Spørsmålet kan synes underlig – hva er mer naturlig?
En gruppe menn ute på steppene. En enorm mammut, eller bjørn eller sabeltanntiger, som de såvidt unnslipper, eller som såvidt unnslipper dem. Skulle de ikke fortelle om den, da de kom tilbake til hulen? Eller om den enorme skikkelsen de så på vei hjem igjen i mørket – ja, det måtte da være en kjempe eller et troll? De fantastiske hulemaleriene i Chauvet-Pont-d’Arc i Frankrike er bildefortellinger – ikke nødvendigvis fra konkrete hendelser, men vi forestiller oss at de må fortelle et eller annet om dyrene. De er trolig over 30 tusen år gamle. Det er ikke vanskelig å tenke seg at fortellerkunsten må være enda eldre.
I Norden kjenner de fleste helleristninger. Det er gjort forsøk på å tyde dem. Det er vanskelig å vite om tydningsforslagene stemmer. Derimot lettere å forestille seg at det må ha ligget en rik fortellertradisjon til grunn for disse gåtefulle tegningene.
Allerede små barn forteller. I spontan lek tar de på seg roller som de spiller ut, og som de utmerket godt vet ikke stemmer med rollene de har i virkeligheten. Barn ser til og med ut til å ha en egen grammatikk for fortellermodus - når de i forkant drøfter hvordan leken skal legges opp, er det observert at de gjerne bruker imperfektum, selv om handlingen ligger foran dem i tid: ”Så var du en ridder, og jeg var ridder, og vi dro ut for å finne dragen.” Når de så spiller ut fortellingen, skifter de over til presens. Om dette er universelt, vet jeg ikke. Men slik har det vært med barna jeg har observert, uavhengig av hvor i Norge de har kommet fra.
Vi forteller også spontant til oss selv – i drøm. Hjerneforskning viser at også dyr drømmer. Det peker på at sinnets spontanfortellende funksjon har en biologisk rot. Og spontanfortellinger opptrer også i våken tilstand – spontanaktiviteten i sinnet består bl.a. av fantasier – hvis jeg gikk bort til henne, hva ville hun si? Han var kjekk, la han merke til meg? Slike tanker kan igangsette lange rekker av indre fantasifortellinger om hva som kunne være mulig – med ønsket eller fryktet utgang.
Fortellingen er en universell menneskelig væreform. Det er vanskelig å forestille seg at den ikke har en funksjon. Evolusjonspsykologer spør hvilken fordel i konkurranse om knappe ressurser fortellingene ga. For det tar tid og ressurser å fortelle. Hvorfor heller ikke bare hvile og slappe av?
ALLE LIKER FORTELLINGER – MEN HVORFOR?
Svaret kan synes opplagt: Fortellinger skaper glede. Vi liker å høre historier. De engasjerer, de underholder. Men det er ikke opplagt hvorfor fortellinger skaper slik glede hos mennesker. Evolusjonspsykologer har foreslått flere mulige forklaringer. Fremstillingen som følger, er i hovedsak hentet fra to interessante bøker om emnet: The Origin of Stories, av Brian Boyd , og Jonathan Gottshalls: The Storytelling Animal.
Gottshall begynner med å be oss forestille oss to stammer i urtiden. De to stammene lever på samme vis, har den samme teknologi, de samme redskapene og skikkene, samme diett og klær, osv. Eneste forskjell er at den ene stammen også forteller. Det gjør ikke den andre – der bruker de heller fritiden på andre måter.
Hvilken stamme er best utstyrt til å vinne i konkurransen for å overleve? Vi vet hva svaret må være: det er stammen som forteller. For alle kjente stammer gjør det – også vår egen i dag. Så det må være en helt grunnleggende og meget viktig fordel denne fortellerskikken ga oss i urtiden, da vi begynte å fortelle, og som den fortsatt gir oss i kampen for tilværelsen, og som gjør at den er så universell. Hva kan denne fordelen være?
FORTELLINGER SOM SJEKKETRIKS
Den enkleste evolusjonære forklaring på hvorfor en art har en bestemt egenskap – enten i dens fysiske utrustning eller adferd – er at egenskapen øker individenes reproduktive suksess – artsindividenes sjanser til å formere seg. Slik også her: Kanskje fortellingene er en måte å få sex på. Påfugl-hannen sprer sine fargerike vinger for å tiltrekke seg en make. Tiuren leiker. Og vi forteller. Fortellingene, sier hypotesen, forfører. De flinkeste fortellerne sjarmerer det annet kjønn i senk. Se bildet på side ti, og på kvinnen til venstre for fortelleren. En vakker kvinne – åpenbart henført av fortellingen. Driver mannen som forteller egentlig med sjekketriks?
Hvis hypotesen stemmer, ville vi forvente at gode fortellere ville ha drag på det annet kjønn. Ikke nødvendigvis best – det kan hende det også er andre egenskaper som gir suksess på kjønnsmarkedet. Men noe ekstra drag må vi forvente at gode fortellere har.
Et stykke på vei kan det vel stemme – mange kvinner fascineres av forfattere. Men slettes ikke alle, og slettes ikke uavhengig av hvordan forfatteren ellers fremstår. Meg bekjent er heller ikke mange menn spesielt tiltrukket av kvinnelige forfattere, eller fortellere, selv ikke de som får nobelprisen i litteratur, som den kanadiske novelleforfatterinnen Alice Munro nylig har fått.
Dette kan ikke være hele forklaringen. Kvinner forteller til hverandre. Menn kaller det sladder.
Menn forteller til hverandre. Da kalles det noe annet. Uansett: Det ligger ikke nødvendigvis noe seksuelt bak – i alle fall ikke direkte.
LEK OG MORO, ELLER LÆRING?
En annen hypotese er at fortellinger er en form for lek. Det stemmer godt med at barn ser ut til å fortelle spontant – og gjerne samtidig med spontanlek. Barns lek er øvelser i å tre inn i og mestre ulike roller og utfordringer. Fortellingene gjør det mulig å leve seg inn i ulike mulige hendelser og bli kjent med hvordan det kunne være å oppleve dem – langt flere enn hva vi faktisk kan komme til å erfare, og uten tilsvarende risiko. Vi hører noen fortelle om gutten som var ute alene og traff på en bjørn. Vi ser for oss situasjonen, og kjenner spontant hvordan det må ha vært for gutten å oppleve en slik fare. Og alt dette opplever vi uten at noen av oss utsetter oss for risikoen for en virkelig bjørn. Slik kan man lære mer enn direkte erfaring gjør mulig, og på en tryggere måte.
En tredje er at fortellinger er en måte å formidle kunnskap på – mer effektiv enn andre, nettopp fordi fortellingene stimulerer fantasibilder og spontanaktivitet i sinnet som gjør at budskapet huskes bedre. Det tørre budskapet ”Ikke gå ut i jungelen – det er farlige dyr der!” sitter ikke like godt som ”Det var en gang en gutt som gikk ut i jungelen helt alene, enda moren hans hadde sagt at han ikke skulle gjøre det. Det ble mørkt, og gutten hørte lyder – brøl og stønn fra villdyrene. Plutselig stod det en diger løve foran ham. Og løven var VELDIG sulten osv.”
HVORFOR SÅ MYE SKREKK OG GRU?
Hvilke fortellinger engasjerer mest? Dersom fortellingenes funksjon er å skape en form for glede, ville en nærliggende hypotese være at de fortellingene som beskriver glade hendelser, gode og konfliktfrie relasjoner, og som ender godt, vil være de mest engasjerende. Det forholder seg gjerne motsatt – fortellinger med spenning og grufulle situasjoner – krig og død og sjalusi og intriger og ondskap – engasjerer gjerne mest. Hva kan det skyldes?
