Indignasjon under lupen - En artikkel av Are Holen

Det handler om når selvfølelsen rammes gjennom utsagn, blikk, handlinger eller hendelser, f eks det å bli utelukket fra en relasjon eller det å bli behandlet uten respekt. Selvfølelsen kan også rammes hvis man ikke når høye mål man har satt seg, eller dersom andre uten samtykke krenker ens kroppsgrenser. Da kan man føle seg "dum", flau, uthengt, latterliggjort, vanæret eller skitten på måter som er forbundet med skam. Vår selvfølelse dreier seg altså om hvordan vi føler om oss selv. Selvfølelsen kan være bestemt innenfra eller utenfra.

Utviklingen av selvfølelsen starter tidlig i livet. Den formes gjennom en rekke episodiske erfaringer, særlig i forhold til våre nærmeste. Når et barn ligger i mors armer, klappes og strykes, kan det kjenne godt om seg selv. Når det ved en annen anledning får strenge blikk, skjenn, straff, eller blir gjort narr av, havner det lett i vonde selvbilder. Disse erfaringene lagres og danner etter hvert det vi kan omtale som en selvpsykologisk struktur, kjernen i vår narsissisme. I denne strukturen har vi alltid flere selvbilder. I vanlige fall er det fire til syv vi kan bevege oss mellom, hevder enkelte forskere. Noen selvbilder representerer et slags idealselv, slik vi aller helst vil være. De fleste av oss preges av hverdags- eller kompromiss-selv som er nokså midt på treet, dessuten har vi noen lave selvbilder.

Folk flest har en selvstruktur hvor ett selvbilde er overordnet. Blir selvfølelsen rammet, vil det overordnede selv bufre krenkelsene; man rammes ikke så hardt. Personer med forstyrrelser i utviklingen av selvbilder, det vil si de med forstyrret narsissisme, har ofte et svakt hierarki i organiseringen av selvbildene. I noen tilfeller mangler hierarkiseringen helt; da finnes ofte et forvirrende høyt antall selvbilder. Atter andre kan ha to eller flere overordnede selvbilder; ett er gjerne høyt og grandiost, mens det andre er svært lavt og belastende.

Mangel på hierarki i de selvpsykologiske strukturer er en stor belastning, fordi selvfølelsen blir skjør og er svært utsatt. Små, bagatellmessige tildragelser kan ramme voldsomt. Slike personer har høy krenkbarhet.

Når de lave selvbildene først er aktivert, klarer sjelden vedkommende å forholde seg til dem. De vanlige mekanismene for affektregulering rekker ikke. Derfor benyttes ofte såkalte primitive reguleringsmekanismer. Det dreier seg om projeksjon, benektning og anklagende sinne. De anvendes for å slippe unna noe av den indre smerten som er knyttet til skam.

Slike personer er svært nøye med og følsomme for hvordan de blir behandlet. De kan ha stort behov for anerkjennelse og oppmerksomhet – helst positiv, men også negativ gjør nytten. Det verste er å bli glemt eller oversett. Derfor gjør de seg ofte sentrale, bringer seg inn i sentrum for oppmerksomheten – på en eller annen måte. De involverer seg gjerne markert i relasjoner eller saker avhengig av hva som inngår i deres typiske livsutfoldelse. Når de laveste selvbildene rammes, aktiveres uakseptable del-selv. Da dreier det seg ikke om hverdagslige, men dypere narsisstiske krenkelser; det er vårt hovedtema.

Målsøkende misnøye
  Selv når de smertelige selvbildene ikke er så påtrengende, har slike personer det ikke spesielt godt. Det foreligger alltid et innslag av indre misnøye, en følelse av at livet ikke gir det de har krav på, at de ikke er på rett sted, at noe ikke er som det skal i kroppen eller tilværelsen. På spørsmål om de noen gang i livet har hatt det helt bra over en periode, vil de som oftest svare nei.

