Håp, kamp og avhengighet

I 1921 forsøkte Sigmund Freud å forklare hvorfor grupper kan aktivere så sterke følelser hos det enkelte gruppemedlem. Han mente det kunne ha sammenheng med individets ubevisste assosiering av gruppen med en mye tidligere og mere betydningsfull gruppesituasjon: familien. Dermed får lederen eller autoritets-personene i gruppen mye større betydning. Gruppemedlemmene tillegger dem lett følelser, holdninger og karaktertrekk som de engang opplevde hos sine første autoritetsfigurer: foreldrene. Freud mente at dette kunne være noe av grunnen til at mer primitiv og uansvarlig adferd lettere oppstår i grupper.

Bion fortsatte der Freud slapp med å analysere de ubevisste følelser og motiver i grupper. Han mener at en og samme gruppe alltid fungerer på to ulike plan eller nivå samtidig. På den ene siden er gruppen en samling mennesker som samarbeider rasjonelt og organiserer seg utfra felles målsetting. Et slikt arbeidsfellesskap tilstreber effektivitet, lærer av erfaring og tilpasser seg realitetene så godt det kan. Ofte ikke godt nok. Og det skyldes ifølge Bion det andre, mere ubevisste nivå i gruppen. Ubevisste følelser og motiver i en gruppe kan bidra til at fellesskapsfølelsen forsterkes, men ikke nødvendigvis effektiviteten.

Utfra sine observasjoner og erfaringer med grupper mener Bion å kunne skille mellom tre ulike «basic assumptions» (grunnleggende forutsetninger) for gruppedynamikk, tre spesifikke, ubevisste grunnleggende emosjonelle tilstander. Vi skal gjennomgå hver av dem etter tur, men først skal noen fellestrekk nevnes. Viktig er at Bion mener disse grunnleggende forutsetninger er en naturlig og uungåelig del av enhver gruppe. De er ikke bare mer eller mindre virksomme samtidig i alle grupper, men utgjør også noe av årsaken til at fellesskap dannes. Videre er det like lite fruktbart å moralisere over dem som å forkaste individets eget ubevisste impulsfelt.

 Konsensus eller symbiose

Når et fellesskap dannes, skjer det alltid utifra en eller flere grunnleggende forutsetninger. Jo sterkere forutsetningene, desto mindre nødvendig er det å samarbeide, planlegge, drøfte meninger og synspunkter. Rammen om gruppen er gitt. En slik implisitt fellesskapsfølelse er «lukket», dvs. den motsetter seg endring og nytenkning. Den er defensiv i den forstand at gruppemedlemmene erstatter en del av sin individualitet for å oppnå opplevelsen av samvær, av å være del av en større helhet. Det gir beskyttelse mot følelse av adskilthet og ensomhet.

Denne nærmest «symbiotiske samstemthet» står i sterk kontrast til den type konsensus som oppstår på bakgrunn av drøftelser, meningsutvekslinger og eventuelt avstemning i et arbeidsfellesskap. En slik konsensus innebærer ofte ubehag for enkelte gruppemedlemmer; det vil alltid være visse synspunkter som må forkastes til fordel for andres. Gruppedeltagerne blir konfrontert med sine forskjeller, sin annerledeshet, adskilthet og i siste instans sin ensomhet. Denne realitetskonfrontasjonen mener Bion er nødvendig for at hvert individ i gruppen skal kunne utvikles og modnes og få brukt sine ressurser til fellesskapets beste.

Vi skal nå se nærmere på de tre ulike forutsetninger Bion beskriver.

1. «Hva skulle vi gjort uten deg?»

Den første forutsetning som kan prege et arbeidsfellesskap eller annen gruppering, kaller Bion avhengighet (dependence). For en utenforstående kan det da fortone seg som om gruppe-deltagerne er kommet sammen for å få «næring» - enten materiell eller åndelig - av en sterk og populær leder. Lederen tillegges nesten magisk innsikt og overnaturlige evner som kan lindre og løse alle vanskeligheter. Han betraktes nærmest som omnipotent, en slags farsfigur som forsørger, forløser og forsvarer. En gruppe preget av denne avhengighet kan nærmest sammenlignes med en patriarkalsk familiestruktur (det gjelder selvfølgelig også om lederen skulle være en kvinne). Forsøk på å trekke lederens omnipotens i tvil oppfattes gjerne som en trussel og blir ofte møtt med aggresjon eller defensivitet av andre medlemmer. Lederens allmakt er nødvendig for å sikre deres trygghet. Man står samlet om å opprettholde forestillingene og dermed fordreie fakta.

