Stress i dagligdags forståelse skyldes ytre forhold: ubetalte regninger, bulk i bilen, for mye å gjøre, avdrag, syke småbarn osv. Det er nå engang så lett og beleilig å forbli uskyldig og uten ansvar for egen livssituasjon - å gjøre seg til offer for ytre omstendigheter. Å gå i seg selv og nærme seg de psykologiske forutsetninger for å havne i de ytre situasjoner - ja det kan være både provoserende og motstandsfylt. Noen møter da mere grunnleggende ubehag.
Utilfredshet med hverdagen kan komme til uttrykk som irritabilitet, innsovningsproblemer, anspent nakkemuskulatur, hodepine, mindre overskudd osv. - altsammen typiske stressreaksjoner. Men er dette stress eller generell livsfrustrasjon? Forsvinner irritabilitet eller hodepine om man får ny bil, hushjelp, høyere lønn og kanskje ny ektefelle? Neppe.
Tap og trussel
I faglig sammenheng defineres stress ofte kroppslig: en fysiologisk mobilisering, en økt beredskap til kamp eller flukt. Det som utløser en stressreaksjon kalles en stresser. De vanligste psykologiske stressorer har sin forankring i livsfaseproblematikk. En hver livsfase munner ut i overgangen til en annen, og enhver overgang har sin krise. For at en bestemt livsfase eller overgang skal bli en stresser, må den innebære enten tap eller trusel for personen.
Tap kan eksempelvis være når barna flytter hjemmefra. Den ytre situasjonen i seg selv er ikke nødvendigvis en stresser, men de følelser av tomhet, forlatthet og meningsløshet det kan vekke hos en mor, blir derimot truende. Det er altså indre psykologiske.forhold som utgjør stressoren.
En trusel kan f.eks. være en situasjon der en mann i en bestemt livsfase blir utsatt for konkurranse fra yngre, pågående kolleger. Også her er det ikke så mye situasjonen i seg selv som er avgjørende, men det faktum at den påvirker mannens psyko-logi slik at hans selvfølelse blir truet.
Kamp og flukt
Fordi psykologisk tap og trusel utgjør stressorer, må også stressreaksjonene være tilsvarende den fysiologiske kamp/flukt beredskapen. Denne beredskapens hensikt er adekvat takling av den stressende situasjon. Likedan med kamp/flukt reaksjoner i psykologisk forstand: de tjener til problemløsing, tilpasning og livskrisemestring. Eksempelvis kan vi velge å kjempe imot med åpenbar irritasjon overfor kollegene på jobb. Vi kan også kjempe imot ved å benekte realitetene - barna kommer til å flytte hjem igjen. Tilsvarende er det mange måte å flykte på, f.eks. ved mer eller mindre aktiv unngåelse av provoserende situasjoner eller ved passiv tilbaketrekning - «jeg skal nå ihvertfall ikke holde tale på 60-års dagen».
Forsvarsmekanismer mot tap eller trusel er mangfoldige og vil alltid inneholde elementer av kamp eller flukt. Formålet med dem er derimot felles: unngåelsen av psykiske smerte.
Utviklingskriser
Men unngå den psykiske smerten fullstendig kan vi neppe. Helt fra fødselsøyeblikkets første skrik og opp igjennom barndomsårene med følelser av litenhet, sårbarhet og avhengighet av kanskje uberegnelige voksne, ledsager den oss og støper oss i former som følger oss livet ut. Ei bedre er pubertetens uro, med biologisk kjønnsmodning som ofte overvelder. Mange har enda ikke tilstrekkelig utviklet karakter til å takle denne fysiologiske nyvinning og blir da gående de første ten-årene opphengt i kroppslig selvbevissthet og rødmende av intens avstandsforelskelse og skjult fantasiliv. Deretter følger senpubertetens identitetskrise med de første løsrivelsesforsøk fra foreldrehjemmet, søken etter nye idealer, nye identitetsfigurer, ny mening. Hvem er jeg, hva vil jeg?
Kanskje mindre kjent er den voksnes livsfaser. De er ikke lenger så markerte og skifter ikke så hyppig som i barndommen, men likefullt - kriser oppstår. De begynner gjerne med 20-årenes oppbrudd, fremtidsoptimisme og søken etter en partner som kan forløse. Man svinger mellom den elskedes trygge og nærende favntak for så å storme frem mot samfunn, revolusjon, porno, kvinnesak i kampglød og forandringsiver. «Sturm und Drang.»
Så kommer tredveårene. For noen blir dette tiden da man konsoliderer seg, etablerer hjem og familie, manifesterer seg i arbeide. For andre blir dette bakrusens tiår med hverdagens evindelige trivialiteter tredd nedover et hode som i utgangspunktet hadde tenkt seg noe helt annet. Hvor ble det av revolu-sjonen og av drømmene? Mange stagnerer desillusjonert i disse årene, blir opptatt med å fylle tiden med noe som ihvertfall i øyeblikket ikke kjennes meningsløst, selvom ettertanken kan hviske en noe annet i øret. Men den eksistensielle frustrasjon kan så lett avledes og bortforklares. Dertil er jo begrepet stress velegnet.
Når vi begynner å nærme oss slutten av tredveårene, vil de fleste ha fått en noe endret opplevelse av tid. Stundene mellom vugge og grav er ikke lenger i overflod hvori fremtidsplaner kan fråtse, men de begynner derimot å bli knappe og tilmålt, en smertefull erkjennelse for dem som enda har mye ulevd. «Har for liten tid», hører man stadig. Vi haster videre avgårde, og i farten glemmer vi nuet sammenklemt mellom fortidens ufordøyde rester og fremtidens ferdigtyggede forventninger.
I samklang med sin alder
40-årene sies å være livets høydepunkt. Når solen står høyest på himmelen, hvem tenker da på solnedgang? Mange av oss er ikke tilstrekkelig forberedt på livets ettermiddag. Det finnes ingen voksenopplæring som kan fortelle oss at det vi trodde var sant som unge, kan miste sin gyldighet før vi er 50.
Mange holdninger i vår kultur gjør aldring vanskelig (i rake motsetning til andre kulturer). Som om aldring er en ondartet sykdom som legevitenskapen enda ikke har maktet å utrydde. Aldring som en naturlig prosess med muligheter for positive psykologiske konsekvenser i kjølvannet av biologisk nedtrapping, belyses lite. Noen har understreket nettopp en større evne til introspeksjon som et viktig særtrekk ved det å gå inn i livets andre halvdel. Hva er vel mer patetisk å se enn den aldrende mann som hektisk og pesende forsøker å dra med seg ungdommens utadvendte vitalitet inn i en livsfase som skulle hatt et helt annet innhold.
At overgangsalderen både for kvinner og menn utgjør psykologisk stress er velkjent for de fleste. Men at hele det voksne livsløp innebærer en rekke overganger med frustrasjon, krise, smerte og kanskje nyorientering, er en type livskunst mange står noe talentløse overfor. Hvis vi ikke hadde psykologiske stressorer i våre livsfaser, ville vi stått stille i en runddans av gjentagelser med liten ansporing til fremskritt. Men disse psykologiske stressorers utfordring til oss tilsløres ofte, og frustrasjon tilskrives alt fra smuler i sengen til sneen som falt ifjor. Det er kanskje enklere å unngå smerte forbundet med psykologisk forandring. Men blir livet rikere av det?
Turid Tolloczko