Denne tilstand av indre misnøye erkjennes sjelden som noe de selv bærer med seg. Den kommer snarere til uttrykk som en utilfredshet med noe omkring dem. Til ulike tider kan det være stedet de bor, samboeren, jobben, lønnen, sjefen, naboene, menigheten, bedriften, samfunnet, nasjonen etc. Evnen til å mentalisere, det vil si, tenke over slike væremåter og dermed gjøre dem til gjenstand for refleksjon, ettertanke og forandring, er temmelig begrenset.

Søker man allierte til protestaksjoner, er slike personer lett å mobilisere. De blir lett med på protesten mot at ting ikke er som de burde. Slik har de i seg en målsøkende misnøye som stadig driver dem til lite overveide handlinger. Personer i deres nærmiljø er ofte ikke klar over dette og kan tro at bare vedkommende oppnår eller unnslipper det som for tiden gjør tilværelsen utilfredsstillende, vil de bli fornøyde. Slik er det ikke. Misnøyen vil forsette stadig, men i nye former. Objektet for misnøyen forskyver seg til noe annet. Slik drives de rundt. De tar altfor lett behovsstyrte og kortsiktige avgjørelser. I lengden fungerer dette gjerne destruktivt; de ødelegger for seg selv på de fleste av livets områder – økonomi, nærrelasjoner og karriere. De har lett for å gripe til rusmidler eller medikamenter, fordi slike stoffer lindrer misnøyen noe, men aldri helt. Slike personer kan i blant oppleves som svært søkende; de er stadig på jakt etter redning, frelse, noe som kan ordne tilværelsen, gi dem forløsning, oppreisning, selvrespekt.

En opplevelse
 På en kongress talte en internasjonalt anerkjent professor. På talerstolen etter ham kom en ukjent kollega. Han sa at professoren var en bløffmaker, dilletant, umulig å samarbeide med og en som ufortjent hadde karret til seg berømmelse og ære etc. I noen øyeblikk var det pinlig å være til stede. Da professoren senere tok ordet, forholdt han seg overhodet ikke til det som var sagt, men fortsatte videre på faglige tema som om intet hadde hendt.

Jeg var helt nyutdannet og deltok på min første faglige kongress. Noe forundret ble jeg over det inntrufne og tenkte at kollegaen måtte ha sterke grunner for å utgyde så mye ”edder og galle” over professoren. Dessuten syntes jeg at professoren i alle fall burde snakke med sin kollega, skvære opp og komme til forsoning.

Det gikk tre år. Igjen var jeg på internasjonal faglig kongress et annet sted i verden. Den verdenskjente professoren holdt plenumsforedrag. Da han var ferdig tok den samme kollegaen igjen ordet. På nytt omtalte han professoren i svært negative vendinger. Det var grov uthengning. Dessuten gikk han løs på privatlivet til professoren. Også denne gang ignorerte professoren ham.

Senere i løpet av kongressen kom jeg i tale med noen fra samme universitet som professoren. Jeg forhørte meg om hva konflikten bunnet i. De fortalte at kollegaen som skjelte ut professoren, opprinnelig hadde vært medarbeider på et større forskningsprosjekt. Mannen viste seg etter hvert umulig å samarbeide med. Han skapte så mange vansker og problemer at professoren måtte få mannen ut av prosjektet. Det ville ikke mannen finne seg i. Han engasjerte advokat, arbeidet også gjennom lokale fagforeningskomiteer o.a. for å ramme professoren, få ham dømt for ”sine handlinger”. Mannen vant ikke frem noe sted. Han ga seg ikke, skiftet bare taktikk og skydde ingen midler. Blant annet begynte han å skrive sjikanerende brev om professoren til en rekke personer og instanser som professoren samarbeidet med.

