Har Norge råd til å plage friskolene?

Norge står på terskelen til et stadig mer internasjonalisert informasjonssamfunn. Hvordan kan vi fornye oss kulturelt og styrke vår konkurranseevne i møte med denne utfordringen? Og hvilken skolepolitikk er best egnet til å bidra til det? Såpass vide perspektiver burde det være over debatten om hvorvidt det skal være rom for friskoler i Norge eller ikke.

Norge står på terskelen til et stadig mer internasjonalisert informasjonssamfunn. Hvordan kan vi fornye oss kulturelt og styrke vår konkurranseevne i møte med denne utfordringen? Og hvilken skolepolitikk er best egnet til å bidra til det? Såpass vide perspektiver burde det være over debatten om hvorvidt det skal være rom for friskoler i Norge eller ikke. Men hittil har det ikke vært det. Så la oss starte der den faktiske friskole-debatten utspiller seg, og skrelle oss gjennom argumentasjonslagene på vei mot det sentrale.

ENTUSIASTER MOT BYRÅKRATER

Miljøene som driver friskoler i Norge er ikke i tvil. De har en sak de tror på for de kristne og muslimene er det deres livssyn, for Steiner og Montessori er det deres pedagogikk. De mener det trengs egne skoler for å gi rom for å utvikle disse sakene i sin fulle bredde. Og de er villige til å ofre adskillig i dugnadstimer, foreldrebetaling og møysommelig påvirkningsarbeid overfor politikere og andre for å få det til.

Friskole-entusiastenes motpart er Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet. KUF går riktignok ikke inn for å fjerne de norske friskolene vi har. De følger opp Privatskoleloven av 1970 som åpner for statsstøtte for friskoler basert på alternative livssyn eller pedagogiske retninger.

Men KUF har de siste årene lagt seg på en stadig mer restriktiv og tilbakeholdende fortolkning av deride loven. For friskolemiljøene innebærer det i praksis at behandlingen av alle friskolesaker i KUF går usedvanlig langsomt. Søknader om opprettelse av nye skoler treneres i det lengste og avslås dersom det overhodet kan finnes grunnlag for det. Og i forbindelse med statsbudsjettet kommer det nesten årvisst forslag til nedskjæringer i statsstøtten til friskolene.

Disse forslagene blir riktignok aldri gjennomført, men det skyldes som regel bare Aps behov for å komme fram til budsjettforlik med Kristelig Folkeparti som har vern om friskolene som en av sine hjertesaker.

Særlig det årlige dramaet om friskolestøtten representerer en belastning for friskolemiljøene. De lever med små marginer. Politiske myndigheter setter grenser for hvor stor foreldrebetaling de kan kreve. Og praktiske forhold begrenser hva de med rimelighet kan kreve av foreldreinnsats til loppemarkeder, dugnadsdager og annet. En reduksjon i statsstøtten kan raskt gjøre det umulig å drive skolen videre, med de følger det kan få for barn som er midt i sin skolegang.

Derfor er det lett å forstå at friskolemiljøene protesterer så høylytt de kan hver gang det kommer forslag som rommer slike farer.

For friskole-entusiastene er det arbeidet de driver selvinnlysende viktig og riktig. Pedagogikken er god, og livssynet ville egentlig være det beste for alle. Skolene er fulle av barn som vil lære – og søknadslistene rommer langt flere som gjerne ville gå der. Hvordan kan da byråkrater i KUF få seg til å stikke kjepper i hjulene for driften av de eksisterende skolene og si nei til etablering av nye? Er det fordi de ikke har skjønt hva det dreier seg om og trenger mer informasjon? Er det fordi byråkrati av vesen må arbeide tregt og være nøye med formelle regler? Eller er det rett og slett fordi byråkratene er alliert med friskolebevegelsens motkrefter? Sett med friskoleentusiastenes øyne kan KUFs motstand fortone seg uforståelig.

BORGERLIGE MOT SOSIALISTER

Men bakom byråkratene står politikerne. Innstramningen i fortolkningen av Privatskoleloven har skjedd under dagens skolestatsråd fra Arbeiderpartiet, Gudmund Hernes. I denne mer restriktive politikken ligger en gjenoppliving av et gammelt APstridstema: Kamp mot private skoler og for den offentlige enhetsskolen.

I forrige og inn i de første tiårene av dette århundret var dette et forståelig stridstema for et arbeiderparti. Som i andre europeiske land fantes det den gang et klassebestemt skille i skolevesenet mellom private skoler for de bedrestilte og offentlige folkeskoler for almuen. Da Arbeiderpartiet kom til makten, ble en av merkesakene å oppheve dette skillet – og å skape en felles enhetsskole for alle barn i Norge. Kampen lyktes. Etter tiår med sosialdemokratisk styre forsvant de aller siste restene av den gamle typen privatskoler tidlig på 1960-tallet.

Men parallellt hadde det eksistert en annen type private skoler som ikke rekrutterer elever ut fra klasse, men ut fra livssyn eller livsorientering. Det gjaldt den gang kristne friskoler med tradisjoner tilbake til 1860-tallet, og Steinerskoler som det ble etablert flere av fra 1950-tallet og utover.

Under tiårene med uavbrutt sosialdemokratisk styre var det liten offentlig velvilje for slike skoler. Arbeiderpartiets kamp mot rikmannsskoler rettet seg mot alle alternativer til den offentlige enhetsskolen de selv kjempet fram.

Endring i offentlige myndigheters holdning til friskoler ble det først da det sosialdemokratiske hegemoniet ble brutt med Stortingsvalget i 1965. Den borgerlige firepartiregjeringen gjorde umiddelbart bedre livsvilkår for friskoler til en av sine merkesaker.

Internasjonale konvensjoner som Norge hadde tiltrådt, hørte til de borgerlige partienes viktigste argumenter i denne saken. FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 slår fast foreldrenes rett til å velge hvilket livssyn de vil oppdra sine barn i som en av de grunnleggende menneskerettighetene. Det samme gjør også den europeiske menneskerettskonvensjonen og UNESCO-konvensjonen av 1960. De borgerlige partiene mente at denne foreldreretten ikke bare skulle være en formell, men også en reell rettighet i Norge. Derfor ville de åpne for statsstøtte til skoler basert på alternative livssyn.

Privatskoleloven kom opp for Stortinget i 1970. Den ble møtt med steil motstand fra et samlet Arbeiderparti, og det var bare med et nødskrik den til slutt gikk igjennom i kraft av de borgerliges stemmer og Lagtingspresidentens dobbeltstemme.

Med hjemmel i denne loven har den norske friskolebevegelsen siden vokst til det omfang den har idag. På grunnskolenivå omfatter den idag 30 kristne friskoler, 22 Steinerskoler og 4 Montessoriskoler.

I en periode så det ut til at Arbeiderpartiet og SV hadde avfunnet seg med denne utviklingen. For da en ny borgerlig regjering i 1985 la fram en revisjon av Privatskoleloven for Stortinget, tok Arbeiderpartiets saksordfører Reiulf Steen allerede i åpningsinnlegget luften ut av debatten ved å erklære at de ikke ville starte noe nytt stormløp mot privatskolene. Det førte til at lovrevisjonen denne gang ble vedtatt av et enstemmig Storting.

Men nå på 1990-tallet har kamp mot friskoler overraskende nok igjen kommet på sosialistenes dagsorden. Dette overrasker fordi det norske arbeiderpartiet dermed slår kontra i det som til nå har vært en felles utvikling i de nordiske sosialdemokratiene: – fra motvilje til akseptering av friskolebevegelsen som er verdifullt element i utdannelsessamfunnet. Og det nye og urovekkende for friskolene er at de borgerlige partiene heller ikke lenger står samlet mot sosialistene for å verne om dette skoleslagets livsrett. Det kan virke som både Senterpartiet og Fremskrittspartiet ut fra ulike beveggrunner er i ferd med å slutte seg til Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis front mot friskolene.

Det er særlig to saker som synliggjort denne nye splittelsen mellom de borgerlige partiene i friskoledebatten: EU-striden og diskusjonen om innvandring.

FRISKOLENE I EU-STRIDEN

I mai 1994 gikk Arbeiderpartiets skolestatsråd til angrep på det friskolemiljøet som er yngst og minst, men samtidig kanskje også mest attraktivt for mange – nemlig Montessoriskolene. Angrepet endte tilsynelatende i et politisk nederlag, men i realiteten med en politisk seier.

Nederlaget var det mest iøynefallende. Statsråden sa at det var rom for å to i bruk elementer av Montessoripedagogikk i enhetsskolen og at denne pedagogikken derfor ikke representerte noe støtteberettiget alternativ. Derfor ville departementet avslå statsstøtte til nye Montessoriskoler. Dette utspillet møtte motbør ikke bare fra de borgerlige partiene, men overraskende nok også fra hans egne rekker. En samlet stortingskomite slo fast at Montessoripedagogikk skulle betraktes som alternativ pedagogikk, og at departementet ikke kunne nekte statsstøtte til nye Montessoriskoler på et slikt grunnlag.

Skolestatsrådens politiske seier hadde større dimensjoner, men var samtidig mer skjult for publikum. Høyre hadde i komiteen fremmet et forslag med generell kritikk av skole­ statsråden for å ha strammet inn fortolkningen av Privatskoleloven uten å rådføre seg med Stortinget. Kritikken var såvidt alvorlig at det ble antydet på Stortinget at skole­ statsråden og evt. hele regjeringen ville tolke det som mistillit og gå av dersom dette forslaget fikk flertall. Hvilke realiteter som lå i dette er uklart. Sikkert er det at ingen av de borgerlige opposi­sjonspartiene var innstilt på å to noen regjeringskrise på dette tidspunktet – et halvt år før EU­avstemningen.

Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet sluttet seg likevel til kritikken. Det gjorde derimot ikke Senterpartiet, som i stedet gikk sammen med Arbeiderpartiet og SV om en uttalelse hvor de uttrykte bekymring over friskolenes popularitet som en trusel mot enhetsskolen.

Sett utenfra virker denne bekymringen nokså overdrevet. Tre prosent av alle barn i Norge går i friskoler. Nittisju prosent går i den offentlige enhetsskolen. Selv om Montessoriskolene og andre friskolemiljøer skulle få anledning til å starte nye skoler i takt med den økende interessen, er det ennå langt igjen til danske forhold hvor 12 prosent av årskullene går i frie skoler. Der har det i årtier vært tverrpolitisk støtte for en liberal friskolepolitikk – og selv ledende sosialdemokrater som Ritt Bjerregård mener at «Det er bare en dårlig offentlig skole som har noe å frykte fra friskolene».

Men opplevd innenfra i denne trippelalliansen kan friskolenes popularitet muligens framstå som en reell trussel. At Arbeiderpartiet ser med frykt og motvilje på at de gamle statsmonopolene får konkurranse, er ingen nyhet. Det var mønsteret da helsevesenet fikk en viss konkurranse fra Ringsenteret og andre private klinikker. Det var mønsteret da NRK fikk konkurranse fra nærradioer, TV2, P4 og stadig flere satelittkanaler. Og det overrasker ikke at mønsteret gjentar seg også når enhetsskolen får det første snev av konkurranse fra friskoler.

At SV deler Aps restriktive holdning til friskoler, er heller ikke overraskende – til tross for at dette partiet trolig har ikke så rent få medlemmer blant friskoleforeldre, særlig i Steinerskolen.

Det nye og oppsiktsvekkende er at Senterpartiet slår følge med AP og SV. Tidligere har de vært med på å kjempe igjennom Privatskoleloven og også i andre saker har de stått sammen med de øvrige borgerlige partiene for å verne om friskolenes livsrett. Hva skyldes nå Senterpartiets plutselige bekymring over om enhetsskolen kan klare seg med livskraftige alternativer omkring seg?

Kanskje sier årstallet det meste. I 1972 snudde EU-striden oppned på det meste i norsk politikk. Og i mai 1994 var oppkjøret for lengst godt i gang foran høstens nye EU-avstemming. Senterpartiet sto i spissen for neibevegelsen. Deres selvforståelse var at de kjempet for norsk folkestyre mot Brusselstyrt kapitalmakt og markedsliberalisme. De vil bevare mest mulig makt i folkevalgte hender, og konkretiserer dette – har det vist seg – til å gjelde kamp mot utvanning av statsmonopoler og nedbygging av statlig virksomhet. Øyensynlig passer vern om enhetsskolen og bremsing av friskolenes vekst godt inn i dette bildet, siden enhetsskolen hører til de institusjoner kommune- og fylkesstyrer rår over.

Samtidig representerer enhetsskolen noe stabilt og norsk, som man kan anta Sp gjerne vil bevare. I ei omskiftelig tid finnes det noen erfaringer de fleste nordmenn fortsatt har felles: Vi er vokst opp med norsk natur, vi er medlemmer av den norske statskirken, vi lyttet daglig til NRK og vi har gått i den norske enhetsskolen. Nå er det tydelige tegn til at denne enhetskulturen slår sprekker. Yngre generasjoner går heller på kafé, stiller seg mer likegyldige overfor statskirken og lytter like gjerne til P4 og MTV. Hvordan skal det gå dersom de heller ikke får skoleårene i enhetsskolen som en felles erfaring? Vil den samlende nasjonalfølelsen overleve i en virkelighet hvor en økende andel av årskullene også går i ulike typer friskoler? Ganske visst gjelder dette foreløpig bare 3 prosent. Men gir du fanden lillefingeren, er det som kjent fare for at han tar hele handa. Her gjelder det å være føre var!

I et slikt perspektiv blir bekymringen forståelig. Spørsmålet er likevel om ikke dette er å bevege seg baklengs inn i framtida. Er det fruktbart å gjøre alternativenes popularitet til et problem? Er det sant at det som er godt for enhetsskolen, enhetskirken og enhetskringkastingen nødvendigvis også er det beste for framtidas Norge? Og er vi tjent med at morgendagens norske kulturelle identitet bindes opp til enhetsinstitusjoner et økende antall i Norge føler seg fremmede overfor?

NORDMENN MOT INNVANDRERE

Utviklingen i den norske friskoledebatten minner om eventyret om de tre bukkene Bruse. Først ryddet det sosialdemokratiske trollet vekk rikmanns-skolene, og satset så ettertrykkelig på skolevesenet gjennom tiår etter tiår at det etterhvert begynte å betrakte det som sitt eget. Så begynte bukkene å komme trampende på trollets bru. Men til forskjell fra i eventyret var det her den største bukken som kom først. Det var de kristne friskolene som trampet ut på brua med FNs menneskerettighetserklæring og en borgerlig flertallsregjering i ryggen. Trollet sloss imot, men måtte gi seg. Senere kom det stadig mindre bukker, Steinerskoler og Montessoriskoler, som trollet kjempet imot uten å lykkes. Og til slutt kom den aller minste – muslimene som knapt har fått fotfeste i Norge og ennå ikke har etablert noe friskolemiljø å kjempe ut i fra. De måtte da vel i alle fall kunne hindres i å trampe på trollets bru?

Konfrontasjonen mellom sosialistene og muslimene toppet seg i en TV2-debatt i januar 1995. Der kom også Fremskrittspartiets glideflukt mot Arbeiderpartiets restriktive friskolepolitikk til veis ende. Temaet var en søknad fra stiftelsen Urtehagen om å få danne en muslimsk friskole i Oslo.

Saken hadde da vært inne til behandling i det politiske systemet i nærmere tre år – og av dette tidsrommet hadde KUF ruget på den i godt over to. Under behandlingen hadde de faglige instansene, Skolesjefen og Utdanningsdirektøren for Oslo og Akershus, gått inn for søknaden. Men både i Oslo bystyre og i Stortingskomiteen delte politikerne seg etter velkjente skillelinjer – Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet støttet søknaden; Arbeiderpartiet og SV gikk imot.

Men siden den gang har forholdene i Fremskrittspartiet endret seg. Partiets representant i komiteen, Ellen Christiansen, sa ja til muslimsk friskole ut fra en prinsippiell liberalistisk grunnholdning om at det bør råde størst mulig frihet i økonomi, politikk og kultur – og at disse frihetene må gjelde for alle, også for muslimer og andre innvandrere. Ellen Christiansen var lederskikkelsen i en liberalistisk fløy av partiet. Mot denne fløyen sto en populistisk fløy preget først og fremst av en restriktiv holdning overfor innvandring og innvandrere. En konfrontasjon mellom disse fløyene førte til at liberalistene ble utstøtt fra partiet (og dannet partiet Fridemokratene med Ellen Christiansen som leder), mens populistene sitter igjen med makten.

Slik var situasjonen da det i januar 1995 utgikk bud fra skolestatsråden om at det nå ville falle en avgjørelse i saken om muslimskolen med det aller første. TV2s programleder Nils Gunnar Lie tromlet sammen de fleste aktuelle parter til panel- og amfidebatt. Han inviterte også seerne til å ringe inn for å gi skolestatsråden råd: «Bør Gudmund Hernes si ja til å bruke av norske skattebetaleres penger til å finansiere en privat muslimsk grunnskole i Oslo?».

Allerede i vinklingen av debatten var det lagt opp til polarisering langs betente akser: Nordmenn mot innvandrere – og skattebetalere mot stønadssnyltere. Og debattdeltagerne fulgte opp. Husk, formante Arbeiderpartiets skolebyråd i Oslo Gro Balas, at statsstøtten til muslimskolen vil bli tatt fra den offentlige skolen som er utarmet nok fra før. Å åpne for flere friskoler er å undergrave den offentlige skolen som de fleste norske barn tross alt går i. Og Fremskrittspartipopulisten Vidar Kleppe (som siden er valgt til nestleder i partiet) grep perspektivet begjærlig. Han hadde ingen sans for fundamentalistiske muslimer med sugerør i statskassa. Dersom de vil ha sin egen skole, får de betale for den selv.

Enklere og mer lettfattelig kan det ikke sies. Publikums respons var da også usedvanlig klar. Av de mer enn 20.000 innringerne som nådde igjennom til TV2 i løpet av den 50 minutter lange sendingen, mente hele 95 prosent at Gudmund Hernes burde si nei til å bruke skattepenger på muslimskoler. Selv om man skal være svært forsiktig med å tolke slike telefoninnringninger som representative uttrykk for folkeviljen, så var dette likevel et klart signal om at det ikke ville være noen vesentlig politisk belastning for Arbeiderpartiet å si nei til muslimene. Og noen uker senere gjorde Arbeiderpartiregjeringen nettopp det.

