjennetegnene på gestaltterapien. Fritz Perls var den som først begynte å bruke den tomme stolen. Jeg selv ser på den tomme stolen som et enkelt arbeidsredskap, men den sier ikke noe om gestaltterapi. Den sier ikke noe om synspunktene. Det stolen hjelper gestaltterapeuten til er å separere. Dette er et nøkkelbegrep i gestaltterapien. Man kan skille de ulike aspekter ved personen ved at man kan flytte fra stol til stol. Men ved å bruke gestaltterapeutiske arbeidsprinsipper kan man utmerket godt greie seg uten stol. Man kan separere på mange måter.

Er du gestaltterapeut utenom arbeidstiden også?

— Av og til så. Men hjemme bruker jeg det som en livsform.

Hvordan reagerer familien på det?

— Stort sett positivt. Når jeg sier stort sett, så ligger det i det at der er unntagelser. Jeg er ikke bedre enn at jeg av og til faller i fallgruber som har med mitt yrke å gjøre. Da kan jeg være irettesettende på en måte som jeg selv ikke liker. Dette liker heller ikke mine barn eller min kone. Men de er heldigvis flinke til å irettesette meg igjen på en fin måte.

Er du helfrelst gestaltterapeut, Nils Magnar Grendstad?

— Nei, jeg er ikke det. Ellers så liker jeg hverken ordet frelst eller helfrelst når det gjelder gestaltterapi. Etter min måte å se det på så har dette med å være frelst noe å gjøre med å gi seg fullstendig over til noe. Jeg bruker gestaltterapien som en arbeidsform og ikke som en plattform jeg kan bygge livet mitt på.

Du selv er personlig kristen. Hender det at du kommer i samvittighetskonflikt når du sysler med gestaltterapi. for ikke å snakke om psykosyntese hvoi man snakker om guddommelige symboler?

— Nei, jeg finner ikke at dette kommer i noe motsetningsforhold til min kristne tro. Tvert imot synes jeg at mitt arbeid og min tenkning på dette felt har virket berikende på mitt religiøse liv. Ofte finner jeg at det som er pekt på som viktig i gestaltterapien allerede er sagt i Bibelen. Dette synes jeg styrker min kristne tro, samtidig som det understreker at gestaltterapien har noe vesentlig å gi.

Produkter

Dyade 1977/05: Gestaltterapi

 

Relaterte artikler

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2020-utgivelsene

1/20: Skammen

Tidligere utgivelser:

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.