Etter hvert begynte den ukjente kollegaen å forfølge professoren i ulike fora, bl a på kongresser og møter. Tilsynelatende lot ikke professoren seg berøre av hendelsene, sa jeg, men ble straks korrigert. Saken gikk svært inn på ham, formidlet de. Opprinnelig hadde professoren prøvd å komme til forsoning med mannen, men uten resultat. Det viste seg at jo mer han hadde med mannen å gjøre, desto villere og mer urimelige ble anklagene og forfølgelsen. Professoren bestemte til slutt å ignorere ham helt. Det eneste de ikke greide å unngå, var konfrontasjoner på åpne faglige møter og kongresser.

Kommentar til opplevelsen
 Av diskresjonshensyn er historien noe omskrevet. Allikevel ligger den tett opp til de faktiske forhold. Den viser hvordan krenkede personer kan opptre, og hvor vanskelige de kan være å takle, hvor uforsonlige de kan bli og hvor langt de kan gå uten skrupler. I tidligere tider kunne man omtale slike personer med å si at de hadde en ”moralsk brist” i sin karakter. I dag vil man snarere tale om alvorlige personlighetsforstyrrelser.

Urealistiske forhåpninger
 I starten var mannen glad for å være kommet med på forskningsprosjektet. Han handlet med stor iver og mente han hadde mye å tilføre. Endelig skulle han få vise hva han dugde til; han var næret av store ideer om hvor mye han bidro. Andre delte ikke hans oppfatninger.

Uten å sjekke med ledelsen satte han ut i livet en del ukloke beslutninger som skapte problemer og røre. Hans handlemåter ble tatt opp i prosjektledelsen. Han ble bedt om å forholde seg til fellesbeslutninger. Det reagerte han kraftig på og følte seg misforstått. Selv mente han at ideene hans var geniale, og at klagene bare var oppkonstruerte fordi de andre var misunnelige og ikke ville gi ham anerkjennelse.

Han begynte å ta igjen ved å gjemme unna ting, legge beslag på utstyr, lage vansker, skape konflikter. Han følte seg i sin rett fordi han var ”dårlig behandlet og urettmessig ydmyket”. Han ble en fare for prosjektet og kunne etter hvert ikke samarbeide med noen.

Til slutt gikk det så langt at han måtte tas helt av prosjektet. Han ga seg ikke uten ”sverdslag”. Han anså seg selv som en hovedperson i prosjektet. Nå når han hadde gitt fra seg alle ideene, skulle andre bare kaste ham ut. I synet på seg selv var han temmelig grandios med en urealistisk høy vurdering av sin betydning. Han evnet ikke å se saken fra andre sider enn sin egen.

Mannen viste tegn på en alvorlig personlighetsforstyrrelse med innslag av en paranoid grunnholdning, dårlig affektregulering og inflatert, urealistisk høyt selvbilde. Han var temmelig egosentrisk.

Ikke alle krenkbare personer har et inflatert, grandiost selvbilde. Når denne mannen fikk kritikk, greide han ikke å forholde seg til den. Han begynte å hevne seg, først forsiktig i det små, men nokså raskt ble han temmelig uhemmet og agerte ut for åpen scene.

Det falt ham ikke inn på noe tidspunkt at han kunne ta feil, at han kunne være urettferdig, eller at det kunne være grunn for ham til å ta noe til seg. Med projeksjon og narsissistisk krenkelse er slik tvil nærmest fraværende.

Nederlaget: ut av prosjektet
  Konfliktene bygde seg opp. Han ble forsøkt veiledet og korrigert. Det nyttet ikke. Han ble enda villere og umulig i sine utsagn og handlinger.

Alle forsøk på forsoning var resultatløse. Etter hvert innså de fleste at mannen ikke lot seg korrigere, og at han måtte ut. Utestengelsen ble et voldsomt slag for ham. Han ble sint, skuffet og følte seg motarbeidet, underkjent og latterliggjort. Slik var det i universitetsverdenen; der gjelder de spisse albuers lov, hevdet han. Man trykker noen ned for selv å klatre opp. Raseriet rettet seg med voldsom styrke mot professoren.

