Frihet er ingen spøk

– pliktens skumringstime i en postmoderne tid

Det postmoderne menneske opplever en frihet uten sidestykke. Fra påbud, fra forbud, fra plikter, fra krav, fra ideologi. Og likevel. Stadig flere kjeder seg, underholder seg hektisk, opplever tomhet, brenner ut i jobben, er stressede, nervøse, skiller seg, forsømmer barna, bruker stoff. Vi lever under trykket av en individualisert og fragmentert etikk. Ensomhet brer seg. Er dette frihetens pris? Eller preges den postmoderne epoke av et misforstått frihetsbegrep?

Det er et paradoks at så mange tilbud, valg og frihetsvariabler går hånd i hånd med en høy grad av eksistensiell utilfredshet. Det ser ut som om vi sliter mer med å finne ro og sammenheng i tilværelsen enn våre tippoldeforeldre gjorde. Hvorfor er det så vanskelig å hanskes med en stor grad av handlefrihet, å finne seg til rette i et samfunn med så mange muligheter? Kan det være at vi har så mange valgmuligheter at vi blander ytre og indre frihet? Frihet til mest mulig å gjøre hva man vil, er noe annet enn indre frihet. Ytre begrensninger på handling og opplevelse er kraftig redusert i vår tid. Men har vi kommet lenger enn våre forfedre i å frigjøre oss fra indre begrensninger, fra det i sinnet som gjør livsopplevelsen smalere enn den kunne vært? Mange valg skaper kanskje lettere en tro på at friheten ligger nettopp i dette og ikke i å arbeide med seg selv og sine egne begrensninger, i å arbeide med de mekanismer i en selv som gjør en ufri.
Hektisk livsstil døyver uro
Hvor egentlig er den frihet som består i å velge mellom basehopp i Lysefjorden eller rafting i Sjoa når man trenger en sterk opplevelse, særlig hvis den sterke opplevelsen er en flukt fra en indre tomhet? Det er mye uro i vår tids mennesker, en uro som må døyves. Hektisk livsstil med mange skiftninger er ofte resultatet. Uroen styrer. Den som domineres av uro, har lite frihet.
Det er neppe fruktbart å idealisere fortiden, å gå inn i en nostalgisk lengsel etter en enklere verden med en konge og en gud og hvor det ikke er særlig diskutabelt hva du kan gjøre og ikke. Men det er kanskje grunn til å se kritisk på noen av vår tids frihetsidealer og studere hvor frigjørende de i realiteten er.
Tidligere tiders enhetstenkning var på mange måter undertrykkende. Men på paradoksale måter kan visse typer sterk normstyring også virke frigjørende. Klare og utvetydige forpliktelser å bryne seg mot kan gi både ro og indre styrke og virke forløsende på menneskelige ressurser. Tenk på hvor mye enklere det var å sette grenser for barn tidligere, da alle var enige om et grunnleggende normsett. Det er heller ikke vanskelig å se at barn som får for lite grenser blir alt annet enn frie i sin atferd, men derimot altfor mye preget av egne innfall. Mangel på struktur er neppe frihet.
På den annen side ligger det store potensialer i vår postmoderne verden hvor ytre strukturer virker mindre hemmende på utforskningen av menneskelige muligheter. Problemet er at den store valgfriheten skaper mye forvirring. Mulighetene til å virkeliggjøre seg er kanskje større, men også mulighetene til å spore av i destruktive valg.
Den kjente postmoderne filosofen Zygmunt Baumann medgir i boken ”Vi vantrives i det postmoderne” at prisen for større valgfrihet er mangel på trygghet, en trygghet som lettere oppnås med faste, kollektive tankesystemer. Samtidig argumenterer han sterkt, ja, nesten med ideologens intensitet, for at den postmoderne frihet er den beste.
Avviser universell erkjennelse
Baumann og andre postmoderne filosofer mener at det er fåfengt og direkte skadelig å søke etter en erkjennelse og en etikk av universell karakter, det vil si et idesystem som i prinsippet kan gjøres gjeldende for alle mennesker til alle tider. Hva som er rett og galt, forandrer seg over tid. Absolutte holdepunkter finnes ikke. Hvert menneske må velge sin vei uten å kunne holde seg til universelle sannheter som deles av et kollektiv. Baumann innser at dette skaper utrygghet, men mener at menneskets eksistensielle betingelser nå engang er slik.
Postmoderne filosofi er en kamp mot ytre bindinger. Og det er en kamp mot mer enn det som tradisjonelt oppfattes som undertrykkende ideologier. Det er en kamp mot alle forsøk på enhetstenkning, på universalitet, på absolutte sannheter og idealer. Slikt finnes ikke, mener postmodernistene. Søken i den retning kan i sin ytterste konsekvens føre til totalitære systemer. Postmoderne filosofi dreier seg nettopp om å påvise at det ikke finnes faste holdepunkter. Alt dreier seg om hvilket perspektiv du velger, og det finnes uendelig mange perspektiver. Fravær av fast ståsted er i ferd med å bli en ideologi i seg selv.
Denne tenkningen er interessant fordi den i høy grad utfordrer vedtatte sannheter og samtidig bringer i fokus noen sentrale dilemmaer i menneskets streben etter frihet. Baumann og hans likesinnede avviser som uoppnåelig noe som har vært helt sentralt i både religiøs og filosofisk streben i årtusener, nemlig å finne frem til et arkimedisk punkt for den menneskelige erkjennelse. Kristendommen har dette faste holdepunkt i Bibelen. Marxistene har det i beskrivelsene av samfunnets utvikling frem mot det klasseløse samfunn. For å nevne et par eksempler. Andre har lett og lett etter et slikt fast punkt uten å finne det. Er denne søken som mennesket har drevet med i årtusener en villfarelse, slik postmodernistene vil ha det til, eller er det sider ved den komplekse menneskelig erkjennelse de overser? Kan det være slik at den universelle og den relativiserende holdning heller representerer to ulike sider ved mennesket og er fruktbare på hver sin måte? Det kommer jeg tilbake til, men la oss først studere nærmere den postmoderne kritikk av universell tenkning.
Baumann har først og fremst profilert seg som kritiker av den type etikk som søker universelle normer og absolutte idealer. I boken ”Postmoderne etikk” tar han et grunnleggende oppgjør med Vestens etiske tenkning helt siden 1500-tallet. Baumann kaller hele epoken fra 1500 og frem til de siste tiår av 1900-tallet for den moderne epoke. Etter hvert som kirken fra rundt år 1500 langsomt mistet sitt totale grep om den vestlige kultur, forsøkte filosofer, kunstnere og vitenskapsmenn å skape en tilsvarende enhet bygget på verdslig orientering, fornuft, rasjonell tenkning og vitenskapelig forskning. Utviklingen ble drevet av en tro på at den absolutte sannhet finnes et sted der fremme. Det kan ta tid å finne den, men den finnes. Dette var det moderne prosjekt, slik postmodernistene ser det.
Trodde på evige sannheter
På et vis videreførte modernismen troen på noe universelt og absolutt riktig, som for kirken var forankret i Bibelen. Da den kirkelige autoritet forvitret, overlevde troen på de evige sannheter. Men nå kunne de finnes av mennesket. De var ikke avhengige av guddommelig åpenbaring.
Innenfor etikken var siste halvpart av forrige årtusen et eneste langt forsøk på å erstatte den religiøst baserte etikk med en verdslig etikk man mente var universell. Mange systemer ble skapt. Som eksempel kan nevnes et av de mer kjente, nemlig Immanuel Kants kategoriske imperativ: Man skal alltid handle på en slik måte at man samtidig kan ville at alle andre i samme situasjon handlet på samme måte. Eller utilitarismen, som bygger etikken på et nyttebegrep. Det ble gjort uttallige forsøk på å finne et arkimedisk punkt for etikken, et fast grunnlag av universell karakter som alle fornuftige mennesker kunne slutte seg til.
Dette er fåfengt sier Baumann. Han trekker frem modernismens ytterliggående utslag, som han mener er kommunismen og nazismen. Holocaust mener han oppstår ut fra tanken om å dyrke det rene og sanne. En rase eller klasse som står i veien kan legitimt ryddes av veien.
Modernistisk moral er for Baumann ingen garanti for gode gjerninger. Tvert imot.
Absolutt tro kan føre til undertrykkelse
Utvilsomt er det noe rammende i kritikken. I ettertid kan man se at den absolutte troen på en sannhet er i verden, som den moderne strømning forsøkte å finne, kunne lede til samfunnsmessig undertrykkelse og voldsorgier. Spørsmålet er om man forstår en tankeretning ved å studere dens mest ekstreme utslag. Overhodet er det problematisk å se det 20. århundres totalitære systemer som en ren forlengelse av den humanistiske og liberalt orienterte streben i århundrene forut. Det er nettopp karakteristisk for den epoke Baumann kaller den moderne, at den utviklet en pluralisme og konkurrerende erkjennelsesteorier og at det slik sett ble vanskeligere og vanskeligere å påberope seg universalitet.
Slik postmodernistene ser det, går det viktige bruddet en gang midt i forrige århundre da man begynte å oppgi tanken om det universelle. Det spørsmålet man kan stille, er om ikke det viktige bruddet skjedde da kirken mistet sitt monopol på erkjennelse. Selv om de verdslige filosofier som deretter oppsto, tilstrebet universalitet, ble det langsomt klart at de ikke greide det og samfunnet utviklet seg langsomt i retning av større liberalitet og større valgfrihet. På et vis synes det ikke som om postmodernistene egentlig utvikler noen ny ide når de oppgir idealet om universalitet, men mer konstaterer noe som har utviklet seg over svært lang tid, men utvilsomt sterkest de siste 50 år.
Selv om Baumann retter sitt hovedangrep mot modernistene, tar han også et oppgjør med de mer ekstreme postmoderne tenkerne, som går inn for en minimalistisk moral. Sterkest retter han angrepet mot franskmannen Giles Lipovetsky, som har skrevet boken Pliktens skumringstid. (Jeg refererer her Baumanns fremstilling av Lipovetsky. For meg ser det ikke ut som om Baumann har lest mer en baksiden av Lipovetskys bok (postmoderne lesemåte?), men hans angrep er i seg selv interessant, selv om det åpenbart bygger på misforståelser)
Lipovetsky skriver, ifølge Baumann, at vår tid har lagt plikten bak seg. Det er ikke lenger noe bør, noen bud, noen absolutte plikter. Selvoppofrelsen har ikke lenger samme status. Folk er ikke villige til å strekke seg etter moralske idealer og vokte moralske verdier. Utopiene er borte fra politikken. Gårsdagens idealister er blitt pragmatikere. I vår tid lever man for individualismen og det gode liv. Bare begrenset av kravet om toleranse.
Lipovetsky hevder, ifølge Baumann, at vi endelig er frie fra de siste spor av undertrykkende, absolutte plikter. Lipovetsky oppfordrer, fortsatt ifølge Baumann, folk til å nyte den nye friheten og gjøre bruk av dens muligheter.
Selvopptatt dyrkelse av egne lyster
Det er interessant at Baumann så sterkt angriper Lipovetsky, for på sentrale punkter er de helt enige, for eksempel at den nye friheten gir den enkelte mer ansvar. Lipovetsky ønsker, akkurat som Baumann, å fremme ansvarlighet og omsorg for andre fremfor selvopptatt nytelse. Kanskje har Baumann hatt behov for å finne en skyteskive og slik kunne ta avstand fra noen problemer den postmoderne tenkning reiser. Det kan virke som han innser at en avvisning av absolutte idealer og plikter kan føre over i den motsatte grøften, nemlig selvopptatt dyrkelse av egne lyster. På et vis møter han seg selv i døren. La oss se nærmere på denne debatten, som underliggende griper sterkt inn i det samfunn vi lever i.
For Baumann er det helt fjernt å erstatte etikken med estetikken – å si at det gode liv bare har med nytelse å gjøre. Han hevder derimot at den postmoderne epoke stiller større krav til vår etiske bevissthet og at individet etter fellesmoralens oppløsning kastes mer tilbake på egne vurderinger og egen dømmekraft.
Baumann avskriver modernismen som et forfeilet forsøk på å skape en enhet som aldri kan finnes. Men han vil ikke snakke om at pliktene er borte, snarere tvert i mot. De hviler ifølge ham tungt på oss, fordi vi i større grad må velge selv, finne ut hva som er rett og galt.
Men han mener at søken etter absolutt rett og galt er fåfengt. Moralen er grunnleggende usikker, skiftende og uten fast grunnlag. Postmoderniteten har en moral uten etisk kode, uten et absolutt ståsted. Det kaster hver og en tilbake på seg selv. Man må selv velge ståsted, selv vurdere. Det står ikke noen der ute og forkynner eller pålegger rett og galt.
Mennesket er moralsk ambivalent
For Baumann står det sentralt at mennesket er moralsk ambivalent. –Ambivalens råder i hjertet av den ”primære scene” der mennesker møtes ansikt til ansikt, sier han og fortsetter: -Gitt den grunnleggende struktur i menneskelig samvær, er det essensielt umulig med en ikke ambivalent moral. Han mener altså at vi mennesker ikke drives av en klar vilje til å følge etiske normer, men vel så mye har uvilje mot å følge dem. Vi kan føle trang til å hjelpe andre, men også til å la dem seile sin egen sjø. Dette er det han mener med vår grunnleggende etiske ambivalens.
Han avviser den modernistiske streben og sier: – Et perfekt samfunn og et perfekt menneske er ikke et tenkelig utfall, mens forsøk på å bevise det motsatte resulterer i mer grusomhet enn menneskelighet og i alle fall mindre moral.
Baumann oppgir altså ikke en moral bygget på plikter. Men han avviser at målet om en universell etikk er mulig. – Den postmoderne tilnærmelse, sier han, er ikke å forlate de moderne moralske problemer, men å avvise de typisk modernistiske måter å takle moralske problemer på, nemlig gjennom normative reguleringer der tvang står sentralt i den politiske praksis og gjennom en filosofisk søken etter absolutter og universelle sannheter.
Baumann avviser muligheten av slike altomfattende systemer. Argumentasjonen hans bygger i stor grad på en observasjon av at samfunnsforhold forandrer seg. En moderne familie står overfor andre utfordringer og valg enn tidligere. Konflikter takles på andre måter, ofte gjennom skilsmisse. Provosert abort er mulig. Dette er bare noen eksempler på at en ny tid krever nye løsninger og skaper andre valgsituasjoner. Ingen evig etikk er der som kan løse problemene. Man må lete seg frem til løsningene selv. – Etikkens store spørsmål, som menneskerettigheter, sosial rettferdighet, balanse mellom fredelig sameksistens og personlig selvhevdelse, synkronisering av individuell atferd og kollektiv velferd, har ikke mistet sin aktualitet. De må bare ses på og takles på en ny måte, sier han. Det er altså i stor grad en samfunnsetikk han tar utgangspunkt i.
Ved første øyekast er det lett å slutte seg til mange av Baumanns synspunkter. At mennesket er moralsk ambivalent er ikke en iakttagelse som er spesielt oppsiktsvekkende. Spørsmålet er om det bør danne grunnlaget for etikken.
Tvilsomme slutninger
La oss vende et øyeblikk tilbake til Lipovetsky. Baumann kritiserer ham for å bruke atferd som utgangspunkt for moralske standpunkter. Enkelt sagt: Lipovetsky observerer at en rekke mennesker er lite opptatt av plikter. Derfor mener han at plikter ikke lenger spiller noen rolle i etikken. Men derfra trekker han en universell slutning: Plikt er ikke noe det er konstruktivt for mennesket å være opptatt av i dets søken etter det gode liv.
Spørsmålet er om ikke Baumann går i samme felle selv. Han observerer at mennesket i sin moralske atferd er svært ambivalent. Denne observasjonen legger han til grunn for å avvise muligheten av en universell moral. Det observerte bestemmer konklusjonen.
Baumann liker ikke at postmoderne tenkning utvikler seg i en retning han tillegger Lipovetsky. Spørsmålet er om han ikke selv fører filosofien inn i en bane som i sin mer ytterliggående konsekvens ender opp med synspunkter han mener Lipovetsky har.
Postmoderne tenkning kjennetegnes av at de menneskelige ståsteder relativiseres. Det finnes intet fast grunnlag for kunst, kultur, etikk, religion, filosofi. Igjen er det lett å si at: Jo, det er mye fornuft i dette. Skråsikkerhet er ikke bra og har ført til mye konflikt, undertrykkelse og lidelse. Man bør ha et åpent sinn.
Søken etter erkjennelse
Men menneskets søken etter erkjennelse ledsages svært ofte av en tro på at det finnes en form for universell sannhet man kan forsøke å nærme seg. Postmodernistene hevder at det er en illusjon. Det er lett for dem å påvise at en for bastant tro på absolutte sannheter før mennesket på avveier. Spørsmålet er om man ikke havner i en motsatt grøft ved i for stor grad å relativisere muligheten for erkjennelse.
Nobelprisvinneren Isac Bashevis Singer sier at vi aldri kan finne sannheten, men at det gjør oss godt å lete etter den. Med andre ord: Vi kan strekke oss mot en universell sannhet, men aldri finne den. Dette høres selvmotsigende ut, og er det også. Men hvordan skal man ellers uttrykke noe som er mysteriøst og ikke kan gjennomlyses med en rent fornuftsbasert argumentasjon.
Betrakter man gjennomsnittlig menneskelig atferd, kan man nok lett konkludere med at moral er et høyst relativt begrep. Folk gjør, bokstavelig talt, alt mulig. Men dette er bare i høyden halve sannheten om hva som styrer moralen. Det finnes nok av eksempler på at folk strekker seg, ofrer mye for andre, er mindre opptatt av hva som tjener egne egoistiske formål. Idealer er sterkt virksomme i dette feltet. Og idealer har tendenser til å ha noe absolutt over seg. Forsøkes de påtvunget folk, ender det lett i tyranni. Men som noe hver enkelt strekker seg etter, kan de virke konstruktivt. Det er som om mennesket gjennom dem strekker seg mot noe mer universelt, noe som ikke kan nås, men som det er konstruktivt å ha som rettesnor.
Nettopp idealene har noe absolutt over seg som postmodernistene ikke liker.
Postmodernistene stiller seg laglig til for hugg
Med sin avvisning av det som har vært rettesnorer for mennesker så langt vi vet om, nemlig en følelse av at pliktene har noe absolutt over seg, stiller postmodernistene seg laglig til for hugg. Man kan lett gi dem skylden for samfunnsoppløsende tendenser. På den annen side er det nok mer slik at de kodifiserer og setter navn på trender som hadde utviklet seg tidligere. Slik sett skyter man trolig på pianistene ved å angripe postmodernistene. Hvordan det nå enn er, så utfordrer de. Det er lett å si seg enig i at historien har vist at universelle sannheter ikke lar seg påvise og at en etikk preget av absolutte påbud og forbud dermed vanskelig lar seg begrunne. Likevel er det klart en trang i mennesket til å ville finne et mer universelt grunnlag og en nokså fast etikk. La oss se på et forsøk fra vår egen tid.
En av 1900-tallets største etikere, Emmanuel Levinas, har som grunnforutsetning at etikken uttrykker noe absolutt. Han finner det i møtet med den Andres ansikt. I møtet med medmennesket opplever mennesket et absolutt og uendelig krav, et krav som i praksis er umulig å leve opp til. Men det er der likevel. Ifølge Levinas. Det er ikke grenser for hva vi ideelt sett pålegges å gjøre for den andre.
Levinas snakker om en subjektivitet som har sitt grunnlag i ideen om uendelighet. Det enkelte menneske kan tilstrebe en erkjennelse og etisk atferd som på et vis overskrider individets mulighet. – Jeg’et, sier han, inneholder noe som det verken kan romme eller motta i kraft av sin identitet. Subjektiviteten realiserer denne umulige fordring, å romme mer enn det er mulig å romme. – Etikken er kongeveien til den metafysiske transcendens, sier han.
For Levinas er etikken grunnlaget for erkjennelsen, den går forut for den rent intellektuelle erkjennelse av tilværelsens grunnstruktur. Det er gjennom den absolutte etisk fordring at vi strekker oss mot noe som er mer enn oss selv, mot noe som i sitt dypeste vesen er transcendent, utenfor vår normale fatteevne. For ham er det altså slik at menneskets etiske situasjon er det som sterkest peker ut over selv den tilværelse vi direkte opplever. Der hvor Baumann snakker om grunnleggende usikkerhet og ambivalens, snakker Levinas om uendelige muligheter.
Han beveger seg ut over de grenser den verdslige, vestlige etikk vanligvis har holdt seg innenfor. Det har vært en etikk bygd på rasjonalitet og argumentasjon, slik det er gitt et par eksempler på overfor. I vestlig filosofi er fornuften menneskets ypperste evne, veien til erkjennelse og sannhet. Følelser er ustabile, upålitelige – affekter som må temmes. I søken etter moralens arkimediske punkt var ikke følelsene til hjelp.
Levinas etikk forkaster ikke fornuften som rettesnor, men baserer seg i mye større grad på følelser og intuisjon. Det absolutte krav som oppstår i møtet med den andre, er i stor grad bygd på følelser. På en måte er det en slags universell empati Levinas snakker om. Innlevelsen i den andre vi møter ansikt til ansikt vekker sympati, varme, omsorg, impulser til å ivareta, plikt- og ansvarsfølelse. Slike begreper gir ikke et uttømmende svar på den absolutte forpliktelse Levinas snakker om, men er en viktig del av totalopplevelsen av den andre.
Levinas beveger seg mot religiøs tenkning i sin erkjennelse, ikke en spesifikk religiøsitet, men en mer almen. Det er ikke sikkert man trenger gå så langt som til en religiøs anskuelse for å finne et mer universelt og absolutt utgangspunkt for etikken. Det er mulig det går å ta utgangspunkt i en mer almen empati og slik bygge på et emosjonelt grunnlag.
Det finnes ikke objektive kriterier for hvem som er nærmest sannheten, Baumann eller Levinas. Etikken er ikke en objektiv vitenskap. Kanskje er det fruktbart å finne en slags gylden middelvei. Trolig er det kunstig å oppstille et skarpt skille mellom Baumann og Levinas. De vektlegger ulike aspekter ved etikken uten at de nødvendigvis kanskje er så veldig uenige. Levinas snakker i generelle termer som Baumann neppe er uenig i. Ja, Baumann kritiserer til og med Levinas for å være for lite spesifikk i sin etikk, for eksempel på området menneskerettigheter og sosiale forhold.
At mennesket har en lengsel mot noe mer universelt og absolutt, synes klart. Sterkest ser vi det i religiøs søken, men også i verdslige ideologier, som for eksempel kommunismen. Baumann skriver at religiøs fundamentalisme er et postmoderne fenomen, nemlig en reaksjon på den utrygghet som ligger i oppløsningen av faste verdimønstre. Her er det lett å sette spørsmålstegn ved hans påstand, og den er vel et uttrykk for hans tilbøyelighet til å oppfatte mennesket som svært historisk betinget og kanskje overse at noen strukturer er av mer ahistorisk karakter. Fundamentalisme finner vi langt bakover i historien.
Jeg tror det er riktig å si at søken etter et mer universelt og absolutt ståsted, som ikke sjelden gir seg fundamentalistiske utslag, ikke er en fenomen knyttet til en bestemt historisk epoke, men noe som er spesifikt for mennesket og uttrykker seg på mange måter ned gjennom historien. Kanskje uttrykker det en dypereliggende lengsel etter noe evig. Men det er neppe svært kontroversielt å hevde at den fundamentalistiske løsning ikke bare uttrykker lengsel etter noe evig, men også er en måte å mestre psykologiske konflikter hos den enkelte.
Det er vanskelig å manifestere noe mer universelt og absolutt inn i tiden i form av regler og normer. Svaret er ikke en lovbok. Mye tyder på at slike normer bør være svært generelle, i retning av å vise omsorg for andre, toleranse, ærlighet eller lignende. Allerede med så generelle normer oppstår problemer. Hva er omsorg i forhold til Slobodan Milosevic? Skal man kunne lyve for å redde liv? Spesifikke regler synes alltid å være knyttet til tid og kultur. Vi ser tydelig hvordan kristenheten har store problemer med å tilpasse regler utformet for 2000 år siden til vår tid. Mye av det virker bakstreversk og undertrykkende. Derfor har postmodernistene opplagt et poeng med sin påvisning av universelle regler ikke finnes og at påstander om at de finnes kan føre til totalitære løsninger.
Samtidig er det problematisk å avvise menneskets søken etter det universelle. Det er som om vi på den måten strekker oss mot noe utenfor oss selv. Men det er også lett å forstå Baumanns frykt. Dette er sterke krefter i mennesket, krefter som kan bli svært destruktive når fanatisk overbevisning legitimerer ufattelig grusomhet eller andre eksesser. Samtidig er det neppe noen løsning å avvise denne siden av mennesket. Utfordringen ser ut til å være å finne en konstruktiv plassering og balanserte løsninger bygget på toleranse. Her er nok Singers ord om at vi aldri finner sannheten en viktig rettesnor. Samtidig ser ikke vår intense søken etter den ut til å opphøre.
Hva er så en konstruktiv søken etter frihet for et menneske kastet ut i spenningen mellom en flertydig tilværelse og en lengsel etter noe mer universelt og absolutt? Hvis det finnes noen mer universelle etiske strukturer i mennesket, skulle man tenke at frihet består i å forholde seg til dem og erkjenne hva de består i. Å avfeie at de finnes og forholde seg deretter ville i så fall være en flukt med dertil hørende ufrihet. Å være fri er å være mest nødvendig, sier filosofen Spinoza. Med det mener han at frihet er å erkjenne seg selv som del av naturens helhet eller Gud. Først da kan mennesket handle slik at det tjener helheten, det felles beste. Å realisere seg selv er å realisere denne helheten, eller Gud i seg selv.
På den annen side vil mange si at universelle strukturer er en illusjon skapt av menneskelig ønsketenkning og behov for forenkling.
Så hva skaper størst grad av menneskelig frihet, postmodernistenes relativiserende tenkning eller en type filosofi som søker noe universelt, av type Levinas eller Spinoza? En slik oppstilling av motsetninger er forenklende i den grad at det tåkelegger feltet. For stor vekt på ytre frihet kan dra oppmerksomheten vekk fra betydningen av indre frihet. På den annen side kan tankebygninger med krav på universalitet virke undertrykkende. Kanskje vil en kombinasjon fungere best. Søken etter noe universelt meningsbærende i tilværelsen kan bidra til indre frigjøring ved at det leder bort fra selvopptatt kretsing om egne behov. Men man må ha åpenhet for at man ikke har funnet den endelige sannhet, men er på evig leting Dermed blir man ikke undertrykkende overfor andre, men respekterer deres rett til frie valg.
Det er opp til den enkelte å skape frihetsbetingelser for seg selv. Men en tidsepokes dominerende tankeretninger har stor innflytelse på hvordan man søker. Postmoderne tenkning har styrke og svakhet. Den skaper rom rundt den enkelte, et stort rom for egne valg. Dette er en krevende situasjon for vår tids mennesker. Mange blir forvirret uten den veiledning som lå i tidligere tiders kollektive strukturer av mening, idealer og normer. Men det går neppe noen vei tilbake. Vi er tvunget til å takle denne friheten. Kanskje har både universalister og postmodernister rett.
Kanskje er dette frihetens dilemma: En overveldende usikkerhet og flertydighet kombinert med en lengsel etter noe fast å holde seg i.

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2020-utgivelsene

1/20: Skammen

Tidligere utgivelser:

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.