Biomassens sang

Noen enkle tanker om liv og død

Mennesket er biomasse på en ørliten klode i et ufattelig digert univers. Muligens ett av flere ufattelig digre univers. Biomassen har ett mål: å bruke sitt knappe sekund av tid til å føre livet og genene videre. Og så råtne. Gjennom milliarder av år har myriader av livsformer gått til grunne, fordi de ikke kan tilpasse seg de biologiske vilkårene, eller fordi de fortrenges og utslettes av andre livsformer. Det kommer til å skje igjen og igjen i de milliarder av år som trolig gjenstår av klodens liv. Som knøttliten del av denne voldsomme, skiftende, sydende biomassen eksisterer jeg et nanosekund. Og i dette gigantiske, likegyldige universet er min død en skjebnetung affære? Spør Carl Henrik Grøndahl.

Dette er mitt liv sett utenfra. Sett innenfra er det ikke så storslagent enkelt. Fordi vi også er resultat av noe som må ha vært en brutalt mutasjon etter milliarder av år. En ørliten del av biomassen blir overutrustet til å utføre den oppgave det er å forplante seg og dø. Den får bevissthet om sine livsvilkår. Den ser at det er gåter, godhet og faenskap, den får valgmuligheter, lengsler, drømmer, poesi, fantasi. Vi kan denges i filler av vår psykologi. Vi kan se med fiendeblikk på kroppen og forakte dens skrøpelighet, avsky misdannelsene og stirre med gru på de tegn som forteller at den har én retning: forfall, oppløsning, død og forråtnelse.

I mennesket ser det skapte seg selv i en bevissthet som driver oss bort fra natur og sammenheng og krever en form for mening. Som får oss til å lage skapelsesmyter, fordi det livet som raser gjennom oss, er uforståelig. Det jødisk-kristne eventyret om syndefallet med frukten fra kunnskapens tre forklarer den overutrustedes smerte ved å oppdage at jeg er et individ atskilt fra alle andre, og at jeg ser det forferdelige: Jeg skal opphøre å være. Jeg skal dø.

Kanskje er dette en overutrustning som er abnorm, hensiktsløs, ødeleggende, og derfor sikker på utryddelse.

UTSPEKULERT DÆVELSKAP

På våre måter tumler vi i våre ettertenksomme stunder med de spørsmålene Peter Wessel Zapffe[i] boltrer seg i:

Hva er det for en utspekulert dævelskap jeg er kommet opp i her? Ild og tørke, flom, storm, kulde, jordskjelv, alskens katastrofer og varianter av ondskap og sykdom kan ramme meg uten hensyn. Min oppholdstillatelse i livet kan bli inndratt når som helst, brått og uten varsel, og mine synspunkter blir ikke hørt. Bak all nytelse og alt det vakre er menneskelivet et hårreisende barbarisk land, hvor jeg tåles inntil videre, men etter orde fra en ukjent og utilgjengelig instans kan jeg bli pint og drept av sykdom og annen faenskap på et hvilket som helst tidspunkt

Hvorfor skal jeg finne meg i dette? Hva for en reise var jeg på, den gang jeg ble menneskefødt? Har jeg selv på ukjent vis forvoldt min dom, eller er jeg offer for en hårreisende metafysisk urettferdighet etter menneskelige mål – og hvilke andre har jeg å måle med? Verden er ikke bygget over menneskelige prinsipper. Her tyranniseres vi av en lov, som ikke spør etter våre verdier og behov.

JEG SKAL DØ

Og den verste av alle meningsløsheter er at den kontinuiteten jeg kan oppleve i mitt indre, at jeg har en historie, at jeg eksisterer i en sammenheng – et ”jeg” som er det mest stabile vi kjenner gjennom alt det foranderlige –  også det er forgjengelig. Det skal bli til intet. Og dette ”intet” – er det et tilfredsstillende mål for våre liv? For alt vårt arbeid og slit, våre nederlag og saligstunder, våre evner og drømmer?

Nei. Ett sted har vi alle i oss en svimlende tomhetsfølelse av meningsløshet. Under den ulmer det i oss alle. Peter Wessel Zapffe kaller det metafysisk angst. Bak alt det vi strever for å fylle våre liv med, vet vi at mitt ”jeg” skal opphøre å være. Jeg skal dø.

Hvorfor har naturen utstyrt én art til å slite med alt dette? Og ikke minst – til å finne svar på dette spørsmålet? Fra de mest enkle til de mest dypsindige?

”Menneskeslekten kommer fra Intet, går til Intet. Ut over dette er det Intet.” skriver Zapffe i sitt siste forord til Om det tragiske. Legg merke til at han bruker stor forbokstav. Kanskje er forskjellen på intet og Intet at det første virkelig er ingen ting, men det siste like gjerne kan være The cloud of the unknowing eller et annet ord for det store Ufattelige.

For noen er den uutholdelig, tanken på at døden bare er en bryter som blir skrudd av, så går alt i sort. Våre forfedre la leker i gravhaugene til sine barn. For andre er dette håpet: Slutten er et tomt ingenting. Vi både håper og frykter. Muligheten, frykten for at det kanskje er noe mer, får Hamlet til å vike fra selvmordet i sin berømte monolog: To be or not to be.

GJENOPPSTÅ?

For en del år siden hadde jeg samtaler med en pensjonert biskop i den norske kirke. Hva var grunnlaget for hans tro? At Kristus har lovet ham evig liv.

Ja. Nettopp. Vår overutrustning gir oss ikke bare innsikt i menneskeslektens livssyklus og den død som møter oss. Vissheten om døden gjør oss også grenseløst kreative. Vi vet ingen ting, absolutt ingen ting om hva som venter oss på den andre siden.  Men det hinsidige er kanskje det som er beskrevet mest utførlig med mest visshet. Dette ukjente, gåtefulle, skremmende, det alltid uutforskede, den reisen ingen melder tilbake fra, setter fantasien i høygir.

Det  forunderlige er at vi kan bli så religiøst bastante, så investerte, så kjempende i våre oppfatninger om det vi overhodet ikke vet noe om: en eksistens etter døden. Er det noe vi bør nærme oss med åpen undring, må det være nettopp Intet. Mørket. Det etterpå.

Jo mer konkrete våre forestillinger er, desto mer inviterer de til ekle spørsmål.

Når biskopen tror at jeg er lovet evig liv, hvilket jeg lever videre? Det bør helst være et jeg befridd for alle nevroser, all umodenhet, alle livsrester, all aggresjon - all psykologi. Hvis vi møtes igjen på den andre siden med alle våre dumheter, er det ikke sikkert at evigheten er et blivende sted. Biskopen satser trolig på at døden er den store terapeut som sletter ut alt. At det er engelen i oss som overlever døden.

Hva så med det hylster som skal huse dette jeg? Det kristne begravelsesritualet sier ganske riktig at vi er kommet av jord og støv, og at vi skal bli til jord og støv. Men så: av jord skal vi gjenoppstå? Skal biskopen gjenoppstå som umoden 26-åring, fysisk på topp før forfallet begynner? Gjenoppstår jeg med de kroppstrekk som har plaget min selvfølelse hele livet? Skal jeg eksistere i evighet med tynt år, tynne bein, stor nese og stygge tenner? Eller regner vi med at døden gjør alt vakkert?

ENGLEBASUNER

Det er litt for enkelt å gjøre narr av en aldrende manns tro på at han skal få være seg selv i evighet på en eller annen måte. Eller at en destruktiv mann skal få den tvilsomme glede å fare over 70 jomfruer, hvis han dør på en spesiell måte. Men utpenslede forestillinger om en tilværelse etter døden, inviterer et overordnet perspektiv: Alt dette har menneskeslekten diktet for å hjelpe oss med å mestre den metafysiske angst. Noen hevder at det er døden som har skapt religionene. De gir oss en hånd å holde i når vi glir inn i det store Mørket. Salmedikteren Thomas Kingo (1634 - 1703) er en av dem som dikter om det evige liv. Han er trett av all forfengelighet og vil si farvel til verden.

Så far da, farvel/ du skal ikke lenger bedrage min sjel./Du dårende verden, jeg sier deg av,/ og senker deg ned i forglemmelsens grav. 

Så går han i gang med å beskrive hva hans trette sjel lengter etter. Evig lys, et liv blant engler, ingen misunnelse, guds smilende ansikt, ingen smerte, ingen død, forfriskende englebasuner. Så kan man naturligvis bli pirret av den siste strofen:

Men glem ei at lysten er evig og søt / i Abrahams skjød, / i Abrahams skjød.

Abrahams skjød? Er han… ? Legger han det samme i lyst som vi ville gjort? Evig og søt kåtskap? Hvem vet, men i motsetning til islam er ikke kristendommen kjent for å friste med sex etter døden.

 CANOSSA

Den som har den seirende fortellingen om hva som venter på den andre siden av terskelen, har også stor makt. De investerte forestillinger om dødens følger er en grunn til at religionskamper kan bli så brutale, for det er ikke bare dette korte, strevsomme livet, men etterlivet, evigheten, saligheten, sjelefrelsen som står på spill:

På 1100-tallet var den tysk-romerske keiser Henrik IV i  kamp med pave Gregor VII.  Keiseren ville kneble paven, ta fra ham råderett. Henrik hadde store styrker, men paven vant, fordi han forvaltet våre forestillinger om livet etter døden. Han lyste keiseren og hans folk i bann. Dermed stengte han porten til evigheten, og fordi forestillingen om et liv etter døden var så sterk og så ladet hos keiserens undersåtter, måtte Henrik gå sin botsgang til paven i Canossa, fastende og kledd i striskjorte. Etter tre dager slapp Gregor ham inn og ga den knelende, angrende keiseren sin tilgivelse. Den som definerte døden, ydmyket den som hadde makten i livet.

700 år senere ga ikke forestillingene om livet etter døden samme makt. Napoleon fortalte Pius VII at riktignok var paven konge over Roma, men Napoleon var keiser over det hele. Han okkuperte Roma i april 1808.  Paven prøvde samme svar som sine forgjengere. Han lyste alle som krenket den katolske kirke, i bann. Napoleon ga blaffen. Hans soldater rykket inn i Vatikanet og arresterte paven i juli 1809. Eneste rest av frykt for et plagsomt liv etter døden skinner gjennom denne uttalelsen fra offiseren som ledet raidet: Alt gikk greit, helt til jeg fikk øye på Den hellige far. Da mintes jeg min første nadverd.

INTERESSANT HELVETE

For menneskeheten har jo ikke bare lagt sine beste drømmer om det gode liv, men også sine verste forestillinger om straff og pine inn i etter-døden-fantasiene. Det er verdt å merke seg at kristendommen har sikret sin makt mer med imponerende kreativitet om et helvete – altså straffen for ulydighet – enn å utbrodere den paradisiske tilstanden, som er belønning for lydighet. Det kristne helvete har nok skremt flere til tro enn det kristne paradis har lokket.

Det gode liv for oss selv, straff og pine for våre motstandere.  Slik bruker vi mulighetene det store Ufattelige gir oss, til å balansere de regnskap vi ikke får til å gå opp i livet og få tatt dem vi aldri fikk kvestet mens de levde:

Den jødiske filosofen Maimonides, som levde på 1100-tallet, insisterte på at Jesu navn aldri måtte nevnes uten at det ble fulgt av en forbannelse. Han kunngjorde at nazareeren gjennomlider sin straff til evig tid: Å bli kokt i ekskrementer.[ii]

I sine frodige beskrivelser av Inferno forteller Dante om Jesu´ ferd til dødsriket, blant annet for å hente ut dem som var blitt pint ufortjent i noen hundreår, slike som Pytagoras. Men Dante utfolder seg virkelig i beskrivelsen av den groteskt parterte profeten Muhammed.

Det er bare 60 år siden professor Ole Hallesby holdt sin berømte radiotale og fikk i gang en seriøs debatt om helvete: Hvis du ikke tror og faller død om på gulvet, faller du også ned i avgrunnen. Hvordan tør du legge deg til å sove, når du ikke vet om du våkner igjen i helvete?

Muligens har forestillingen om helvete ikke bare vært usunn for folkehelsen. Livet mellom fødsel og død går aldri opp, forklarer ikke, viser oss ingen rettferdighet. Den som plager deg, hjemsøker og ydmyker deg, kan ha det godt alle sine levedager. Da er det terapi i å vite at denne plageånden kommer til å bli torturert i evighet.

BARBARISK? VIRKELIG?

Hvis det er riktig at vi tumler med Peter Wessel Zapffes metafysiske angst i våre blå stunder, er det ett spørsmål som burde oppta oss mer enn noe annet. 

Når Zapffe raser over at vi har havnet i et hårreisende barbarisk liv med en destruktiv overutrustning – tar han ikke litt vel hardt i? Han som skriver dette, og du som leser, har altså falt av toget i Nord-Europa i siste halvdel av det 20. og første del av det 21. århundre av vår tidsregning. Sannsynligvis i det mest gjestmilde livsklima menneskeheten noen gang har erfart. Vi lever i den utopien våre forfedre drømte om. Vi risikerer ikke at huslyd og husdyr blir hugget ned en natt. Politi sørger for at vi slipper å beskytte oss eller hevne oss. Medisiner gjør mye av det som før var dødelige sykdommer, til små plager. Vi kan vaksinere oss mot svartedauen. Problemet med å skaffe det daglige brød er mest hva slags brød vi skal velge. Skal du slite med å bære vann og ved, må du skaffe deg en meget primitiv hytte.  Våre liv er langt fra ukompliserte, men sutrer vi, krenker vi mennesker som levde og lever under vilkår som virkelig passer til Zapffes beskrivelser. Vi kunne vært kastet av toget i middelalderen og levd med smerte og lidelse tett innpå oss, til vi døde mett av dager noenogførti år gamle. Vi kunne vært født …. det er ikke så vanskelig å ramse opp alle de tider og steder som virkelig ville vært hårreisende barbariske, hvor vi etter orde fra en ukjent og utilgjengelig instans kunne blitt pint og drept av sykdom og annen faenskap i en helt annen målestokk enn vi risikerer nå.  Vi har attpåtil overskudd og rom til å pleie vår overutrustning, utvikle, kultivere og bruke vår bevissthet til å leke og tumle med de store gåtene. I hvilken grad vi bruker denne muligheten utviklingen har gitt oss, er en annen sak.

FLAKS ELLER…?

Spørsmålet vi bør stille, er derfor kort og godt: Hvorfor i all verden lever vi våre liv her? Og nå? Det er i alle fall to svar:

1. Ufattelig flaks.  I ett eller annet kosmisk lotteri trakk vi tilfeldigvis vinnerloddet. Sånn er det bare.

2. Vi har gjort oss fortjent til det. Og den graden av goodwill kan vi ikke ha opparbeidet etter at vi ble født. Det må ha skjedd før vi ble satt av på denne stasjonen. Ok. Da er det ikke bare en tilværelse etter døden, men også før fødselen, der våre valg og våre handlinger i tidligere liv avgjør hvilken stasjon vi blir kastet av på neste gang.

Med andre ord: Før kroppens tilblivelse og etter dens død - var det noe der som ikke er bundet av tiden?  Et noe som søker tilbake til tiden etter å ha gått ut av den? Som får nytt liv i biomassen?

I én forståelse setter våre valg og våre handlinger en slags strekkode på oss som karma. Om du gjenfødes som barnesoldat i Somalia, som grådig og ulykkelig børsmegler i London eller som utsultet ørekyte i norsk fjellvann, har du lagt opp til det selv. Hva vi gjenfødes som og under hvilke vilkår, er ikke tilfeldig. Har vi trukket noe som ligner et vinnerlodd denne gang, er det fordi vi har opparbeidet oss muligheter vi bør bruke.

Reinkarnasjonstanken kan muligens være tiltalende, fordi den ikke i samme grad er på kollisjonskurs med vår mer rasjonelle tenkning, som forestillinger om et paradis med engler og basuner og et helvete, der de vi avskyr, blir kokt i ekskrementer til evig tid.

LIVSSØKENDE ESSENS

Forestillingen om at vi gjenfødes, er ikke fjern og eksotisk, noe hinduister og buddhister grunner over. Den kinesiske filosofen Chuang Tzu (3. århundre før vår tidsregning) sier det dypt:

 

Fødsel er ingen begynnelse, død er ingen slutt. Det finnes eksistens uten begrensninger, kontinuitet uten begynnelse. Det er fødsel, det er død, det er å gå ut av, og det er å gå inn i.    

 

Platon skriver om reinkarnasjon. Diogenes Laërtius forteller at Pythagoras en gang gjenkjente sjelen til en avdød venn i en hund som ble slått. Selv mente Pythagoras at han var reinkarnasjon av en trojanske helt. Det greske ordet er metapsykose (meta=etter og empsychos=å besjele). Romerne var åpenbart mer opptatt av kroppen, ettersom det latinske reinkarnasjon er satt sammen av re= igjen og caro= kjøtt.

Tanken om gjenfødelse var etter alt å dømme også alminnelig blant våre norrøne forfedre og mødre. En kristen kommentator til Edda sier at «i gamle dager trodde de at folk ble født på ny, men det blir nå kalt tøv fra gamle kjerringer.» Det er verdt å merke seg at i alle de tre store monoteistiske religionene - jødedommen, kristentro og islam -  finnes det mystikere og sekter som legger gjenfødelse til grunn for sin livsforståelse. Evig liv, ikke som det «jeg» vi nå er, men som en slags livssøkende essens i oss. Offisielt er ideen om gjenfødelse høyst uforenlig med kristen tro. Det ble riktignok først vedtatt på kirkemøtet så sent som i 553:

 

Hvis noen hevder den utrolige lære om sjelens preeksistens og framlegger den utrolige doktrine som følger av denne lære (dvs. reinkarnasjon) la ham være bannlyst.

 

Noen hevder kynisk det er fordi kirken ville mistet mye makt og inntekt uten troen på djevel, skjærsild og helvete. Men i moderne tid er forestillingen like fullt høyst levende også i det kristne Vesten.  En undersøkelse i 1981 viste at 31% av aktive katolikker i Europa trodde på reinkarnasjon. I 2009 var tallet for kristne i USA 24%.[iii]

Forestillingen om at døden hverken er et sort hull, inngangen til et evig paradis eller et brennhett torturkammer, men en vridning fra en form av liv til en annet, er altså fellesgods. Den har eksistert og eksisterer i alle kulturer.

 

EVIGE KJÆRLIGHETSSORGER

Som enhver tankebygning over hva som venter oss etter døden, gir også reinkarnasjon-ideen digre rom for utflytende, fantasifrodig og sær ønsketenkning – om hvem jeg har vært og hva jeg skal bli. For de mer depressive er det ille å måtte forestille seg hundretusener av nye barndommer, puberteter, fysiske og psykiske plager, seniliteter, kjærlighetssorger og anfall av metafysisk angst. For de mer kompensatoriske er det godt å vite at jeg har vært stor i tidligere liv, og at jeg kan ta igjen det tapte i neste liv.

Ikke minst ser det ut til at noen mener, gjenfødelsen ligger så nær det sannsynlige at den inviterer til vitenskapelig forskning. Mest kjent er kanskje den kanadiske biokjemikeren og psykiateren Ian Stevenson. Han intervjuet mer enn 2500 unge, som mente å huske noe fra tidligere liv. På 1960-tallet ville den amerikanske psykologen Helen Wambach vise hvor tåpelig ideen var. Hun brukte hypnose på 1088 forsøkspersoner gjennom ti år og konkluderte: Jeg tror ikke på reinkarnasjon – jeg vet!

Det ville naturligvis være litt av et skup å finne vitenskapelig etterprøvbare bevis på at vi reinkarneres etter døden. En rystelse på line med Charles Darwins evolusjonsteori, som ennå ikke er godtatt av mer fundamentalistiske kristne. Men så langt ser det ut til at seriøse forskere holder betryggende avstand til denne mer metafysiske øvelsen.

 

DET TIDLØSE

Dette er i alle fall et faktum: Mennesket er biomasse på en ørliten klode i et ufattelig digert univers. Muligens ett av flere ufattelig digre univers. Biomassen har ett mål: å bruke sitt knappe sekund av tid til å føre livet og genene videre. Som knøttliten del av denne voldsomme, skiftende, sydende biomassen eksisterer jeg et nanosekund. Så dør alt som er bundet til det fenomenelle, til historien og tiden. Og for oss er denne døden den store, angstfulle gåten, som mange kanskje kan tette igjen og trøste til ro, men ingen kan løse.

Kanskje har de rett, de kloke som har sagt at døden er kunsten å slippe alt. Alt vi har investert følelser og selvfølelser, posisjoner og drift i. Alt i det fenomenelle som har skapt et selv. Det blir borte. Og mye tyder vel på at kunsten å slippe investeringene er den viktigste modningen gjennom det lange, korte livet. Ikke for at ingenting skal bety noe, men for at det som betyr noe, skal få være og virke. Så vi kan bruke vår biologiske overutrustning til å være nær undringen om noe i oss er forankret i det tidløse.

[i] Peter Wessel Zapffe: Om det tragiske. Siste utgave 1998. Pax forlag.

[ii] Christopher Hitchens: God is not great Atlantis Books 2007

[iii] Søk reincarnation på nettet, og du finner mengder av informasjon og referanser.

Produkter

Dyade 2012/02: Med ansikt mot døden

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2020-utgivelsene

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

Tidligere utgivelser:

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.