Dette ble starten på en usedvanlig krenkelsesspiral, som altså endte med at han forfulgte professoren i internasjonale fora m.m.

Hevn og oppreising
 Kampen mot krenkelsen og nederlaget ble en livsoppgave i flere år. Intensiteten økte med tiden og fylte det meste av hans tanker og energi. Han syntes uretten som var begått mot ham, var så grov, så urimelig og urettferdig at det neppe fantes maken. Fornedrelsen kunne bare lindres gjennom hevn, gjennom gjengjeldelse som påførte professoren minst like mye smerte som han selv kjente. Da skulle professoren selv kjenne hva han hadde gjort mot mannen.

Imidlertid syntes han aldri at han helt klarte å ramme professoren tilstrekkelig hardt til at det ga seg mer enn for en kortere stund. Derfor prøvde han igjen og igjen. Han var nærmest besatt av trangen til å hevne, bli skuls, men han syntes aldri han lyktes helt.

Mannen hadde et hissig, lettantennelig temperament, lav terskel for å slippe til aggresjon overfor andre. Han var dessuten mistenksom og kjente seg lett motarbeidet. Andre rottet seg sammen mot ham og laget komplotter, var hans tanke. Han regnet også med at på et tidspunkt ville prosjektmedarbeiderne komme på sine knær og trygle ham om å vende tilbake; de ville oppdage at uten ham kunne prosjektet ikke klare seg. Den tilsynelatende suksessen i prosjektet var oppnådd på feil premisser. Derfor hadde han en moralsk rett og plikt til å fortelle ”verden” hvilken urett som var begått - og hvilken lettvekter og uhederlig mann professoren var. Han benyttet enhver anledning til å kunngjøre sitt budskap; det gjorde han så langt han hadde tid, anledning og råd. Han hadde hederlige kampmotiv, sett med egne øyne.

I følge Tomas Böhm og Suzanne Kaplan (2006) er slik hevn drevet av primitive fantasier og et underliggende raseri, dessuten av magiske forhåpninger om å kunne snu historien, få bort det vonde med å tilføre noe som er like ondt. Drivkreftene er så sterke at det ikke er plass til selvrefleksjon og rasjonelle overveielser.

Hevnen har et slags pseudomoralsk argument om å gjenopprette rettferdighet, symmetri og menneskeverd; det blir en kamp for politisk frihet og en jakt på kriminelle overgripere.

Uforstående tilskuere
  Personer som blir vitne til slike kamper, krenkelser og forfølgelser, har vansker med å forstå intensiteten; det er vanskelig å se dem i rett perspektiv og gjennomskue urimelighetene i den krenkedes historie. Ofte toer man sine hender og vil helst ikke bli involvert. De har lett for å ta den krenkedes parti. De antar ofte at det neppe fins røyk uten ild. ”Krenkeren” blir dermed lett stående alene, ansett som medskyldig. Det hevdes ofte at vedkommende burde ha ordnet opp tidligere, og at vedkommende har håndtert saken klossete siden det gikk så galt.

På en del punkter er hendelsen som her er beskrevet, nokså ekstrem. Derfor kan det være lett å distansere seg fra den, men slike hendelser er slett ikke uvanlige. De fleste arbeids- og organisasjonsledere i større virksomheter vil ha opplevd varianter av slike saker. I hverdagen finnes oftere enklere utslag av narsissistiske krenkelser. Det kan være innen familier, mellom ektefeller, eller verre, mellom en av foreldrene og et eller flere av barna. De blir ofte ikke oppdaget og satt navn på.

