Den algeriske politikeren Messali Hadj er en av de merkeligste personlighetene i moderne nordafrikansk historie.
Messalis enerådige holdning og mangelen på fransk klarsyn, spilte ham ut over sidelinjen da det virkelig gjaldt. Natten til allehelgensdag (1. november) 1954 starter seks besluttsomme, unge algeriske nasjonalister et opprør i form av ca. 70 attentater spredt over det meste av landet. Målene er bl.a. politistasjoner, militære forlegninger, energiforsyningsanlegg og kork- og tobakklager. Mange attentat mislykkes, andre gjør begrenset skade, men de materielle skadene er likevel betydelige, og et titalls personer blir drept, derav to sivile. Den franske regjering, ledet av Pierre Mendès France, fordømmer gjennom innenriksminister François Mitterrand det som har skjedd, men siden attentat av denne typen har forekommet sporadisk i Algerie til alle tider, skjønner ikke myndighetene at det i virkeligheten er starten på en krig, en blodig og nådeløs krig som skal vare i sju og et halvt år. Det som imidlertid burde ha fått dem til å forstå alvoret, er at en ny og ukjent organisasjon, FLN (Front de libération nationale - Fronten for nasjonal frigjøring) tar på seg ansvaret og retter en appell til det algeriske folk om å støtte den og dens nydannede frigjøringshær ALN (Armée de libération nationale - Hæren for nasjonal frigjøring). Samtidig kunngjør FLN et politisk program for sin kamp: gjenopprettelsen av Messali kompenserte for sin mangelfulle formelle utdannelse ved å lese aviser og drive selvstudier en uavhengig og demokratisk algerisk stat - tuftet på islams prinsipper og de grunnleggende friheter gjennom væpnet kamp og internasjonalisering av det algeriske spørsmål.
Franske myndigheter svarer med å forby det ledende nasjonalistpartiet MTLD og arresterer flere tusen av partiets medlemmer. MTLDs historiske leder, Messali Hadj, er allerede internert i byen Niort i Sørvest-Frankrike. Det myndighetene ikke har skjønt, er at MTLD ikke har noe med opprøret å gjøre. Tvert imot er partiet, og særlig Messali Hadj, opprørets andre mål. «Den blodige allehelgendags sønner», som alle er blitt formet og preget av Messali og er gamle MTLD-aktivister, begår nemlig et «fadermord» 1. november.
Hvem var så denne Messali Hadj, denne «far» som de ville rydde av veien, og hvorfor ville de det? (AHMED) MESSALI HADJ Messali Hadj ble født i 1898 i byen Tlemcen i det vestlige Algerie, hvor han vokste opp i beskjedne kår. Han ble oppdratt til å respektere tradisjoner og islams prinsipper. Hans skolegang ble begrenset fordi han i ung alder også måtte arbeide. Siden han ikke greide den avsluttende folkeskoleeksamen, fikk han ingen videre skolegang. Men Messali kompenserte for sin mangelfulle formelle utdannelse ved å lese aviser og drive selvstudier.
20 år gammel, like før slutten av 1. verdenskrig, ble han mobilisert og sendt til Bordeaux, men for seint til å komme i strid. Militærtjenesten og krigens utfall ble en vekker for ham både kulturelt, politisk og sosialt. Oppholdet i Bordeaux gav ham mulighet til å utvide sin kulturelle horisont (litteratur, teater, opera). Siden han hadde tyrkisk blod i årene og kom fra den sterkt tyrkiskvennlige byen Tlemcen, led han under Tyrkias krigsskjebne, men ble begeistret av Kemal Atatürks «ungtyrkiske» prosjekt. I møte med nordafrikanske arbeidere og som flittig leser av sosialistenes og fra 1921 kommunistenes dagsavis L'Humanitéé identifiserte han seg raskt med arbeiderklassen, som han snart skulle bli en del av. Etter å ha dimittert reiste han nemlig til Paris, hvor han livnærte seg av skiftende jobber.
Han levde en proletærs liv fra hånd til munn, men traff også en fransk kvinne, som skulle bli hans trofaste livsledsager, Emilie Busquant (1901-1953). Politisk gikk han stadig lenger til venstre, for det første fordi han identifiserte seg med Abd el-Krim, som ledet et opprør mot Spanias kolonistyre i Rif (Spansk Marokko) 2, og for det andre fordi han ble trukket inn i det franske kommunistpartiets anti imperialistiske og revolusjonære kamp. Samtidig fortsatte han sin allmenndannelse ved selvstudier og styrket sitt politisk-teoretiske grunnlag ved bl.a. å studere Lenins skrifter, særlig Staten og revolusjonen og Hva må gjøres?