Flertallet var overveldende. Men situasjonsbeskrivelsen innringerne fikk servert som grunnlag for å to stilling til saken, var mildt sagt ufullstendig – for ikke å si direkte misvisende og feilaktig. For å klare opp i dette må bildet utfylles med noe flere nyanser.

STØNADSSNYLTERE MOT SKATTEBETALERE

Snylter alle som mottar statsstøtte på skattebetalernes penger? I så fall gjelder det oss alle. For hvem er det som ikke går på skole, går til lege, blir innlagt på sykehus, kjører på veiene, anmelder saker til politiet, tilkaller brannvesenet og tilslutt blir pensjonist med midler fra Folketrygden? Vi betaler alle skatter og avgifter – og vi bruker alle tjenester finansiert gjennom skatter og avgifter. Skal noen anklages for snylting, må det være fordi de suger urimelig store midler ut av statskassa i forhold til det de betaler inn.

Hvem kan det gjelde i skolesammenheng? Nittisju prosent av alle barn i Norge går i den offentlige enhetsskolen. Der er det ingen skolepenger og som regel heller ingen krav til foreldreinnsats til dugnadsdager, høstmarkeder eller loppemarkeder. Barnas skolegang fra første til tolvte klasse finansieres fullt ut av skattebetalernes penger. Ingen ser noen grunn til å diskutere det. Fri skolegang er en rettighet de fleste tar for gitt.

Men hva med de tre prosentene av norske barn som går i friskoler? FrPs Vidar Kleppe sier enkelt og greit om friskoleforeldre – som i det aktuelle tilfellet også er muslimer – at de får betale det selv dersom de vil ha egne skoler for sine barn. Det innebærer i praksis at de skal betale dobbelt opp for sine barns skolegang. Først betaler de sin andel av finansieringen av den offentlige enhetsskolen via skatteseddelen som alle andre. Deretter betaler de i tillegg skolepenger direkte til friskolen barna går på. Uten statsstøtte ville disse skolepengene måtte ligge på 50–60.000 kroner i året. Det betyr at en vanlig familie med to barn i friskole totalt vil betale godt over 1,2 millioner kroner for et skoletilbud nabofamilien får gratis.

Vidar Kleppes forslag er en god måte å gjøre det på, dersom man ønsker å gjøre friskoler til et virkelig eksklusivt tilbud bare for de aller rikeste i landet. Men de færreste ønsker seg tilbake til en slik situasjon i dag. Det er akseptert at friskolene må kreve skolepenger av foreldre som ønsker et annet tilbud enn enhetsskolen for sine barn. Men det årlige beløpet skal ikke være større enn at det er innenfor rekkevidde for alle interesserte. Idag ligger skolepengene i friskoler på om lag 12–16.000 kroner i året. For å kunne holde dem på et slikt nivå, er friskolene helt avhengige av statsstøtte.

Det var dette lovmakerne bak Privatskoleloven innså og tok konsekvensen av i 1970. Ordningen de etablerte, er heller ikke spesielt kostbar for myndighetene. Friskolene får en statsstøtte pr elev på 85 prosent av skolens driftsutgifter, regnet ut fra et normtall Staten fastsetter. Da er bygninger og kapitalutgifter holdt utenfor. Alternativet til statsstøtte til en elev i friskole er ikke ingen statsstøtte, men normale utgifter for en elevplass i den offentlige enhetsskolen. Det blir dyrere fordi myndighetene der må dekke alle utgifter fullt ut. Realiteten er at myndighetene faktisk sparer flere tusen kroner i året for hver elev som går i friskole framfor i enhetsskolen.

Det betyr ikke at det er smertefritt for enhetsskolen å avgi elever til friskoler. Oslos skolebyråd Gro Balas har rett i at statsstøtten til friskolene trekkes ut av midlene som ellers går til enhetsskolen. Men enhetsskolen får også tilsvarende færre elever å drive skole for. På kort sikt kan det by på problemer å justere utgiftsnivået i pakt med endringen i elevtallet. Men spredd ut over en viss tid er ikke dette noen større omstillingsoppgave enn den enhver bedrift i næringslivet med varierende etterspørsel må gjennomgå fra tid til annen.

Hovedpoenget er at en elevplass i friskole koster myndighetene mindre enn en elevplass i enhetsskolen. Derfor burde Nils Gunnar Lie heller ha spissformulert debatt-temaet slik: «Bør Gudmund Hernes si ja til en muslimsk friskole i Oslo, når det innebærer at han vil spare norske skattebetalere for utgifter og dermed ha mulighet til å skjære ned på skatten?». Formulert på denne måten ville nei-prosenten trolig blitt vesentlig lavere enn 95. Men det ville neppe ha snudd utfallet til noe ja-flertall. For denne saken handler om langt mer enn penger.

INTEGRASJON ELLER ASSIMILERING?

«I dette tilfellet må hensynet til integrasjon i det norske samfunnet gå foran foreldrenes rett til fritt å velge livssyn for sine barn». Det var begrunnelsen skolestatsråden oppga for Regjeringens beslutning om å avslå statsstøtte til muslimsk friskole i Oslo.

Begrunnelsen er interessant. Her handler det om hvordan man skal forholde seg til forskjeller. Dette blir særlig tydelig fordi det her ikke bare er snakk om forskjeller i livssyn eller pedagogisk orientering innenfor det norske samfunnet, men også om grunnleggende kulturforskjeller mellom nordmenn og muslimske innvandrere. Men i mer tilslørt form er ulike holdninger til forskjeller det sentrale også i den generelle debatten om friskoler i Norge: Skal vi se forskjellene som trusler – eller som impulser til fornyelse?

Når forskjeller oppleves som trusler, blir det viktig å bringe dem raskt til opphør. Forskjellene mellom «oss» og «de andre» må utjevnes, alle må bli like, enten ved at vi tilpasser oss dem – eller ved at de tilpasser seg oss. Dette kalles assimilering og er forsåvidt greit nok så lenge det foregår frivillig. Amerikaniseringen av Norge etter krigen er ett eksempel på frivillig assimilering. Verre er det når assimileringen skjer ved tvang. Et eksempel på det er samene som ble utsatt for et nokså hardhendt fornorskingspress på 1950- og 60-tallet. De skulle ledes til å oppgi sitt språk og sin tradisjon slik at de kunne gå restløst opp i det norske samfunnet.

Forskjeller opplevd som impulser til fornyelse, blir derimot interessante i seg selv. De blir kontraster til det tilvante som det er vel verdt å bruke tid til å kjenne på, tydeliggjøre og reflektere over. I stedet for enten å sluke det nye rått eller å spytte det raskt ut igjen, kan nye impulser gjennom en slik prosess bli noe vi klarer å fordøye, to stilling til og gjøre til en del av vår egen livsforståelse. Først da er det meningsfyllt å snakke om integrasjon – og ikke bare om assimilering.

Arbeiderpartiregjeringen snakker om integrasjon av muslimer i det norske samfunnet. Men ved å hindre dem i å starte egne muslimske skoler, handler den på en måte som tyder på at målet likevel bare er assimilering. Historien om hvordan andre nye grupper er blitt integrert i det norske samfunnet tidligere, kan tydeliggjøre dette.

INDIVIDUELL AVMAKT, ORGANISERT STYRKE

Mot slutten av 1800-tallet var det bondebevegelsen som erobret sin plass i det som til da hadde vært embetsstandens Norge. I mellomkrigstida gjorde arbeiderbevegelsen det samme i det borgerlige Norge. På 1970-tallet ble ungdomsopprøret stuerent i sosialdemokratiets Norge. Og integrasjonen av kvinnebevegelsen i det norske mannssamfunnet pågår fortsatt.

Grovt sett har integrasjonen i alle disse tilfellene gått igjennom tre faser. I den første var den nye gruppas medlemmer bare tilstede som enkeltstående individer uten innflytelse. Så organiserte de seg i sin egen offentlighet med egne miljøer, foreninger, partier, medier, skoler og kirkesamfunn adskilt fra det etablerte samfunnslivet. Og tilslutt var de selv modne til å gå inn i det nasjonale fellesskapet, og nasjonen beredt til å to dem i mot, som likeverdige parter i den seriøse samfunnsdebatten.

De etablerte makthaverne har aldri vært synderlig begeistret over institusjonaliseringen av forskjeller. En og annen avviker her og der, er bare sjarmerende som krydder i tilværelsen. De kan lett nøytraliseres, marginaliseres eller undertrykkes, dersom det skulle bli behov for det. Verre er det når avvikerne får anledning til å komme sammen og organisere seg. Da kan de få sjansen til å utvikle felles holdninger, filosofi, livssyn og pedagogikk for å formidle sin felles identitet videre til nye generasjoner.

Det gjør dem i første omgang vanskeligere å ha med å gjøre. Det er ikke lenger mulig å styre dem med hersketeknikker på tvers av det de selv opplever som sine egne interesser. Og det tar en viss tid før begge parter blir fortrolige med gruppens nyvundne styrke. En del av utprøvingen vil kunne skje gjennom til dels krasse konfrontasjoner. Arbeiderbevegelsen retorikk omkring 1920 og MLretorikken på 1970-tallet er eksempler på det. I neste omgang når partene har akseptert hverandre som relativt likeverdige, kan den nye gruppen bli en viktig impulsgiver i utviklingen av et nytt nasjonalt fellesskap.

En gang var det arbeiderbevegelsen som ønsket å organisere arbeiderne i egne fagforeninger. Arbeidsgiverne rådet dem fra det. Arbeiderne ville være langt bedre tjent med å forhandle enkeltvis med dem om lønninger, sa de.

Nå gjentar historien seg med arbeiderbevegelsen selv i maktposisjon. Ifjor var det noen innvandrere som ønsket å danne et eget innvandrerparti. De ble ikke forbudt å gjøre det, men frarådet på det innstendigste å gjennomføre sitt prosjekt. De burde heller gå inn i de etablerte norske partiene og arbeide for innvandrerpolitiske saker der, fikk de høre. Og i år er det altså muslimer som nektes statsstøtte til å starte egen muslimsk skole. Muslimske barn er bedre tjent med å gå i enhetsskolen sammen med norske barn, får de høre.

Dette er ikke integrasjon, men assimilering gjennom splitt-og-herskteknikk. Ved å få muslimene spredd tynnest mulig utover i det politiske systemet, i enhetsskolen og i landet geografisk sett kan man håpe at de overalt vil utgjøre et lite antall enkeltpersoner som relativt lett vil to til seg det norske flertallets språk, holdninger og væremåter. Sett fra norsk side kan man håpe at dette vil redusere friksjonen mellom nordmenn og innvandrere til et minimum og dermed motvirke faren for rasisme og etniske konflikter. Sett fra muslimsk side vil det langt på vei innebære å bli fratatt muligheten til å utvikle seg som egen gruppe med egen identitet, kultur og eget bidrag til det norske fellesskapet de går inn i.

IDEALER OG REALITETER

Arbeiderpartiets assimileringspolitikk overfor muslimene preges dessuten av skremmebilder og ønsketenkning. Partiets skolebyråd Gro Balas skisserte begge sider i et foredrag i Human-Etisk Forbund i Oslo høsten 1994. Skremmebildet var hvilke konsekvenser det kan få dersom muslimer i Norge får anledning til å trekke seg tilbake fra det norske samfunnet og isolere seg i egne ghettoer, egne trossamfunn, egne omgangskretser og egne skoler. Da vil ikke barna få del i norsk kultur eller lære seg norsk, som er nøkkelen til å klare seg i det norske samfunnet. Devil bli stående utenfor det norske samfunnet som en ny underklasse med alle de farer det innebærer for sosiale konflikter, fremmedhat og rasisme.

Men er dette et realistisk bilde? For det første snakker vi om en friskole som fullt utbygd bare vil ha plass for 300 av Oslos 5000 fremmedspråklige barn. Det virker nokså dramatisk å tillegge denne skolen en slik betydning. For det andre vil undervisningsspråket være norsk og skolen vil følge norske læreplaner i alle fag. Og for det tredje vil ikke elevsammensetningen avvike så mye fra det som er realiteten i mange østkantskoler idag med opptil 98% fremmedspråklige elever.

Forskjellen ligger først og fremst i at det blant alle de lokale enhetsskolene da også ville eksistere en enkelt muslimsk friskole – opprettet av muslimer og for muslimer, og bygd på et positivt engasjement i deres eget miljø. Man skal være temmelig mørkredd for å gjøre denne skolen til noe monster. Så hvorfor blir det gjort?

Opp mot dette skremmebildet stiller Gro Balas så et idealbilde av hva enhetsskolen har å tilby muslimer i Norge. Der får de muslimske barna kontakt med jevnaldrende norske barn, lærer seg norsk og tilegner seg de kunnskaper de trenger for å hevde seg i det norske samfunnet. Enhetsskolen er den felles arena hvor ulike grupper møtes og utvikler toleranse og forståelse for hverandre.

Det klinger vakkert. Men også Gro Balas vet inderlig godt at dette bare er idealet. Realiteten er en annen. For det første kommer ikke fremmedspråklige barn nødvendigvis sammen med så mange norske barn i enhetsskolen. Med andeler fremmedspråklige elever på langt over 90 prosent enkelte steder faller argumentet om betydningen av kontakt med jevnaldrende norske barn i stor grad bort. Så kan man foreslå, slik både Gro Balas og Kristelig Folkepartis bystyregruppe i Oslo i fullt alvor har vært inne på, at innvandrerelever transporteres med buss til mer fjerntliggende skoler for å kunne gå i klasser med minst 50% norske elever. En slik ordning vil garantert møte motstand. Den går direkte imot den tilbøyelighet mange innvandrere har til å søke sammen med likesinnede i deler av byen hvor de føler seg hjemme. Skal barna deres ut fra departementale eller kommunale vedtak spres jevnt ut over Oslos skoler, vil det neppe kunne skje uten en grad av økonomisk press eller tvang. Dersom målet virkelig er å bringe innvandrere i dialog med det norske samfunnet, skal man tenke seg godt om fir man tyr til slike tiltak.

For det andre er ikke takhøyden ubegrenset i dagens norske enhetsskole. Formølsparagrafen er kristen, og det pedagogiske opplegget er sterkt preget av å ha blitt meislet ut av sosialdemokratiske skolepolitikere og pedagoger gjennom årtier. For mange er dette som det skal være. For andre vekker det et visst ubehag, men ikke så stort at de – i alle fall foreløpig – synes det er bryet verdt å to konsekvensen av det. Særlig overfor denne andre gruppen vil det kunne bety mye Å skape en enhetsskole som er mindre bundet til kristendommen som religion og sosialdemokrati som ideologi. Så lenge enhetsskolen samler det overveiende flertall av alle barn i Norge, er det all grunn til å støtte opp om arbeidet for å gjøre den til en reell møteplass og fellesarena for alle grupper.

Men det er et langt steg fra å gjøre enhetsskolen så attraktiv som mulig og til aktivt å gå inn for å hindre andre å opprette alternative tilbud. Da polariserer man, i dette tilfellet, mot de mest ressurssterke kreftene i det muslimske miljøet. Det er de som ikke bare føler et ubehag ved enhetsskolens tilbud til denne gruppen, men som også har både de intellektuelle ressurser, den organisatoriske styrke og det pågangsmot som skal til å gi seg i kast med alle de hindringer som må overvinnes for å kunne etablere en muslimsk friskole i Norge. Igjen: Dersom målet virkelig er å bringe innvandrere i dialog med det norske samfunnet, er det å blokkere for slike initiativer neppe den rette framgangsmåten. Så hvilke andre grunner enn vern om egne maktposisjoner kan Arbeiderpartiet ha for å gjøre det?

HAR NORGE RÅD TIL Å KVELE IDÉRIKDOM?

"Serving the nation. Competing world wide". Dette er BBCs nye slagord for sin virksomhet. Det reflekterer en ny forståelse av det gamle statsmonopolets rolle i en ny medievirkelighet. Innenfor nasjonens grenser består den etablerte virkelighet. Der finansieres BBC fortsatt gjennom lisens og kvitterer med public service kringkasting av beste merke. Men de nasjonale grenser får stadig mindre effekt. Utenlandske kanaler vil etterhvert erobre større markedsandeler på det britiske hjemmemarkedet. BBCs svar er selv å gå ut for å vinne markedsandeler internasjonalt. På verdensmarkedet er BBC bare fin blant et mylder av kringkastingskanaler. Der kan ikke institusjonen påberope seg noen lisens eller særstilling. Der må BBC konkurrere på like linje med alle andre. Og det vil de trolig klare godt.

Vi kan fortsatt håpe at situasjonen er en annen i Norge. Selv om satelitter, Internet og andre kommunikasjonsmidler overskrider alle nasjonsgrenser, skjermes vi fortsatt til en viss grad ved å være et lite språksamfunn langt mot nord.

Men vi skal ikke være for trygge på at internasjonale storselskaper ikke også vil fatte interesse for oss. Norge er rikt. Og Norge er en del av et nordisk marked som er det fjerde største i Europa – etter Tyskland, Frankrike og Storbritannia.

Derfor må vi to inn over oss at det kan bli stadig mer nødvendig for Norge som for BBC å gå ut på verdensmarkedet for å erobre markedsandeler der. Det vil skape en helt ny situasjon. Her hjemme kan vi med en viss effekt presse andre til å tilpasse seg vår lutherske og sosialdemokratisk pregede enhetskultur. Der ute må vi forholde oss til verden slik den faktisk er i alt sitt mangfold – uavhengig av hva vi synes om den. Der må vi lære oss å gå inn i jevnbyrdig dialog med mennesker fra all verdens kulturer. Og der vil vi måtte lære oss å hevde oss i konkurranse med verdens beste innenfor ulike spesialfelter.

Dette er store utfordringer. Hvordan kan vi gjennom skoleårene best forberede neste generasjon nordmenn på å møte den? Hva slags skoler trengs til det? Og hvilken skolepolitikk er best egnet til å utvikle slike skoler?

Dette burde være bakteppet for den norske debatten om vi skal gi rom for friskoler eller ikke.

Svaret er i alle fall ikke samling om enhetsskolen alene. Når alle marsjerer i takt mot samme mål, er de negative følgene desto større om det viser seg at kursen var feil. For skolepolitikere som skal planlegge for en uviss og uoversiktlig framtid, vil det være dumdristig å satse alt på ett kort. To tenker bedre enn en. Mange Mike skoletilbud av høy kvalitet på egne premisser vil gi Norge Here bein å stå på – og større trygghet for at det norske samfunnet skal klare å ivareta og kultivere de kultur- og kunnskapsressurser vi rår over på en god måte.

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2020-utgivelsene

1/20: Skammen

Tidligere utgivelser:

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.