Sympati eller empati?
 Det er forskjell på sympati og empati. I arbeidet med denne type avvikende personlighet er skillet mellom de to svært viktig. Den krenkede vil ha uforbeholden sympati på tross av hva som faktisk stemmer og er sant. De følger ofte normen: Er du ikke for meg, er du mot meg. Nøytrale mellomposisjoner aksepteres ikke. Dersom vedkommende er i stand til å bygge nettverk rundt seg, er disse nokså tette og lojale. Avvik har liten toleranse.

Empati innebærer å bli sett slik man egentlig er, og tåle det. For noen kan derfor empati bli en provokasjon. Da har vi med så avvikende personlighet å gjøre at den amerikanske psykiateren Stuart C. Yudovsky hevder at det kan foreligge ”fatal flaws” – grunnleggende svakheter i personlighet som ikke lar seg reparere og som er ukorrigerbare. En annen variant er personer som trenger terapi gjennom hele livet, som alltid trenger noen til å lytte til deres smerter uten at de blir helt fornøyde, uten at de noen gang blir bedre eller forandrer seg. De kan gå fra behandler til behandler inntil de enten blir rimelig godt sett eller ikke får det de har ”bestilt”.

Psykoterapi er i essens ikke et tilbud om sympati, men om empati. I sin ytterste konsekvens er empati en ganske fremskreden, moden og innsiktsfull forståelse av en persons livsløsninger. I empati ligger det nærhet, men også distanse. Nærheten skal ta vare på en rimelig allianse. Distansen åpner for alternative perspektiver og virker til en viss grense mykt konfronterende, utvidende og utviklende. Empatien er en slags garanti for innsikt og utvikling, en forutsetning for at nye perspektiver får sjanser til å nå frem. Innen rimelige grenser forutsetter empati at en persons dypere beveggrunner for sin eksistens blir sett, forstått og brakt inn i mellommenneskelig dialog for refleksjon, avklaring og utvikling.

Det å gi sympati er langt enklere og samtidig langt mer konserverende. En sammenblanding mellom de to typer av relasjoner finner ofte sted, selv i terapeutiske miljøer. Det er med på å befeste narsissistiske trekk hos pasienten. Pasienten er ”fornøyd”, og terapeuten får en opplevelse av å være en uunnværlig støttespiller, men den dypere forandring kommer ikke.

Ofte vil omgivelsene se dette, dersom de ikke er trukket for langt inn i den krenkedes verdensbilde. Terapeuten bekreftes av deres relasjon, men ser i mindre grad hva som skjer i livet til pasienten. Ofte kan den utilstrekkelige terapeut henfalle til en slags allianse mot vesentlige personer og instanser i pasientens liv. Pasienten blir avhengig av terapeuten som en kilde til påfyll, men relasjonen utvikler seg ikke ut over det. Den forutsetter ofte håp som aldri innfris. Avhengighet er svært bekreftende for den som befinner seg i øvre ende av den avhengiges asymmetriske relasjon – enten vedkommende er partner, venn eller behandler.

Av slike grunner finner personer med narsissistiske trekk ofte avhengige partnere, fordi de er så uforbeholdent bekreftende på hvilken betydning de har. Verre er det når profesjonelle relasjoner faller inn i samme mønster, og terapeuten kjenner seg bekreftet av avhengigheten til pasienten. Før eller senere vil terapeuten gå trett og finner da gjerne argumenter for hvorfor relasjonen må avvikles. Pasienten kjenner seg lett sviktet, kan i ettertid bli kritisk til behandlingen og velger i blant livsløsninger som på utenverdenen virker underlige, og som ikke bestyrker troen på psykoterapi.

Ved noen anledninger når terapeuter er blitt foreholdt slike etterspill, blir de ofte provosert, dels fordi de ikke synes de kan ta ansvar for pasientens videre liv, noe de selvsagt har rett i, men også fordi det settes spørsmålstegn ved kvaliteten av deres terapeutiske relasjon. Der kan de ha vært medvirkende til å befeste pasientens narsissisme og påfallende livsløsninger.