Med støtte fra Det franske kommunistparti, FKP (PCF - Parti communiste frangais) skjøt Messalis politiske karriere fart i 1926. Han var en av stifterne av organisasjonen ENA, som ble dannet i det nordafrikanske fremmedarbeidermiljøet i Paris-regionen, og som skulle kjempe for NordAfrikas frihet og enhet. Som ENAs generalsekretær ble Messali raskt toneangivende. Allerede året etter stod han fram som en lederskikkelse av internasjonalt format, sammen med Jawaharial Nehru, Mohammed Hatta og Sun Yat-sens enke, på den anti-imperialistiske kongressen som ble holdt i Brussel på Willi Miinzenbergs initiativ. Målet for ENA og Messalis kamp var klart: et uavhengig Nord-Afrika, dsv. et uavhengig og demokratisk Algerie med egne væpnede styrker tuftet på en egen grunnlov, på islam og på arabisk som offisielt språk. Denne plattformen, som han aldri fravek, gjorde at han fjernet seg fra FKP, uten å kutte alle bånd, og etablerte ENA som en uavhengig politisk organisasjon. Samtidig lyktes han og hans meningsfeller i å skape fotfeste for ENA i selve Algerie. De franske myndigheter begynte nå fotfølge Messali og ENA og grep til avisforbud og arrestasjoner. Det var starten på Messalis lange historie som «martyr» for Algeries frihet.
I 1934 gikk Messali aktivt inn i den antifascistiske mobiliseringen i Frankrike som munnet ut dannelsen av Folkefronten. Uten altfor store illusjoner meldte han ENA inn i Folkefronten, og ENA deltok i massedemonstrasjoner og politiske møter med bl.a paroler om frigjøring av NordAfrika. Messali engasjerte seg også i Etiopias sak overfor Folkeforbundet (som han allerede i 1930 hadde kontaktet for å tale Nord-Afrikas sak). I den forbindelse knyttet han kontakt med den panarabiske lederen emir Arslan Chekib.
I 1936 vant Folkefronten valget, og Léon Blum dannet Frankrikes første sosialistledede regjering. Messali brøt imidlertid med Folkefronten fordi han syntes regjeringens forslag til reformer i koloniene, og spesielt i Algerie, var altfor forsiktige. Han tok også avstand fra det nystiftede PCA (Parti communiste algérien - Det algeriske kommunistparti), de moderate, «ungalgeriske» nasjonalistene, som bl.a.
var påvirket av assimilasjonslinjen til emir Khaled3 og ble ledet av Ferhat Abbas, og islamistene rundt Abdelhamid Ben Badis, som samlet støttet Blums reformforslag. Messalis «uforsonlige» og radikale holdning førte til at regjeringen Blum forbød ENA på nyåret 1937!
PPA (PARTI DU PEUPLE ALGÉRIEN - DET
Messali svarte regjeringen ved å danne et nytt parti, Det algeriske folks parti - PPA, også denne å gangen i Paris-regionen (Nanterre). PPA etablerte seg i Algerie, hvor det raskt ble et masseparti, som nå også trakk til seg deler av borgerskapet, studenter og intellektuelle. PPAs voksende styrke, som ble gjenspeilt i gjentatte valgseire, skremte myndighetene, som grep til nye forbud og arrestasjoner etterfulgt av fengselsopphold, interneringer eller deporteringer. Fra 1939 til 1959, altså til fem år inn i Algerie-krigen, tilbrakte Messali mer tid bak lås og slå eller i internering enn som fri mann.
