Møte med Gud, Satan, Selvet og Intetheten

Ørkenen som åndelig tumleplass

Den øde ørken spiller en sentral rolle i vestlig åndelighet. Et nærmere blikk på ørkenfedrene forteller oss hvorfor, skriver Halvor Eifring .

• Etter at Moses hadde ledet jødene ut av Egypt, tilbrakte han 40 år med sitt folk i ørkenen, og her åpenbarte Gud seg til stadighet for ham og ga ham blant annet stentavlene med de ti bud.

• Etter at Jesus var blitt døpt av døperen Johannes, fastet han i 40 dager i ørkenen, mens Satan på stadig mer utspekulert vis (skjønt helt forgjeves) forsøkte å friste ham til å vise sine overnaturlige evner.

• Muhammed var også en ørkenens mann, selv om det var i en hule i Hira-fjellet han mediterte da engelen Gabriel åpenbarte seg for ham og utropte ham til Guds sendebud.

Det er ikke for ingenting at de tre store vestlige verdensreligioner er blitt kalt ørkenreligionene. Hva er det med ørkenen som gjør den til en så yndet arena for meditativ og kontemplativ virksomhet?

Vi kommer kanskje nærmest svaret om vi ser på den trenden som vokste frem blant kristne mystikere fra og med det 3. århundre. Det dreier seg om ørkenfedrene (og også enkelte ørkenmødre), egyptere og tilreisende som oppsøkte landets enorme ørkenområder alene eller i lag med andre, for å nærme seg Gud eller å gå i nærkamp med Satan, og for derigjennom å komme på sporet av sitt egentlige selv, sin sjel.

Ensomhet

Det mest opplagte svaret på hva ørkenen har å tilby en søkende sjel, er ensomhet og avstand til det verdslige liv, slik at all ens tid og energi kan vendes i retning av ens eget indre og av det hinsidige. Dette er ikke minst tydelig i den tidligste av de mer kjente ørkenfedrene, egypteren St. Antonius, som skal ha levd i 105 år før han døde i år 356. Da han var 34, solgte han alt han eide, ga pengene til de fattige, plasserte sin yngre søster i et slags nonnefellesskap, og forlot samfunnet til fordel for et liv i ørkenen. Han levde fullstendig avsondret fra befolkningen rundt, bortsett fra at noen av dem brakte ham mat, som gjerne ble overlevert gjennom en luke i døren til hans celle, der ingen slapp inn. De første 13 årene tilbrakte han stort sett i en grav, de neste 20 i en forlatt romersk borg.

Ensomheten i ørkenen og avstanden til samfunnet omkring ga ham utvilsomt rikelig anledning til kontakt med det guddommelige. Men hans biografi beskriver med like stor innlevelse den konstante kampen med Djevelen, som stadig setter opp ulike feller for ham, i form av indre impulser (kjedsomhet, latskap og kvinnefantasier), truende dyr (løver og tigere, kentaurer og satyrer), listige fristelser (sølvpenger og gullpenger) og demoner som slår ham i svime og til og med tar livet av ham for en stakket stund.

Til tross for den etterlengtede kontakten med det guddommelige kan altså livet i ørkenen ikke ha vært lett. Men skal vi tro beretningene, hadde det en god effekt på St. Antonius. Da han for første gang viste seg for sine venner etter 20 år i den forlatte romerske borgen, var han hverken fet eller mager, sorgbundet eller nytelsesslapp, lattermild eller nedfor, men var i fullstendig likevekt, som en som var ledet av fornuften og i harmoni med naturen.

Fellesskap

Men om ørkenen byr på mulighet for avstand til det verdslige liv, er ikke ensomhet den eneste løsning. Ørkenens tomhet gir også rom for å skape alternative åndelige fellesskap med brodd mot det verdslige liv, i lengsel etter det hellige.

Egypteren St. Pakhomius (292-348) regnes gjerne som stifteren av de første klostersamfunn. Han var opprinnelig hedning, men etter at han ble kristen, levde han som ørken-eremitt etter mønster av St. Antonius. På en lang reise gjennom ørkenen skal han i en visjon ha hørt en stemme som bød ham å slå seg ned i den forlatte landsbyen Tabennesi og bygge et kloster der, ”for mange vil komme til deg for å bli munker”. De første fem årene var hans munkesamfunn løst organisert og hadde ikke særlig suksess, men så satte han opp fastere regler og organiserte munkene i langt tettere fellesskap, og dette ble grunnlaget for fremtidige klostersamfunn. Selv ble han kalt ”abba” (far), og det er grunnlaget for vårt ord ”abbed”. Da han døde av pest 56 år gammel, var det allerede ni munkesamfunn og to nonnesamfunn som fulgte hans regler, og senere oppsto det i den egyptiske ørken hele klosterlandsbyer med tusener av munker og nonner.

Ørkenen hadde gitt både geografisk og åndelig rom til grupper som i sin søken etter det kontemplative liv ikke bare sto i opposisjon til de verdslige myndigheter, men som også levde i et spenningsforhold til de kirkelige autoriteter.

Avståelse

En ting livet i ørkenen utvilsomt har å tilby, er muligheten for avståelse, kanskje til og med askese. Ordet askese blir ofte tolket som selvplaging, og enkelte kan ha sett dette som en måte å lutre sin sjel og sone for sine synder. Men det er neppe det eneste poenget, kanskje ikke engang det viktigste. Snarere er det snakk om en gradvis frikobling fra egne behov og lyster, så ikke tilfeldige impulser får styre sinnet og skygge for dets dypere åndelige lengsler.

