Notater fra en barnevernarbeiders hverdag

- En uke i april: MANDAG FATIMA Dagen starter klokken syv med en telefon fra Fatimas støttekontakt mens jeg sitter ved frokostbordet. Hun er bekymret fordi Fatima ikke har stilt opp til deres avtale dagen før. Hvor er Fatima, har du hørt fra henne? Det har jeg ikke. Nå er vi engstelige igjen. Bor hun virkelig hos en snill familie som hjelper henne, slik hun påstår, eller bor hun sammen med en gjeng med ungdommer, slik faren tror?

Fatima er 16 år og har siden i sommer «unndratt seg omsorg». Hun har holdt seg skjult for sin far og barneverntjenesten over et halvt år. Hun har ikke gått på skolen hele dette skoleåret. Fatima kom som åtteåring alene til Norge som flyktning fra Somalia. Faren kom senere. Moren er død. Ifjor sommer rømte Fatima hjemmefra. Noen dager senere ble faren fengslet. Etter noen uker henvendte Fatima seg til barneverntjenesten og har siden holdt kontakt med oss. Hun har holdt fast ved at hun ikke kan fortelle oss hvor hun bor. Hun bærer på mange sorger og hemmeligheter som plager henne. «Ingen kan hjelpe meg, bare jeg selv,» sier hun, «Gud hjelper den som hjelper seg selv».

Etter noen ukers kontakt med Fatima gjennom løse avtaler fant barneverntjenesten plass for henne i fosterhjem. Men så ville hun ikke. Det ble for tett kontakt med mennesker. Hun ville heller ikke bo på ungdomshjem. Da vi presset, snakket hun om døden som en god utvei på hennes problemer. Vi ble nok litt redde, og turte ikke ta ansvaret for en tvangsplassering. Verken Lov om barneverntjenester eller Lov om psykisk helsevern kan sikre en ungdom over lengre tid hvis ungdommen vil skrive seg ut igjen, forutsatt at ungdommen er i stand til å ta vare på seg selv.

Men hvor stort ansvar skal barneverntjensten overlate til denne forsømte 16 åringen? Når er det barneverntjenestens klare plikt å gå inn og overta ansvaret for henne? Fatima aksepterte å snakke med en psykolog, hvis jeg var med henne. Der håper vi å motivere henne til å ta imot mer hjelp. Foreløpig er det den eneste hjelpen vi greier å gi. I dag igjen er det usikkerheten på om vi gjør rett, de vanskelige vurderingene, som sliter. I denne saken holder det ikke å tenke tradisjonelt. Jeg ringer en tidligere kollega som også kom til Norge som flyktning fra Somalia for mange år siden. Ved å drøfte denne saken anonymt kan jeg kanskje få noe mer forståelse av hvilke krefter som styrer jenta, hva som gjør henne så vanskelig tilgjengelig for oss. Jeg er redd for å tolke Fatimas situasjon bare som et utslag av hennes nasjonale kultur, jeg tror mer det er jentas reaksjon på egen livshistorie.

KOBRA Når jeg er godt i gang med arbeidet på kontoret ringer Kobras advokat. Han lurer på om vi har hørt mer fra hennes eksmann. Kobra har pakistanske foreldre og er oppvokst i Norge. Da hun var 16 år ble hun sendt til Pakistan og gift med en pakistansk mann som aldri hadde vært i vesten. Hun forteller at hun opplevet det som en enorm skuffelse og krenkelse. Ekteparet slo seg ned i Norge, men ekteskapet ble ikke godt. De fikk tre barn og ble senere skilt. Barna vil ikke være hos far. De forteller moren om urovekkende ting som skjer. Mor ønsker å la dem slippe samvær med far, men tør ikke.

Barneverntjenesten går ikke inn i konflikter mellom skilte foreldre om samvær med barna. Slike konflikter overlates til advokat. Jeg tilbød meg å være med Kobra i møte med hennes advokat. Han hjalp henne med en henstilling til barnas far om å akseptere barnas valg eller å kontakte egen advokat.

Denne saken omfatter mye mer enn samvær. Det er vanskelig å tro på alt Kobra sier og langt vanskeligere å velge framgangsmåte for å sikre barna. Hver gang vi møter Kobra er en ny krise på gang, og den forrige krisen er ikke lenger så stor som den var. Har Kobra en ustabil personlighetsstruktur? En grundig utredning av hele familien er antagelig nødvendig. Har jeg tid til det nå?

KRISTIAN Jeg må vurdere om vi skal bestille utredning av Kobras familie når jeg er ferdig med en fylkesnemndsak som jeg holder på med. Lille Kristian er trygt plassert i fosterhjem med samtykke fra moren. Det er et frivillig hjelpetiltak. Men en frivillig plassering kan bare være for en kortere periode. Når det er sannsynlig at behovet for plassering kan vare i lengre tid skal saken legges fram for fylkesnemnda. Fylkesnemnda fatter avgjørelser om plassering i fosterhjem.

«Lengre tid» defineres ut fra barnets alder. Kristian er bare to år og vil snart ha overskredet denne grensen.Den fylkesnemndsaken jeg nå skal legge fram har vært omfattende. Flere instanser har samarbeidet om mor og barn med utallige møter. Moren har vært narkoman i mange år. Hun har en viss innsikt i hva hun ikke klarer. Nå har hun «sprukket» på heroin, og da vet vi at det kan gå utfor igjen. Jeg støtter henne i at hun kan være en god mor selv om Kristian er i fosterhjem. Det er viktig for ham å ha kontakt med moren. Det vil hjelpe ham senere i livet når han skal finne ut av sin bakgrunn og identitet.

Kristian er allerede tydelig skadet. Han har ikke utviklet en tilknytningsevne og skiller ikke mellom kjente og ukjente. F.eks. godtok han fostermor fra første gang de møttes, uten å vise tegn til savn eller frykt når mammaen gikk fra ham. Når han er med fostermor i butikken kan han ta hvem som helst i hånden og bli borte. Jeg hører dessverre at moren møter sterkt press fra venner og andre som ikke kan forstå at hun kan «gi opp» barnet. Det er vanskelig for de fleste å stå imot en slik kritikk. Da er det lettere å demonstrere at man er helt uskikket som mor ved å ta opp igjen misbruket. Jeg har forsøkt å snakke med henne om dette, men det er vanskelig. Resten av dagen sitter jeg og skriver på fylkesnemndsaken.

TIRSDAG FATIMA Kl. 11 kommer Fatima, som avtalt. Fatima sier hun er i dårlig humør. Hun har hatt mareritt fire netter på rad. Hun drømmer om krig, mennesker som løper, eksplosjoner, bomber og skudd. Hun hadde dessuten hørt en kraftig lyd igår som fikk henne til å lure på om det var krig her også. Fatima er sliten idag og vil ikke være med ut og besøke sin gamle skole slik vi hadde avtalt. Jeg lokker henne med likevel. På skolen blir hun tatt imot av et par lærere som er glad for å se henne igjen. Fatima er en jente som vinner mange hjerter, og denne spesialskolen er villig til å stille opp for henne også i år når hun ikke er elev hos dem.

SIMEN Faren til Simen ringer. Han er opprørt over en konflikt han har med sosialkontoret og ber meg om hjelp. Foreldrene til Simen lever på trygd og sosialhjelp. Simen er to år og ble sterkt hjerneskadet etter fødselen. Han trenger omfattende medisinsk oppfølging. Alle som kjenner til hva det betyr vet at det krever mye arbeid og innsikt fra foreldre. Barnas mor er stille og litt forsagt, mens faren er brå og provoserende. Vårt kontor fikk barnevernsaken overført fra en annen kommune med beskjed om at de var sterkt bekymret for foreldrenes omsorgsevne. Denne familien burde jeg egentlig bruke mer tid på. Idag gjør jeg avtale om et hjemmebesøk neste uke. ONSDAG LISBETH OG

KAREN Hvor er det blitt av Lisbeth? Det er lenge siden jeg har snakket med henne nå. Hun er den mest tafatte av mine klienter. Lisbeth er mor til Karen på tre år. Karen er en liten kruttønne som sjarmerer hele barnehagen, men ikke moren. Moren føler at datteren er sterkere enn henne. Når moren krangler med den lille treåringen gir mor seg. Hun blir da lei seg og gråter. Det ser Karen. Da blir hun stille, sier mor.

Når et barn opplever seg selv som sterkere enn mor, hvem er da voksen i en farlig verden? Karen har, tross sin lille størrelse, utviklet en fysisk styrke som forbløffer personalet i barnehagen. Hun er dominerende i leken og har problemer med å følge instruksjon fra voksne. Kan hun ha utviklet disse egenskapene for å ta vare på seg selv når ikke mor greier? Kanskje også ta vare på mor? Vi har jobbet mye med Lisbeth, både jeg og andre deler av barneverntjenesten i bydelen vår. Vi prøver å styrke selvtilliten og gi henne mot til å stå på, men kommer hun videre? Hva forstår hun av Karens behov? Kommer det til å gå bra med Karen?

Faren til Karen slår Lisbeth mens Karen ser på. Jeg har prøvd å snakke med ham, men han liker ikke barnevernet jg vil aldri komme.Jeg ringer til Lisbeth for å avtale et møte. Lisbeth er glad for at jeg ringer. Hun vil gjerne komme. «Vi har det bra», sier hun, « – nei forresten ikke noe særlig .... ».

MARTIN Advokaten til Martin ringer. Martin ble 18 år i vinter og hans barnevernsak er dermed avsluttet – dessverre. Barneverntjenesten kan bare sette inn tiltak for ungdom fram til de er fylt 20 år hvis ungdommen samtykker og det gjøres før fylte 18 år. Men Martin vil klare seg selv. Martin hadde vært tvangsplassert i en «sterk» institusjon i et år da nytt vedtak måtte fattes. Han hadde et langt synderegister hos politiet og ventet på rettsak. Vi valgte frivillig plassering. Hans lovbrudd var så alvorlige at vi trodde han ville få en dom som tilsa soning i fengsel. Hvis han ble dømt til ubetinget fengsel kunne han søke om å få sone straffen på den institusjonen han var. I så fall ville det være påtalemyndigheten som representerte tvangen og ikke barneverntjenesten. Vi tenkte at det ville være et signal om alvoret i hans situasjon.

Men slik gikk det dessverre ikke. Martin ble dømt til betinget fengsel og pålagt oppfølging gjennom Kriminalomsorg i frihet (KIF). Barneverntjensten ble anmodet å skaffe gutten hybel. Ut fra vårt kjennskap til Martin kunne vi ikke gå god for ham overfor en privat hybelutleier. Det tok ikke mange dager før Martin sto på gaten igjen. Nå sitter han på kontoret til sin advokat, og hun vet ikke annen råd enn å ringe meg.

Det er utrolig trist at det skulle gå slik for Martin. Etter stor innsats fra hjelpeapparatet gjorde han faktisk små framskritt på institusjon der han ble fulgt tett opp. Etter å ha rømt flere ganger og blitt hentet inn igjen, tilpasset han seg en hverdag og trygg rytme. Han fullførte ungdomskolen med gode karakterer, til og med i orden og oppførsel. Han lærte litt selvinnsikt. Men så snart tvangsvedtaket var utgått og han ikke ble holdt fast, avbrøt han denne utviklingen. Martin vil trenge hjelp i mange år for å kunne fungere i samfunnet. Han hadde i det minste startet en prosess i riktig retning. Nå går det den gale veien. Vi kan bare sitte og se på.

TORSDAG KARIMA Jeg har for tiden flere tenåringsjenter. Idag har jeg avtale med Karima, 16 år. Karimas foreldre kommer fra Tyrkia og har bodd her i mange år. Karima er født og oppvokst i Norge. Hun er ikke blant dem som er holdt strengest til de ortodokse muslimske skikkene. Men hun rykker og sliter i foreldrenes tøyler likevel. Hun vil ikke styres. Hun er en blendende vakker jente, stolt og selvsikker.

Karimas situasjon har utviklet seg bedre enn jeg hadde trodd var mulig da vi fikk henne hjem fra Tyrkia i sommer. Etter et år i et destruktivt ungdomsmiljø med problemer på skolen hadde foreldrene tatt henne med til sitt hjemland for å få skikk på henne ved å få henne gift der. Jenta har imidlertid ben i nesen og nektet, men ble slått og truet. Hun sluttet å spise. Barnevernet ble kontaktet av hennes venner i Norge med bønn om hjelp. Etter å ha trukket inn UD ga faren seg og fikk henne hjem igjen.

Da vi møtte Karima første gang etter hjemkomsten var hun et gammelt menneske i en ung kropp. Hun var helt utmattet og utmagret. Men jenta sto på. Hun hadde mistet skoleplassen sin da vi var kommet helt til 20. september. Men hun reiste ut til skolen hun ønsket å gå på og fikk plass. Jeg snakket med hennes foreldre og litt etter litt klarte vi å lage avtaler som begge parter skulle følge. Det har gått litt opp og ned, begge parter bryter avtalene, men Karima bor hjemme. Hun har ikke lyst til å bo på ungdomshjem. Hvorfor? Jo, for der er hun redd for at hun kommer i dårlig selskap igjen. Helt siden hun kom hjem har hun holdt seg borte fra den gamle gjengen som henger ute på kafeene og klubbene.

Nå har Karima bodd hjemme i fem måneder. Jeg vet at Karima synes det er vanskelig, men faren synes det går bra. Forrige uke spurte jeg faren om han kan se på Karima om hun «ikke orker mer», slik at hun rømmer eller begynner å henge ute med gjengen igjen. Forstår han hva som er i ferd med å skje i forkant? Først sier han at det ikke er noe problem. Når han skal gå, spør han, « Hva skal vi gjøre hvis Karima ....?» Det gleder meg. Nå er det ikke bare jeg som spør.

LINE Resten av dagen forbereder jeg et besøk til Line, snart 18 år, som vi har plassert i et forsterket fosterhjem langt fra hjemstedet. Denne jenta vokste opp i et tungt alkoholbelastet hjem. Hun ble foreldreløs da hun var 12 år og har vært igjennom tre forskjellige fosterhjem som hun har rømt fra etter kort tid. Hun har også vært plassert i barnehjem og ungdomshjem.

Alle steder har hun vantrivdes. Etter å ha drevet rundt i Oslos gater hele våren og sommeren klarte vi, ved god hjelp fra en utenforstående terapeut, å overtale henne til å prøve et fosterhjem enda gang. Da jeg ble kjent med Line forsto jeg snart at alle de argumentene jeg hadde for at hun skulle slå seg til ro og fullføre skolen, hadde hun hørt før. En mengde forskjellige mennesker, saksbehandlere, pedagoger, terapeuter, verger, konsulenter m.fl. ga henne de samme argumentene. Da er det liten hjelp i å fortsette på samme måte.

En nøytral tredje part, en terapeut, ble gitt rollen som helt uvitende og åpen for å høre Lines eget syn på saken. Han møtte henne der hun var. Når Line sa hva hun ønsket, så spurte han hvordan hun kunne få det til, hvordan hun kunne overbevise alle som ikke trodde på henne at hun ville greie det. Hva skulle til for at hun kunne gjøre et lite skritt framover mot målet sitt? Når hun viste gode sider, holdt han det opp for henne. Han laget skalaer der hun skulle fylle ut hvordan hun så på seg selv og hvordan hun trodde andre så på henne. Dernest en skala for selvdisiplin, f.eks. for å stå opp om morgenen for å komme på skolen. Slik fulgte han henne i detalj for å vise hva hennes valg faktisk innebar. Som en rød tråd i alle samtalene viste han henne tillit. Det var hun som visste hva som var best for henne, og det var hun som måtte gjøre jobben med å komme videre. Alt hun sa ble tatt på alvor.

Ikke lenge etter den første samtalen hadde hun bestemt seg for å prøve å dra tilbake til kollektivet igjen og var villig til å forsøke et fosterhjem en gang til. Line fikk to nye samtaler med terapeuten. De gjennomgikk hva som skulle til for at oppholdet skulle bli vellykket. Når hun beskrev hvordan fosterforeldrene måtte være for at hun skulle kunne like dem, fikk han snudd oppmerksomheten mot hva hun måtte gjøre først for at de skulle kunne bli slik som hun ønsket. Den siste samtalen var noen måneder etter at hun hadde flyttet inn i fosterhjemmet. Line stortrives. Hun går på skolen, leser lekser, har fått venner i nabolaget og er aktiv i fritiden. Hun har funnet seg så godt til rette at hun til og med har lagt seg til stedets dialekt. Før Line ble myndig laget vi et vedtak på at Line bor i fosterhjem til hun er 20 år. Line samtykket skriftlig. Med Lines bakgrunn, hadde ikke mange trodd at det ville gå slik.

Anne Wærnes, f. 44, sosionom og barnevernskonsulent, kurslærer i Acem '