Så langt ord kan bidra

For Shakespeare var en persons absolutte taushet en måte å markere at det menneskelige var avsluttet. Før han skal dø, ber Hamlet sin venn Horatio fortelle andre om det som har skjedd:

And in this harsh world draw thy breath in pain,
To tell my story.

Og trekk med smerte dine åndedrag
i denne hårde verden, så du kan fortelle min historie.

André Bjerke

Før sceneanvisningen – "Dies" - avslutter Hamlet med sine siste ord:

the rest is silence.

• • Etter å ha blitt avslørt utbryter Iago, den onde skikkelse i Othello:

From this time forth I never will speak word.

Ethvert menneske har et behov for å fortelle sin historie – for i ord å finne frem til forståelse i våre liv. Hva dreier det seg om? Hvem er vi, hva vil vi, hvorfor ble det som det ble?

Å finne formuleringene kan være vanskelig. Det er så mange nyanser, og så mye man ikke vil se i øynene.

Gode og trygge relasjoner der man kan være ærlig, er en hjelp. God litteratur kan være en annen. Shakespeares store tragedier er fulle av smerte. Nærmer man seg stykkene med åpenhet, kan man finne en viss hjelp til å kjenne på sin egen livskamp.

Shakespeare brukte i utsnittene ovenfor stillheten til å markere en ordtomhet, en dødhet, der det menneskelige gir opp eller har nådd sin ende. Fra meditasjon kan man kjenne en annen stillhet enn den livsvegrende og tillukkende taushet: En ordløshet som er god, mild og omsluttende, og som gir en kontakt med en levende vitalitet bak de talte ordene. Det er en stillhet der man er alene, men ikke ensom eller forlatt.

Iagos siste ord markerer derimot både at han forlater det menneskelige fellesskap, og gjennom sine handlinger selv er blitt forlatt.

Shakespeare in Love - eller på vrangen

John Maddens film Shakespeare in Love fra 2004 har det til felles med Shakespeare at den har vært en suksess i mange land . Den vant 7 Oscars inkludert prisene for beste film og skuespillerinne. Men der stopper kanskje likheten .

Tar man filmen bokstavelig, pretenderer den en biografisk fremstilling av deler av Shakespeares liv som en form for parallell til hans skuespill Romeo og Julie. Men de som produserte filmen, må ha forstått at de av hensyn til filmatiske effekter fremstilte en annen Shakespeare enn geniet som skrev de udødelige stykkene. Det er en vittig og seksuell romantisk komedie med mange morsomme effekter basert på fantasifull bruk av sitater og paralleller til Romeo og Julie .

I filmen blir unge Will stormende forelsket i en kvinne han ut fra klasseskiller og ytre omstendigheter ikke kan få. Romeo og Julie skrives som et utløp for stormene i eget sinn. Hadde Shakespeare bare etterlatt seg Romeo og Julie, kunne denne parallell mellom en dikters og hans skaperverk modell - kanskje - ha medført riktighet. Men det virkelig egenartede ved Shakespeares forfatterskap er hvordan det igjen og igjen synes å transcendere hans eget liv. Intet menneske kan ha rukket over det vell av livserfaringer og skjebner som er fanget inn av Shakespeares forfatterskap .

Få overstrykninger – lite korreksjoner

I filmen fremstilles Shakespeare til dels som en impulsiv forfatter. Han skriver, krøller sammen og forkaster. De få samtidsberetninger om hans skrivekunst forteller om en som rettet lite. Det var få overstrykninger og lite korreksjoner . Shakespeare virker mer som en mann hvor en inspirert kunstnerisk åre fant et sikkert leie. Det må ha vært en fokusert og samlet sjel som satte sine formuleringer for århundrene rett ned på papiret . Når man tar inn over seg at mange av Shakespeares mest kjente taler og sonnetter mange ganger er unnfanget i en form for litterært utbrudd, dreier det seg om et helt uvanlig nivå av poetisk intelligens .

I Shakespeare in Love er hovedpersonen en sterkt drevet person som etterlater seg masse uforløste reaksjoner hos andre. Den virkelige William Shakespeare ser ut til å ha levd nokså friksjonsfritt . Han var godt likt, lett å omgås og etterlot seg få vitnesbyrd fra folk som bar nag til ham. Et forbehold må tas for penger. Shakespeare kan ha vært noe hard i pengesaker. Han var involvert i lengre rettssaker om forholdsvis små beløp i forhold til hans etter hvert betydelige formue. Om teatervirksomheten ikke gjorde ham virkelig rik, ble han ut fra eiendomsinvesteringer og testament utvilsomt meget velstående. Han synes ikke å ha hatt helt lett for å la sine store og små skyldnere slippe unna .

Less in Love than at Work

I 1599 A Year in the Life of William Shakespeare sier James Shapiro at han har møtt "less a Shakespeare in Love than a Shakespeare at Work". Shapiro siterer en biograf fra det syttende århundre som refererer at de som kjente Shakespeare fortalte at han "was not a compan keeper" og at han "wouldn’t be debauched, and, if invited" unnskyldte seg med at "he was in pain". "If Shakespeare was in love …, it was with words."

I filmen spiller Shakespeare Romeo. Dette fungerer godt som et dramatisk virkemiddel ut fra idéen om å skape en parallell mellom filmen om Shakespeare og stykket Romeo og Julie av Shakespeare. Men det kan gi et misvisende innblikk i den historiske Shakespeares liv. I den første del av sin teaterkarriere medvirket Shakespeare ofte som skuespiller. Men han skal ha spilt mindre roller, ikke hovedroller som Romeo. Han skal visstnok ha spesialisert seg på å spille eldre personer, som f eks spøkelset, Hamlets far .

Shakespeares store rival, forfatteren Christopher Marlowe, ble drept under en krangel i en kneipe – knivstukket gjennom et øye. Filmen antyder at dette kunne ha skjedd etter at Shakespeare bidro til at Marlowe ble forvekslet med ham selv som elskeren til den kvinnen Shakespeare ikke fullt ut kunne få. Sannheten kan ha vært at Marlowe ble myrdet av agenter til Dronning Elisabeths spionsjef fordi han var misbilliget. Dette kan ha bidratt til delvis å forklare hvorfor Shakespeare, som mest sannsynlig var en sindig og forsiktig mann, selv unnlot å provosere de høyere politiske makter . Shakespeare kan i virkeligheten ha befunnet seg langt fra den filmens Shakespeare som blir del av en offentlig duell og ellers bidrar til at rettslige grenser tøyes .

Teatrenes konsum av skuespill var stort. De meste vellykte kunne bli spilt i åtte dager. Skuespillerne måtte ha opp til 15 skuespill i hodet på en gang. Det var datidens masseunderholdning – ved siden av de offentlige henrettelsene.

Der tok folk ut det man i dag tar ut også på rockekonserter og fotballkamper.

Publikum som hadde ståplassene i den store midtarenaen, ble kalt penny stinkers. Betegnelsen var ment helt bokstavelig. Man stinket. Det var en alminnelig oppfatning at det ikke å vaske seg resulterte i et lag møkk som beskyttet mot pest.

Shakespeare visste nok godt hva han gjorde når han skrev dramatiske scener med vold og drap. Han

spekulerte ikke i massenes behov for vold. Men samtidig skrev han severdig og godt teater der dette også er blant de nødvendige ingredienser.

Who is it that can tell me who I am?

Før eller senere når man kanskje frem til det i en selv som er ordløst – det man i ord aldri helt kan forstå – dimensjoner ved tilværelsen god litteratur kan peke mot men aldri fullt ut føre en inn i. Det er de minner som ligger før språk og verbal tanke, og den stillhet som er for flertydig og mangetydig til å rommes innen ordene.

Men ordene kan hjelpe lenger enn de fleste benytter seg av. Lik annen stor litteratur er Shakespeares verbale overflod av de hjelpemidler til å se innover i seg selv man alltid kan bruke – den delen av veien der ordene kan bidra.

I desperasjon spør Kong Lear: Who is it that can tell me who I am?

En del av den gamle kongens forvirring avspeiles i at spørsmålet rettes utover.

Ingen andre enn oss selv kan gi den utfordringen et svar.

Men i den livslange leting etter å gi formulering til sitt liv, kan andres innsikt være til hjelp.

Det som formuleres klart der ute, kan være et bidrag til å se tydeligere der inne.

I teater med Shakespeare året rundt

De fleste vet at Shakespeares stykker spilles nærmest kontinuerlig på de tre Royal Shakespeare Company-teatrene i Stratford-upon-Avon og på etterligningen av det opprinnelige The Globe Theater på South Bank i London (som har himmelen som del av taket og derfor holder stengt senhøstes og om vinteren).

En enklere inngangsbillett er de mange dramatiseringer av Shakespeare på CD. Forlaget Naxos har en del. Et fullstendig sett frembyr The Complete Arkangel Shakespeare Audiobooks med 38 verker. Den beste kvaliteten er kanskje gjennomgående BBCs nye utgaver av Shakespeares verker. De omfatter ikke alle stykkene, men de mest kjente. Det følger med et lite hefte med en synopsis som helt kort, og i maksimalt forkortet form beskriver hver scene. Å titte kort på synopsisen før man starter bilen og skrur på CD-spilleren, gjør det enklere å følge med på stykket.

For personer som ikke har engelsk som morsmål kan det være vanskelig å følge med på komedienes mange forviklinger og stemmer på en CD. Tragediene derimot har en klarere handling. Her representerer det å lytte et par-tre ganger til en CD en lav terskel og kostnadseffektiv inngang til det å gjøre seg direkte kjent med noen av verdenslitteraturens største dramaer.

Rome

TV-serien Rome produsert fra 2005 fremstiller et kynisk miljø. Serien kan ha hentet inspirasjon fra Shakespeares Julius Caesar. Det er et skuespill om maktkamp og intriger. Ikke helt ulikt TV-serien er det vanskelig å utvikle tilstrekkelig sympati for de sentrale maktpersoner til å identifisere seg med dem. Shakespeares skuespill dramatiserer den kulde og falskhet som kan være i et politisk spill.

TV-serien Rome er full av tortur, lemlestelser, drap og sex. Det er lett å distansere seg fra dette som spekulasjon - det en regissør må ty til i en tom og opplevelseshungrig tid. Det var annerledes på Shakespeares tid, kan man tenke.

Inntil man leser Titus Andronicus. Her overgår Shakespeare TV-serien en høy gang. I annen akt foretas f eks en gruppevoldtekt ved at gjengen først dreper ektemannen. Så bruker de liket som underlag mens de i tur voldtar henne. Deretter skjærer de av henne hendene og tungen slik at hun hverken kan snakke eller skrive og vitne om det som har skjedd.

Scenene der øynene stikkes ut i Kong Lear, er også rimelig brutale, selv for en generasjon oppvokst med Hollywood-vold.

Det er selvfølgelig mer eksistensielt materiale hos Shakespeare enn i HBO’s Rome som veier opp. Men publikums behov for utlevelse gjennom dramatisert vold er ikke nødvendigvis så forskjellig