Det psykologiske nå

Kom-gruppe

Kom-gruppen er den mest omfattende gruppepsykologiske arbeidsform som er utviklet i Acem. Den utgjør intensiv personlig bearbeidelse. Deltagelse må være frivillig, overveiet og motivert. I en orienterende stensil fra 1973, skrevet av Are Holen som er hovedperson bak utvikling, teori og opplæring på dette felt, er kom-gruppen definert som «trening i åpen sosial refleksjon». Hensikten med gruppene er bl.a. å stimulere deltagerne til bearbeidelse gjennom innlevelse og refleksjon i fellesskap. Kom-gruppe er ikke invaderende, bygger ikke på aggressiv konfrontasjon og avdekking av deltagerne slik som bl.a. sensitivitetsgrupper. De har hentet meget av sin psykologi fra ACEMs meditasjonsforståelse, er preget av rolig, affektiv bearbeidelse. Emosjonaliteten vil i regelen bli nokså høy i slike grupper, men ikke så mye ut fra ytre provokasjon. Det som setter følelser i sving, er aktualisering av gjemte, glemte og fortrengte sider; det vi har holdt unna, omskrevet og bagatellisert. Kom-gruppen respekterer «overflaten» hos deltagerne, presser ikke, men bidrar til at viktige tema kan modnes for bearbeidelse i gruppen.

Gruppene starter med gruppeprosess og mellommenneskelig bearbeidelse. Etter hvert dreies fokus mot intrapsykiske strukturer; de samme forhold som i meditasjon gir opphav til utførelsesfeil. Man prøver å vinne innsikt i opplevelsesstyrende krefter i menneskesinnet som fordreier vår virkelighet. De gjør seg gjeldende i hverdagen like meget som i meditasjonsutførelsen og lar seg sjelden forandre etter at vi er blitt voksne. Men visse øyeblikk gir mulighet til å velge på nytt og omforme skjellsettende rester fra fortiden. I tråd med eksistensiell tankegang har vi valgt å omtale disse muligheter med betegnelsen «det psykologiske nå». I teori knyttet til kom-grupper er «nået» noe mer enn et filosofisk begrep; det er et arbeidsredskap for forandring og innsikt. Å være i «nået» er å løsne noe av det psykologiske forsvar, tillate seg å være i det uforutsigbare og uoversiktelige, i angsten og usikkerheten. Slik kan vi velge i frihet, ikke bare leve i statisk årsaksforlengelse av fortiden. Vi skal se nærmere på de enkelte ledd som inngår i det psykologiske «nå» ut fra kom-gruppeteori, men først kort se på hva «det psykologiske nå» ikke er.

Det kronologiske «nå»

Etter det tidsbegrep klokken gir oss, beveger «nået» ser uavlatelig fremover tidsdimensjonen, gjør fremtid til nåtid og fortid. Hvert sekund er like langt. Tiden er forutsigbar, konstant, skaper orden, rekkefølge, oversikt. Ut fra den kan hendelser skje planmessig. Den er uten følelsesmessig ladning, lineær, nøytral. Vi tar for gitt at tog, buss og ferger kommer og går til fastsatte tider. Dagsrevyen starter på et bestemt tidspunkt. Slik konstans er nødvendig for et fellesskap som vil samordne aktiviteter, være målrettet og holde i gang større og mindre systemer.

Vår psykologiske tidsopplevelse er derimot ikke konstant. Den kan endre «lengde». Einstein formulerte seg slik: «når du sitter sammen med en hyggelig pike i to timer, tror du det er et minutt. Men når to sitter på en varm ovn i et minutt, tror du det er to timer. Det er relativitet». Klokkens «nå» er altså forskjellig fra «det psykologiske nå».

Her og nå

«Her» peker hen på den umiddelbart foreliggende, aktuelle situasjon i tid og rom. Nået innebærer alltid noe nytt. Det står ikke stille. Å være her og nå er å forholde seg med skjerpede sanser innad til egne følelser, kroppslige reaksjoner og fornemmelser – og utad til andre mennesker, gjenstander, situasjoner og prosesser. Det er å oppleve mer totalt. I nået trer det emosjonelle tydeligere frem. Innholdet i periferien av vår bevissthet får slippe til, bidrar til mer helhet i erfaringer. Således kan vi med våre sanser og følelser gripe undertoner i tilværelsen som kanskje ellers lever sitt liv på siden av oss. I her og nå har bevissthetens periferi større åpning inn mot sentrum av oppmerksomheten. Å være i nået er å oppfatte, våge og være sårbar, blottstilt for det som «er» akkurat nå gjennom sanser og følelser.

