Livet plager oss. Vi hjemsøkes av små fortredeligheter og tunge lidelser. Noe kan vi kanskje forklare og sette navn på. Det er sykdom. Død. Naturkatastrofer. Vold. Krig. Men selv om vi har navn og begreper på det meste, ligger alltid et spørsmål under: Hvorfor? Hvorfor skjer dette meg? Er det en hensikt? Lidelsen er ondskapens innslag i våre liv, og bak ondskap må det da ligge en vilje, en bevisshet?
En av de fremste tjenester naturvitenskapen har gjort oss europeere, er trolig at den tok livet av djevelen.
En ond, usynlig, metafysisk kraft har alltid inngått i menneskenes forsøk på å forstå det ufattelige og forferdelige som hjemsøker vår tilværelse.
Men djevelen, slik han preget europeisk historie i 2000 år, oppsto med kristendommen. Han er selve Motstanderen. Når Jesus driver ut onde ånder og helbreder sykdom, er det djevelen han slåss med. Det er forfatteren av Johannesevangelietsom gir djevelen kosmiske dimensjoner. Muligens er det samme mann som står bak .Johannes' åpenbaring. Hans frodige og nesten vellystige beskrivelser av djevelen - en enorm rød drage med syv hoder og ti horn - skulle bli det fruktbare utgangspunktfor en meget fantasirik utvikling av ondskapens skikkelse i europeisk kultur. Det er neppe helt uriktig å hevde at engasjement i djevelen har vært en like sterk impuls i kristenheten som den fromme tilbedelse av Kristus.
Den første opprører
Den mest uskyldige bruk av djevelen var å anvende ham som forklaring på ulykker. Den anvendelse som påførte mest lidelse, var den profylaktiske. Fordi djevelen kunne herje i samfunn gjennom mennesker som åpnet seg for ham, måtte samfunnet beskytte seg og forebygge ved å fjerne slike tikkende bomber. Djevelen var tross alt den første opprører i historien. Det betyr selvfølgelig at all opposisjon, all trass, all annerledeshet, all selvstendighet - alt som truer makten eller rokker ved det trygge, blir sprekker djevelen kan smette inn gjennom. Enhver uenighet, enhver motsetning og konflikt kan involvere djevelen og bli en kosmisk kamp som rettferdiggjør vold. En av kristenhetens minst ærerike frambringelser er det vanvittige skriftet Malleus Malificarum fra 1400-tallet, heksejegernes bibel. Her rettferdiggjør djevlefrykten en nærmest pornografisk vellystig beskrivelse av alt det en djevel og en kvinne kan foreta seg. Forfatterne gjør det klart at kvinnen er langt mer disponert for djevelskap enn mannen. Heksejakten som raste gjennom Europa, var vel egentlig forvrengt djevledyrkelse forkledd som beskyttelse av kristentroen.
Djevelen tar tak i lysten
Den mann som har formet mye tankegods i Nord-Europa, Martin Luther, var i hard og fysisk konkret kamp med djevelen. Og hans djevel er ingen tass av en haltepilt, men et kosmisk uhyre som forårsaker all den pest og krig og nød menneskene utsettes for. Sykdom er ondskap. Når Luther er deprimert, er det djevelen som tar nakketak på ham. Der djevelen lettest får festet grepet, er naturlig nok i det mest ustyrlige - det lystfylte. Menneskene åpner sprekker der det onde kan sprenge seg inn, når kjønnsdriften ikke finner ekteskapet som utløp. Kjønnslivet er derfor ikke bare en sak mellom den enkelte, gud og djevel, men en kosmopolitisk handling. Hor er en gift som smitter hele samfunnet og utsetter det for ondskapens krefter. Luther fikk derfor innført dødsstraff for ekteskapsbrudd. Han havner i det eldgamle dilemma: med ondskap verner han samfunnet mot ondskap. Det er Luthers voldsomme djevel naturvitenskapen litt etter litt tar livet av. Pest og andre sykdommer, katastrofer og nød får det vi kaller naturlige forklaringer. Depresjon, angst og lyst blir internalisert. Det er ikke djevelen som gjør meg trist, redd eller kåt. jeg må bære mine egne følelser og drifter.
Han eller hun vil alltid ulme i bakgrunnen
Men djevelen er ikke helt død. Pave ,Johannes Paul II utga i 1994 Den katolske kirkes katekisme med eksplisitte henvisninger til djevelens eksistens, og den onde lever godt i mer karismatiske randbevegelser. Fundamentalister av alle avskygninger legger djevelens skikkelse inn i sine kosmiske motstandere. For Osama bin Laden er USA selve Satan. President George W. Bush er mer varsom med å framkalle djevelen. Han nøyer seg med å påvise ondskapens riker. For i vestlig kultur er ikke djevelen lenger brukbar som forståelsesmodell for ondskapens opphav og årsak. Naturvitenskapene har løst mange av de gåter som djevelen var forklaringen på. Men det er vel lite trolig at forestillingen om djevelen kommer til å dø helt ut noen gang. I en eller annen skikkelse vil han - eller hun - alltid ulme i bakgrunnen som forklaring på det onde. For selve ondskapens gåte vil vi aldri løse. Ondskapen er et mysterium.