Avståelse og askese ble sjelden sett på som mål i seg selv, bare som midler til åndelig forvandling. St. Antonius advarte mot å ”spenne buen for stramt”, som lett kan få den til å knekke. ”Noen ganger er det best ikke å være for rigid.” Målet var å bli en gud på jord, en levende flamme blant menneskene.

En som brukte lang tid på å oppdage ørkenlivets meritter i denne sammenheng, var den høyintellektuelle grekeren Evagrius Pontikus (345-399). Mens han bodde i Konstantinopel, førte han lenge en heller fåfengt kamp mot egen forfengelighet, latskap og grådighet – blant annet hadde han et forhold til en gift kvinne. Etter at han hadde en ”visjon” der kvinnens mann sørget for at han ble fengslet av soldater, rømte han til Jerusalem, men fremdeles uten å kunne fri seg fra sin egen innbilskhet og sitt hovmod. Han ble syk og ble ikke frisk igjen før han besluttet å reise inn i den egyptiske ørken. Her levde han de siste 14 år av sitt liv som munk og eremitt. Han ble viden kjent ikke bare for sine intellektuelle evner og visdom, men også for sin beskjedenhet og evne til avståelse. Evagrius, ser det ut til, måtte rett og slett komme på avstand fra storbyens fristelser for ikke å la sitt sinn forvirre. Bare den øde ørken kunne gi ham fred.

Intethet

I Mosebøkene omtales ørkenen som stor og uhyggelig, et uttørret land hvor det ikke var vann, men bare giftslanger og skorpioner. Forholdene var neppe mer lystige i de egyptiske ørkener. Man skulle kanskje ikke tro det var mye åndelig føde å hente i slike omgivelser. Men nettopp denne negative tilstedeværelsen har kanskje bidratt til en måte å tenke om det guddommelige på.

Både i og utenfor kristendommen har mange mystikere vært opptatt av det guddommelige som noe udefinerbart, hinsides beskrivelse og forståelse. Gud kan bare beskrives gjennom hva han ikke er. Evagrius var en av dem som var opptatt av at Gud ikke lar seg definere. ”Velsignet er den som har oppnådd suveren uvitenhet,” sa han. Viten er begrenset til den skapte, fenomenelle verden, mens både Gud og menneskets innerste kjerne ligger hinsides det vår viten kan fatte.

Ørkenens uendelige intethet kan ha gitt ekstra stimulans til slike tanker. Den kan også ha gitt rom for en friere forståelse av menneskets forhold til det guddommelige. Ifølge Evagrius kunne åndelig praksis lede til mystisk enhet mellom menneskets innerste kjerne og Gud selv. I ettertid har den katolske kirke stemplet ham som kjetter, og moderne religionsforskere har diskutert om hans tanker tilhører kristendommen eller egentlig ligger nærmere buddhismen.

Meditasjon

I likhet med den norske fjellheimen byr ørkenen på gode mengder av stillhet, og mange av ørkenfedrene legger stor vekt på betydningen av denne stillheten. Blant annet har den skapt gode forhold for utviklingen av noe som kommer i nærheten av det vi ville kalle meditative teknikker, gjerne i form av avanserte former for bønn.

Johannes Cassianus (ca. 360-435) hadde latin som morsmål, men snakket også flytende gresk, og han tilbrakte 15 år av sitt liv i egyptiske ørkenklostre før han flyktet for å unngå forfølgelse. En av de formene for bønn han var opptatt av, var den konstante gjentagelsen av korte formler, som for eksempel følgende utdrag fra Salmenes bok: ”Gud, kom og fri meg ut! Herre, skynd deg å hjelpe meg!” Enten man bruker denne eller andre bønner, var Cassianus opptatt av at bønnen skulle bli en ”ildens bønn”, der man glemmer seg selv, glemmer ordene og bildene og frigjøres fra sansene. Det var i ørkenens ensomhet han selv til stadighet hadde denne erfaringen. Så snart han ble omgitt av flere mennesker, ”begynte ilden av den guddommelige kontemplasjon å kjølne”.

Cassianus’ bønn minner om Jesus-bønnen, som senere fikk så stor plass i den ortodokse kirke, og som finnes i en inskripsjon i ruinene av en datidig munkecelle i den egyptiske ørken. Den stadige repetisjon av Jesus-bønnen, ofte hjulpet frem av bestemte pustemønstre, har ofte vært sammenlignet med indisk mantra-meditasjon. Ørkenens stillhet og ensomhet ser ut til å ha virket befordrende på denne type øvelser.

Ørken, øyer, skog og fjell

Opp gjennom århundrene har mange av den russiske østkirkens hellige menn ønsket å kopiere ørkenfedrenes livsstil, men de bodde i områder der det ikke fantes noen ørken. De valgte derfor isteden å gå inn i de store russiske skoger, som fungerte som et slags ørkensubstitutt. En tilsvarende holdning ligger kanskje bak etableringen av de greske munkesamfunn på øya Athos, som lekfolk ikke kan besøke uten spesialtillatelse, og der kvinner ikke har adgang. I andre sammenhenger, både i Europa og i Asia, er det først og fremst fjell som har fungert som åndelige tumleplasser. Funksjonen er den samme: å skape en setting der avsondret ensomhet og åndelig fellesskap gjør det lettere å samle sinnet om kontemplasjon og meditativ praksis.

Produkter

Dyade 2009/04: Sahara - Trussel og møteplass

 

Relaterte artikler

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2019 utgivelsene

1/19: Vesten vs. Resten 

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.