Medlemmene av gruppen oppfatter gjerne seg selv som mer utilstrekkelig enn deres evner skulle tilsi. De kan virke umodne og usikre og føler selv de har lite å bidra med. Manglende ansvarsfølelse kan f.eks. komme til uttrykk i følgende holdning: «Jeg trenger vel ikke rydde bort stolene etter møtet. Det er jo alltids noen andre som ordner opp».

Tendenser til lederavhengighet er å finne igjen i mange ulike grupperinger i samfunnet, kanskje noe mer i religiøse miljøer, men også i politiske. Man er kanskje i større grad oppmerksom nå den der etter de skremmende dimensioner lederavhengigheten nådde i nazi-Tyskland: «Der Fuhrer denkt fur uns». Bion ser bl.a. på den katolske kirke som en institusjon hvor avhengighet er bygget inn med paven som ubestridt gudsbenådet overhode.

Ifølge Bion kan man ikke trekke den konklusjon at enhver lederavhengighet er irrasjonell og defensiv. Men han mener det er nødvendig både for lederen og gruppemedlemmene å være klar over gruppens behov for en omnipotent skikkelse. Gruppedeltagerne vil da ha mulighet til å se hvilke infantile behov som tilfredsstilles ved lederens «allmakt», og lederen lar seg kanskje vanskeligere forføre av gruppens beundring og hengivenhet.

2. «Du skal få en dag i mårrå»

Den andre grunnleggende forutsetning kaller Bion kanskje noe misvisende «pardannelse» (pairing). Gruppen har da tilbøyeligheter til å danne par, elite, klikker eller undergrupper. Ikke i den forstand at gruppen splittes i indre motstridende fraksjoner -det kommer vi tilbake til i siste forutsetning. Pardannelse i grupper utgjør i denne sammenheng en annen stemning. Man kan nærmest kalle det en slags idyllisering; hele gruppens oppmerksomhet samlet seg om noe som spiller seg ut mellom to personer i gruppen. Parets kjønn kan spille mindre rolle, selvom Bion mener at stemningen i grupper har seksuelle undertoner. For gruppen blir dette paret en slags siste tråd - et håp om noe bedre som skal komme.

Bion understreker at det er nettopp håpet om en bedre fremtid som er karakteristisk for grupper preget av pardannelse. Håpet trenger ikke engang være utløst av konkret pardannelse i gruppen, men kan være basert på et dogme, en lære eller «visjon» -som hele gruppen pleier med største omsorg. Viktig er imidlertid at læreren eller «visjonen» alltid forblir fremtidig for å opprettholde forestillingene om at det skal bli bedre - en vakker dag. Hvis gruppen når frem til målet, finner den straks et nytt, denne gang mer uoppnåelig, under mottoet: «alltid underveis». Mens avhengige grupper ofte kan leve på smulene, restene av en forgangen storhet, lever grupper preget av pardannelse i stadig iver etter å skape en fremtidig storhet, jakten på det utopiske. Som nevnt kan disse gruppene gjerne være helt foruten det konkrete par, bare det «ufødte liv» er tilstede, en varig uvirke-liggjort visjon, håpet om en fremtidig frelser, et Messias-drøm, en trøst, «du skal få en dag i mårrå».

Bion finner det britiske aristokrati sterkt preget av pardannelse - opptatt av innbyrdes ekteskap, det ufødte liv, den nye prinsen, det perfekte som skal skapes i slekt, men også i heste-og hundeavl, en utpreget gruppenarsissisme. Makthaverne i det totalitære Sovjet lager forøvrig stadig nye uoppnåelige femårsplaner for utvikling av industri og jordbruk. De kunne også nylig proklamere at den «rene» kommunistiske stat ikke ville la seg etablere før i neste generasjon. Utopia lar vente på seg, og imens maner den nye elite sitt folk til forsakelse og utholdenhet.

Leder-figurene i «par-grupper» er ikke så vesentlig som i avhengige grupper. Bare i den grad lederen kan fremstå som symbol på eller «bærer» av den fremtidige visjon eller lære, har han/hun betydning. Den virkelige «leder» er storheten som skal komme.

3.   «Bedre å skyte selv enn å bli skutt»

Den siste forutsetningen kaller Bion «kamp/flukt» (fight/ flight). Slike grupper dannes og holdes sammen ved hjelp av angst. Men som oftest erkjennes ikke angsten å ha sitt opphav i gruppen - den knyttes gjerne til en mer eller mindre fiktiv ytre fiende. Gruppen samles om å bekjempe denne fienden eller flykte fra den, og all energi kanaliseres til denne gjerning. Gruppen er mer opptatt av egne fantasier om fienden enn de faktiske realiteter. Forestillingene om den ytre fare tjener til å holde borte det skremmende faktum at fienden ikke nødvendigvis ligger på lur utenfor gruppen, men at «det farlige» kan være del av en selv. Gruppedeltagerne slipper å forholde seg til sin egen aggresjon, de «forsvarer» seg jo bare mot andres. I psykologien kaller man dette å projisere eller eksternalisere - dvs. man tillegger andre det en ikke vil se hos seg selv.

