Kunst og meditasjon – eksistensielle nøkler

Man lever fremover, men forstår bakover.
Ikke rart vi ofte snubler.

Innelåst skatt

Innsikt koster. Det er en fornybar, men til tider dyr ressurs. Mange myter handler om en eller annen nøkkel. Det er en skatt der. Den er innelåst. Man vet ikke hvor nøkkelen er, eller det krever store anstrengelser å komme til den. Erfaringer i meditasjon eller i grupper med reflekterende kommunikasjon kan minne om en slik psykologisk nøkkel. Noe i ens selvforståelse er innelåst. Så forstår man gradvis litt annerledes. Låsen knirker. Så åpnes den. Etterpå forstår man at noe i ens psykologi var låst. Underveis skjønte man det ikke. Ofte hører man slagord som: Grip dagen! Slipp deg inn i nuet! Den type utsagn kan gi inntrykk av at det bare dreier seg om å åpne et vindu. Men først må et perspektiv justeres. Det kunstnere ofte forsøker å vise, er fenomener som er der hele tiden. Men vi må se litt annerledes for å fange dem opp. Tilsvarende gjelder selvinnsikt. Når en gruppe i reflekterende kommunikasjon forsøker å hjelpe en deltager til å se sider ved egen adferd, er det ikke egentlig noe nytt. Adferden er der hele tiden. Det nye er at vedkommende nå kan klare å se hva han eller hun gjør. Det er også lett å si: Hvem vil ikke se mer? Men det vi ikke før har sett, er gjerne noe vi ikke ville se. Det kunstnere forsøker å vise, er ikke sjelden perspektiver samtiden har forsøktå skyve vekk. I ettertid kan det være vanskelig å forstå hvorfor et bilde var så kontroversielt. Men for samtiden var det vanskelig å se på. Det sa noe man ikke ville høre, det viste det man helst lot være usett. Mange kunstnere har tegnet dem som samfunnet støtte vekk. Den italienske renessansemaler Caravaggio malte hellige menn med skitne føtter. Det skulle kanskje minne om at de en gang ikke ble opplevet som hellige,men samfunnsfiender, og at det hellige ikke alltid er der man venter å møte det. At kunst ofte har hatt en provoserende funksjon, betyr ikke at alt som provoserer, er kunst. Moderne kunst som skal provosere, kan ende i påfunn eller effektmakeri. I meditasjon og reflekterende kommunikasjon kan man bli bevisst disse krefter som skyver vekk. Det er ikke behagelig, men det er desto mer interessant. Og det kan gjøre det lettere å forstå kunst som den ubehagelige bevegelse den også har vært: Mot andre perspektiver, mot mer innsikt. Friksjon med det etablerte kan være en forutsetning for å finne nye former. Det gjelder de fleste arenaer der arbeidsfeltet er utvidet erkjennelse.

Tenke annerledes

Undertiden er brudd med det tilvante en del av kunstens programerklæring, som for nittenhundretallets kunstformer som kubisme og dadaisme. Men også mer tradisjonell kunst kan hjelpe til å se det man ellers ikke hadde fått tak i. Dermed griper kunst fatt i en av menneskets rikeste muligheter: Potensialet til hele tiden å tenke og se annerledes. Bevisstheten er alltid i bevegelse. Kunst kan forstås som en måte å stimulere den enkelte til å være mer i sitt nu: Til å omstille sin måte å se slik at man fanger opp mer av det som er der. Ved å lette tilgangen på spontanprosessene i sinnet åpner meditasjon for noe av den samme evnen til endring. I en viss forstand dreier meditasjon seg om noe av det kunsten kan ha som funksjon: Hele tiden å se annerledes det som er der – å forstå at man alltid kan justere sitt perspektiv. Meditasjon dreier seg ikke bare om å se, men også om å handle. Men den grunnleggende utfordring har noe av det samme i seg: Å se annerledes.

