Teatret og den dobbeltsidige velferdskrisen

Teater er viktig. Det er viktig fordi det, i alle fall på sitt beste, dreier seg om det som er selve kjernen for det store flertall av oss – godt teater dreier seg om erkjennelse, om det å utvikle seg som menneske. Teater dreier seg om det å leve i spenningsfeltet mellom oss selv og den kultur vi er en del av. Teater skal underholde.

Teaterets oppgave er å holde oss våkne, holde oss levende som mennesker. Det skal vise oss våre verdier, våre konflikter og våre valg. Det skal ikke belære og absolutt ikke forkynne, men gjerne provosere. Det skal hjelpe oss til å erkjenne. Det skal være katalysator for vår egen erkjennelsesprosess.

Dette kan sikkert sies om alle kunstarter, men for meg er teater viktig fordi det går sterkt og direkte akkurat på dette. Møtet mellom kunstneren og publikum blir direkte menneske mot menneske.

Som Carl Henrik Grøndahl så klart uttrykte det i et tidligere nummer av Dyade: Kunst må ikke bare være pynt eller terapi et botemiddel mot skader. Dens viktigste og egentlige funksjon er det grensesprengende, det erkjennende. Kunnskaper kan overleveres fra en generasjon til en annen, kunnskap kan lagres i arkiver. Det kan ikke erkjennelse. Den må vi kjempe oss til selv, derfor må prosessen fortsette, fordi vi alle må starte fra bunnen i hver ny generasjon.

TRUSELEN

Teateret er i dag truet. Teatrene står overfor truselen om en akutt økonomisk krise, men truselen har også en annen side som henger sammen med den første. Delvis direkte, delvis indirekte.

Denne truselen kommer fra den nye kunstnerrollen – kunstfunksjonærrollen – med oppsigelsesvern, kortere arbeidstid, demokrati på arbeidsplassen, arbeidsmiljøtiltak og ansiennitetsregler. Alt dette er udiskutable goder som alle unner alle og som ingen politiker tør nekte noen. Det er bare det at disse goder truer teatret både kunstnerisk og økonomisk.

At personalutgifter og arbeidsmiljøtiltak er helt avgjørende for kostnadsutviklingen ved teatrene, antar jeg alle er enige om. At den nye kunstnerrollen også er en trusel mot kunsten og dens rolle i samfunnet er heller ikke noen orginal påstand, men krever vel en viss utdypning.

La meg si det slik: To grupper har et helt spesielt forhold til befolkningen og bør derfor ikke bli offentlige funksjonærer: politikerne og kunstnerne. Disse to gruppene har vel ellers ikke så mye til felles, men de skal begge både tjene og lede folket, begge lever i en form for dialektiske spenningsforhold til almenheten.

Etter mitt syn er kunstnerrollen ikke et borgerlig yrke på linje med tannlege, rørlegger og byråkrat. Kunstnerrollen skal være korrektiv og supplement til alle borgerlige yrker. Kunstneren og borgeren utfordrer hverandre, lever i spenning til hverandre, i et hat/kjærlighetsforhold. I lengden kan ingen av dem klare seg uten den andre.

Det blir ikke bedre kunst eller politikk av at kunstnere eller politikere sulter. Men disse gruppene må finne seg i, hver på sin måte, å leve livet sterkere og farligere enn andre.

Før var kunstnerrollens spesielle situasjon en del av det felles tankegods. Den gang hadde man et spesielt ord som markerte skillet. Man snakket om et «kall». I dag lever vi i de mange små ords tid og tør ikke lenger bruke et slikt stort ord. Vi har mange små meninger, men ingen stor.

Kunstfunksjonærrollen eller «kulturarbeider» som mange ynder å kalle seg, harmonerer med et bilde av kunst som terapi. Publikum er klienter som skal få plastret sine sår eller meninger som skal korrigeres, ikke selvstendige individer som skal vekkes. Egentlig er det to menneskesyn som støter mot hverandre.

Det er derfor Høyre og andre liberale partier er det frie teatrets sikreste støtte. Livssynspartier som Kr.F. og Marxist-Leninistene vil ha teater med henholdsvis kristen og marxistisk formålsparagraf. Sosialdemokratene vil bruke teateret som redskap på en mer indirekte måte, ved å innlemme det i velferdsstatens raskt voksende korps av terapeuter. I tillegg har Arbeiderpartiet sørget for å vedta en sosialistisk formålsparagraf for norsk kulturliv.

Teatret opplever i dag velferdsstatens dobbeltsidige krise. Den består på den ene side i at vi alle er i ferd med å bli pasienter og/eller terapeuter. Vi får en oppfatning av oss selv som klienter som skal hjelpes eller terapeuter som skal hjelpe andre, til et smertefritt liv. Det er en krise i mål og mening.

 ØKE EGENINNTEKTENE

Velferdskrisens annen side er den økonomiske. Produktiviteten synker, omkostningene stiger og utgiftene til det raskt voksende korps av terapeuter er i ferd med å ta knekken på oss. Dette er nøyaktig situasjonen ved teatrene. Truselen om akutt økonomisk krise skyldes deres egen omkostningseksplosjon, kombinert med det faktum at teatrenes eier (fylke og stat) selv har fått store økonomiske problemer.

De offentlige subsider til hvert teaterbesøk er etter hvert blitt så store at de går ut over en hver rimelighet. Hvert besøk på Nationaltheatret ble i 1979 subsidiert med gjennomsnittlig 178 kroner. For Oslo Nye Teater var tallet 103 kroner og for Det Norske Teatret 186 kroner. (Operaen hadde for lengst passert 300 kroner i subsidier pr. billett). Teatrenes egendekning av sine utgifter har sunket fra ca. 50% i 1950 årene til ca. 10 % i 1970 årene.

Teater er viktig og det må prioriteres, men det betyr ikke at teater kan koste hva det vil. La det være tindrende klart at kostnadsutviklingen ved teatrene i dag er helt ødeleggende for dem selv. Det er politisk og økonomisk nødvendig å snu kostnadsutviklingen og å øke egeninntektene. Norsk teaterliv i 80-årene avhenger av om teatrene makter å svare på denne utfordring.

Det er galt å sette bevilgninger til teater opp mot bevilgninger til sykehus. Helsesektoren er den eneste som på en direkte måte redder liv, men alle samfunnets ressurser kan ikke av den grunn gå dit  særlig når det største mangelen i helsesektoren er styring, ikke penger.

Jeg startet med å si at teater er viktig for det store flertall av oss, men altså ikke for alle. Straks du trenger behandling eller pleie og ikke får det, blir teater unødvendig luksus. Det kan tenkes den fylkeskommunale fattigdom blir så stor at vi ikke lenger kan prioritere viktige behov hos det friske flertall, at vi må kanalisere alle ressurser til de sykeste og svakeste blant oss. Det er fare for at vi for å opprettholde et akseptabelt helsevesen må bygge ned, eller endog nedlegge teatre. Det er den ene truselen. Det er også fare for at teatret gjøres til en del av helsevesenet som en slags «kulturterapiavdeling» hvilket kanskje er enda verre, for da er ikke lenger teater så viktig.

Allikevel, mot dette våger jeg påstanden om at det er i krisetider folk søker kunst og trenger den. Symfoniorkestre ble dannet i konsentrasjonsleire. Dårlig helse kan aldri knekke god kunst.

 FREMTIDENS TEATER

Med utgangspunkt i teaterets oppgave som katalysator for erkjennelse – videre i det ansvar jeg har for Oslo kommunes økonomi – og det tredje utgangspunkt i redselen for å gjøre kunstnere til funksjonærer med trygghet, men uten kall: Ja, så skulle scenariet av fremtidens teater være nokså gitt. Det kan bli små, enkle scener og relativt små og frie ensembler. Så kan scenene drives på utleiebasis til teatergruppene. (Torshovidéen)

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at dette er et viktig trekk i bildet av fremtidens teater, både nødvendig og riktig.