En hypotese som har vært fremsatt er at å høre fortellinger er en måte å bearbeide angst på – gjennomleve situasjoner som er truende og farlige uten å måtte være utsatt for dem i virkeligheten. Fortellinger fungerer etter denne hypotesen som terapi. ”Litteratur tilbyr oss følelser uten at vi behøver å betale for dem.” Gjennom fortellingen foregår det en simulering av virkeligheten.
MIN HJERNE SPEILER DIN
Hjerneforskere har oppdaget at blant de virksomme cellene i hjernen, er såkalte speilnevroner. Aktiviteten i speilnevroner igangsettes når vi ser andre personer gjøre noe eller utsettes for ting. Vi ser en annen person løfte en stein. Speilnevronene i vår hjerne utviser samme aktivitet som om vi selv løftet steinen. Vi ser at en annen utsettes for noe smertefullt. Speilnevronene igangsetter en aktivitet som ligner den som ville foregått i oss selv, om det var vi selv som opplevde det smertefulle.
Speilnevronene er det kroppslige grunnlaget for innlevelse i hva andre gjør og hvordan andre har
det. Det kalles med et annet ord for empati. Alle vet at å høre eller lese en engasjerende fortelling, kan sette i gang lignende prosesser i sinnet. Vi leser om det som skjer og opplever det – om enn ikke akkurat som om vi selv var der – så på lignende vis. Forskning viser at speilnevroner aktiveres ikke bare når vi faktisk ser andre utføre handlinger eller oppleve ting, men også når vi hører fortellinger om at dette skjer eller har skjedd. Hjerneforskeren Vittorio Gallese kaller dette for ”mind-reading” – ved å observere eller høre fortellinger om andre, leser vi inn i dem hvordan de føler og tenker, hva de ønsker og frykter.
For evolusjonspsykologer må det være åpenbart at innlevelsesevnen er en sentral menneskelig egenskap som gir overlevelsesevne. Ellers hadde vi ikke hatt den. Gjennom den kan vi lettere forestille oss hvordan det er å være en annen, noe som igjen gjør oss i stand til å tenke hva det er den andre tenker og føler, hva han eller hun kommer til å gjøre, hva som kan tenkes å påvirke henne, osv.
Innlevelsesevnen trenes gjennom fortellinger. Når det å høre en fortelling igangsetter noe av de samme hjerneprosessene som å oppleve hendelsene selv, via aktivering av speilnevronene, er det en svært effektiv form for læring. Særlig virkningsfull blir læringen hvis fortellingen er affektiv, noe en god fortelling gjerne er – gode fortellinger setter nettopp i gang følelser og stemninger.
Og når fortellinger er en effektiv måte å lære på, blir lærdommen også husket bedre – ikke bare gjennom intellekt, men også følelser, fantasier og andre viktige deler av sinnet som bidrar til at vi husker. Det gjør at fortellinger er spesielt godt egnet til å formidle en kulturs sentrale verdier og anliggender på. De aller fleste stammer og kulturer har da også felles fortellinger, eventyr og myter.
Det finnes altså mange hypoteser. Kanskje spørsmålet: Hvilken funksjon har fortellingen? er forfeilet – spørsmålet forutsetter at fortellingene har én funksjon – men den kan vel gjerne ha flere, kanskje mange.