Repressiv toleranse og kunstturisme

Den radikale filosofen Herbert Marcuse som var sentral for den radikale ungdoms-generasjonen på 1960- og 1970-tallet formulerte begrepet repressiv toleranse. Ved å assimilere et fenomen og tilpasse det de herskende verdier, opphever samfunnet det nye eller grensesprengende ved det de konvensjonelle verdier tar til seg. Tilsvarende kan kanskje sies om den moderne kunstopptatthet i form av kunstturisme. Ved å dyrke et maleri lik en levende kjendis, forsvinner kunstverket og den estetiske erfaring som en utforskning i en selv. Den eksistensielle utfordring oppheves i massekonsumet. Flere har tilgang til kunst enn i tidligere tider. Men hvor mange som bruker kunsten introspektivt, til å kjenne på og forstå nye sider ved seg selv, til erkjennelse og eksistensiell utforskning, kan man undres over. Valfarten til og oppstyret foran de mest sentrale kunstverk kan illustrere kunst-som-konsum, til forskjell fra en personlig utfordring. Kunst er mer tilgjengelig, men har sitt erkjennelsesmessige potensiale i en interaksjon og ikke som rent forbruk. Meditasjon er også blitt tilgjengelig i et utall varianter. Enkelte tror at det er nok å ha prøvd et eller annet raskt. Det er tilstrekkelig å ha vært der, ha smakt det, for så å komme seg videre. Men da var man aldri nær hva det dreiet seg om. Å ha prøvet ”meditasjon” som en form for tre minutters øvelse på et helsestudio, er ikke meditasjon. Men den kan gi illusjonen av å ha vært i det meditative rom. Kunst kan være en indre reise. For mange kan de store kunstneriske valfartsplasser mer inngå i en ytre reise, en form for turismens kjentmannsmerke, der poenget med den indre reise blir borte. Man var der uten å ha vært der.

Berik ende, ikke nyttig

Forfatteren Oscar Wilde uttalte en gang spissformulert at forfattere og litteratur ikke er nyttige. Utsagnet passer bedre i nyere tid med sin vekt på estetikk. I antikken og eldre tider skulle kunsten nettopp være nyttig. Idealet var at kunst og litteratur skulle oppdra, gi modeller og fremme lydighet for herskere og guder. Men eksempler på ”nyttig” litteratur er heller ikke vanskelig å hente frem fra moderne tid. Winston Churchill skjønte at det var behov for Storbritannias største dikter da det røynet på som verst under Den annen verdenskrig. Skuespilleren Lawrence Olivier måtte stille opp i en filmatisering av skuespillet Henrik V. Stykket skildrer slaget ved Agincourt: En svært underlegen engelsk styrke knuste en fullstendig overtallig fransk hær. Det var nyttig kunst for en presset britisk krigsmoral i kampen mot en opplevet tysk overmakt. Totalitære regimer har ofte hentet frem litteratur og kunst i propgandaøyemed. Versailles, Solkongen Ludvig den 14’s kolossale palass, har vært omtalt som et arkitektonisk propagandaprosjekt av dimensjoner. Det var et budskap til verden om makt og posisjon. Stockholm er en by som tydelig viser kontrastene mellom det estetiske og det funksjonelle. Sveriges hovedstad har usedvanlig mange slott og palasser – fra den tid Sverige var en internasjonal stormakt. Men en stor del av Stockholm sentrum er bygget i en funksjonell stil fra 1960- og 1970-tallet. Gatene er brede, husene høye, fasadene glatte. Det er funksjonelt - og estetisk fattig. Det er en arv fra en politisk retning som fokuserte på det nyttige og så alt annet som distraksjon. Sosialistiske og kommunistiske fargevalg har typisk vært harde: Rødt, svart og ofte hvitt. Enkelte sosialistiske kunstnere brukte mye hvitt for å understreke at en ny æra var begynt. Rødfargen minnet om kampen. Bygg innenfor den sosialdemokratiske funksjonalistiske byggestil var ofte firkantede i retning av det kasseaktige. Kommunistregimenes arkitektur kan best beskrives som grå i mange meninger av ordet. Målet var ikke en verden der det var hyggelig å leve. Tanken var ikke å være gode, vennlige og imøtekommende overfor hverandre, men nyttige. Arkitektur og kunst skulle ivareta det funksjonelle. Hva skal man med det vakre? Tilsva rende kan man si om selvinnsikt og det å se bedre ens egen psykologi. Hvorfor bruke tid på det? Svaret er det samme: Livet blir rikere, relasjoner dypere. Det kan bli meningsfullt å bli eldre. Det blir stadig mer å se, og mer erfaringer å se ut fra. Med de kjente ord av Sokrates: Det uutforskede liv er ikke verdt å leve. Det mest nærliggende ord om kunst og kultur er altså ikke nytte. Kunsten beriker. Den utvider det vi ser, gjør det mulig for bevisstheten å rekke videre. Tilsvarende gjelder selvforståelse. Selvinnsikt er også nyttig. Å bevege seg rundt i verden med en viss empati både innover og utover er bedre enn å rave rundt i sosiale forhold og på jobb som en elefant i en glassbutikk. Men meditasjon og reflekterende kommunikasjon er mest for dem som vil mer enn det rent funksjonelle liv. Det dreier seg om den potensielle berikelse i det å se bedre seg selv og andre.