Likevel, dette må ikke bli hele bildet. Fortsatt må teater også være høytid og fest. Gjøglende gateteater eller små, sortmalte rom med alvorlige unge mennesker som skal vise oss vårt egentlige jeg, er ikke alene nok. Vi må ikke la oss overmanne av det smålige i tiden. De sentrale riksscener har sin nødvendige plass og basis i det å produsere det ypperste.

Tillat meg et sidesprang: Mest illustrerende for tidens reduksjonisme, dens puritanske, hverdagslige smålighet, er de kirker vi bygger. Kirken har før vært et tempel som stemte sinnet mot høytid og guddom. Nå bygger vi «arbeidskirker» som stemmer sinnet mot hverdag, mot pingpong, dugnad og bingo.

Uten sammenligning forøvrig, bør også et teaterbesøk være en begivenhet man forbereder seg til, og rammen rundt forestillingen bør hjelpe oss til å komme ut over det smålige hverdagslige. Teater er viktig, derfor bør det settes inn i en ramme som fremhever nettopp det.

Så har jeg altså ikke noe klart bilde av den vei jeg mener teatret bør gå. Jeg tror ikke det finnes noen enkel måte å parere de truende farer på.

De nærmeste årene vil stille store krav til alle som har ansvar for våre teatre, til teatrenes ledelse og ansatte og til politikerne. For oss politikere må det viktigste være å holde holdet kaldt og se de store linjer. Vi må unngå kortsiktige, krisepregede beslutninger når innstramningene nå kommer. For teatrene er oppgaven å lage bedre og fremfor alt billigere teater. Når kravet om økt produktivitet henger over hver eneste arbeidsplass både i privat og offentlige virksomhet, er det urimelig om ikke det også blir rettet til teaterproduksjonen. Uproduktivitet må ikke bli opphøyet til kunst i seg selv. Det skal ikke bli lett for noen av oss. Sterke pressgrupper drar til alle kanter, interessegrupper som har som mål å tjene en eller noen få særinteresser. Ingen av dem sloss for helheten. Mye vil avgjøres av hvilke pressgrupper som er sterkest.

Mange kan hindre at noe blir gjort, få kan gjøre noe.

Til slutt bare en oppsummering og utdyping av konkrete ting jeg mener allerede nå avtegner seg som nødvendige:

1. Teatrene må rydde opp i sine interne disposisjoner av tid. personale, prøver og forestillinger. Søkelyset må settes på produksjon og produktivitet. For hver skuespiller er det nå 34 andre ansatte. For det nye Norske Teatret vil finansut giftene bli 2 ganger mer enn driftsutgiftene.
2. Publikum må betale en høyere reell billettpris – i dag er teater konstant på billigsalg og koster reelt mindre enn en kinobillett.
3. Det må etableres et sosialt sikkerhetsnett for skuespillere i form av statlig garantifond, former for pensjon e.l. Skuespil lerne har krav på samme sosiale sikkerhet som andre borgere, men de har intet krav på å utøve kunst av sosiale grunner.
4. Så snart det byr seg en anledning, bør en av de faste biscener stilles til disposisjon for frie ensembler på utleiebasis. 5. Fylkes og statsmonopoZ som teatermesén er prinsipalt uhel dig. Det bør i tillegg åpnes muligheter for privat finansiering ved skattefrihet for avsetninger til kulturelle formål slik det i dag er mulig til visse humanitære og vitenskapelige formål.

Viktigst av alt tror jeg likevel det er å få en gjennomgripende debatt om teaterets situasjon og rolle i samfunnet. Jeg håper redaksjonen i Dyade og andre gode krefter lykkes i å dra i gang en slik debatt – tiden er i høy grad moden.

Hans Svelland