Inn og ut av søppelkassa

Fritz Perls, gestaltterapiens far, var en forunderlig skrue. Utallige anekdoter svirrer rundt ham. Han var et unikum i selskapslivet, — fryktet og elsket. Alltid rett ut med sine følelser, — frekk og varm. Aldri en finger i mellom. Og folk falt pladask for hans sjarm, ihvertfall noen. Og hans rykte som terapeut spredte seg som ild i tørt gress, — mirakeldoktoren Fritz. Og han bygger selv opp om imaget, — i sine bøker tar han gjerne med en og annen fantastisk historie.

I Gestalt Approach beskriver Perls en av sine første «mirakel»-kurer. En ung mann kom til ham for terapi. Problemet var seksuell impotens. Mannen fortalte detaljert om sin bakgrunn, familiesituasjon, sosiale aktiviteter osv. Men Perls festet seg mest ved en bemerkning om at mannen gikk til behandling hos øre, nese, hals spesialist for oppsvulmede slimhinner i nesen. Han husket nemlig at Freud hadde vært inne på tanker om at oppsvulming i nesen kan skyldes feilplassert oppsvulming av penis. Perls fikk så mannen til å la den konsentrerte oppmerksomhet veksle mellom nesen og penis. Og ganske øyeblikkelig ble oppsvulmingen mindre i nesen, og penis vokste. Deretter kunne mannen puste fritt og ha seksuelle forbindelser.

Og en gud ble han. Hans egne nesten dyrker ham. Enhver gestaltbok begynner gjerne «kjære Fritz», og så et kjærlig minne om mesteren. «Å minnes din ledelse fyller mitt hjerte med takknemlighet. Du rørte en gang ved mitt liv og lærte meg at jeg er her og nå med en blyant i hånden. Jeg sender kjærlighetsenergi ned i mitt sinns korridorer ned til deg, gamle lærer, hvor du enn er.» Slik sluttet forordet til Fritz Perls selvbiografi. Fritz er åpenbart svært sentral i gestalttterapien, og fargerik er han.

*

Selvbiografien, Inn og ut av søppelkassa (In and out of the Garbage Pail), gir et kaotisk, frittflytende bilde av mannen. Han begynte på boken blant annet for å slutte å røyke. Det klarte han ikke, men et vitnesbyrd om ham selv og hans lære er det blitt. Og den sier ganske mye om gestaltterapien på godt og vondt. Boken er fascinerende, — selv om en annen grunn til å skrive var å komme ut av drepende kjedsomhet. «Kjedsomhet driver meg ofte (Se hvor benektende jeg er overfor mitt eget ansvar for at jeg selv skaper min kjedsomhet!) til å bli ubehagelig mot mennesker og såre dem. Eller så driver den meg til å begynne å flørte og til seksuelle leker.» (Jevnfør ryktet. Alle jentene sier: «Ingen kysser som Fritz»). Videre skriver han: «I det siste har jeg funnet en mer konstruktiv vei bort fra kjedsomheten: å sitte og skrive. Uten følelsen av kjedsomhet ville jeg neppe sitte her og skrive setninger på papir.» Perls var 76 år da han skrev dette. Men kjedelig er boken altså ikke, selv om den ikke fenger hele tiden. Den blir vel selvopptatt fra tid til annen, f. eks. når han side opp og side ned skriver om sitt syke hjerte. Han vet ikke riktig hvordan han fikk det, men tror det knytter seg til en av hans mange elskerinner. «Jeg skulle ønske jeg rett og slett kunne si at Marty knuste mitt hjerte, men det ville være en stor overforenkling.» Men selv med LSD og fødselsfantasier, begriper han ikke roten til ondet.

*

I Gestaltterapi må alt strømme fritt. «Ikke dytt elven, den flyter av seg selv», ynder Perls å si. Og flyter gjør også Inn og ut av søppelkassa. I 1942 skrev Perls sin første bok, Ego, sult og sinne (Ego, Hunger and Aggression). «På den tiden ønsket jeg å lære å skrive på maskin. Etter et par dagers trening ble jeg lei. Så jeg bestemte meg, på samme måte som med denne boken, å skrive alt som selv ønsker å bli skrevet.» Og det er et livsprinsipp han siden levde, — å la det som vil komme. Om igjen og om igjen hører vi selvbiografien om motstand og glede ved skrivingen. Alt som kommer til sinnet kommer på papiret. Med et slikt utgangspunkt er det naturlig nok ikke disposisjon som preger boken. Det er et virvar av bilder, poesier, minner og refleksjoner. På side 119 i min pocketutgave får han skrupler, hans straffende halvdel (topdog) anklager ham for manglende disiplin. Men ved en indre samtale løser han problemet.

«.Topdog: Vel, det ville ikke være en dårlig idé å sitte ned og disiplinere deg.. og skrive:
1) Din biografi
2) Din teori
3) Kasushistorier, drømmearbeid osv.
4) Poesi, hvis du absolutt må.

Underdog: Dra til helvete. Du kjenner meg bedre. Hvis jeg prøver å gjøre noe tilsiktet og under press, da blir jeg ondskapsfull og streiker. Hele mitt liv har jeg vært en dagdriver.»

Og han fortsetter i rytmiske poesier: «La meg flyte og seile på hav». «La meg sove så lenge jeg lyster og nyte en slapp frokost.» Hele livet har han stolt på ahaopplevelsen, «gjenkjennelsessjokket». Perls var ingen perfeksjonist, og i dette ligger vel mye av hans positive budskap om å være naturlig i nuet. Men hvor naturligheten strander og slappheten overtar, er det ikke alltid like lett å se.

*

Vi har vel allerede fått et visst bilde av mannen, men la oss fortsette å bruke selvbiografien for å få det klarere frem. Holder han ord, skal boken vise ham naken. På første side undrer han over hvor ærlig han vil bli. Ingen har riktignok bedt ham om å skrifte, «men jeg vil like å være ærlig for min egen skyld. Hva har jeg å tape på det?» Sant nok, han taper intet. Selv om leserens borgerlige jeg fra tid til annen blir noe forskrekket, — som da han gjennom en sprekk i døren mellom sitt kontor og venteværelset ser to kvinnelige pasienter ha intens seksuell omgang. Stakkars Perls blir helt vill. «Når den ene kvinne begynner å suge Lucy's genitalia eksploderer jeg, stormer inn i rommet, dytter jenta til side og har en kort og sterk orgasme med Lucy.» Dette var også begynnelsen på et noe mislykket forsøk på gruppesex for Fritz, — han fikk ingen ereksjon.

Men selv etter denne bekjennelse fortsetter boka og Perls er Perls, selvom han sier at å fortelle episoden offentlig har vært noe av det vanskeligste han har gjort. Akk, hvor vi andre strever med å få til en akseptabel presentasjon av oss selv! Kanskje har heller ikke vi noe å tape på å komme litt mere avkledt ut til våre medmennesker. Svin på

«Mitt navn er Friedrich Salomon Perls, i Amerika: Frederick S. Perls, vanligvis kalt Fritz,» født i Berlin 1893. Han skriver om seg selv: Jeg var «en ukjent jødisk gutt fra lavere middelklasse» og ble «den mulige skaper av en «ny» metode for terapi og talsmann for en levedyktig filosofi som kan gjøre noe for menneskeheten». Senere sier han om sin dyktighet: «Jeg tror jeg er den beste terapeut for en hvilken som helst nevrose i hele USA. Kanskje i verden. Hva er dette for stormannsgalskap? Sannheten er at jeg er villig til å sette mitt arbeid under en hver undersøkelse og test». Små tanker om seg selv har altså ikke denne mannen. Men han skriver videre: «Samtidig må jeg innrømme at jeg ikke kan helbrede alle, at de såkalte mirakelkurer er flotte show, men at de ikke betyr mye fra et eksistensielt synspunkt.

For å gjøre tingene enda mere sammenfiltret. Jeg tror ikke på alle som sier at de ønsker å bli helbredet. Jeg kan ikke gi det til deg. Jeg tilbyr deg noe. Hvis du ønsker det, kan du ta det. Du er som Kierkegaard sa, du er i fortvilelse, enten du vet det eller ikke. Noen av dere kan gjøre den lange reise til Esalen (instituttet hvor Perls arbeidet) og kan kanskje bruke veldig hardt opptjente penger bare for å le av meg, for å vise at jeg ikke kan hjelpe dere, for å dumme meg ut eller for å demonstrere min maktesløshet til å f å i stand øyeblikkelige helbredelser.