Messali avviste klart både Nazi-Tysklands invitt til samarbeid da 2. verdenskrig brøt ut, og tilbudet om det samme fra marskalk Pétains kollaborasjonsregime i Vichy. Vichy-regimets «takk» var en dom på 16 års straffarbeid (i Gabon) og 20 års landsforvisning. PPA, som var blitt forbudt høsten 1939, hadde gått under jorda, men støttet den mer moderate, men nå radikaliserte 1 1Ml ' • * f A Gruppebilde av de seks FLN-sjefene tatt rett før de startet krigen i 1954 Ferhat Abbas' manifest av 1943. PPA-aktivistene ble fort drivkraften i AML (Amis du manifeste et de la liberté - Manifestets og frihetens venner), som Abbas opprettet til støtte for sine krav. Det forklarer nok hvorfor de Gaulle og hans Frie Frankrike-styre, som etablerte seg i Alger i 1943 etter at anglo-amerikanske styrker i november desember 1942 hadde befridd Marokko og Algerie fra Vichy-regimet, holdt Messali borte fra den politiske arena ved å internere ham på forskjellige steder i det sørlige Algerie. Hans klare holdning mot Hitler og Pétain var ikke nok til at han fikk nyte godt av den gjenvunne friheten i Nord-Afrika og Frankrike som så mange algeriere bidrog til fra 1943 som soldater i de Gaulles frie franske styrker (FFL - Forces frangaises libres).
8. mai 1945 ble et avgjørende vendepunkt i de algeriske nasjonalistenes kamp. I byer som Sétif og Guelma ble seieren over Det tredje rike feiret med krav om at Messali skulle settes fri, og om at Algerie skulle bli uavhengig, bak det forbudte algeriske flagget (tegnet av Emilie Busquant). I Sétif løsnet politiet skudd, og detutløste øyeblikkelig voldelige reaksjoner mot den europeiske befolkning.
Lignende sammenstøt skjedde også i andre byer, og et hundretalls europeere ble massakrert. Disse massakrene utløste i sin tur en massiv represjon utført av soldater og væpnede sivile europeere. Minst 10 000 algeriere måtte bøte med livet. Som den kjente algeriske forfatteren Kateb Yacine sa det: «Den dagen begynte Algerie-krigen.»
Etter at «ro og orden» var gjenopprettet, prøvde myndighetene å vise en mer forsonende holdning og bygge bru over den kløften som hadde oppstått mellom europeere og muslimer, så Messali ble etter hvert satt fri. Han dannet nå et nytt parti, MTLD (1946), som egentlig bare ble det forbudte PPAs legale ansikt utad. Messalis karismatiske talegaver, hans klare politiske budskap, hans organisasjonstalent og den utrettelige innsatsen til alle hans unge tilhengere gjorde MTLD raskt til Algeries sterkeste nasjonalistparti, og det kom fort til uttrykk ved valg (for eksempel kommunevalget i 1947). Franske myndigheter, som hadde gått FLN lyktes ved hjelp av løfter, trusler og vold å få de andre nasjonalistene til å oppløse sine partier et skritt videre i reformvennlig retning ved å gi Algerie en ny status (1947), ble igjen skremt av styrken til Messalis bevegelse. Så da man i april 1948 for første gang skulle velge representanter til den nyopprettede algeriske forsamling4, grep myndighetene til storstilet valgfusk for å begrense MTLDs forventede brakseier mest mulig. Valgfusket rammet også Ferhat Abbas' mer moderate UDMA (Union démocratique du manifeste algérien - Den demokratiske union for det algeriske manifest), og de to nasjonalistpartiene satt igjen med bare en håndfull seter.
Unge aktivister i MTLD krevde nå at partiet radikaliserte sin kamp, og Messali gikk med på å opprette væpnede grupper kalt OS (Organisation spéciale - Spesialorganisasjonen). Fransk politi og etterretning hadde imidlerid ingen store problemer med å rulle opp disse gruppene, som var dårlig organisert, som manglet våpen, og som, ifølge aktivistene, ikke fikk den nødvendige støtten fra Messali og partiet. Mange aktivister ble arrestert, men greide seinere å rømme (for eksempel Ahmed Ben Bella), andre flyktet i eksil, og noen gikk under jorda i utilgjengelige fjellområder (for eksempel Belkacem Krim i Kabylia).
Fiaskoen som OS representerte, skapte misnøye og frustrasjon i MTLD. Dessuten ble partiet dypt splittet fordi Messali inntok en helt avvisende holdning til berbernes krav om rettigheter som minoritet. 5 En tredje krise oppstod da flertallet i MTLDs sentralkomité nektet å godta Messalis krav om vetorett og om å bli valgt til partiets leder på livstid. De beskyldte ham for manglende demokrati i partiet, for å være stormannsgal og for persondyrking. Messali godtok ikke «sentralistenes» kritikk, og dermed sprakk partiet.
«Messalister» og «sentralister» holdt hver sin partikongress og ekskluderte hverandre.
En del, særlig unge nasjonalister, såkalte nøytralister, ønsket å bringe MTLD ut av det dødvannet og den handlingslammelsen konfliktene og splittelsen hadde brakt partiet i. En indre kjerne på seks ledere i Algerie6 og tre i Kairo 7, alle med bakgrunn i OS, og en større gruppe på 22 ledere i Frankrike og Algerie med stort sett samme bakgrunn, besluttet å danne en ny organisasjon med det klart programmatiske navnet CRUA (Comité révolutionnaire d'unité et d'action - Den revolusjonære komité for enhet og handling) for å skape enhet gjennom handling, dvs. væpnet kamp. Tidspunktet syntes gunstig fordi nasjonalistbevegelsene i nabolandene Marokko og Tunisia skapte store problemer for Frankrike, men aller mest fordi Frankrike hadde lidd et ydmykende militært nederlag mot Viet Minh ved Dien Bien Phu i Indokina 7. mai 1954.
Mange «sentralister» sluttet seg til den nye linjen, mens Messali og «messalistene» sa nei, siden Messali ikke var tiltenkt rollen som den ubestridte leder. Uten å lukke døra helt for Messali, som mange hadde vanskelig for å bryte med, startet så «utbryterne» den væpnede kampen natten til 1.
november. For seierherrene, FLN, var han en ikke eksisterende person, hvis plass var i historiens søppelkasse EPILOG Da det væpnede opprøret var et faktum, svarte Messali, slik han hadde gjort før, med å danne en ny bevegelse. Det forbudte MTLD ble erstattet av MNA (Mouvement national algérien - Den nasjonale algeriske bevegelse), og MNA opprettet som FLN geriljastyrker som skulle kjempe for Algeries frigjøring. FLN lyktes relativt raskt, ved hjelp av løfter, trusler og vold8, å få de andre nasjonalistene til å oppløse sine partier og bevegelser og slutte seg til FLN på individuell basis. Men for Messali og hans MNA var det utenkelig, og konflikten mellom MNA og FLN utartet fort til en brutal og blodig borgerkrig, som ble utkjempet både i Algerie og i de algeriske fremmedarbeidermiljøene i Frankrike. 9 Verken FLN eller MNA skydde noen midler: ledere og aktivister ble myrdet, og landsbybefolkninger ble massakrert. 10 En av Messalis militære ledere, «general» Mohammed Bellounis, gikk til og med i allianse med franske styrker for å bekjempe FLN ALN. Det ble etter hvert klart at Messali ville tape «borgerkrigen», enda så sterkt han i utgangspunktet stod, særlig blant algerierne i Frankrike. 11 Hans politiske strategi, som gikk ut på å vinne den vestlige verden for sin sak og å beskylde FLN for å være en del av verdenskommunismen, slo feil. Han mistet nemlig politisk støtte på venstresiden i Frankrike, han mistet ikke minst støtte i den arabiske verden, som kunne talt hans sak i internasjonale fora som FN 12, og han ble ikke støttet utenfra med våpen.
Han ble derfor mer og mer isolert, og mistet den siste rest av troverdighet da beskyldningene om å stå i ledtog med og få beskyttelse av Frankrike syntes å stemme. Da Evian-avtalen, som gjorde slutt på Algerie krigen, ble undertegnet 18. mars 1962, var han spilt, eller hadde spilt seg selv, langt ut over sidelinjen 13.
Og for seierherrene, FLN, var han da nærmest en ikke-eksisterende person, hvis plass var i historiens søppelkasse. En liten oppreisning fikk han likevel etter sin død i 1974. Han fikk vende hjem fra sitt eksil i Frankrike for å bli begravd i hjembyen Tlemcen (han var nemlig tross alt blitt innvilget algerisk statsborgerskap i 1965). Begravelsen skulle skje i all stillhet, men flere tusen hadde fått nyss om den og fulgte ham til graven mens de sang PPAs hymne. Han levde altså fortsatt i det kollektive minnet som El Zaim (lederen), som profeten, som den som med sine flammende taler skapte håp, tro, besluttsomhet og selvbevissthet, og som la den politiske plattformen for den frigjøringskampen som andre skulle føre til seier.
25 år seinere syntes tiden å være inne for å rehabilitere El Zaim som offentlig person. Da bestemte nemlig president Abdelaziz Bouteflika at Tlemcens flyplass skulle bære navnet Messali Hadj. Historien legger sjelden glemselens slør for evig over en nasjons fedre.