Mitt bidrag til Saddam Husseins fall og det etterfølgende kaoset

Jeg la merke til uniformen med en gang jeg kom inn i spisesalen, og som militær var han tett på klisjeen: Rett i ryggen, kortklipt, atletisk. Vi kom i prat over frokosten. USA, Storbritannia og resten av the Coalition of The Willing planla å invadere Irak for å styrte tyrannen Saddam Hussein. Det var februar 2003. De store demonstrasjonene mot krigen var i gang. Alle snakket om masseødeleggelsesvåpen.

Vi satt i kjelleren på et lite, familiedrevet hotell i begredelige Aberdeen. Vertinnen kom med toast og marmelade. Hun hadde en tape med Saties gymnopedier som hun spilte hver morgen. Til dette melankolske bakteppet diskuterte jeg avisforsidene med offiseren. Jeg var skeptisk. Hvorfor bruke så mye krefter på å styrte akkurat Saddam Hussein? Midtøsten var jo full av despoter.

Den britiske offiseren spurte med minen til en innsider om jeg hadde sett Saddams leveringssystemer? Diktatoren hadde raketter som kunne treffe mål i Europa hvis han ønsket. Det, sammen med hans dokumenterte bruk av kjemiske våpen mot egen kurdisk minoritet, gjorde ham svært farlig. I mitt skotske eksil var denne offiseren det første mennesket jeg hadde møtt som virket som han visste hva han snakket om. I mangel av noen med reell kunnskap å diskutere med, var jeg lett overbevist om sannhetsgehalten i det han fortalte.

En glemt tragedie

Mars måned samme år dro jeg hjem til Norge for å delta på årsmøtet i Forfatterforeningen. Det var stor iver blant enkelte av landets forfattere til at lauget vårt skulle publisere et opprop mot invasjonen av Irak. Gitt samtalen med den britiske offiseren og det jeg hadde fått med meg fra nettet, hadde jeg ikke lyst til å bidra til det jeg oppfattet som en lite nyansert invasjonsmotstand.

Derfor gikk jeg på talerstolen med siste nummer av tidsskriftet The Economist i hånden, der det var beskrevet hvordan tre millioner mennesker hadde mistet livet i krigen i Kongo de siste årene. Hvis Forfatterforeningen skulle bruke energien sin på krigsmotstand, ville det ikke være bedre å publisere et opprop mot krigen i Kongo? Dette var vel i sannhet en langt større tragedie enn Irak noen gang kom til å bli? Kunne vi ikke bruke våre oppegående og velformulerte ressurser til å sette fokus på en av verdens glemte tragedier i stedet?

Men skal jeg gå i meg selv, var min motivasjon for å si dette nok mer sammensatt. Forfengelighet kan være én faktor. Som kunstnere liker vi ikke å gå i takt, og jeg forsøkte å komplisere og vise hvor bredt orientert jeg var. Det slo ikke an. Trodde jeg virkelig at jeg skulle få med meg tidens emosjonelle engasjement over til Kongo? Nei. Jeg var ute på en selvhevdelsesreise for å demonstrere at jeg tenkte annerledes.

Uansett: Forslaget om et samlet opprop mot Irak-krigen ble nedstemt. Ingen fulgte opp innspillet om Kongo. Episoden kom til å henge ved meg i årene som fulgte.

Fallet fra tredemøllen

Kort tid etter (den 9. april, en dato vi har en tendens til å huske i Norge) sto jeg på en tredemølle i mitt lokale skotske treningssenteret. Invasjonen var i gang. Amerikanske styrker hadde nådd hovedstaden Bagdad. Nå rullet en sanntids-hendelse over tv-skjermen foran meg: Den irakske vektløfteren Kadhem Sharif hadde tatt med seg en ti kilos slegge til Saddam-statuen på Firdos-plassen, og forsøkte å hamre i stykker sokkelen. Resultatet var skuffende, og ga ham i første omgang kun blodige hender. Tilfeldigvis ligger Firdos-plassen rett foran Palestine Hotel, der hele verdenspressen holdt til. Og snart var anstrengelsene direkteoverført til hele kloden. En pansret amerikansk bergingsvogn dukket opp, og etter nærmere en times arbeid, klarte de å velte statuen. Irakerne stormet til, hoppet på statuen, hakket hodet av den og trakk det gjennom gatene. Bildene fra hendelsen var på alle forsider, og har blitt stående som symbolet på Saddam-regimets fall.

Jeg var dypt beveget. I godt over en time sto jeg på tredemøllen, og mot slutten, da statuen endelig falt, hadde jeg klump i halsen. Jeg følte jeg hadde hatt orkesterplass til en verdenshistorisk begivenhet, og på det tidspunktet opplevde jeg at det gode hadde seiret over ondskapen: Den brutale diktatoren var styrtet fra makten. Irak var befridd. Det irakske folket hadde fått en fantastisk mulighet til å forme sin egen fremtid.

Jeg skal komme tilbake til konsekvensene av min "innsats" for Kongo og invasjonen av Irak. Men først et møte med en navnebror som faktisk spilte en rolle i Saddam-regimets fall, nemlig den britiske venstreradikale journalisten og forfatteren Christopher Hitchens.

Rett før han døde av lungekreft i 2011 utga Hitchens sine memoarer under tittelen Hitch-22. I kapittelet Mesopotamia from Both Sides beskriver han en fascinerende reise frem til et kontroversielt standpunkt og et uventet engasjement.

Vi skal unne oss litt tid med Hitchens, fordi han gjennom sitt engasjement baler med et mangfold som er både uoversiktlig og truende. Løsningene hans er ikke nødvendigvis bedre enn andres, men prosessen hans illustrerer en evne til «sunt kjetteri»: Å kunne ta et oppgjør med egne synspunkter, til tross for at det har til dels store omkostninger.

Modellstaten

Hitchens besøkte Irak i 1976, og skrev etterpå positivt om visepresident Saddam Hussein, som alle mente var på vei opp. Baath-partiet hadde tatt makten i et militærkupp åtte år tidligere, og var i ferd med å bevege landet i riktig retning. Enkelt sagt, var Hitchens standpunkt at Saddam var en fremgangsrik sekulær sosialist som ville omdanne Irak til en progressiv modellstat for hele Midtøsten.

Det var særlig fire grunner til den unge Hitchens entusiasme. For det første hadde Irak vært under britisk kolonistyre. Som mange andre av nasjonene i Midtøsten, ble det laget etter oppløsningen av det Ottomanske riket, streket opp med linjal mellom Tyrkia, Iran, Jordan, Saudi-Arabia og Kuwait. Som britisk sosialist hadde Hitchens instinktivt sympati med de irakske nasjonalistene.

For det andre hadde Irak en stor kurdisk minoritet, og minoritetsrettigheter hadde lenge vært en fanesak for venstresiden. For de tredje kalte Baath-partiet seg for sosialistisk, og det var i alle fall åpenbart sekulært og ikke-religiøst (I boken God is not great gjør Hitchens grundig rede for sin ateisme). Det fjerde momentet Hitchens festet seg ved, var at svært få irakere ødslet med oljepenger i Londons kasinoer og nattklubber i en periode der alle andre gulf-arabere sjelløst fråtset i de vanvittige inntektene etter oljekrisen i 1973. Såvidt Hitchens kunne observere, ble Iraks voksende oljeinntekter brukt på infrastruktur, utdannelse og helse.

Av de fire grunnene Hitchens nevner, kan de tre første beskrives som ideologiske. Den siste virker basert på faktiske observasjoner. Det sentrale poenget i Mesopotamia From Both Sides knytter seg til økonomen John Maynard Keynes' spørsmål: «When the facts change then my opionion changes: and you, sir?» Det handler altså om å kunne la seg informere av verden rundt seg, og på bakgrunn av dét å kunne revurdere sine standpunkt. La oss se litt nærmere på hva Hitchens møtte i Irak og hva det fikk ham til å gjøre.

Under besøket i -76 blir Hitchens som forventet fulgt rundt av en oppasser fra Baath-partiet. Det han ikke har forutsett, er at «guiden», Mazen som han heter, er homoseksuell og halvt kurdisk. Irak hadde på det tidspunktet nettopp avsluttet en bitter grensekrig med Shahen av Iran, der den amerikanske utenriksministeren Henry Kissinger hadde brukt de kurdiske militsene i nord som stedfortredere til å angripe Bagdad. Deretter, på berømt vis, trakk Kissinger støtten til kurderne og overlot dem til å bli massakrert i åsene, slik at han selv kunne sikre en avtale med Shahen. Kurdernes skjebne skal vise seg å bli sentral i Hitchens engasjement for Irak.

Fryktens republikk

Under Mazens oppsyn, får Hitchens en rundtur i Baathistenes Irak, både det offisielle og det høyst uoffisielle. I glimt får han se noe han først ikke klarer å sette ord på. Det er kommunist-lederen, som offisielt er i regjering med Baath-partiet, men som i hemmelighet gir Hitchens en liste over aktive kommunister som har blitt arrestert i det skjulte. Det er trykkeri-eieren som forteller at han har sittet i fengsel under alle Iraks regimer, inkludert det nåværende, og at Baathistene helt klart overgår de andre i grusomhet og tortur. Likevel mener han at det sittende regimet er det beste det ulykkelige landet hittil har opplevd. Og når Hitchens blir dårlig og må på sykehus, hvisker den unge legen i undersøkelsesrommet: «Kan du hjelpe meg ut av Irak?»

Hitchens dro hjem og skrev en regime-positiv artikkel om et land som formelt gjenkjente seg selv som både arabisk og kurdisk, og som investerte oljerikdommen i sitt folk. Han nevnte tortur og politisk undertrykkelse, men utelot det aller viktigste: X-faktoren. Magefølelsen som en iraksk dissident senere satte ord på som The Republic of Fear. Hitchens skriver at han burde ha lyttet tydeligere til angsten som lå tykt rett under overflaten hos de han møtte

Under en reise i nabolandet Iran like etter terrorangrepene i USA 11. september hadde jeg «gleden» av å erfare noe av den samme angsten. En kveld kom jeg hjem til hotellet etter samtaler med elever og lærere på en koran-skole. Nattresepsjonisten, en sympatisk ung mann, møtte meg med et smil. Kvelden før hadde vi snakket om prestestyret i landet, og han hadde vært forbausende ærlig og klar i sin skildring av hvor lite Gud og hvor mye grådighet det var hos dem. Jeg hørte døren bak meg, og så at resepsjonisten stilnet og bleknet. Noen av elevene fra koranskolen hadde kommet for å få tilbake koran-sitater de feilaktig hadde gitt meg, en ikke-troende, i et øyeblikk av begeistring over samtalene våre. De fikk de sammenrullede plakatene og gikk. Resepsjonisten sto tilbake, stadig likblek. «Those were religious people,» stotret han fram. Han hadde trodd de skjeggkledde kom for å hente ham fordi han hadde snakket for fritt til meg.

Resepsjonistens reaksjon kunne virket overdrevet på meg som kom fra Norge og ikke helt kunne fatte at dette var alvor. Men frykten jeg så hos ham ble reell for resten av verden sommeren 2009, da det iranske prestestyret og revolusjonsgarden nådeløst undertrykte det ikke-voldelige opprøret mot dem.

Lever opp til forventningene

Tilbake til Irak på slutten av syttitallet: Som Hitchens hadde forutsett, utnevnte Saddam Hussein seg selv snart til president. Under en kafkask seanse fjernet han alle som truet posisjonen hans. De partilederne som gikk fri, måtte måtte skyte sine «svikefulle» kollegaer for å bevise lojaliteten sin.

Saddam bygget ikke noen sekulær sosialistisk modellstat. Han brukte i stedet de enorme oljeinntektene på å ruste opp Iraks militære kapasitet, åpenbart med tanke på å rive opp grensefreden han hadde signert med Iran da han var visepresident.

I 1979, støttet av den daværende amerikanske presidenten Jimmy Carter, startet han en lang, meningsløs utmattelseskrig med nabolandet Iran. Under dekke av denne krigen, begynte han samtidig en kampanje for å utrydde den kurdiske befolkningen, blant annet med kjemiske våpen. Med fransk støtte startet han byggingen av en atomreaktor – Osirak. Denne reaktoren ble bombet, men ikke ødelagt, av israelerne i 1981.

Saddam viser seg som en statsmann, men ikke av den typen Hitchens hadde fantasert om. Tvert i mot begynner han å vise trekkene til en forstyrret diktator. Han reagerte på Israels bombing av Osirak-reaktoren ved å sette i gang et hemmelig atomvåpen-program med mer enn ti ganger så stort budsjett, og med nærmere åtte tusen ansatte. Han henrettet i tillegg sjefen for luftforsvaret i vest-Irak, samt alle hans underordnede ned til majors grad for å ha feilet i å stoppe det israelske angrepet.

Da krigen mot Iran sluttet i 1988, lå økonomien og oljefeltene i ruiner. En krangel med nabostaten Kuwait om tilbakebetaling av lån, førte til slutt til Saddams invasjon av Kuwait i 1990. Dette førte igjen til den amerikanskledede gulfkrigen. Saddam ble jaget ut av Kuwait igjen, men fikk beholde makten.

Hitchens rapporterer fra gulfkrigen, og reflekterer over dilemmaet som vestlige radikale kom inn i gjennom en kollega som formulerer «You can avoid war, but only by leaving Kuwait in the hands of Saddam Hussein. You can be anti-imperialist, but you will have to decide if imperialism is worse than fascism.» Det er et komplekst felt, men spissformuleringen har også et element av politisk forenkling i seg: imperialisme eller fascisme? Gjør merkelappene det litt lettere å skulle tenke prinsipielt om en truende, mangefasettert konflikt?

Sadisme og irrasjonalitet

Hva hadde skjedd hvis gulfkrigen hadde ført til Saddams fall i stedet for at han fikk styrket maktposisjonen sin etter å ha blitt skånet av Bush senior? For Hitchens blir det gradvis tydelig hvilke likheter Saddam har med den lange rekken fascistiske diktatorer: Blandingen av sadisme og irrasjonalitet som etter hvert får enorme, tragiske konsekvenser.

På veien ut av Kuwait, og uten noe å kjempe for, beordrer Saddam at oljefeltene skal settes i brann, og at brønnhodene skal ødelegges, slik at råoljen renner ut i Gulfen og koagulere i møte med det varme vannet. Denne handlingen kan sammenlignes med Hitlers siste timer slik de er skildret i filmen Der Untergang. I alle år hadde Hitler dyrket frem det tyske folks overlegenhet. Nå snur han tvert om, og mener at tyskerne er svake og usle. De fortjener derfor den totale utslettelse. Han beordrer dem til å kjempe til siste mann, snarere enn å kapitulere og spare ekstreme tap og lidelser. Hadde Hitler på det tidspunktet hatt tilgang til atomvåpen, ville han høyst sannsynlig ha brukt dem.

Saddam satt altså bevisst i gang en gigantisk øko-katastrofe. TV-bildene viste kvalte fugler og ødelagt marint liv i Gulfen i stor skala, og røyksøyler så tjukke at man knapt så dagslys. Hitchens reflekterer over at til tross for dette, klarte ikke den «grønne» venstresiden og anti-krigs-bevegelsen å nyansere bildet. De var stadig i mot krigen på prinsipielt grunnlag. For Hitchens var den moralsk nøytrale krigsmotstanden i praksis grønt lys for Saddams fascisme.

Her inntar Hitchens et ganske uvanlig synspunkt, langt fra det man skulle forvente ut i fra hans ideologiske bakgrunn, og på tvers av den rådende stemningen i hans egne miljøer. Hvorfor? Trolig fordi han igjen forholdt seg til de observasjonene han hadde gjort i felten, snarere enn den filtrerte fremstillingen av dem, som i større grad vil være preget av ideologien og emosjonene til formidleren.

Den vanskelige undringen

Den samme problemstillingen har nylig vært aktuell i Norge i forbindelse med flyktningstrømmen fra Midtøsten og Nord-Afrika: Den offentlige samtalen har slitt med å skille ideologisk og emosjonelt motivert argumentasjon fra konkrete fakta, og mye av formidlingen har båret preg av sterke føringer, på bekostning av å skulle tilstrebe en mer nøytral objektivitet. Det er jo ikke vanskelig å være enig i at det er synd på mange av de syrerne som forsøker å skape seg et nytt liv. Men både i forståelsen og håndteringen av dette komplekse feltet, er vi nødt til å forholde oss til et informasjons- og holdningsmangfold som krever en form for åpen, undrende toleranse.