Krenkelsesnarrativet
  – verre over tid
  Beretningen om krenkelsen endres gjerne underveis flere ganger, både når det gjelder innhold og retning. Omskrivingene gjøres ut fra følelsesmessige behov for mer støtte og oppreisning. Når den krenkede møter motstand, eller når noen finner logiske brister eller inkonsistens i fremstillingen, blir historien gjerne omarbeidet. Etter hvert blir den temmelig vanntett mot innvendinger. Når motforestillinger kommer, blir dessuten den krenkede ofte hissig og argumenterende. Han lærer seg etter hvert en del knep som stiller den andre i emosjonell klemme dersom vedkommende ikke umiddelbart slutter seg til hans versjon. Strategiene er to: omskriving så langt mulig og utvikling av følelsesmessige motstrategier, som får den med motforestillinger til å gi eller trekke seg.

Krenkelsesnarrativet spiller stadig mer på tilhørerens følelser for å vinne sympati og allianse. Hvis man har hatt anledning til å følge en slik historie over noen år, oppdager man at historien kan gjennomgå betydelige forandringer. En del grunnstrukturer består, men perifere detaljer, tilfeldige uttalelser og handlinger sys etter hvert inn i en temmelig overbevisende historie som dirrer av indignasjon, overtramp og urimelig behandling.

Når personer med særlig lave selvbilder blir krenket, har de sterke behov for støtte og oppreisning. I støtten søker de mellommenneskelige allianser, som kan lindre smerten og gi en følelse av ikke å stå alene, uthengt i skam og fornedrelse, men snarere være aktet og verdig til respekt og kjærlighet. Behovet er så sterkt at det blir viktigere enn sannheten.

Noen har omtalt slike personer som ”støttenarkomane” – de må ha støtte for å komme seg over noe av den svie og smerte som krenkelsen har brakt frem i dem. Den skaffer de seg gjennom å manipulere sine omgivelser på måter som i blant kan være vanskelig å gjennomskue. På et vis lyver de ikke, snarere handler de ut fra desperasjon. Krenkelsesnarrativet, beretningen om hvordan det hele gikk til, er en viktig nøkkel til å vinne andre.

Har man sin sympati hos den krenkede, er det lett å godta fremstillingen og indignasjonen til vedkommende, selv om man kan se at den rommer noen urimeligheter. Som alliert er det lett å bli trukket inn i betraktninger som sammenfaller med den krenkedes. Det skapes fort en slags lettere variant av ”folie à deux” mellom den krenkede og hans støttespillere. Det sparer en for bryderiet med konflikt og konfrontasjon omkring saksforhold man ikke har full oversikt over. Man kan bare jatte med, godta livsløgner og forsvarsverk uten å bli involvert.

Har man sin sympati hos den som blir oppfattet som ”krenkeren”, er det i mange tilfeller forskrekkelig hva vedkommende blir utsatt for av sjikane, anklager, baktalelse, urimeligheter, skjulte og åpne hevnaksjoner. Vedkommende kan bli forfulgt, uthengt og skjendet for flere år fremover, ikke bare av den krenkede, men også av rykter og antakelser som forplantes videre inn i privat- og yrkesliv.

Det kan i noen tilfeller få vesentlige konsekvenser for anseelse, familieliv og karriere. Med internett har de krenkede enda større muligheter til å spre harmen og de fordreide sannhetene.

Man blir i blant forundret over hvor få muligheter en person i rettsstaten har til å forsvare seg mot slike individer. Går man lovverket og regelverket etter i sømmene, finner man snart ut at de støtter den krenkedes subjektive versjon, mens den anklagede har lite eller ingen støtte. Det dreier seg om en slags posisjonsmakt gitt til den med svakhet og sårbarhet, samtidig som man synes å glemme at samme person ikke behøver å mangle noe når det gjelder respektløse angrepsformer. Den som kan få sin sak inn i en slags offerposisjon, har i dag fått rettigheter som andre ikke er i nærheten av. Dette er uheldig.