Slike projiseringer trenger ikke på noen måte bare være rettet mot en «ytre» fiende, men også mot deler av gruppen. Den blir da splittet i fraksjoner. Disse kan finne identitet og avgrensning ved å tillegge andre fraksjoner ondsinnede hensikter. Ved å tillegge andre det man er redd for hos seg selv, tar man ikke lenger ansvar for egne følelser og reaksjoner - det er jo de andres skyld.

For denne gruppen er handling viktig. Gjennom handling attløses den spenning som ligger i tilbakeholdt aggresjon og angst. Lederen blir en viktig figur. Det er han/hun som skal føre gruppen trygt gjennom kampen. Hvis det ikke finnes noen fiende, er det opp til lederen å skape en. Hans/hennes oppgave videre er å stimulere gruppedeltagerne til mot og forsakelse. Så lenge lederen oppfyller disse forventninger, er gruppen tilfreds. Men skulle han/hun handle anderledes og f.eks. oppfordre til «fred», er det ingen som hører lenger. Lederen er et «produkt» av gruppen og like ufri som resten av gruppemedlemmene.

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen kamp/fluktmentaliteten i ulike grupperinger i samfunnet. Bion trekker frem militæret som prototypen. Han påstår det er en organisasjon som har bygget opp en omfattende struktur rundt nettopp denne grunnleggende forutsetning. Man kan videre undre seg over om ikke det faktum at enhver ideologi trenger sin mot-ideologi, kan ha noe med denne forutsetning å gjøre. Jo mer totalitært og repressivt et system er, mot enhver indre opposisjon, desto mer trenger det ytre fiender som angsten og aggresjonen kan rettes mot. Politiske ledere har alltid visst å utnytte dette. Konsekvensene a\ det Bion sier om denne gruppementaliteten, er at enhver totalitær ideologi trenger en ytre trussel for å opprettholde sin stabilitet. Konsekvensene kan også følges på det mellom-menneskelige plan. Ekstreme feminister understreker kvinnens fortrinn, mens mannen tillegges facistiske, undertrykkende og sadistiske holdninger: «Kvinner for fred, menn for krig». Å forsøke å nyansere dette for den som projiserer, kan ofte være fåfengt. Man kjemper da mot en primitiv psykisk forsvarsmekanisme: å splitte det gode fra det onde, holde dem adskilt og assosiere seg selv med alt godt.

Unngåelse

Alle tre grunnleggende forutsetninger har utgangspunkt i en viss regresjon (infantilisering av psykisk fungering) hos gruppedeltagerne. Voksen identitet og rasjonell fungering blir perifere, og man er mere opptatt av fantasier om fortid og fremtid og fiktive fiender enn opplevelsen av her og nå. Dette skjer på samme måte som når barnet tyr til sin egen private leke/fantasi/ eventyr-verden når virkelighetens frustrasjoner overvelder. Bion var opptatt av å påpeke parallellene mellom kollektive gruppeforsvar og barnets tidlige avverge. Begge tjener til å unngå opplevelsen av ensomhet og adskillelse, men også negative følelser som hat og raseri, misunnelse og sjalusi. Da er det ofte bedre å kunne leve symbiotisk og identifisert med en foreldrefigur, drømme om fremtidig storhet og tillegge andre skylden for alt vondt.

Når man ser på disse unngåelsestilbøyelighetene i de grunnleggende forutsetninger, kan de virke forkastelige og noe som må unngås for enhver pris. Som tidligere antydet, ville det være fåfengt og unødig energitappende. Grunnleggende forutsetninger kan brukes konstruktivt, så lenge både leder og medlemmer er seg dem bevisst. De kan ikke minst bidra til å forsterke gruppens følelse av fellesskap, tilknytning og dermed stimulere til lojalitet, forsakelse og økt prestasjon. For en leder i et modent arbeidsfellesskap gjelder det å kunne bruke forutsetningene, bruke avhengigheten ved selv å fremstå som tillitvekkende, men realistisk, bruke tilbøyeligheten til «par-dannelse» ved selv å være potent, men likevel fullt vitende om sine begrensninger. Ved kamp-mentalitet i gruppen kan lederen være aggressiv på en konstruktiv måte, uten å være dumdristig. Hvis flukt-til-bøyeligheter oppstår, må han kunne føre gruppen ut av en vanskelig situasjon uten å fremstå som feig. Lederskap er en vanskelig balansegang mellom gruppens fornuftige målsetting og dens mere irrasjonelle emosjonalitet - og ofte en utakknemlig oppgave.

