Ulike mennesker møter døden på ulik måte

Mann 38 år

Thomas het en mann på 38 år som hadde fått tilbakefall av sin lymfekreft. Han var dataingeniør, gift og hadde en datter på 3 år. Hele livet hadde han vært en friluftsmann, mest av alt likte han å fiske. Etter tilbakefallet hadde han vært gjennom tøff behandling med cellegift og mistet håret, hatt flere infeksjoner og var stort sett i dårlig form. Han var mye ut og inn av sykehuset i denne perioden. Både han og kona hadde fått beskjed om at man ikke lenger hadde håp om å fjerne all sykdom. Det var altså ingen forhåpninger om at han skulle bli frisk. Men det fantes behandling som kunne bremse utviklingen en periode. Selv var han imidlertid svært behandlingsivrig og var med på utprøvningen av en ny medisin, en slags kreftvaksine.

Døden var et ikke-tema for ham. Han sa selv at han skulle kjempe til siste slutt og ikke gi seg. Han skulle vise at pågangsmot og vilje skulle bære ham gjennom dette. Mange berømmet ham for hans positive holdning og pågangsmot. Han hadde gitt beskjed, via sin kone, om at han ikke ønsket å snakke om at han skulle dø. I tillegg til å lete etter ulike behandlinger var han også aktiv i å planlegge fisketurer både i nær og fjern framtid.

Kona var i fra starten også aktiv i å søke på nett etter nye behandlingsalternativer. De hadde prøvd et par alternative kurer. Ingen av dem var i utgangspunktet opptatt av alternativ behandling, men her var det verdt å prøve det meste. Etter hvert begynte konas jakt etter nye behandlinger å dabbe av. I en samtale sa hun at hun så at de hadde prøvd det meste – og at sykdommen fortsatte uansett. Hun virket litt resignert. Thomas trodde fortsatt på et forskningsgjennombrudd, men selv hadde hun mistet håpet om å finne en behandling som kunne redde ham. Hun lurte på om det var galt – at hun kunne skade Thomas’ positive innstilning ved at hun selv hadde mistet håpet.

Datteren var ofte med på sykehuset og var blitt godt kjent med en del av de som jobbet der. Hun visste at pappa var syk, at han måtte på sykehuset for å få medisiner mot sykdommen og at det var derfor han hadde mistet håret. Da hun var forkjølet, og moren sa: ”Uff, da, jenta mi. Er du syk, du?”, ble hun helt fra seg og gråt og ropte ”Nei, nei, nei!! Jeg er ikke syk! Jeg vil ikke miste håret!!”

Thomas’ krefter minket i takt med vekten. Men døden var fortsatt et ikke-tema. Kona, derimot, hadde behov for å snakke om det som skulle skje. Både det å miste mannen sin og å planlegge tiden etter Thomas’ bortgang. Samtalene måtte hun imidlertid ta med andre enn Thomas, han ville ikke høre snakk om at hun skulle miste noen. Så der satt de, hun på stolen og gråt, han i senga og var irritert. Hun ønsket å prate, han ville søke på nettet for å se om det var kommet noe nytt i forskningen siden sist. Det begynte å bli tydelig at på dette stadiet var Thomas’ optimisme eller kampvilje ikke bare en fordel, men faktisk også en ekstra belastning. Det var helt åpenbart en belastning for kona. Men flere kommenterte at det også virket kavete og slitsomt for Thomas selv. Helt til det siste var forholdet deres preget av benekningen. Han døde på sykehuset. Etter å ha bedt kona sjekke flybilletter til Finnmark for en fisketur med gutta til høsten.

 

Kvinne 55

Agnes het en kvinne som kom til Radiumhospitalet med lungekreft. Hun var en av et økende antall kvinner som får lungekreft uten å ha røkt. Dessverre er det få av disse som overlever. Agnes var også gift, og hadde to sønner på 19 og 22 år. Nittenåringen holdt akkurat på å flytte hjemmefra, mens 22-åringen studerte i Trondheim.

Fra første stund fikk Agnes vite at det var det ikke var lett å behandle hennes sykdom. Den var såpass spredt at man ikke kunne operere og heller ikke kurere med strålebehandling. Nå skulle hun få strålebehandling og cellegift for å bremse sykdomsutviklingen. I løpet av behandlingsperioden var hun mye sammen familien. Deler av behandlingen foregikk om sommeren, og hun dro på hytta så ofte som hun kunne. På sykehuset snakket hun mye som sønnene sine. Nittenåringen var i startfasen av sitt nye liv – skulle etablere seg utenfor hjemmet og velge studium og finne nye vennemiljøer. Eldstesønnen var i gang med utdannelse, men hvordan ville det gå med kjæreste og evt familie? Selv hadde hun giftet seg tidlig og fått barn i relativt ung alder og skulle gjerne sett sine sønner etabler med familie før hun måtte forlate dem.

Hun hadde fått legene på sykehuset til å ta kontakt med utprøvningsenheten på Radiumhospitalet, for å finne ut om det var noen forskningsstudier hun kunne være med på. Dessverre passet hun ikke inn i kriteriene til noen av studiene. Hun var litt skuffet over det og det føltes ganske tomt da det ikke var mer behandling man kunne gi mot svulsten, annet enn det som lindret plager av ulike slag. Hun tok litt ekstra vitamintilskudd og drakk Noni-juice som hun hadde fått anbefalt av en venninne.

I hemmelighet skrev hun lange brev til hver av sønnene og til mannen. Etter at behandlingen var ferdig hadde hun planlagt en tur til Italia der de hadde leid et hus ved kysten i to uker. Hun var i relativt god form, bortsett fra at hun ikke orket så mye som før. Turen var det store samtaleemne når hun snakket med andre på avdelingen. Det var tydelig at det var viktig for henne at det skulle bli en vellykket tur – hvem vet om de fikk anledning til å være så mye sammen på en ok måte senere? To ganger hadde sønnene blitt med inn på sykehuset for å få en ordentlig samtale – en gang med legen som behandlet moren hennes og en gang med en sosionom som hadde jobbet mye med barn som pårørende.

Ferieturen ble gjennomført. Agnes levde i et snaut halvår etter avsluttet behandling. Om det ble flere ferieturer er uvisst. Hun døde på sykehjemmet i den lille kystbyen hun bodde. Der var flere av familiemedlemmene ofte innom. Sønnen som studerte i Trondheim kom ned noen dager før hun døde. Flere av pleierne på hjemmet kommenterte hvor god stemning det var på rommet hennes – helt fram til det siste.

 
Hvordan møter vi døden?

Hvordan ville du reagert om du fikk beskjed om at du ikke hadde lang tid igjen å leve? At du led av en uhelbredelig sykdom? Vet du det? Alle ønsker vi å dø med verdighet og å etterlate oss et godt minne. Men vil vi tåle de påkjenninger vi settes under på vei mot slutten?

Produkter

Dyade 2012/02: Med ansikt mot døden

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2020-utgivelsene

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

Tidligere utgivelser:

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.