Avholdsmannen og rusdyrkeren

Et liv uten alkohol? Var du klinisk edru under ditt første samleie? Det finnes dem som hevder at de færreste ville våget seg inn til det annet kjønn uten det mot som alkoholen gir. Uten det engelskmennene kaller Dutch courage. Uten den milde rusen hadde vi sittet der stengt inne i vår egen kjønnsdrift. Ja, noen går så langt som til å hevde at de færreste ville blitt gift, hvis ikke alkoholen hadde hjulpet til. Trekker vi det perspektivet videre, har menneskeheten alkoholen å takke for sin fortsatte eksistens. Uten rus, ingen forplantning.

Når man først skal ta i – hvorfor ikke? Kulturen har festet rusen til alle viktige milepæler i våre liv – fra barseløl til gravøl. Kanskje er det bare det uplanlagte og skjulte som gjør at vi ikke har formalisert drikkingen før det første samleie og kaller det jomfruøl? Kanskje vi holder fast på forestillingen om at den slags innvielse og grenseoverskridelse bør foregå på stigende rus etter at man har drukket bryllup?

Rusen er vevd inn i skjebnestunder og fellesskap. Rus er et sterkt symbolspråk med meningsbærende ritualer. Drikkekulturen er et kodesystem, der mennesker kommuniserer ordløst med hverandre. Dette betyr at rusen har betydning ut over seg selv. Den er bærer av markante verdier og livssyn. Tar man avstand fra rusen, stiller man seg også utenfor dette rituelle språkfellesskapet. Denne artikkelen er et forsøk på å undersøke noen av de verdier ruskulturen bygger på.

Rusen er sosial

Ja til alkohol er først og fremst et sosialt standpunkt. Det er som om det farlige i alkoholen krever at du er sammen med andre når du utsetter deg for den. Den kultiverte ruskulturen forutsetter fellesskap. Gå ut og ta et glass sammen, dele en flaske rødvin. Baren etter seminardagen – spillet, tilnærmelsene, tenningen, hotellrommet. For de fleste hadde denne utfoldelsen trolig vært umulig uten alkohol. Vinen gir nærhet, tetthet, mulighet for kontakt – og denne nærheten hviler som et minne til neste mulighet i neste vinstund.

Noen sosiale lag drar på drikketur med danskebåten. De mer kultiverte drar på vintur til Frankrike. De enkle kan idealisere råfyll, skryte av å ha vært bacchisk hinsides i flere døgn i godt lag og innehatt en hvilepromille på 2.0 mellom høydepunktene. De kultiverte lærer seg navn på landskap, druesorter og årganger og gir ruskulturen en overbygning av skjønnånd. Som deles med gode mennesker og god mat. Rusen står til tjeneste for utfoldelse i fellesskap.

Ensom rus? Farlig

Du kan – til nød – drikke alkohol i ensomhet. Hvis du har gjennomgått noe stritt og vil unne deg noe godt. Men driver du regelmessig ensom drikking, har du beveget deg farlig langt inn i det landet der alkoholen tar kontrollen over ditt liv. Du har mistet balansen i din omgang med det demoniske. Og sender ikke lenger de riktige kodene. Du deler skjebne med din motsetning avholdsmannen – du faller ut av fellesskapet. Du er en lite velkommen påminnelse om at rusen også har en pris.

Med andre ord: Drikker du kontrollert, tilhører du. Du har sluttet deg til verdiene, til språket, ritualene. Du viser at du deler menneskehetens urgamle fellesgleder. «Der det ikke er vin, er det heller ikke kjærlighet,» sa Evripides for snart 2500 år siden. Du er en livsglad, romslig, omgjengelig person. Du har sans for det dionysiske, det karnevalistiske. Du kan bli småfull og smågal som alle andre. Du tilhører den milde rusens glade orden. Du følger konvensjonene. Du er normal. For mange er det normale så inn--brent selvfølgelig at det å ikke drikke overhodet ikke fremstår som noe alternativ.

Avhold smaker surt

Som ethvert tett sammenvevd og meningsbærende fenomen beskytter ruskulturen seg mot avvikerne. De som avviker fra ruskulturen, heter avholdsfolk. Ruskulturen sørger for at ordet avhold smaker surt. Det renner assosiasjoner ut av det. Han som skriver denne artikkelen, drikker ikke alkohol. Men han betakker seg for å bli kalt avholdsmann. Det er noe mørkt over denne avholdsmannen, noe ufritt og sneversynt. Selve forestillingen om en som ikke drikker, er et kar man kan legge fantasier og avsmak og fordommer ned i. Det er bare å lesse på:

Avholdsmannen er tørr og stram og streng, ufri og uten livsglede. Kommer han fra Vestlandet, ruser han seg på å synge åndelige sanger i surt mannskor. Han frykter Gud like mye som han vokter seg for Fanden. Kino er synd. I sin mest ytterliggående fasong tar han avstand fra bruk av tåteflaske, for man vet aldri hva som gjør folk til alkoholikere. Han sitter og sitter i formannskapet, der han utøver sin makt som propp. Han er ingen mann. Han er en selvgod tørrpinn. Han skjuler sine synder bak en prektig overflate. Kanskje er han pedofil, for alt vi vet. Hvorfor deltar han så ivrig i konfirmasjonsforberedelsene år etter år?

Han har en yngre bror med stålbriller, medlemskap i tidsriktige organisasjoner, fanatisk miljøverner. Fullstendig humørløst holder denne broren hissige foredrag om alkoholen som kapitalmaktas redskap til å holde folket sløvt og ute av stand til å reise seg mot undertrykkinga og kommersialismen. Med trykk på første stavelse. Her er det bare å la assosiasjonene renne videre.

En karikatur vi trenger. Kanskje finnes det slike mennesker, men dette er først og fremst en karikatur. Eller rettere sagt: Dette er en fordom. Dette er vinkulturens skapning. Dette er den motstanderen vinkulturen trenger for å rettferdiggjøre sin omgang med den gode rusen. Han er det skremmebilde som vinklubbene og pilsvennene kan slåss mot. Får han gjennomslag for sine verdier, setter han deres livskvalitet i fare.

Slik sett er han en nær slektning av den mørkemannen som fråhaldsrørsla trenger for å rettferdiggjøre sin verdikamp. Det demoniske og ødeleggende i alkoholen er ikke så farlig i den voldelige eller forsofne alkoholikeren. Alle ser alkoholens herjinger i ham. Han holder ikke som motstander. Fråhaldsrørslas skremmebilde er snarere en pyntelig, kvasi-radikal journalist som fullstendig ukritisk går i den mektige rusindustriens tjeneste og skriver vinspalter. Han lærer seg navn på fine viner for å imponere seg ned i damenes utringninger. Han frykter livsalvoret og tilbringer fritiden med rødvin på røykfylte kafeer, der han kan forføre småjentene med sugende blikk, ufordøyde lesefrukter og megetsigende vennskap med selvopptatte kjendiser. Hele desember lever han på lutefisk med akevitt betalt av andre. For han er kjenner og feinschmecker, må vite. Han gjør hva han kan for å fremstå som demonisk og prøver å sjokkere ved å forkynne at han slett ikke har tenkt å dø med frisk lever. Han skryter av sine åndelige fyllekuler og velpleide kjønnssykdommer. Og fremfor alt: Han har en forførerisk makt og kan lokke de uskyldige inn i fortapelsen. Han får nemlig stadig større gjennomslag for sine verdier. Ungdommen drikker mer og tidligere. Dette ender med kulturens undergang.

En konflikt i oss alle

De er nære slektninger disse to, avholdsmannen og rusdyrkeren. De er motstandere, men på innsiden av et verdisystem, der de også er hverandres forutsetninger. Slik gir de uttrykk for en konflikt som finnes i oss alle. En konflikt like gammel som rusen. De første som fikk i seg gjæret druesaft, må ha trodd at de smakte på paradiset. Bekymringer forsvant, angsten avtok, idéene ynglet, de elskende elsket frodigere. Med vinen følte menneskene seg gode som guder – en stakket stund. De kunne drikke seg bevisstløse og våkne med grusom hodepine. Menneskeheten må fort ha lært at rusen tar oss med til høydepunkter av letthet – og sender oss ned i avgrunner av bedrag, forsoffenhet, svik og mord. I alkoholens gleder vaker det demoniske. Den som drikker, er også kjent med rusens mørke sider. Han kan dekke over ved å idealisere fylla og bakrusen, men han kjenner omkostningene. Den som ikke drikker, kan misunnelig se rusens besnærende lette fellesskap. Det fanatiske, gjenlukkede, lite undersøkende standpunktet er trolig uttrykk for at denne motsetningen i oss ikke er gjenkjent. Og det er for enkelt å anta at det verdiladede, selvbeskyttende og angstbiterske er noe avholdsmannen i oss er alene om.

Vinkultur er ideologi

Vinkulturen – begrepet er upresist, men tilstrekkelig beskrivende til at den som ikke ønsker å kjenne seg igjen, kan la det være – liker å tenke om seg selv at den er åpen, livsglad, generøs, inkluderende – alt det fråhaldsrørsla ikke er. Det vinkulturen ikke ser, er det konvensjonalitetspress den utøver. Drikkepress, ganske enkelt. En vinelsker kan være like ufri, like småfanatisk i sin livsstil og like fordomsfull som den karikerte avholdsmannen han skaper. Vinkultur som livsstil er også ideologi.

Noen vindrikkere vil nok hevde at det er smaken, duftene, kunnskapene og kulturen som gjør dem til vinelskere. Men til syvende og sist vil de nok måtte innrømme at den fremste grunnen til å drikke vin er virkningen. Alkohol er en gift som demper sentralnervesystemet, virker beroligende og reduserer hemninger og smerte. Vinen gjør noe med kroppen og sinnet. Vin er kilde til velvære. Til behag og avspenning. Til åpenhet. Til sosial tilpasning og avslapning. Vinglasset svikter aldri: tyngden i kroppen, en følelse av at tilværelsen faller litt til ro, trygghet i sosial omgang. Vinen fritar deg for deg selv. Din naturlige sjenanse og blyghet hemmer deg ikke. Det er ikke du som sier noe dumt, som handler uklokt eller sårer. Det er vinen. Det er ikke dine mindre gode karaktertrekk som vrenger seg ut. Det er vinen. Av barn og fulle folk. Vinen steller godt med deg. Gjør noe for deg. Gjør det lettere å opprettholde den gode selvfølelsen. Vinen tar seg av deg.

Hvis du ikke drikker, sier du nei til alt dette. Hvorfor i all verden?

Milde maktmidler

Den som står utenfor denne kultiverte ruskonvensjonen, ser hvilket tungt drikkepress den kan utøve. Hvordan den bruker alle konvensjonalitetens milde, men i sin kjerne brutale maktmidler mot den som avviker: Først blir du registrert. Spurt en gang til. Er det virkelig slik — Aha, du kjører? Den temporære, forbigående avholdenhet er grei. Men er det slik at du overhodet ikke drikker? Er det fordi du ikke kan oppsøke rusen, fordi du ikke mestrer det demoniske i alkoholen? Jaja – du må altså avstå fra menneskehetens grunnleggende glede på grunn av karaktersvakhet eller sykdom. Da får du medfølelse og bekrefter vindrikkeren. Han lider ikke under slike svakheter. Drikker du derimot ikke fordi du ikke vil oppsøke rusen, ikke trenger den, ikke nyter den, er du mer problematisk. Du går frivillig ut av et fellesskap. Da må du forklare og stå til rette for ditt standpunkt. Og du ser hvordan alle vinelskerens forestillinger om avholdsmannen begynner å rulle på den indre skjermen hans. Du får spørsmålene – han plasserer ut sine fordommer. Du må gjøre rede for deg og svare for om du allikevel har humor, om du er i stand til å more deg – og siden lastenes sum er konstant, hva i all verden er det for noe annet du driver med? Sannsynligvis er du veldig kristen. Eller noe annet ufritt, trangt og prektig. Så kommer overbærenheten, ironien, trolig fordi du representerer et ubehag. Undersøkelser viser at der én ikke drikker, drikkes det totalt sett mindre. Du blir gjort til bærer av vindrikkerens ulmende dårlige samvittighet. Du blir en motpol i hans egen konflikt. Han vet at den rusen som er sjarmerende for foreldre, kan være vond å se for barn. Den trette bakrusen er ingen god samværsform i en familie. Å drikke alkohol er å være modell. For rus som livsløsning. En løsning som har tett med sprekker og avgrunner. Vindrikkeren kan være både radikal 68´er og miljøbevisst, men med sin livsstil legger han seg inn under uhyggelig mektige markedskrefter.

Alt dette vet han et sted. Han trenger noen å plassere ubehaget på. De anklager han retter mot seg selv, legger han inn i deg. Slik letter han litt på trykket. Det er du som – uten å si det tydelig – anklager ham, og deg kan han ta igjen med. På ferier drikker han hver dag og må gjøre avtale med seg selv om at han ikke får lov til å ta et glass vin før rutebåten har passert utpå formiddagen. Nå er du rutebåten. Avholdsmannen.

Uforpliktet nærhet
Og fremfor alt: Når vindrikkeren slipper seg inn i den milde rusen, sitter du igjen på utsiden og ser. Og det du ser, blir ikke farget og gjort uforpliktende av din rus. Vindrikkeren gjør deg prektig, og i din prektighet sitter du der og risper i hans potensielt dårlige samvittighet – og dermed i hans livsglede. Hans behov for fortrolighet forutsetter rus: «Hadde du bare drukket rødvin, du også, kunne vi hatt en dyp og personlig samtale.» Hans livsstil forutsetter rusens uforpliktende nærhet, der det som er sagt, kan trekkes tilbake, og det jeg som blir sett, var fremkalt av rus – og derfor kan gjøres til ikke-jeg. To vindrikkere kan trygt legge seg inn i denne rushjulpne nærhet sammen. Uff ja, man sier jo så mye rart etter noen glass. Men når en vindrikker og en som ikke vil oppsøke rusen, møtes over den enes milde rus, er det gjerne slik at den rusfrie blir sittende med den rusedes selvforakt i fanget. Denne selvforakten kan komme ut som aggresjon, som avvisning eller som behov for stadige forsikringer om at den rusede er et godt menneske – tross alt.

For den rusfrie kan slike møter være hyggelige – en stund, før de blir kjedelige og meningsløse. Den rusfrie kan følge stadiene i forgiftningen av vinelskeren – inn i utflytenheten, gjentagelsene og enetalen, der rusen har lukket for reell dialog. Den rusfrie blir etterhvert observatør – og kan huske det som bør glemmes. Og til slutt den siste ydmykelsen: Vinelskeren må stå lenge i kald drosjekø for å komme seg hjem fra festen. Den rusfrie kjører selv.

Det er ikke vanskelig å forstå at den som ikke drikker, blir en belastning. Og at han må gjøres til noe man kan ta avstand fra. Til avholdsmann.

Farvel til vin, farvel til oss
Derfor kan ruskulturen være nokså kultivert brutal mot den som har delt hyggen, rusens uforpliktende åpenhet, alle forsøkene på å søke egentlighet i vinens fellesskap – men som nå vil trekke seg ut. Det er som om vindrikkeren oppfatter det å forlate den gode rusen som et svik. Det ene glasset med rødvin blir et ladet symbol. Tar du det, er du som oss. Tar du det ikke, krenker du oss, og vi er i vår rett når vi setter inn alle konvensjonalitetens pressmidler mot deg. Identifiserer du deg virkelig med folk som ikke rører alkohol? Som bevarer sinnets munterhet med farris og kaker? Som naturligvis ikke trenger kunstige stimuli for å være dionysisk lystige? Vil du virkelig være avholdsmann? Sier du farvel til vinen, sier du også farvel til oss. Vi mister deg, du mister oss.

Hva er det gode liv?
Med andre ord: Rus er også verdi. Ruskulturen er en verdiladet ideologi. Den er del av en virkelighetsforståelse og rommer dermed et menneskesyn. Hva betyr noe? Hva er det viktige i et menneskeliv? Hva er det gode liv? Den vindrikker som er hedonist og lever et liv med nytelse som overordnet gode, vil spørre: Hvilken belønning får jeg dersom jeg avstår fra å drikke vin? Avstår fra den gode glede, det velfungerende sosiale liv, den gode kroppsfølelsen, det givende fellesskapet? Avstår fra sigaren med en Larsen til etter det utsøkte måltidet? Akevitt til lutefisken?

Og ingen svar vil overbevise ham. Når målet er nytelse – det vil si å unngå ubehag – er avståelse fra et gode meningsløst. Belønningen for å avstå fra rusen måtte være en bedre rus, en enda mer subtil nytelse. Kan den som argumenterer bort alkohol og andre kjemiske rusmidler, tilby det? Hedonisten vil latterliggjøre den som ikke drikker og vrenge ham ut som tørr asket og moralist, misantrop og livsfornekter. Han vil la alle assosiasjonene til avholdsmann renne fritt ut.

Vi er alle hedonister
Den vindrikker som er reflektert hedonist, vil gå til kjernen: Hedonisme er et misbrukt begrep – som narsissisme er det. Brukt som skjellsord. Hedonisme blir gjort ensbetydende med nytelsessyke, narsissisme med sykelig selvopptatthet. Men uten sunn hedonisme og sunn narsissisme blir våre liv miserable. Vi må ha evnen til å søke det gode og glede oss over det. Vi må ha evnen til å gjøre oss gjeldende, ivareta vår utfoldelse. Vi er alle hedonister. Alle søker vi oss bort fra ulyst, fra det som gjør vondt, det som belaster og smerter. Vår hedonisme kan ha ulik form. Også former som gjør den ugjenkjennelig, fordi den ligner sin motsetning selvplaging: arbeidsnarkomani, treningsnarkomani, selvoppofring, urokkelig sannhetssøken. Men når mennesker oppsøker slitet, kan man nokså sikkert gå ut fra at slitet har en hedonistisk funksjon: det gir en form for nytelse som lindrer. Det tar unna for den egentlige smerten – som er verre, fordi den er livet.

For de første av våre forfedre som møtte rusens muligheter, var livet kort og brutalt. Våre liv er kanskje mer vennlig i kantene. Materiell og medisinsk utvikling har polstret avgrunnene – tilsynelatende. Det forferdelige spiller med sordin. I hvertfall når vi hører det på avstand. Men den grunnleggende livserfaringen er den samme. Bak velstand og nytelse er tilværelsen brutal, urettferdig, smertefull og ender i sykdom, aldring, død. Livet er et eventyr, fortalt av en idiot, sier Macbeth. Ingen kan leve åpent over den avgrunnen. Vi dekker den – på vår måte. Vi søker sammenhengene, lindringen, ritualene, de gode stundene, gledene, nytelsen. Vi velger å ikke se. Vi velger søvnen. Slik sett er vi alle hedonister.

Og hvis, sier den reflekterte hedonisten, hvis vi nå godtar at vinen skjuler det vanskelige livet, dekker til og mildner livssmertene – hva skulle være galt i det? Står vi i avholdenheten overfor ideale fordringer, et krav til oss at vi værsgo skal se livet i hvitøyet og aldri flykte, aldri jukse, aldri søke trøst – men bruke hver stund til å erkjenne menneskets grunnleggende livsvilkår? Hvem av oss har malm i seg til slikt? Er det virkelig slik at den som ikke søker den kjemiske rusen, klarer seg gjennom livsløpet uten trøsten, ettergivenheten, regresjonen – og går sterkt med løftet hode inn i hver nattemørk stund og over de branngater som skjærer gjennom alle liv?

Det er i såfall en sjelden gave forunt de få. Vi andre, sier den reflekterte hedonisten, – vi som blir slitt ned og skremt av det forferdelige, overveldet av det uforståelige og innhentet av våre livsvalg – vi trenger trøst. Vi trenger godhet, mildhet, fellesskap. Vi trenger en gave fra gudene. Vi trenger vinen.

Frihet til å velge
Derfor er ruskulturen verdiladet. Derfor trues den av at noen står utenfor eller forlater den. De som velger seg bort fra rusen, er sprekker i en beskyttelsesmur. Gjennom sprekkene kan livskulda slå inn. Ruskulturen oppfatter seg som romslig, åpen og tolerant. For en som står utenfor, er det ikke vanskelig å se at den også kan være intens i sin selvbeskyttelse. At den kan ha drag av fanatisme. Derfor trenger den sin motpol avholdsmannen.

Men som ethvert livsuttrykk er vinkulturen også et laboratorium for å utforske holdninger og lengsler, driftsuttrykk og livsforståelse. Fordi den lett tar seg selv for gitt, som det eneste riktige – ja, eneste mulige – svar på livets utfordringer, kan den også bli lukket og ureflektert. Da utøver den en makt som det trengs både krefter og støtte til å fri seg fra. Det viktigste er kanskje til syvende og sist ikke standpunktet i konflikten mellom rus og ikke-rus, men friheten til å arbeide seg søkende og undrende gjennom sine holdninger til den forunderlige alkoholen.

Carl Henrik Grøndahl er cand. philol., programredaktør i NRK P2. Med i Acems faglige ledelse. Redaktør i Dyade.