DENNE IRRITERENDE EVOLUSJONS- PSYKOLOGIEN
I en anmeldelse av boken The Storytelling Animal formidler litteraturkritikeren Adam Gopnik betydelig irritasjon over evolusjonspsykologenes forsøk på å forklare hvorfor vi forteller. Hans hovedinnvending er at disse forklaringsforsøkene ikke forklarer det han mener må være det aller mest interessante ved fortellinger, nemlig hva som skiller den gode fra den mindre gode fortellingen. Likefullt setter han frem en alternativ evolusjonspsykologisk hypotese, hentet fra Robin Dunbars Grooming, Gossip, and the Evolution of Language. I tillegg til å forklare hvorfor fortellinger gir en evolusjonær fordel, kan denne hypotesen også bidra til å forklare hva som kjennetegner den gode fortellingen:
Primater – apekatter og aper – steller gjerne med hverandre – sitter ved siden av hverandre og plukker lus ut av hverandres pels. Primatforskere har observert at det ikke er tilfeldig hvem som steller hvem: Stellingen ser ut til å være ordnet i overensstemmelse med hierarkiet i flokken. Apen på toppen får mest stell, og de andre apene vil gjerne stelle ham (eller henne), for derigjennom
å danne eller befeste alliansen, og hierarkiet, i flokken.
Blant mennesker finner vi ikke lignende adferdsmønstre. Vi har ikke pels, og sitter ikke sammen og plukker lus ut av håret på hverandre. Men vi er også primater, og også vi har sosiale hierarkier. Gopnik spekulerer at fortellinger kan ha samme funksjon som stellet blant apene – hos menneskene kalles det sladder.
FORTELLINGER SOM SLADDER
Gjennom sladder etablerer man, styrker og holder varm sosiale relasjoner, og manøvrerer seg i hierarkiet – for å tiltrekke seg andre som kan gi økt status, og støte ut andre som kan være konkurrenter. Sladder dreier seg gjerne helst om hva andre driver med, og aller helst om hva interessante andre bedriver. Den som forteller sladder, har derfor i sin besittelse en form for sosial kapital som hun deler med andre – kunnskap som de andre ikke har om hva den og den holder på med for tiden (”Jeg vet noe dere ikke vet – vet dere hva Ingrid holdt på med i går kveld? Og hvem hun var sammen med? Ja, nå skal dere høre….”).
Det er grunn til å tro at sladder er uttrykk for spontanadferd; barn og ungdom har neppe lært kunsten å sladre og mobbe gjennom sosiale media og på sms av sine foresatte. Og jo mer dramatisk eller interessant denne kunnskapen er, jo mer har sladderen verdi – dramatisering av sladderen gjør den mer interessant og spennende for tilhørerne. Den som vet mest, og som forteller mest spennende om de andre, vil erobre en mer sentral plass i menneskeflokken, sier hypotesen.
GOD SLADDER ER OVERRASKENDE SLADDER
Hvorfor liker Gopnik denne forklaringen? Han tilbyr to grunner: Den første er at den er en god historie, og også litt overraskende – hvem hadde tenkte at fortellinger er menneskenes måte å plukke lus av hverandre på? Den andre er at den kan forklare hvorfor gode historier er gode – de er det fordi de er overraskende, sier han. De sier noe som er så annerledes fra alle de andre historiene vi har hørt, at vi lytter til dem. Hørt fortellingen om en følsom og velutdannet mann som var gal av begjær etter en elleve år gammen jente! Jøss! (Eller – huff!) – Nabokovs mesterverk Lolita. Eller historien om en mann som trodde han var ridder, og som sammen med sin trofaste venn gikk til felttog mot vindmøller! – Cervantes Don Quixote. Gopnik mener denne egenskapen ikke nødvendigvis må gjelde hva som skjer i fortellingen – den kan også gjelde måten fortellingen fortelles på, som i Prousts På sporet av den tapte tid: At en madeleine-kake kan sette i gang så mange minner!
Gopnik har mindre sans for hypotesen om at fortellingen øker empatievnen. Om det var tilfelle, innvender han, ville han tro at empatievnen var aller mest utviklet blant litteraturviterne, som ikke gjør annet enn å beskjeftige seg med fortellinger. Enhver som har erfaring fra akademia, vet imidlertid at er det noe som mangler på litteraturvitenskapsinstitutter, så er det empatisk innlevelsesevne i kolleger. (Selv er jeg ikke så sikker på at innvendingen holder; litteraturforskere leser, tror jeg, med et annet sinn enn oss andre, og kanskje det er andre nevroner enn speilnevronene som aktiveres når man primært leser på denne mer analyserende og tolkende måten, i konkurranse med andre om akademisk status og forskningsmidler.)
Fortellinger fascinerer. De kan også forføre. Sladderen behøver ikke være sann for å være interessant – ja den fascinerer gjerne enda mer hvis den dramatiseres en smule eller tre. Få vil innrømme at de leser Se og Hør andre steder enn hos tannlegen – jeg vil iallefall ikke innrømme det. Men der leser også jeg.
Fortellinger har i det hele et problematisk forhold til sannhet. Noen fortellinger gir seg ut for å være sanne, men er det ikke, eller ikke bare: fulle av skjevheter, dramatiseringer, overdrivelser – avisene er fulle av slikt. Andre fortellinger gir seg ikke en gang ut for å være sanne, men rent oppspinn: Fiksjon, kalles det.
HVA ER NÅ EN FORTELLING?
Men det er for lengst på tide å fortelle dere hva en fortelling er:
En fortelling defineres gjerne som en skildring av en rekke av hendelser som utvikler seg over tid, som knytter hendelsene med hverandre logisk, kronologisk og i årsaker og virkninger, og som er forårsaket eller opplevd av en eller flere aktører.
Fortelleren av fortellingen kan enten selv ha en rolle i fortellingen, eller ikke.
Fortellingen er en av flere grunnleggende ulike måter å beskrive og forstå hendelser på. Noen deler de ulike forståelsesformene i tre: den teoretiske (som er den vanlige måten bl.a. i vitenskap), den kategoriske (som anvendes i filosofi, til dels også i juss), og den konfigurative (som anvendes i historie og i narrativer).
I den teoretiske forståelsesmåten oppfattes hendelser som instansieringer av generelle lovmessigheter. Forklaringsmåten bygger gjerne på såkalt hypotetisk-deduktiv metode. Generaliseringen omfatter både hendelsen som observeres og tilsvarende hendelser som ikke observeres; begge eksemplifiserer den samme lovmessigheten. Vann koker ved 100 grader. Det gjelder ikke bare dette vannet i denne kjemisalen eller på dette kjøkkenet i dag, men alt vann til alle tider (ved 0 m over havet osv.).
Den teoretiske generaliseringen er sterk, fordi den gjelder, eller gir seg ut for å gjelde, helt generelt.
Men den er også svak, fordi den bare gjelder for bestemte egenskaper ved hendelsen, og ikke hendelsen i hele sin fullbyrdede konkrethet.
Et eksempel: Dag kaster en stein gjennom vindusruten. Ruten knuser. Det er en instansiering av en universell lov: gjenstander som har en viss hardhet og en viss masse og som treffer glass med en viss hastighet, knuser glass som er under en viss tykkelse. Den generelle loven er sterk: den gjelder for alle slike gjenstander, kast, og glass som har disse egenskapene. Men den er også svak: Den forklarer ingenting om hvorfor Dag kastet steinen, hvordan Hanne oppfattet dette, om konsekvensene etterpå, hvor mye det kostet å reparere ruten, hvorvidt Dag blir erstatningsansvarlig eller kan straffes for sin handling, hvordan hans foreldre reagerte, osv osv.
En annen måte å oppfatte en hendelsesrekke på er som eksempler fra samme kategori. Kategori- seringer ligner teoretisk forståelse, men er egentlig noe annet. Kategoriseringer dreier seg om å lage grupperinger av hendelser til et eller annet formål. I eksempelet ovenfor kan vi kategorisere Dags steinkasting som en fysisk hendelse, og vi plasserer den da inn i et system av fysiske lovmessigheter. Eller vi kan kategorisere steinkastingen som en straffbar eller erstatningsbetingende handling – som plasserer hendelsen i et juridisk system. Eller vi kan kategorisere den som en non-verbal kommunikasjonsform – og plasserer den inn i for eksempel en psykologisk forståelsesramme. Eller som ledd i en politisk prosess – en voldelig demonstrasjon i en forstad i Stockholm hvor det bor mange minoriteter.
Den tredje måten å oppfatte en rekke hendelser på er å se dem som elementer i en enhetlig og konkret kompleks sammenheng av relasjoner. Steinkastingen til Dag oppfattes ikke bare som en fysisk hendelse, eller som en straffbar handling, men som en hendelse som henger sammen med
Dags historie og følelsesliv, og med Hanne. Den hører sammen med andre hendelser i en historie – i en fortelling, som gjør hendelsen meningsfull. Meningen trer ikke frem ved at jeg plasserer hendelsen i et nettverk av fysiske lover (selv om de fysiske lovene underforstås i fortellingen), eller fordi jeg plasserer den i et kategorisystem, men fordi den passer sammen med andre hendelser på samme måte som deler av et puslespill passer sammen, og fremviser et mønster, fordi de er konfigurert som de er. Det er i den konfigurative forståelsesmodusen at vi ser hendelsen i en sammenheng, i bildene i et dikt, eller i kombinasjonen av motiver, innskytelser, løfter, forventninger, frustrasjoner, skuffelser, personlighetstrekk som forklarer Dags handling og som viser hvordan de er uttrykk for hans personlighetstrekk og væremåte:
Dag var blitt enda mer sint på Hanne, fordi hun heller ikke ville treffe ham denne kvelden. Han hadde snakket med henne om det på telefon, men hun ville ikke. Avvist nok en gang – det var ikke til
å holde ut! Full av frustrasjon gikk han opp bakken til huset hennes for å forsøke å snakke direkte med henne.
Hun så ham komme opp stien fra vinduet sitt i andre etasje. Dag ropte: Lukk opp vinduet! Hun ristet på hodet, og forsvant. Dag følte et uendelig raseri: Var det fordi hun nå var sammen igjen med Per? Han ropte igjen, men hun viste seg ikke. Han plukket så opp en stein, uten helt å se hvor tung den var, og kastet den mot ruten. Til sin forskrekkelse traff han, og så at vinduet knuste! Hvilken skam!
BEVISSTHET OG UBALANSE
Ifølge Greimas og Courtes er en sentral egenskap ved fortellinger aktørenes subjektivitet. Også den fortellendes egen subjektivitet kan inngå i denne. Det innebærer at enhver utviklet fortelling må ha, som Greimas og Courtes uttrykker det, et dobbelt landskap: en verden av handlinger som skildres i fortellingen, og en verden som består av bevissthetslivet både til de handlende og til fortelleren.
I boken Grammar of Motives (1969) hevder Kenneth Burke at en fortelling som et minimum må ha
1. En handlende
2. En handling
3. Et mål eller en hensikt
4. En scene, og
5. Et instrument
Dette er grunnelementene i Burkes ”pentade.” Dramaet eller konflikten eller krisen som ligger i fortellingen, trer frem gjennom en eller annen ubalanse mellom de ulike elementene i pentaden. En god fortelling bygger på eller fremstiller et brudd eller et avvik fra det som forventes eller fra det konvensjonelle i ett eller flere elementer i pentaden. (jf. Gopniks observasjon om at en god fortelling overrasker).
UBALANSE TRENGS FOR Å FORSTÅ
Fortellinger er en helt sentral del av alle kulturer. Systematiske undersøkelser viser at barn utvikler evnen til å tenke i eller gjennom fortellinger. Et sentralt spørsmål i narrativitetsstudier er hvordan barn utvikler denne evnen.