Farlig klarhet

Både i meditasjon og hverdag kan man undertiden få klare meninger. Man er ikke lenger i tvil. Det hele står tindrende klart: Dette er riktig å gjøre! Den personen må jeg ta et oppgjør med, disse mål bør jeg forfølge, her skal ting håndteres annerledes! Selvfølgelig kan klarhet avspeile innsikt. Men grad av klarhet kan vel så ofte stå i et proporsjonalt forhold til de behov og ønsker som ligger bak. Den som er sint, kan ha meget tydelige forestillinger. Likeledes kan den sultne eller seksuelt depriverte se for seg situasjoner som ikke mangler klarhet i hva det dreier seg om. I Acem-meditasjon kan man i perioder komme inn i klare tanker om hvordan meditasjonen skal utføres. Til tider kan disse forestillinger stride mot instruksen for riktig meditasjon. I Acem-meditasjon er en del av grunninstruksen at sinnets spontane aktiviteter skal få spille seg ut. Man skal ikke styre dem. Men underveis i meditasjon kan den mediterende f eks få for seg at det er bedre å skyve bort tanker enn å la dem komme. Man opplever at tankene forstyrrer den roen man kan komme inn i. Bak den type metatanker, ideer om hvordan man skal håndtere utførelsen, kan det ligge sterke behov forankret i ulike selvsystemer. Ens negative selv, ens mindreverdsfølelser, kan finne det utilfredsstillende med en uklar meditasjon og tanker som velter inn. Da er det bedre å stoppe de spontane tankene, forsøke å kontrollere sinnet, nærmest tilkalle sitt eget meditasjonspoliti og ordne opp i trafikken. Men klarheten i tanken på hva man bør gjøre, er altså ikke nødvendigvis relatert til innsikt. Drivkraften bak hva som er problemet, kan også ligge i unngåelsesbehov hos en selv. Mange konflikter i verden kunne ha vært dempet hvis denne innsikten hadde vært mer generell: At man ser noe klart, behøver ikke bety at det er det. Ens tanker er ønske- og behovsstyrt. Det kan godt være at Gud taler til mange som har uttalt seg med profetisk klarhet. Men også de er mennesker. Også de har ønsker og behov frembrakt av frustrasjoner, sinne, lengsler og ambisjoner. Det de opplever klart, kan være født i reell innsikt, det kan også være frembrakt av deres psykologi, og det kan være en blanding. Den meditative erfaring kan bringe en nær dette indre, uklare landskapet der det ikke er så klart hva man egentlig ser, og hvordan man skal forstå det. Man kan over tid lære at klare handlingsimpulser ikke nødvendigvis hjelper en videre. Erfaringen kan hjelpe en til å skille tydeligere også utenfor meditasjon – og til i en del situasjoner å vente litt. Man kan utvikle en viss skepsis overfor dem som er så overbevist at de ser så klart – og som blander intens
overbevisning med reell avklaring.

