De der ute - fakta og forestillinger om liv i universet

Et menneske står barhodet og ser på himmelen. Kanskje ser hun på været, men bakenfor dét kan hun også fornemme uendelighet. Ved stjerneklart vær er universet lett å ta inn over seg – man behøver bare løfte hodet. Men også på regnværsdager anes verdensrommet bak skyene.
På ett nivå bærer vi alle med oss uendeligheten: I form av kroppens atomer, som rent vitenskapelig sett har vært en del av en stjerne før de ble oss. I form av en genetisk arv som strekker seg mer enn fire milliarder år bakover. Og i form av en bevissthet – et jeg – som kan fornemme.

Men hva ser dette mennesket som stirrer opp? En som er opptatt av astrologi vil se at stjernene i seg selv har mening og påvirkningskraft på den enkeltes liv – uten at hun kan forklare hvordan. Astrobiologen og astrofysikeren ser også mønstre der oppe, men det er likevel en dyp forskjell i måten å betrakte den samme himmelen på.
Dette Dyade handler om de der ute, om liv utenfor vår planet. Temaet vekker umiddelbart assosiasjoner til science fiction og svermeriske drømmer om at vi ikke er alene. Slike forestillinger kan ha en viss verdi, men kan også invitere til en ukritisk omfavnelse av et fagfelt med mye spekulasjon og lite harde fakta. Og på grunn av den kvasi-vitenskapelige støyen som omgir forskningen på utenomjordiske livsformer, er det mange som tar avstand fra hele problemstillingen. Dette nummeret av Dyade er skrevet ut i fra en tredje holdning – et ønske om å gå inn i fagfeltet for å finne ut: Hva vet vi? Og hva vet vi ikke?
Læren om utenomjordiske livsformer heter Astrobiologi. Det brukes enorme summer på forskning. Et betydelig antall vitenskapsmenn er beskjeftiget med letingen. Noe må de jo ha funnet?
Et av de tydeligste trekkene ved denne forskningsgrenen er at den har en stor evne til hypotesedannelse – den er flink til å bruke hvert nye empiriske funn til å produsere mulige teorier om hva som finnes der ute. Og på hypotesene kan du som oftest gjenkjenne ulike astrobiologiske grupperinger som gjerne står hardt mot hverandre.
På den ene siden har vi Rare Earth-fløyen, de som mener at Jorden er en sjeldenhet i universet, kanskje helt unik. Denne retningen har ofte mer eller mindre skjulte bånd inn i kristne miljøer som preker intelligent design – forestillingen om at enkelte trekk ved universet og levende individer best forklares ved at de har opphav i en form for intelligens – snarere enn å være resultatet av en retningsløs biokjemisk prosess. Intelligensen vi her snakker om vil for det meste være Gud.
På den andre siden har vi Life Everywhere-fløyen, som intenst ønsker å bevise at liv er uungåelig i kosmisk sammenheng. En liten skvett vann og den rette kjemiske blandingen – og vips, så er vi i gang. Life Everywhere-fløyen regner med å finne primive former for liv på flere av solsystemets planeter.
Man skulle tro at den mer sekulære fløyen av et forskningsfelt ville være den mest tvilende, men innenfor astrobiologien er det altså motsatt: Her er tvilen religiøst motivert og svermeriet tilhører ateistene. Det er likevel viktig å huske på at disse to fløyene ikke er representative for vitenskapen som helhet – til tross hyppige avisoppslag om forskningen deres.
Uansett, kanskje har begge retningene det til felles at de dypest sett ikke ønsker å kjenne på ensomheten. Hvis vi er designet av en høyerestående intelligens, så finnes den fortsatt der ute – og kunne garantere oss at livene våre ikke leves forgjeves? Eller hvis vi finner bakterier på en steinklump fire lysår unna – burde ikke ensomhetsfølelsen da forsvinne?
Den 12. april 1961 ble den russiske kosmonauten Jurij Gagarin det første mennesket i rommet. Fra sitt kretsløp rundt Jorden uttalte han: «Jeg ser ingen Gud her oppe.» Dagens kristne har gjennom Rare Earth-retningen gjort en tilsvarende reise og kan konstatere «Vi ser intet liv her oppe».
Både Gagarin og Rare Earth'erne minner litt om hjernekirurgen som etter å ha nådd pensjonsalderen kunne erklære «Jeg har skåret i hjerner i tretti år – og aldri sett en tanke.» For hvordan vet vi hva vi skal lete etter? Når vet vi at vi har funnet noe?
Life Everywhere-astrobiologene mener det første funnet høyst sannsynlig blir gjort på Mars i form av ørsmå organismer. Kanskje har de vært døde i en milliard år og det eneste vi ser er det fossile sporet av dem. Et annet svært aktuelt alternativ de kommende årene, vil være oppdagelsen av en atmosfære med biologiske spor rundt en ekstrasolær planet.
Parallelt med astrobiologenes leting går et annet, og langt mer svermerisk prosjekt: SETI – Search for Extra Terrestial Intelligence. Letingen etter intelligent liv har eksistert som forskningsgren i snart femti år. Den består i korthet i at man lytter etter signaler fra andre avanserte sivilisasjoner. Noen forskere retter radioteleskopet mot spesielt utvalgte kandidatstjerner, andre scanner himmelrommet kontinuerlig, i håp om å fange opp hva som helst som skiller seg fra den kosmiske bakgrunnsstrålingen.
Det mennesket som stirrer opp mot himmelen gjør det kanskje for å ikke kjenne seg alene. Men det motsatte skjer: Hun føler seg liten. Hun kan til og med bli engstelig.
For rundt ti tusen år siden fulgte våre forfedre etter den krympende iskalotten nordover og bosatte seg i Skandinavia. Var disse menneskene fundamentalt annerledes fra oss? De hadde mer grunnleggende livsbekymringer, utvilsomt: Mat, tak over hodet, beskyttelse mot farer. I dag er bekymringene tilsynelatende mer avanserte: Vi bekymrer oss for parkeringsbøter, for fedme, for å måtte gå med briller. Under den statiske støyen av hverdagsbekymringer ligger det kanskje en grunnleggende eksistensiell uro som vi deler med mennesker fra alle tider: Redselen for å miste de man står nær, redselen for selv å dø, redselen for å være fanget i en tilværelse der man ikke forstår hvorfor man lever og ei heller hvordan det skal leves for å kjenne at det har mening?
Kanskje er vi utstyrt med eksistensiell angst fordi det fra et darwinistisk perspektiv har lønt seg: Et menneske som plages av engstelighet, utnytter mulighetene bedre, lever kanskje mer søkende. Og om ikke all uroen gjør henne bedre i stand til å takle de utfordringene omgivelsene byr henne – kanskje noen av dem gjør det.
Dersom vi en dag oppdager intelligent liv et annet sted i universet, vil det ikke være sannsynlig at også dette kjenner den samme undringen og maktesløsheten? At også de i blant står under himmelen og undres. Finnes det holdninger til eksistensen som er universelle? Hva slags holdning vil det i så fall være?
Letingen etter de der ute er å drømme. Men det er også å forholde seg til virkeligheten. På samme måte som «oppdagelsen» av Amerika forandret det Europeiske verdensbildet, vil oppdagelsen av de der ute før til en endring: Vi må forholde oss til en enda større virkelighet. Men dypest sett vil vi stå overfor de samme utfordringene som vi alltid har kjempet med: Hva gir hensikt og mening? De der ute har sine svar. Kanskje ligner de på våre, kanskje er de anneredes. Men fordi det i kjernen av alt liv ligger en trussel om det motsatte: Opphøret av liv, spørs det om ikke den stillferdige forsoningen er det som på et universelt plan gjør deg i stand til å fornemme noe av mysteriet.
Så kan man jo, i debatten omkring liv i universet, gjøre som folk gjorde da togstasjonen i Brumunddal ble åpnet og man strømmet til for å se om lokomotivet ville greie å trekke vognene av gårde, si: «Dætta går æller i væla!» Og når toget begynner å gå i en sky av damp og bråk, kan man riste på hodet og utrbryte «Dætta stopper æller i væla!»

Produkter

Dyade 2007/03: De der ute

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook