En ting er at språket aldri kan fange den ytterste virkelighet. En helt annen ting er den forvirring som skapes gjennom ulike transkripsjonssystemer for kinesisk. Du tror kanskje at du leser en artikkel om taoisme? Slett ikke. Den handler om daoisme.
Det kinesiske ordet som opprinnelig betyr "vei", skrives Tao i ett system, Dao i et annet. Uttalen er den samme – med en lyd som ligger midt mellom t og d. Britene valgte i sin tid å transkribere denne lyden som en t, mens kineserne (og mange andre) har valgt å transkribere den som d. Inntil nylig var det britiske systemet best kjent i Vesten, men nå er det kinesiske blitt vanligere.
Den boken mange kjenner som Tao Te Ching, skrives nå ofte Daodejing. Bokens forfatter ble før kalt Lao Tzu (eller Lao Tse), men kalles nå gjerne Laozi. En annen kjent taoist er Chuang Tzu, alias Zhuangzi. Det settet av øvelser for kropp og sinn som noen kaller Ch’i-kung, kaller andre for Qigong. Disse øvelsene fokuserer på kroppens Ch’i (i det britiske systemet) eller Qi (i det kinesiske). Og kinesisk skyggeboksing kalles tradisjonelt T’ai Chi, men nå like ofte Taiji. Forresten er det vanlig å kutte ut apostrofene i den britiske transkripsjonen, og da ser man ikke lenger forskjell på Ch’i (Qi) og Chi (Ji).
Alt dette kommer i tillegg til skillet mellom Daojia (filosofisk taoisme) og Daojiao (religiøs taoisme), der -jia betyr filosofisk skole og -jiao betyr lære eller religion. Er det rart man blir forvirret?