Det kan oppleves truende å slippe seg inn i her og nå. Vi kan ikke planlegge og forsikre oss på forhånd slik at alt blir slik vi ønsker eller håper. Nået er uoversiktelig. Vi kan derfor ikke bevege oss inn med en oppskrift, ordre eller garanti. Det vanepregede, ritualiserte har i hverdagen mange fordeler, men bringer oss som oftest ut av kontakt med det pulserende, nærværende «nå». Typiske adferdsmønstfe, masker og spill virker fremmedgjørende.

Her og nå i kom-gruppen gir stadig nytt utgangspunkt for å fange opp mer av det som lever seg ut mellom deltagerne i gruppen; det utgjør en forutsetning for arbeide med gruppeprosess og det mellommenneskelige. Den sosiale situasjon i kom-gruppen blir nokså forskjellig fra daglig omgangsform. Man vet ikke på forhånd hvor man beveger seg og hva man kommer opp i. Når gruppen famler eller står fast, nytter det lite med konvensjonelle sosiale mønstre. Man er nødt til å gi seg inn i noe nytt, uvant og uprøvet. Det er usikkerhetsskapende, men både spennende og utviklende. I kom-gruppen blir man mer enn til daglig sett av andre. Dessuten blir man også selv nokså oppmerksom på egne måter å takle situasjoner. Man får mer perspektiv, ser nye innfallsporter. Dette starter etter hvert adskillig refleksjon, spørsmål og endringer om tidligere tilværelse, ofte sterke hendelser fra barndom. Interessen begynner å flytte seg ut over her og nå; deltagerne kan ta inn mer av linjene i sine liv, blir i økende grad opptatt av sin fortid.

Der og nå

«Der» innebærer en slags avstand, viser til hendelser fra livshistorien, men som allikevel er virksomme nå. Tidligere formende erfaringer er ofte gjemt og glemt, men styrer like fullt hvordan vi oppfatter, beslutter og handler. Til dem er det oftest knyttet sterke følelser, særlig i relasjon til såkalte viktige andre: mor, far, søsken, besteforeldre, lærere.

I kom-gruppen er det ingen kronologisk fremhenting av de tidligere erfaringer. Man følger strømmen av tanker hos deltagerne slik assosiasjonene spontant går. Interaksjon mellom deltagerne kan etter hvert forstås i lys av ikke bare det aktuelle, men også det forgangne. «Der og nå» har flere nivåer. Fra ulike faser av oppveksten vil man ofte gjenfinne samme følelser og mønstre. Gradvis kan man nøste seg gjennom sjiktene til stadig mer fortrengte kjerneerfaringer.

I mange tilfeller kommer ikke en gruppe av begynnere lenger enn til dette nivå av bearbeidelse i den første kom-gruppe på ca. ti møter. Men der grupper varer lenger, eller der deltagerne har deltatt i flere slike grupper, kommer man gjerne over på neste nivå av det psykologiske nå.

Det fordreiede nå

Ordet «fordreiet» forteller at noe herfra eller derfra er vridd, gjort annerledes eller utelukket slik at helheten forstyrres. Denne type fordreininger som forekommer i grupper, i hverdagen eller i meditasjonsutførelsen, er ubevisst. Vi vet ganske enkelt ikke at den foreligger i de fleste tilfellene. Derfor er den vanskelig både å oppdage, å få forhold til og bearbeide. Arbeidet er dessuten preget av motstand. Hos ikke høyt motiverte vil den gjerne foreligge både som bevisst uvilje, negativitet eller unngåelse. Hos dem som er mer motivert, vil man snarere gjenfinne mer ubevisste motstandsformer; deltageren kan bli assosiasjonstom, opptatt av andre ting o.l.

I det fordreide nå blir altså opplevelsesstyrende, ubevisste krefter så virksomme at personen utelukker eller feiloppfatter. Inntrykkene fortolkes av deltageren på en måte som mer er bestemt av ens indre verden enn faktiske hendelser. Feiloppfatningene er fantasibestemte. Det er selvsagt lettere å oppdage ved «her og nå»forhold enn ved «der og nå».

Et eksempel: Hanne oppfatter stadig at Marta er foraktende, kritisk og ergelig på henne. Hun føler seg utrygg, blir hemmet, redd for å vekke sinne hos den 20 år eldre Marta. Hanne snakker • om dette i gruppen. Etter hvert blir det imidlertid klart at hennes opplevelse ikke står i forhold til hvordan Marta er og hvordan andre i gruppen opplever henne. Dette får Hanne til å se noe klarere forskjellen mellom egen fantasi og faktisk virkelighet. Hannes reaksjoner har noe med henne selv å gjøre, men hvordan? Hun har ofte kjent seg hemmet, hatt vanskelig for å være selvhevdende overfor sin egen dominerende mor, sier Hanne. Lenger ut i gruppeprosessen går det opp for henne at det er hennes eget sinne mot moren det dreier seg om. Gradvis forstår hun at moren ikke var så dominerende og aggressiv som hun ville ha det til. Snarere har hun tillagt Marta og moren et sinne rettet mot seg. Gjennom videre bearbeidelse gjenkjenner hun sin tidlige kamp mot egne aggressive impulser. Den har gjort henne tildels aggresjonshemmet, stadig har hun hatt tendens til å anklage andre for å være krenkende. Hun har gjort sitt sinne til andres.

Å arbeide med det fordreide nå innebærer riktignok å akseptere følelser og opplevelser, men også det stadig å sette spørsmålstegn ved dem. Det er ikke å gjøre egen opplevelse av nåtid og fortid til autoritet, men til utgangspunkt for videre bearbeidelse. Siden arbeidet med det fordreide nå er å bevege seg i såvidt ubevisste og motstandsfyllte områder, må man arbeide sammen med andre for å komme noen vei. Meditasjon derimot er en av de få muligheter man har til å arbeide med dette på egenhånd. Vel å merke: bare dersom man mediterer regelmessig over tid og arbeider med sin meditasjon gjennom skolering og veiledning. Arbeidet med det fordreiede nå er mest problemfylt, men også det mest strukturforandrende i meditasjon som i kom-grupper.

Nået er ikke alt

Skissering av de tre arbeidsnivåer av nået er ikke ment å gi et sammenfattet bilde av prosess og gruppepsykologisk teknikk for kom-grupper, men beskrivelsen sirkler inn enkelte sentrale sider. Arbeidet med her og nå åpner sanser og følelser utover og innover for det nærværende, den aktuelle situasjon i gruppen. Der og nå bidrar til å utdype følelser ved å knytte fortidens hendelser til nåtidens. Det fordreiede nå innsirkler ubevisste, karakterbestemmende trekk. Dette arbeidet er vanskelig, hører til de videreførte faser av kom-grupper, vekker motstand og fordrer tid. Her og der aspektene av nået er relativt lett tilgjengelige. De starter gjerne sterke følelser, engasjerer deltagerne. Fokusering på fordreiede nå aspekter derimot mobiliserer ofte lite følelser initialt, ofte uvilje; det kan fortone seg som bortkastet og meningsløs, tidvis narsissistisk fornærmelig. Enkelte personer lar seg meget vanskelig engasjere av slik bearbeidelse. Vedvarende og ensidig arbeide med de mer motstandsløse her og der nivåer står imidlertid i fare for å bli narsissistisk befestende og konserverende. Dette motvirkes av arbeide med det fordreiede nå; der det gir resultater virker det alltid bearbeidende på mer narsissistiske trekk ved personligheten.

Forskjeller på forandring

I 60- og 70-årenes gruppepsykologiske miljøer i Amerika og Europa var det sterk betoning av her og nå i gruppe (1), (4). Det var blomstringstid for såkalte vekstgrupper av alle slag. Felles var at «her og nå «opplevelsen dannet utgangspunkt for mye at det som skjedde i gruppene. Det tilfredstillte behov for å oppleve sterkt, skape fellesskap og «psykologisk omvendelse». Tilbakeholdte følelser fikk utslipp. Det lettet, forløste. Men det kan i lengden lett befeste oppfatningen av at vi alltid er ofre for omstendigheter; vi er undertrykte. Eneste vei til forandring fortoner seg da som opprøret, protesten og kravet, rettet oppover. Dette fallt godt inn i disse tiårs politiske visjoner, stimulerte ikke til ansvar, dypere bearbeidelse, modning og oppgivelse av infantiliserte livsløsninger.