Individualitet vs. fellesskap

Lederens dilemma vil enhver gruppedeltager oppleve, om enn på en noe annen måte. Hvor mye av min identitet må jeg «betale» for å oppnå tilhørighet i et fellesskap? Når grunnleggende forutsetninger dominerer, vil gruppedeltagerne kun i liten grad oppleve seg som individer med egenart. De er bare deler av et større hele. Dette kan gi betryggende følelse av tilhørighet og beskyttelse, men kan også frustrere mere voksne behov for å representere seg selv. Samtidig vil den enkelte gruppedeltager i et modent arbeidsfellesskap også forvente at gruppen skal tilfredsstille mere infantile behov - men da må man oppgi noe av sin identitet; altså et dilemma mellom å være stor eller liten, voksen eller barn i det «familiære» fellesskap.

Utgangspunkt

Bion mente det ville være «ekstravagant idioti» av ham å tro at han hadde funnet frem til «sannheten» om grupper. Han ønsket at begrepene kunne bli utgangspunkt for videre studier og analyser av dette mangeartede fenomen. Hans teorier har vist seg egnet til å forstå det som spiller seg ut i storgrupper, bl.a. slik de arrangeres årlig av Tavistock Institute i en rekke land, men også slik de arrangeres ved Acem skole- og kultursenter. Lederens funksjon i en slik storgruppe (med fra 30 til 90 deltagere) er hele tiden å kommentere og tolke det kollektive gruppeforsvar og ikke individenes utsagn og adferd. Dermed blir de grunnleggende forutsetninger og deres ledsagende ubevisste emosjoner tydeliggjort. I den grad lederen lar seg friste til å tolke enkeltpersoners henvendelser, kommer han/hun deltagerne i møte på deres infantile behov og blir selv dratt med i forutsetningen som preger gruppen. «På egen kropp» kan man oppleve hvordan ubevisste krefter er med på å forme gruppeadferd og lederskapsroller. Som igjen kan medvirke til at man går med åpnere øyne tilbake til de grupperinger vil alle er medlem av -enten det er familie, arbeidsmiljø, forenings-, organisasjonstilknytning eller vennekrets.

Av Turid Tolloczko

For mange er Wilfred Bion et ukjent navn.

Han ble født i 1897 i India av britiske foreldre. 8 år gammel ble han sendt på kostskole i England. Allerede som 17-åring kjempet han ved fronten i første verdenskrig. De tidlige krigsopplevelsene kom til å prege hans faglige interesser senere i livet. Han studerte ved Oxford og Cambridge, først filosofi og klassiske språk, deretter medisin og psykiatri for å videreutdanne seg som psykoanalytiker. I tillegg var han en ivrig idrettsmann. Under annen verdenskrig ledet han et rehabiliteringsavsnitt med over 300 sjokk-skadede og nevrose-belastede soldater ved et mili-tærsykehus i England. Her startet hans interesser for gruppepsykologi. Etter krigen var han i 7 år tilknyttet Tavistock Institute of Human Relations i London, kjent for eksperimentering og nytenkning. Her arbeidet han videre med gruppeterapi og le-derskapsproblemer. Samtidig gikk han i analyse hos Melanie Klein og var, som henne, opptatt av barnets tidlige emosjonelle utvikling. Hans dyptpløyende og kreative teorier om sammenhengen mellom sansning, tenkning, hukommelse og drømmebilder vinner stadig større interesse blandt fagfolk. Unik erfaring og innsikt i både gruppe- og individualpsykologi setter ham i særstilling blandt psykoanalytikere. Han har utgitt en rekke bøker. De som omhandler individualpsykologi og psykosepro-blematikk, er samlet i et hovedbind han kalte Second Thoughts. Fire av hans andre bøker, derav Learning by Experience, er utgitt i et annet samlebind: Seven Servants. Fra 1969 til 1979 bodde han i Los Angeles. Han ønsket så å dra tilbake til India, men før reisen døde han i London i -79.

 Referanser:

Bion, W. R.: Experiences in groups and other papers. Tavistock Publi-cation, London 1961.

Bion, W. R.: Second Thoughts, Heinemann, London 1967.

Bion, W. R.: Seven Servants, Jason Aronson, N. Y. 1977.

de Board, R.: The psychoanalysis of Organizations A psychoanalytical approach to behaviour in groups and organizations. Tavistock Publi-cations, London 1978.

Freud, S.: (1922) Group Psychology and the Analysis of the Ego, International Psychoanalytical Press.

Grindberg, L., Sor, D., de Bianchedi, ET.: Introduction to the work of Bion, Clunie Press, London 1975.

Grostein, J. (ed): Do I dare disturb the Universe? Memorial to W. R. Bion (32 bidragsytere), Caesura Press, Los Angeles 1981.