En viktig del av narrativ tenkning består i å forstå eller oppfatte ubalanser. Å forstå ubalanser forutsetter en evne til å forstå normale – balanserte - tilstander som disse ubalansene er brudd på. For å kunne fortelle, må barnet få kunnskap om hvordan ting normalt arter seg, for så å forstå andre hendelser som avviker på slående måter fra hva som er normalt eller forventet. Hvis vi ikke visste at mennesker ikke kan fly av seg selv, ville vi ikke bli overrasket om vi så et menneske som Peter Pan fly avgårde.
Den grunnleggende normaltilstanden som fortellingene bryter med, gjelder mellom de pentadiske elementene. Bruddene kan vise seg på ulike måter i forholdet mellom de samme elementene.
Pentadisk balanse håndteres nokså enkelt gjennom de lovmessigheter for handling og konvensjon som barnet observerer. Små barn ser ut til å danne seg kunnskap om de normale relasjonene mellom aktører, handlinger, mål, scener og instrumenter fra dagliglivet. Men når ubalanse inntreffer, er det overraskende. Ubalansen setter i gang hos den observerende en undring og tenkning om hva sinnene i de involverte inneholder: Hvorfor sa hun det? Hvorfor gjorde han sånn?
Sentralt i dette er når barnet forstår at andre ikke nødvendigvis har tilgang på samme kunnskap eller opplever ting på samme måte som barnet selv. En scene fra barneteater kan anskueliggjøre: Barna som ser på stykket forstår at den stygge mannen med den rare hatten er en tyv. Men mannen forstår ikke selv at han er avslørt. Et av barna i stykket lister seg bak ryggen på tyven, og uten at han merker det, fester hun en lapp på ryggen hans hvor det
står ”JEG ER TYV”. De andre barna ler, og peker på ham. Han snur seg, for han forstår at de peker på ham. Men han forstår ikke at han har lappen på ryggen, som avslører ham for alle. Barna ser noe han ikke ser, og de fryder seg over det komiske i denne ubalansen.
Det er ubalansen – det overraskende – som skaper spenningen i fortellingen. Og ubalansen må ikke gjelde en eller annen triviell detalj: Hvis Anne finner en stein på vei hjem fra skolen, må hendelsen i fortellingen føre til noe mer, noe overraskende. Ellers blir ikke hendelsen spennende – steiner kan man da finne hver gang man går hjem fra skolen. (Elefanter derimot, jf. dr Seuss ...) Og ubalansen må helst også på en eller annen måte berøre et sentralt anliggende for oss – våre lyster og frykter, våre ambisjoner, allianser, antipatier – forholdet mellom oss og våre autoriteter, eller med farer i naturen eller i det sosiale, med det annet kjønn. Havet, døden og kjærligheten, heter klisjéen. Som de fleste klisjéer rommer den en sannhet. Men i fortellingen må sannheten ikke bli en klisjé – da er den ikke overraskende, eller spennende.
Vi er laget for å høre på, eller se, fortellinger. Fortellinger formidler bedre, og gjør mer inntrykk, enn tørre tall og nakne fakta. Politikere og reklamefolk skjønner det. Under siste valgkamp hadde Obama en åpen bloggside hvor velgerne kunne sende inn fortellinger de var opptatt av. De strømmet inn. Avanserte algoritmer sorterte dem etter temaer. Blant disse ble noen plukket ut, og gjenfortalt av Obama i valgkampen – fordi han visste at de ville vinne gjenklang. Tørre tall om sykehuskøer og problemer med NAV-kontorene formidler ikke godt, derimot historien om en gammel bestemor på 90 som må ligge på gangen på et sykehus, eller en kreftsyk journalist som aldri fikk møte sin saksbehandler på NAV-kontoret.
Gjennom fortellinger blir tørre tall og fakta levende – de angår oss. Vi forstår da hva det gjelder. Men fortellinger kan også være måter å skjule eller fordreie sannheten på. Fortellinger og sannhet – det er tema for en av de neste artiklene.