I sensitivitets-, gestalt- og Dasein-grupper m. fl. opplevede mange forløsning ved å slippe til mer av det som bor i en. Der var man ikke lenger prisgitt grenser satt av foreldre og samfunn. Gruppens akseptering kjennes godt. Kanskje representerer den et alternativ til eget ideal og verdimønster, ens superego. «Her og nå»orienteringen kan slik danne grunnlag for avhengighet enten i forhold til gruppen som helhet, dens leder, dens politiske kader, terapeuten eller guruen. Selv om slike grupperelasjoner gir opplevelse av ny frihet, dreier ikke slike relasjoner seg om frigjøring i ordets mer egentlige forstand. «Veksten» innebærer derimot en ny begrensning: tilsløret avhengighet.

Ensidig «her og nå»orientering kan bidra til historieløshet; øyeblikket, det kortsiktige, det umiddelbart tilfredsstillende idealiseres. Man mister muligheten til å oppleve nåets psykologiske sammenheng med fortiden. «Her og nå «psykologlens æra er da også blitt betegnet som «Den narsissistiske kultur» (3).

Vi skal kort skissere tre grader av psykologisk forandring: 1) stemningsforandring, 2) adferdsforandring og 3) karakterforandring.

Utslipp av tilbakeholdte følelser gir lette, likedan det å kjenne savn og uferdige lengsler. Støtte og akseptering fra andre mennesker er godt og verdifullt. Det virker stimulerende og gir gjerne stemningsforandring, men er også i mange tilfeller en forutsetning for å nå videre. Om personen lærer nye sosiale ferdigheter til å mestre ulike sosiale utfordringer, kan vi tale om adferdsendring. Karakterendring derimot er langt mer kompleks. Det er bearbeidelse både av her og der aspekter ved nået, men avgjørende er allikevel mulighetene til å bevisstgjøre og klargjøre trekk som inngår i det fordreiede nå. I slikt arbeide må man komme i kontakt med det gjentagende preg som styrer sentrale reaksjonsmønstre i en. I kom-grupper møter man disse sider av seg selv langt tydeligere enn i hverdagen. Grupper som ikke arbeider med forhold svarende til det fordreide nå, dvs. ikke arbeider med motstand og overføring, kan bare føre til enklere typer forandringer. Dette er i seg selv verdifullt nok og er således ikke til forkleinelse for disse prosesser, men det er samtidig viktig å være klar over forskjellene.

Deltagelse i flere kom-grupper kan i mange tilfeller bringe personer inn i en aktiv brytning med begrensende motstand og utvikling av ressurser og potensialer. Men forandring av personlighetens mer grunnleggende strukturer er til syvende og sist en kamp hvor man er alene; ulike deler av en selv står mot hverandre. Våre hindre er ikke bare foreldre, samfunn, institusjoner, tradisjoner, gruppedeltagere og terapeuter, men langt på vei oss selv: Jeg mot meg selv, til dels en ubevisst strid med impulser, angst og skyld som uavlatelig er virksom. Kom-grupper kan bidra til å klargjøre og bearbeide begrensende trekk. Det psykologiske nå med dets tre nivåer er utgangspunktet for denne bearbeidelse av livsforhold som ellers i liten grad lar seg modifisere. Det psykologiske nå utgjør et virksomt og viktig redskap i kom-grupper.

Referanser:

1. Hasselknippe, K.: Vekstgrupper blomstrer. Dyade 2/83.

2. Holen, A.: Psykologi i grupper. Dyade 2/83.

3. Lasch. C.: Den narsissistiske kultur. Pax forlag, 1982.

4. Slaastuen, P.: Grupper – snarvei til innsikt? Dyade 2/83.

5. Yalom, I. D.: Using the Hereandnow In Group Therapy. Manuskript, 1977 (personlig overlevert).

6. Holen, A. (red.): Stillhetens psykologi. 4. utg. Dyade forlag, 1981.

av Anne Grete Hersoug