Hva gjør en slik innstilling for deg? Gjør den deg større? Jeg vet at du gjør dette for å gjemme en del av deg selv, at du ikke kjenner meg, at jeg bare er en passende projeksjonsskjerm.» Hans evne til å gjøre noe for folk avhenger altså av pasientens innstilling. Han betoner menneskets eget ansvar. Vi ser det også klart i hans gestaltbønn:

«Jeg gjør min ting, du gjør din.
Jeg er ikke i denne verden for å leve opp til dine forventninger.
Og du heller ikke for å leve opp til mine forventninger.
Du er du, og jeg er jeg.
Hvis vi ved slump treffes er det flott.
Hvis ikke er det higen ting å gjøre med!»

*

Men la oss gå tilbake til hans historie og bakgrunn, før han ble den han ble. Ved Hitlers maktovertagelse i 1933 flyktet han fra Tyskland til Holland. Han torde ikke ta risken på å bli. Mang en gang i boken argumenterer han for hvor viktig det var å flykte og hvor dumme de jøder som ble igjen, var. I det nye landet var det svært fattige kår. Kun 100 mark hadde han fått med seg i sigarett-tenneren. Og viktigere: Hans utdannelse til psykoanalytiker ble avbrutt. I Tyskland gikk han i analyse hos Wilhelm Reich, Freuds elev som utviklet orgonteorien. Veileder var Otto Fenichel og Karen Horney. Altså, svært kjente og toneangivende personer innen det psykoanalytiske miljø.

Ett år etter flukten var Perls i Johannesburg, hvor han åpnet psykoanalytisk praksis og stiftet SydAfrikas psykoanalytiske institutt. Men først en digresjon som kanskje også sier noe om mannen. Oppholdet i Holland var som sagt en svært vanskelig tid, særlig etter at hans kone og barn også kom over grensen. De bodde svært trangt, kalde rom. Ingen hadde arbeidstillatelse og pengene tok raskt slutt. Dessuten var Perls en av to elskere til «en ung gift kvinne, heller uberegnelig og hysterisk». En hendelse i denne affære festet spor. Aldri har han vært så nær til å tro på det overnaturlige. Det begynte egentlig før flukten fra Tyskland. En kjent filmregissør hadde som takk gitt Fritz en japansk figur, en mellomting mellom en firfisle og en drage. Det skulle være en lykkefigur. Men Fritz «var skeptisk. Den hadde ikke gitt ham lykke. Og gjorde det åbenbart heller ikke for meg», — rett etter overrekkelsen måtte altså Perls flykte. Og problemene som vi har snakket om, tårnet seg opp. Og på toppen av det hele begynte elskerinnen å lage bråk. «Da bestemte jeg meg for å friste gudene. Jeg var på det tidspunkt overbevist om at figuren var en ulykkesbringer. Jeg ga den til den unge kvinnen, og tilfeldig eller ikke, — hennes rike mann kastet henne ut av sitt hus. Dessuten fikk hun mange andre problemer». Men Fritz kom igjen på solsiden. Hjelpen kommer og alt blir bedre og ett år senere i 1933 sitter han altså som psykoanalytiker i Johannesburg i Syd-Afrika.

*

Fritz har sin bakgrunn og utdannelse innen det psykoanalytiske miljø. Og som Freud var han selv utdannet lege. Han sier om sin praksis og seg selv i Afrika: «Jeg var fanget av psykoanalysens rigide tabuer: Den presise 50 minutters timen, ingen blikk eller sosial kontakt, ingen personlig innvolvering med pasienten (Motoverføring!) Jeg var fanget av vedlikehold av haven og å være respektabel borger: Familie, hus, tjenere, og å tjene mere penger enn jeg trengte. Jeg var fanget av oppdeling mellom arbeid og lek: Mandag til fredag, og så weekenden. Jeg kom bare fri fra meg selv og min ugagn og opprørskhet ved å bli et automatisk lik som de fleste ortodokse analytikere jeg kjente.» Perls begynner å tenke på psykoanalysen som tidligere var den lære han mente hadde sannheten.

Det første brudd med psykoanalysen kom i 1936, et år med store forventninger og skuffelser. Fritz drar til en internasjonal psykoanalytikerkongress i Tsjekkoslovakia. Her blir han kritisert av sine kolleger for et polemisk forhold til Sigmund Freud. Og han oppdager at han egentlig allerede er på kant med den store mester. Han treffer også igjen Wilhelm Reich på kongressen, men det blir en skuffelse. Vi forstår skuffelsen bedre hvis vi ser på deres tidligere forhold. Før Perls kom i analyse hos Reich, hadde han gått i 18 måneder i psykoanalyse hos en terapeut som trodde på passiv analyse. «Fire ganger i uken lå jeg på hans benk uten å bli analysert. I Tyskland tok vi et håndtrykk for gitt, men han håndhilste aldri hverken når jeg kom eller gikk. Fem minutter før slutten av timen skrapte han i gulvet med foten for å gi til kjenne at min tillatte tid snart var slutt.» Perls fikk ingenting ut av det og øyensynlig heller ikke analytikeren — han døde fullstendig gal.

Terapeuten sa ikke et ord, høyst en setning i uken. Den første timen ga han inntrykk av at Perls måtte være en «damenes mann». (Noe han utvilsomt hadde rett i!) De følgende måneder prøvde Perls å leve opp til dette casanovabilde og fant på den ene falske historie etter den andre. Han ønsket å komme bort fra terapeuten, men var for feig. Men da han ville gifte seg og terapeuten sa nei så lenge analysen varte, da sluttet Perls. Men han var ikke ferdig med psykoanalysen. En venn av ham anbefalte Wilhelm Reich, som den eneste som kanskje kunne trenge dypt inn i Perls. «Fra da av startet pilgrimsreisen til Wilhelm Reich's benk.» Og han kom på benken.

Dette ble en helt annen analyse, Reich var vital, levende, opprørsk. Noe som åpenbart Perls satte pris på. Dette var mer i samsvar med hans eget temperament og en kjærkommen avveksling fra det andre «computer-liket». Men ved flyttingen til Johannesburg mistet de kontakt. På kongressen så de hverandre altså igjen, men Perls skriver: «Han satt adskilt fra oss andre og kjente meg knapt igjen. Han satt der murrende i lange stunder og stirret tomt fremfor seg.» Noe forsøk på å forklare dette forfallet hos Reich gir boken ikke, — Perls slår bare fast at Reich var blitt svært pussig etter at han i all hast måtte flykte fra nazistene og kom til Norge. (Reich slo seg jo som kjent ned i Norge en tid.)

De traff hverandre ennå en gang, det var mange år senere i USA. Slik skildrer Perls dette møtet: «Da fikk jeg virkelig en støkk. Han hadde svulmet opp som en padde, eksemen i ansiktet var blitt mer intens, stemmen dundret hovent mot meg: «Du har ikke hørt om min oppdagelse, orgonet?». Perls fant ut: «Reich døde heller i fengsel enn å gi opp sine fikserte idéer. Enfant terrible fra Wien-instituttet ble et geni, men endte som en «gal vitenskapsmann.» Perls tenker på forsøkene med orgonboksen. Men respekt for Reich's oppdagelser har han, og vi ser stadig hvordan han er influert av Reich.

*

Neste skuffelse var Sigmund Freud. På kongressen fikk han en avtale med ham. «Jeg ble mottatt av en eldre kvinne (hans søster, tror jeg) og ventet. Da plutselig åpnet døren seg på gløtt og der var han foran mine øyne. Det virket litt rart at han ikke kunne åpne døren helt, men på det tidspunkt kjente jeg ikke til hans fobier.» Samtalen forløp som følger: «Jeg kommer fra SydAfrika for å holde et foredrag og for å se deg.» «Vel, og når reiser du tilbake?» sa han Jeg husker ikke resten av den (kanskje 4 minutter lange) samtalen. Jeg var sjokkert og skuffet.» En av Freuds sønner ble delegert til å ta Perls ut til middag. De spiste griljert gås, Perls' yndlingsrett.