Hitchens reise fortsetter gjennom et det samme landskapet som dagens kamper foregår i. Et illegalt besøk i nord-Irak blir vendepunktet for ham. Med to kurdiske Peshmerga-soldater som veivisere, tar han seg ned langs Zab-elven. Han er uforberedt på hvor ekstremt frodig landskapet er, og enda mindre forberedt på den lange rekken av istykkerrevne, forgiftede byer som viser Saddams apetitt for ødeleggelse. Landsby etter landsby er tømt for innbyggere og så sprengt eller jevnet med jorden. På øde flatmark er det deretter satt opp betongboligblokker for å «konsentrere» de hjemløse.

Den kurdiske byen Halabja ble angrepet med kjemiske våpen i mars 1988. Fem tusen innbyggere døde bare i løpet av én ettermiddag. Tre år etter, kunne Hitchens intervjue og fotografere mennesker med sår som fortsatt brant og var fulle av puss, eller som hadde lunger som var vitret bort. Han kunne også ta bilder av ueksploderte kjemiske bomber som fortsatt lå fastkilt i ruinene. De hadde tydelige markeringer fra det irakske flyvåpen, og han kunne dermed motbevise de gryende konspirasjonsteoriene om at det var iranerne som bombet byen.

Kampanjen mot kurderne, ledet av Ali Hassan al-Majid («Kjemiske Ali»), etterlot et sted mellom 100.000 og 180.000 døde. Fire tusen byer og tettsteder ble fjernet. De overlevende ble enten pakket inn i «konsentrasjonssentrene» eller sendt med lastebiler mot syd, der man fortsatt i dag avdekker massegraver.

Helten George W.

En ikke uvesentlig detalj: Peshmerga-guidene til Hitchens har et bilde av George Bush senior i joggedrakt teipet til frontruten idet de kjører gjennom det nitriste landskapet. Ukomfortabel med å rulle rundt med bilde av en erkekonservativ amerikansk president på vinduet, spør Hitchens dem omsider hva poenget er. «Without your Mr. Bush, we think we and our families would all be dead» lyder svaret. De ødelagte byene rundt dem bærer vitne om sannhetsgehalten i de ordene.

Hitchens merker hvordan hans krigsmotstand er i ferd med å forvitre. Han kommer fra venstresiden, som uansett, og på prinsipielt grunnlag er i mot en hver krigshandling, og særlig når USA er involvert. Han ser britiske og amerikanske styrker bli hyllet som frigjørere, og deretter opinionens åpenbare skuffelse når denne frigjøringen stopper halvveis. Han ser en nesten utryddet kurdisk befolkning gjenvinne pulsen, vende tilbake, starte gjenoppbyggingen. Alt dette krever en mental omstilling. Hitchens engasjerer seg i kurdernes sak – den største befolkningsgruppen i verden uten en egen stat. Han gjør det med blandede følelser, men avveiingen går på at «Røde for Bush» høres ille ut, men at det, når alt kommer til alt, faktisk er bedre enn «Pasifister for Saddam».

Hver gang Hitchens ble spurt om å signere et opprop mot vestens sanksjoner mot Irak, klarte han ikke å la seg overbevise av denne pseudo-humanismen. Han visste at morsmelkerstatning, gitt til Irak som en del av «Oil-for-food»-programmet, dukket opp på svartebørsen, solgt av stråmenn for regimet, samtidig som Saddam i denne perioden bygget seg nye palasser i hver av Iraks atten provinser. Det ble etter hver veldig tydelig for Hitchens at dersom man var virkelig var opptatt av velferden til det irakske folket, ville det eneste fornuftige være å engasjere seg i å fjerne den sinnsyke despotismen som hadde nødvendiggjort sanksjonene, og som spiste landet fra innsiden.

På kollisjonskurs med sine egne

Hitchens økende engasjement mot Saddam setter ham etterhvert på kollisjonskurs med venstresiden. Han får rikelig anledning til å kjenne det han kaller Pseudo-venstres nye stil, som går ut på at din meningsmotstander identifiserer ditt uslest mulige motiv, og at han, gjennom dét, er overbevist om at han har funnet frem til ditt dypeste og eneste virkelige motiv. Denne vulgære metoden har nå i følge Hitchens blitt standard journalistikk, og den er konstruert slik at den hjelper en hver høylytt bavian til å fremstå som en briljant analytiker.

Denne dynamikken sliter vi også med i det norske debattklimaet. Dersom du klarer å sette en stygg merkelapp på et synspunkt du ikke liker, blir det enklere å forholde seg til – og å skyve til side. Da slipper vi å gå inn og måtte forholde oss til hva som egentlig ligger i det andre perspektivet, hvilken virkelighet det kommer fra – slik Hitchens i stor grad gjorde i Irak.

Men Hitchen stopper ikke med dette. George Bush junior vinner presidentvalget i USA i 2000. Med «the neo-cons» i Det hvite hus, begynner en mer aggressiv utenrikspolitikk, ikke minst provosert frem av terrorangrepet 11. september året etter. Hitchens danner en gruppe som arbeider aktivt for regimeskifte i Irak, og han blir etter hvert hanket inn av viseforsvarsminister Paul Wolfowitz (nestkommanderende til Donald Rumsfeld). Wolfowitz skrev doktorgrad om spredningen av atomvåpen i Midtøsten, snakker godt arabisk etter å ha vært gift med en arabisk kvinne i mange år. Med sin tunge bakgrunn fra området, regnes han for å være ingeniøren bak Bush-doktrinen og invasjonen i Irak.

Sett utenfra, kan Hitchens reise få en til å måpe. En kommunistisk, intellektuell britisk journalist og forfatter blir en av støttespillerne til en dum, forhatt republikansk regjerings invasjon av en oljestat i Midtøsten.

Under både forberedelsene til invasjonen og gjennomføringen av regimeskiftet sitter Hitchens i passasjersetet. Han har rikelig anledning til å observere inkompetansen til Bush-regjeringen, CIA og det amerikanske utenriksdepartementet, samt den ekstreme illojaliteten til de to sistnevnte. Samtidig ser han hvordan Vestens liberale mobiliserer mot krigen. En venn av ham formulerer det slik: «[today] about a million liberal-minded people marched through London to oppose the overthrow of a fascist regime».

Regjeringsvennlig opprører

Hitchens reflekterer over den surrealistiske følelsen han hadde av å ha blitt en regjeringsvennlig dissident, og siterer forfatteren Rebecca West: «For the sake of my country, and perhaps a little for the sake of my soul, I have given up the deep peace of being in opposition.» Den anti-autoritære Hitchens var nå i stand til å se tingene fra de styrendes synspunkt, og han befant seg på lag med med de som strevde med å bygge opp en ny stat i Afghanistan og Irak.

Christopher Hitchens levde ikke lenge nok til å få med seg fremveksten av IS eller borgerkrigen i Syria, men situasjonen i Irak er kanskje verre i skrivende stund enn noen gang siden den amerikanske invasjonen. Med byen Erbil som hovedstad, og med en andel av de irakske oljeinntektene, drev kurderne en stund en fungerende stat i staten. De opplevde velstandsvekst og stabilitet. Trusselen fra IS, lavere oljepriser og intern korrupsjon er i ferd med å undergrave også det som lenge var et positivt håp om at det i alle fall kom noe godt ut av all lidelsen.

Så langt om Hitchens. Han var nok sett på som en arrogant og vanskelig person å håndtere. Men Mesopotamia-reisen hans viser en evne til å la verden tale til seg, ideer og ideologier til tross. Han klarte å forholde seg til et truende mangfold.

Den gode krig

Spol tilbake til årsmøtet i Forfatterforeningen i mars 2003, som blant annet kom til å handle om en krig med grusomme konsekvenser. Denne krigen ble til dels både initiert og kjempet av utenforliggende stater, og den hadde ett sentralt fokus: verdifulle råvarer. Nærmere 5,4 millioner mennesker antas å ha dødd som følge av konflikten, og selv om krigen offisielt er over, pågår kampene fortsatt i dag.

Hvorfor brydde de kulturradikale norske krigsmotstanderne seg så lite om krigen i Kongo? Har det med råvarene å gjøre? Diamanter, kobolt, koltan, gull og andre verdifulle ressurser, mange av dem finnes i mobiltelefonen du har ved siden av deg, er de mindre viktige enn oljen? Ja, på et globalt plan, betyr olje- og energipolitikk stadig mer enn mobiltelefoner. Men det var vel ikke derfor Kongo ble forbigått?

Vekker Midtøsten lettere vår medmenneskelighet? Er det i så fall uttrykk for en nærmest intuitiv rasisme: At sorte mennesker som lider vekker mindre empati her hjemme? Eller har det med fraværet av USA å gjøre? At Kongo-krigen ikke på samme måte involverte en mektig storebror som vi elsker å hate? Det var en glemt krig, lidelsene berørte oss lite. Det var ingen medieoppmerksomhet hentet i å skulle engasjere seg i virvaret i Kongo. Det var ingen klare ideologiske linjer som pekte mot enkle standpunkter. Det var bare et kaotisk, uoversiktlig og destruktivt mangfold.

Kan ikke støttes

Konsekvensen av at jeg holdt frem det liberale tidsskriftet The Economist under årsmøtet i Forfatterforeningen kan oppsummeres med en samtale en venn av meg overhørte i køen på Kastrup noen år senere: Han sto ved siden av en gruppe som åpenbart hadde ansvar for å fordele norske kulturstipender. Mitt navn ble nevnt. De ante ikke at min venn var nettopp dét: En venn av meg. I gruppen mente de at jeg nylig hadde gjort en fornuftig figur under en paneldebatt, men så konkluderte diskusjonen med at «han er jo så konservativ, så vi kan jo ikke støtte ham.»

Vi får alle det vi fortjener. Mitt ønske om å fremstå som smart og perspektivrik får konsekvenser for min forfatterøkonomi. Gjennom sitt standpunkt for regimeskifte, får Hitchens erfare sin egen venstresides aggressivitet overfor annerledes tenkende. Hos oss er den ikke nødvendigvis verre enn høyresidens tilsvarende aggressivitet, men den får i større grad prege det offentlige rom, ettersom størstedelen av den norske journaliststanden er identifisert med den politiske venstresiden.

Forfengelighet sitter dypt. Mens jeg arbeider med denne artikkelen, poster en av mine kolleger en lenke på Facebook til en artikkel som er kritisk til demokratenes presidentkandidat Hillary Clinton på grunnlag av hennes tette bånd til storkapitalen og militærkomplekset i USA. Artikkelen tar utgangspunkt i situasjonen i Syria, og er en relativt unyansert og forutsigbar raljering mot det imperialistiske Vesten med USA i spissen. Den fortsetter med å ta Vladimir Putin i forsvar, en Putin som trolig ville ha satt både artikkelforfatteren, min kollega og meg i fengsel hvis vi hadde vært like frittalende i Russland som vi tillater oss her.

Et av momentene i artikkelen er Vestens sanksjoner mot Irak på nittitallet, som artikkelforfatteren mener hadde skylden for at en halv million irakske barn døde – og et sinne over at Vesten nå er i ferd med å gjøre det samme i Syria. Jeg sitter med Hitchens Mesopotamia under fingrene, og ser mitt snitt til å fremstå som klok. Derfor skriver jeg en nyanserende kommentar i forlengelsen av artikkelposten. Jeg er spent på reaksjonen, og kjenner at jeg gleder meg til i beste fall å bli anerkjent som smart, i verste fall å bli engasjert i en diskusjon om temaet.

Og så kommer det ingenting. Et par stykker skriver positive kommentarer til artikkelposten, av typen «Interessant» og «Deprimerende». Disse kommentarene har min kollega klikket «liker» på. Min lengre kommentar forblir både ukommentert og uten klikk, hverken i positiv eller negativ retning.

Taushetens makt

Det er subtilt, hva betyr vel et klikk fra eller til? Motivet mitt for å kommentere var jo ikke spesielt edelt. Men hva om det går inn i et mønster? Tausheten som et middel til å stoppe et truende mangfold. Ditt alternative synspunkt er ikke ønskelig – ikke en gang for å utfordre mine egne tanker og refleksjoner.

«To see what is in front of one's nose needs a constant struggle,» skrev forfatteren George Orwell. Vi trues av mangfoldet, og for å kunne fremstå som gode, engasjerte og medfølende fristes vi kanskje mer enn vi burde av tanker som tenker seg selv.