Gud som sufflør eller med ropert

En velkjent historie om hvordan Gud taler tilmennesket sier at den romerske keiser Konstantin konverterte til kristendommen etter en drøm før slaget ved Milvian Bro i året 312. Et kors viste seg for keiseren og en stemme sa: Under dette tegn skal du seire. Konstantin vant slaget. Både i kristendommen og andre religioner er det mange historier om slike klare meldinger fra Gud. Apostelen Paulus som tidligere hadde forfulgt de kristne, snudde om da Jesus fremsto for ham i en åpenbaring. For Muhammed opptrådte Gud gjennom erkeengelen Gabriel nærmest som en som dikterte en hel bok. Muhammed var Guds budbringer, men ikke hans skriver. Selv var Muhammed analfabet så han måtte få andre til å skrive ned en rekke budskap som en 20-30 år etter Muhammeds død ble endelig samlet. Denne omforente Koran inneholder ifølge islam et definitivt og fullstendig budskap fra Gud. - Disse og lignende historier har blitt modeller for hvordan mange har ment at det guddommelige taler til dem: Det er tydelig, det er klart, det er nærmest ikke til å misforstå, og det krever omtrent ingen utprøving. Man har hatt amerikanske presidenter som tilsynelatende har ment at Gud taler til dem som en form for rådgivere (f eks Bush og Carter). Også Norge har hatt ledende politikere som går i enerom for å tale med Gud. I andre kulturer har man lagt vekt på at kontakt med de guddommelige krefter krever særlige fortolkere. Oraklet i Delfi, presteskapet i romersk religion som skulle tyde fuglers innvoller osv. Det var et budskap der, men det var ikke uten videre gitt hvordan det skulle fortolkes.

Acem-meditasjon dreier seg ikke om religion. Poenget med å meditere er ikke å ta stilling til religiøse spørsmål. Om Gud opptrådte som en form for sufflør eller vismann for enkelte politikere slik de selv hevdet, om Koranen nærmest ble diktert til Muhammed som sekretær, er teologiske spørsmål. Skulle man ha behov for å ta stilling til dem, må det skje på religiøse premisser. Men der mennesket forsøker å se innover i sin egen psykologi, gjennom meditasjon eller på andre måter, er disse religiøse modellene eller historiene til liten hjelp. Der inne møter man ikke en stor psykoanalytiker, eller en eldre, flott mann med skjegg slik Gud ofte er avbildet i kunsten, og som sier klare ord til en bare man kommer langt nok inn i sinnet. Man åpner seg for andre dimensjoner, et tåkelandskap der man kan ane konturer, der man etter hvert kan se mer, men der retningen sjelden er klar. For å finne frem til det som til enhver tid er riktig meditasjon, må man stadig prøve seg ut. Det sier ikke et klart, tydelig og høyt klikk, når det stemmer. Og de stemninger man kommer nær når man mediterer, kan kreve lang tids avklaring gjennom dialog med en annen eller i en veiledningsgruppe før man forstår hva som lå i det. Man kan trekke en parallell til spørsmålet om det går et skille mellom propaganda og kunst. Kunst kan brukes til å lede menneskets tanker i en bestemt retning. Mange kunstnere har tjent politiske eller religiøse formål uten at man av den grunn kan avvise deres verker som kunst. Men det går for mange et skille mellom kunst som stimulerer ens sinn til en utvidelse, og det overtydelige eller påtrengende som mer blir markedsføring eller propaganda. Et bilde eller en skuptur der budskapet dominerer foran alle andre dimensjoner kan ha mistet evnet til å stimulere en til selv å tenke og kjenne etter. Kunsten har allerede trukket sine konklusjoner og forteller en bare hva man skal mene. Det kan minne litt om dem som tømmer religion eller introspeksjon for all reell søken. Det er så tindrende klart hvor man skal at man behøver ikke selv streve for å komme dit. Men fratar man den enkelte den utfordringen det er å finne sin egen vei, gjør man det trolig vanskeligere overhodet å komme noe sted. Det kan være en av grunnene til at det sitter tungt inne for mange å anerkjenne propaganda som kunst selv om utformingen er teknisk god og elegant. Det er ikke noe igjen å fordøye, undre seg over eller å forstå. Man skal bare åpne munnen og svelge, eller lukke opp øynene uten egentlig å se. I anelsens mangel har mannen med hoven den beste angel, sies det i Henrik Ibsens Peer Gynt. Skråsikre utsagn om hva kunstens og det helliges utfordring representerer kan ha noe av den samme funksjon. Det er ikke noe å overskride. Man kan forbli der man er.

Produkter

Dyade 2010/03: Å se med bevisstheten

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook