Ordet i teatret

Om å se på ordet, ikke bare som kommunikasjonsmiddel, men som skapende kraft i en tid som har mistet troen på ord.

 

Språksituasjonen i teatret. Hva er korrekt norsk? Forholdet til dialekter? Mangel på former? Forholdet til klassikerne? Joda, det er klart at dette er stikkord som faktisk leder oss inn mot et – ja, relativt får vi vel si, stort problem i norsk teater. Men følger vi alle disse trådene, og mange andre tråder også, leder de inn mot et annet og dypereliggende tema: Vårt forhold til ordet.

Nå kan vi jo ikke på noen måte bortforklare at vi har et språkproblem og et dialektproblem i Norge. Men hva er grunnen til at det synes å plage oss særlig sterkt, idag? Og hva er grunnen til at vi nesten ubevisst nevner dette i samme åndedrag som forholdet til klassikerne og en mangel på form?

Vi kan vel også spørre oss selv: Hva er grunnen til at dette problemet ikke synes å være særlig påtrengende i England, som faktisk har like mange og like utpregede dialekter som vi har? Det er ingen grunn til å tro at unge skuespillere av idag rent talentmessig skulle ha en dårligere utgangsposisjon når det gjelder form og språkbehandling enn tidligere generasjoner. Vi sier av og til: Nå må norske skuespillere lære å snakke igjen! Vi burde heller si: Nå må norske skuespillere ta sitt forhold til ordet opp til nyvurdering. Og ikke bare skuespillere og instruktører, men i like stor grad den som skal skrive for scenen.

Enhver som vil noe med teater, enten det nå er på skuespillersiden, instruktørsiden eller skrivesiden, må påny og påny ta det spørsmålet opp med seg selv: Hva vil jeg med ordet?

Eller sagt på annet vis: Den striden vi alle bør kjempe for å overleve kulturelt, det må også bli en strid med selve språket. For noen årtier siden sto vi der med et nokså fattig språk, men som kunne vært rikt, om alle ressurser var tatt i bruk. Dermed kom den moderne tid over oss: Massemedia, reklame, valgflesk osv.; ordet – språket – er blitt utnyttet uten å bli tilført nytt liv! I svært mange år har jo vårt språk stått stille; p.g.a. de fastlåste grensene i språkstriden har det ikke funnet sted noen overrisling og tilsig fra dialektene. De ord bokmålet har tatt opp, har stort sett vært av utenlandsk opprinnelse, og storparten av dem knyttet til den tekniske utvikling eller forbrukersamfunnet. Ordet er blitt sløvt, det er blodløst og kraftløst. Vi dynges ned av hule og meningsløse ord, de er blitt utplyndrede fuglereder og blomster revet opp med rot. Den som skriver for scenen, må bruke ord som personene vil kjennes ved, og som avdekker det vi prøver å uttrykke. Da jeg skrev Kark, ville jeg uttrykke noe bestemt gjennom forholdet Håkon Jarl/Tora fra Rimul. Toras religion var en fruktbarhetskultus, der tro og bønn og kjønn løp sammen i ett; der det skapende forhold mellom motsatte kjønn var selve dreiepunktet. Jeg ville si noe bestemt om forholdet mann/kvinne, men fant ikke ordet: De jeg hadde, var brukt og misbrukt, de var uten most og grokraft. Nåvel, denne gangen var jeg kanskje heldig – jeg tror jeg fant ordet, men det satt langt inne.

 

ALTERNATIV TIL VOLD

Noen av oss har opplevet en krig og en etterkrigstid: Sett ordet – språket – misbrukt, tråkket på, forhånet og forløyet; vi har dypest sett tatt til å tvile på sannhetsgraden av ordet. Og det er jo bare så altfor tydelig i denne sammenheng, at de som er teaterskole-unge idag; de har mistet troen på ordet. Og det er til denne tapte tro på språket, at vi etter mitt syn kan tilbakeføre mange av de vanskeligheter som skolen strir med.

Ordet er, slik jeg opplever det, det aller viktigste bindeledd mellom mennesker. Uttrykksmidler som musikk, farger, bevegelser, bilder har sin verdi; men ordet er og blir det viktigste kommunikasjonsmiddel både mellom mennesker og stater. Og ordet, det levende ordet, det er jo først og fremst det som atskiller fra film. Jeg tror at med ordet skal vi enten seire på scenen, eller lide vårt endelige nederlag for filmen og TV.

Har vi råd til å miste troen på ordet? Har vi råd til å gi opp ordet? Mitt standpunkt er klart: Vi må kjempe for og med ordet, vi må ustoppelig arbeide med det som kunstnerisk uttrykksmiddel. Jeg bør vel ikke engang nevne at ordet – er det beste og ofte eneste alternativ til vold. Der hvor evnen til å uttrykke seg, kommunisere gjennom språket er borte, der gjenstår bare volden. Ikke den vakreste musikk, ikke den best koreograferte bevegelse eller det beste bilde kan hindre krig mellom stater, det kan bare en dialog med ord. Jeg tror altså at mange av de problemer vi strir med, kan tilbakeføres til – dels en tvil på ordet, dels en manglende respekt for sceneteksten. Denne respekten for og troen på ordet må vi alle sammen være med på å gjenreise.

Jeg hører alt nå innvendingene mot dette: Han taler om ordet i sin almindelighet; men hva med våre nære problemer når det gjelder former og normer og dialekter og klassikere?

Klart, at når en ser situasjonen slik jeg gjør det, må resultatet bli at ansvaret i stor grad hviler på oss som skriver for scenen. Det er i første rekke opp til oss å arbeide med ordet; nyskape det, søke nye veier og kombinasjoner, kort: Vi må legge langt større vekt på vår jobb med ordet.

Jeg har ofte spurt meg selv om de gamle dikterne kan ha noe av skylden. Burde de ha loddet dypere i våre språkkilder? Burde de ha staket opp veien, som kunne gjort språkstriden lettere og mer frodig? Noe vi kan fastslå er, at møtet med Ibsens tekster ikke synes å ha samme positive virkning på oss, som Shakespeares har det på engelsk teater og engelsk språk.

Griper vi ned i teatrets historie, finner vi at det sannsynligvis oppsto som en hyldest til fruktbarhetsgudene; en hyldest og en påkallelse, der ordet hadde en skapende kraft. Og det er faktisk det samme vi møter igjen i vår egen eldste litteratur, jeg tenker selvsagt på den norrøne. Ordet må ha spilt en måteløs rolle på den tiden. Skaldekvadene gikk som en rød tråd gjennom livet; ingen seier var endelig vunnet, ingen lagnad spunnet ut før den var formet og framsatt i et kvad. Bak kvadenes kjenninger og rytme ligger en religiøs tro på ordet; ikke bare som fortellende og malende vers, men som en direkte skapende makt.

Jeg tror at vi idag, vi må se på ordet, ikke bare som et middel til å kommunisere, forklare og opplyse – men like meget som en skapende kraft. Det er klart at om vi vil at skuespillerne skal tro på det vi har skrevet, tro på teksten og kjenne seg trygge i den, så må det være en tekst en virkelig kan kjenne seg trygg i. Det sies i oppslaget fra teaterskolen at «alt nå har språksituasjonen gjort vårt forhold til teatrets klassikere svært vanskelig». Ja, dere får ha meg unnskyldt, men den begrunnelsen for et vanskelig forhold til klassikerne, den virker tynn på meg. Hvorfor i all verden skal dere ha så mye vanskeligere for det enn tidligere generasjoner? Dere har vanskeligheter med klassisk teater, dere har det stritt med vers og monologer; ja, overholdet med poetisk/ dramatisk tekst? Jeg tillater meg å tro at de vanskeligheter dere har, ikke bare med klassisk teater, men også med former som ligger nær opp til klassisk teatervers, monologer osv., ikke så meget skyldes språksituasjonen, som en generell utrygghet innfor ordet.

Så kan man jo spørre seg: Hvordan bygge opp igjen en tapt tro på språket og ordet? Ja, det må det jo i første rekke arbeides med innenfor rammen av Teaterskolens undervisning, hvor man legger vekt på et utvidet og dypere forhold til språket. På lang sikt tror jeg vi må gå veien om skolen; vi må gå til skolen og skolemyndighetene og spørre: Hvordan skjøtter dere elevenes forhold til språket? Jeg tror i det hele på et utvidet og utbygget forhold mellom teater og skole; det er der vi skal hente våre framtidige tilskuere.

Peder W. Cappelen

Stikkord: teater

Produkter

Dyade 1981/03: Teater eller vernehjem?

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook