Det er steder i sinnet man aldri har vært. Det er steder man aldri kommer – men kan nærme seg.
Meditasjon hjelper en til å favne det som senere kan uttrykkes verbalt. Mange ganger er meditasjon det første sted man møter disse stemningene i seg selv.
Men meditasjon kan gå videre og inn i områder av menneskesinnet bortenfor ordene.
Acems mest solgte bok om meditasjon har en talende tittel: Stillhetens psykologi. Denne reisen har også sitt mål utenfor ordene. Meditasjon kan bringe en inn i en stillhet der ord ville være fremmed og forstyrre, der selv en uendelig svak hvisken er larmende støy. Meditasjon har sin kilde bak ordene – i det preverbale og ordløse. Erfaringene kan være så stille, sammensatte og flertydige at ordene heller ikke senere kan formulere eller fange dem inn.
Det er ingen entydig sammenheng mellom ens psykologiske modning og bevissthetens tilgang til stillhet. Men vanligvis hjelpes ens vei mot stillheten, mot det å komme til ordenes grense, av psykologisk selvinnsikt. På denne veien, som så ofte ellers i livet, er de viktigste begrensninger ens egne. Det er ved så mange av tilværelsens veiskiller en selv som hindrer en i å komme videre.
For selvinnsikt og korrigering av sitt eget, er ordene i meditasjonsveiledning og kommunikasjonsgrupper nødvendig. Selvforståelse kan bearbeide det som sperrer en i forhold til sinnets spontane prosesser. På denne første delen av ferden er ordene det sentrale verktøy. Ordene kan hjelpe en frem mot det sted der man begynner å gå ut over ordenes grense i en selv.
Ord kan brukes til å formulere de stemninger man bærer på. Men ordene rekker ikke alltid inn til det som skapte strukturene der inne. Hendelsesforløpet kan ligge så langt tilbake i tid at hukommelsen ikke var tilstrekkelig utviklet. Det kan huskes i kropp, mener noen, som emosjoner og reaksjonsmønstre, men ikke som minner som kan finne veien inn i ordene.
Et kommunikasjonskurs stopper ved det som ikke lar seg verbalisere. Det man snakker om i en gruppe, kan ha sitt utgangspunkt i stemninger som tar tid å gi plass i ord. Men gruppens arbeidsverktøy er ord. Bare det som kan rommes i ord, kan bli del av fellesskapet i en kommunikasjonsgruppe.
I lengre meditasjoner kan man nærme seg sider ved bevisstheten som ikke er formet av ens psykologi eller erfaringer, det i en selv som bare er; stille, men sterkt; grunnleggende og kraftfylt, men tidløst og formløst. Da må man slippe sin trang til ord, til kjente strukturer, til det erfarte og opplevde. Man er der det er verdifullt å være uten å kunne si noe om det, eller ta det med seg.
Vandringen kan alltid begynne
Alle kulturer kjenner myter om reisen. Målet ligger et sted der knapt noen har vært, og de færreste ville våge å reise. Veien er full av ukjente farer og hindringer. Man forstår knapt hvem og hva motstanderen er. Hele tiden utfordres den reisende til å forholde seg annerledes enn han er vant til, og bruke all den kløkt han kan mestre. Til slutt når han frem. Der venter en skatt som forandrer livet.
Mytene lar målet være et sted godt skjult og vanskelig tilgjengelig. Det kan ligne vårt indre. Andre myter handler om et land der mennesket aldri kommer. Der hersker guder som styrer våre liv. Men for oss er det utilgjengelig.
Mytene er i en overført forstand også delvis sanne. For den som våger farene, det uventede, utfordringene og skuffelsene, for den som gjør livet til en reise inn i oppdagelsene, venter det mennesket dypere sett alltid har søkt. Det er en skatt der. Alt det gull som glimrer, er egentlig bare et fattig surrogat.
Men hverken reisen eller målet er slik man trodde. Alt er annerledes. Både reisens mål og den reisende forandrer seg underveis.
Mytene kan fortelle oss små mennesker at vi styres. I sagnene er det bare ekstraordinære helteskikkelser som når dit kreftene er. Vi alminnelige mennesker får aldri selv oppleve dette direkte. Denne delen av mytene er ikke bare sanne. Bærer man ønsket i seg, er det alltid en vei man kan begynne å vandre.
Søken mot innsikt og stillhet
I Acem-meditasjon og kommunikasjonsgrupper kan vi få et forhold til noen av de stemninger og reaksjonsmønstre vi bærer med oss. Man kommer ikke frem. Men man kommer til steder man ikke har vært. Den reise Acem-meditasjon og kommunikasjonsgrupper kan åpne for, setter i gang en bevegelse som gjør at livet stadig kan romme noe nytt.
Å prøve ut nye måter å være på, er å leve sitt liv ut fra et litt annet sted. På sin egen stille måte er det utfordrende, tankevekkende og stimulerende. Det er ikke lik opplevelsesjakten på de høyeste fjell og utfor de villeste stup. Men det kan være med en, ikke bare i korte øyeblikk, men i en hverdag som stadig kan fornyes og kjennes tilfredsstillende på andre måter. Innsikt og stillhet kan bli mer levende forankringspunkter for ens gjøren og laden i ens verden. Det er en indre gnist der inne. For alle mennesker kan den bli sterkere.