Dyade 1988/03: Rapport fra det tause teater
Hvorfor i all verden skal man interessere seg for teater? Teaterfolk hevder selvfølgelig at teater er viktigere enn noen gang i vanskelige tider. Vi hører det — men vi ser det ytterst sjelden på norske scener. Og det verste er at norsk teaterdebatt synes like uvesentlig. Noen forsøker, men egentlig er det skremmende taust.
- Produkttype
- Dyade
- Språk
- Norsk
- Pris
Hva er da vitsen med å bruke et temanummer av Dyade på teater? Jo, fordi dette dreier seg også om noe langt mer enn teater. Teatret er et symptom. Kunsten avspeiler som regel vitaliteten i et samfunn, og mer enn andre kunstarter er teatret tegn på sunnhet eller sykdom. For i sin kjerne er teatret mennesker samlet i en skapende gruppe med felles mål. De vilkår teatret arbeider under, viser hvilke vilkår idéfellesskapet har i vårt samfunn. Nå er norsk teater inne i forvirringens,engstelighetens, likegyldighetens og apatiens tid. Det finnes ingen klare, reelle fronter, bare gamle, oppvarmede 70-tallsbåser som ikke dekker virkeligheten lenger. De sannheter man en gang kunne fylke seg bak, duger ikke mer. Ingen tør handle. Slik er teatret en refleks av mangt i vårt samfunn.
Dyade ga ut et temahefte om teater i 1981. De farer som ble varslet der, er alvor nå. I 1981 hentet redaksjonen bidrag fra et vidt spekter teaterfolk. Denne gang oppsøkte vi to av dem som har markert seg klarest de siste årene — Kjetil Bang-Hansen og Tom Remlov — i et forsøk på å samle tanker og løse opp floker. Dette nummer er derfor blitt til i en prosess gjennom flere måneder. Etterhvert som vi trengte inn i stoffet, ble det stadig klarere at konfliktene samler seg rundt to roller: Kulturministerens og teaterkunstnernes. Ingen velger. Ingen har åpent visir. Ved å være utydelig, gjør kulturministeren kunsten ufri. Og kunstnerne vil gjerne være ufrie. Det er det mest skremmende. Vi har ingen pretensjoner om å forandre. Det er slett ikke sikkert at våre analyser er riktige eller at antydede modeller har noe for seg. Men norsk teater har en egen evne til å avvise og bassette uten å lytte. Det er som om nye tanker blir spede rop i et digert rom av mistanke, avmakt og taushet. Men enhver som vil teatret og det skapende kollektiv vel, bør bidra til at tausheten brytes. Vi har villet være så tydelige som mulig. Vårt håp er å få teaterfolk til å begynne å snakke igjen.
Carl Henrik Grøndahl: Rapport fra det tause teater
Tom Remlov: Den store ufriheten
Carl Henrik Grøndahl: Å slåss for sine lenker
Kjetil Bang-Hansen: Det revolusjonære teater
Carl Henrik Grøndahl: Å gjenerobre teatret
Tom Remlov: Et kritisk miljø