Denne hendelse ble ikke bare en forbigående sårende episode, som han først tenkte. Han trodde det ville gi seg fort. Men «selv i de seneste år, med et mye mer avbalansert sinn, står dette for meg som en av de 4 uferdige situasjoner i mitt liv.» Et intenst ønske å vise Freud at han tok feil ble født. Det endelig brudd kom i begynnelsen av 40årene etter at han viste manuskriptet til Ego, sult og aggresjon til den greske prinsesse Maria Bonaparte. Hun var en venn og disippel av Freud. Etter å ha lest manuskriptet ga hun Perls en sjokkbehandling. Hun sa: «Hvis du ikke tror på Freuds libidoteori mer, er det best du sender inn din avskjedssøknad som psykoanalytiker.» Avskjedssøknaden ble ikke sendt, forholdet til psykoanalysen bare rant ut i sanden.

*

Etter at Apartheidpolitikken fremstod i SørAfrika, emigrerte Perls til USA hvoi han videreutviklet sin nye terapi. Vi skal ikke her se hvordan han kom frem til sine nye synspunkter, — gestaltterapiens plass i psykologihistorien behandles i en annen artikkel i bladet. Men la oss bare helt kort nevne to forhold som har satt spor etter seg i hans metoder og teorier, — men som ikke har rot i psykologien. Det ene er Fritz's flørt med zenbuddhismen. Utstrakt bruk av LSD og psilocybin har nok også en del av «æren» for hans senere oppdagelser. Selv om det er med stolthet han på slutten av sitt liv kan si, at han gjør folk «høye» uten LSD og narkotika.

Rundt 1960 var Perls i krise. «Jeg var i Los Angeles. Jeg led fremdeles etter to operasjoner i Miami, prøvde å rive meg løs fra Marty (en av Perls elskerinner og den person han mener har betydd mest for ham), og jeg tok for mange LSD-reiser. Ingenting syntes verdifullt. ... og kunne ikke komme bort fra følelsen av å være fordømt for livet. Jeg var ikke engang deprimert. Jeg var dritt lei hele det psykiatriske tullet. Jeg visste ikke hva jeg ønsket. Pensjonering? Ferie? Bytte yrke?» Det ble en reise i båt jorden rundt.

Og det ble en reise med mange hendelser. I Japan lå han to dager i senga som ledd i en terapi mot nevroser som en japansk psykolog hadde utviklet. Egentlig skulle han ha ligget der i tre dager, men holdt ikke ut. i Japan var han også noen måneder i et zenkloster. Her satt han og mediterte. Og lå flatstrakt på maven foran zenmesteren og fortalte om sine erfaringer. Men Fritz var neppe den beste elev, — fra tid til annen snek han seg ut og kjøpte sjokolade og tok seg en røykepause. Men som sagt, zen satte dype spor i hans terapi og praksis. Hele hans lære om awareness har tilsynelatende mange fellestrekk med zen. Men muligens ville en dypere analyse avsløre fundamentale ulikheter. Perls har noe av zens spontane idealer, men glemmer at spontanitet i zen er mere enn å bare la ting flyte. Det er en forfinet spontanitet gjennom årelange meditative og moralske øvelser.

*

Tilbake i New York har han en virkelig katarsis i en gruppe. Her gråter han ut alt det vonde i sitt liv. Han føler seg fornyet og får ny giv til å begynne igjen. Kanskje har han nå sin mest skapende periode og arbeider ved Esalen, et svært berømt institutt for menneskelig vekst i California som man kan lese om et annet sted i dette nummer av Dyade. Selvbiografien ender ut i at Perls deler fantasier og drømmer om å etablere en gestaltkibbutz, et virkelig terapeutisk samfunn — hvor mennesker kan vokse og vokse. Og så stopper boka. I etterordet står det:

«Juli 1969
Jeg skrev Søppelkassa på tre måneder og etter det — ingenting. Like plutselig som behovet for å skrive kom, tørket jeg ut.»

*

Etter dette arbeidet Fritz med sine planer om en gestaltkibbutz, men de ble aldri realisert mens han levde.

Fritz Perls døde i 1970 i California eller Chicago, biografiene kan ikke bli enige.

In and out the garbage pail, av Fritz Perls. Bantam books.

Produkter

Dyade 1977/05: Gestaltterapi

 

Relaterte artikler

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2020-utgivelsene

1/20: Skammen

Tidligere utgivelser:

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.