Offerindustrien
 I vår tid er offerposisjonen blitt gitt moralske, psykologiske og juridiske fortrinn ut fra gode hensikter. Samtidig er det en påstand at disse fortrinn i økende grad bidrar til at en del personer oppnår fordeler i konfliktsituasjoner på måter som opprinnelig ikke var meningen.

I tilknytning til slike saker er det vokst frem aktiviteter som involverer mange profesjoner. La oss omtale virksomheten som en offerindustri. I den arbeider blant annet advokater, prester, psykologer, psykiatere og en rekke andre helseprofesjoner. De er med på å gi offerposisjonen større legitimitet enn den fortjener. I tillegg er en rekke nemnder og saksbehandlere i offentlig og privat sektor involvert. Klagesaker er ofte tidkrevende, og mange i offentlig sektor har under hånden hevdet at hvis flere slike løper samtidig, går det til dels ut over den ordinære driften.

Klageren har som oftest få eller ingen kostnader ved å fremme sin sak. Klageren står dessuten langt friere i å benytte sterke påstander uten særlige konsekvenser for økonomi og utfall, mens den innklagede ikke kan gjøre mange feil i saksbehandling, argumentasjon eller i håndtering av klageren uten at det får betydning for utfallet. Den innklagede kommer ofte ut av slike saker med riper i lakken, selv om vedkommende i utgangspunktet burde stå sterkt.

Rettighetssamfunnet, postmodernistiske strømninger og berettigelsen som noe ureflektert er gitt offerposisjonen, har satt lav terskel for å klage om noe er annerledes enn man ønsker seg. Det alvorlige i situasjonen er at en rekke klagere når frem med saker hvor utfallet strider mot folks alminnelige rettsfølelse og sans for rettferdighet. Påstanden er at det i dag foreligger en alvorlig splitt mellom offentlig og privat moral, mellom hva mange finner rett og rimelig på den ene siden - og utfallet som regelverket hjemler for, på den andre.

Omfanget av klager på en rekke områder i samfunnet synes å øke. Kostnadene forbundet med dem er neppe forsøkt anslått, men det er nærliggende å anta at de er betydelige. Om økningen fortsetter, blir man trolig tvunget til å ta disse forhold opp til fornyet vurdering før eller senere.

Adgang til å klage må en rettstat selvfølgelig ha, men vilkårene for å klage og for å nå frem på spinkelt grunnlag anses å være større for den som kan plassere seg i offerposisjonen enn for andre. Dette er å anse som uheldig. Begge parter i en sak bør i større grad bli stilt likt. Hensyn må tas likelig til begge sider.

Asymmetrisk etikk
 Den som er svært krenkbar, er på mange måter den fattige og svake, mens ”krenkeren” blir som den mektige å regne. Med en forenklet kristen og sosialdemokratisk etikk kan det falle nærliggende å støtte de svake mot de sterke; de sterke klarer seg alltid.

Dermed har man etablert en slags asymmetrisk etikk hvor forskjellsbehandling har legitimitet og settes i system. Med en slik tankegang trenger de angivelig sterke intet vern, de har allerede fått mer enn fortjent.

Denne innstilling unn og fellesskap. Den undergraver tilliten til samfunnets demokratiske fellesverdier og sanksjonsordninger, verdier som det har tatt lang tid å opparbeide. Man synes å glemme at den krenkbare kan ha få hemninger når det gjelder aggresjon, sannhetsfordreining og hevngjerrighet. Her er den krenkede sterkest. Andre har derimot langt mer hemninger og motforestillinger for å forfølge tilsvarende impulser.

I denne forskjellsbehandling ligger innslag av 68-tenkning, hvor man hentet synspunkter fra totalitære ideologier som har legitimert forskjellsbehandling mellom klasser, kjønn og rase.

Meta-komplementære strategier – styrken i svakhet
 Umiddelbart er det besnærende å slutte seg til synspunkter som vil ta fra de sterke og gi til de svake, fremfor standpunkter der man skal behandle alle likt og derfor ikke skal gjøre forskjell.

I psykologien taler man om ulike relasjoner: symmetriske relasjoner – det er mellom like parter, og om asymmetriske relasjoner, der den ene er over og den andre er under. Eksempler på typisk asymmetriske relasjoner vil være mellom foreldre og barn, lærer og elev, sjef og underordnet.

En type relasjon som lett mistes av syne, kalles meta-komplementære relasjoner. Det er relasjoner hvor den svake har makten gjennom å spille på sin svakhet, sin offerrolle. Det er lett å glemme hvor mye styrke som nettopp kan ligge i svakhet. Svakhet har stor følelsesmessig appell og får lett et moralsk overtak, særlig når den understøttes av asymmetrisk etikk.

Misbruk av offerrollen
  Dette åpner for misbruk, og det kan synes å finne sted stadig oftere. Dersom man kan manøvrere seg inn i offerets posisjon, har samfunnet skapt situasjoner der de med store personlighetsavvik, manipulatører, sosiopater og systemutnyttere lett kan misbruke sanksjonssystemer og komme unna med et særlig vern.

Det skal mye klarsyn til for å gjennomskue meta-komplementære strategier. Det skal enda mer til å kunne føre tilstrekkelig bevis for at offerrollen misbrukes. Det er dessuten forbundet med et visst ubehag å ta konfrontasjoner som plukker fra hverandre meta-komplementære strategier.

Med asymmetrisk etikk og meta-komplementære strategier har rettferdighet elendige vilkår. Det skapes sanksjoner som gir støtte nettopp til de krefter som ikke burde vinne; folk flest rister på hodet. Tilliten til offentlige sanksjoner og samfunnets instanser svekkes.

Dette er en del av demokratiets krise i dag, hvor mange protesterer mot en offentlig moral og rettferdighet som riktignok er politisk korrekt, men som bryter med et betydelig antall menneskers syn på hva som er rett og rimelig. Resultatet blir oppslutning om politiske strømninger som har klare motstandpunkter, men ofte en uklar populistisk visjon og legitimitet.

Meta-komplementære strategier har alle vært vitne til, men kanskje ikke alltid løftet opp til et nivå hvor de prinsipielle sider blir tatt i akt:

Lillesøster erter storebror. Hun er utspekulert og plager ham inntil storebror sprekker og tar igjen. Da hyler lillesøster voldsomt, roper på foreldrene og forteller at storebror var slem. Hun kan godt overdrive. Resultatet kan bli at storebror får straff, mens lillesøster får trøst. Den lille vet hvordan hun skal manipulere foreldrene og få straffet storebror. Ikke med egen kraft, men gjennom å bruke sin svakhet, vinner hun foreldrene til sin side. Det er de som forvalter straffen, loven og rettferdigheten i familien.

Lillesøster benytter her meta-komplementære strategier mot broren. Det gjennomskues ikke av foreldrene. Med en slik straff får storebror et negativt forhold til lillesøster og til familien. Han synes med rette at foreldrene er urimelige og urettferdige. Han reserverer seg. Hvis mønstret vedvarer i familien, kan det få uheldige følger for indre samhold og utvikling.

Nåværende regelverk i vårt samfunn virker på samme måte som i denne familien. Når noen tøyer reglene langt på urettmessige premisser, oppstår en negativ innstilling til fellesskapet.

Bedre ville det være om storebror opplevde at lillesøster ble gjennomskuet i sine utspekulerte forsøk, at hun ble satt på plass for sitt bidrag, og at storebror fikk sitt fordi han sprakk. I så fall ville det ytes rettferdighet i alle retninger. Manipulerende atferd og appell ville få mindre feste i den videre atferd gjennom livet. Familien blir sunnere, et bedre sted å være for alle.