Nils var en trivelig kar med et lunt smil og en skarp intelligens. Han hadde ikke mye skolegang og hadde aldri bodd utenfor den lille bygda. Vi trivdes godt i hverandres nærvær. Mye gikk tapt da hans hjerte sluttet å slå en gang rundt 1980.
Generasjonsbolig
Sammen med kona Olga hadde Nils kjøpt Svarverenga da de var unge og nygifte. Her hadde de levd sine liv og født sine to barn, en gutt og en jente. Jenta, som het Janna, ble boende på Svarverenga også etter at hun giftet seg og selv fikk to barn, en gutt og en jente. Også hennes datter, som het Ingeborg, ble boende på Svarverenga etter at hun giftet seg og fikk barn. På Svarverenga var dermed fire generasjoner samlet under ett tak – en ordentlig storfamilie.
Det var et svært, lysende hvitt hus i to etasjer pluss loft og kjeller, et staselig hjem med mange mål tomt, uthus, plen, blomsterbed, bærbusker, jordbæråker, gressenger, en liten skog og en strand med robåt av fint tre. Et fantasifullt utstyrt fugleskremsel holdt trosten på avstand fra bærene og ble avbildet i lokalavisen. Det var et godt sted å være.
Det var mennene i familien som tjente penger. Nils arbeidet i skogen, svigersønnen var småbonde, mens svigersønnens svigersønn jobbet på fabrikk. Kvinnene gikk hjemme og stelte hagen og barna og bakte kaker, så det alltid skulle være noe å by gjester på når det kom uanmeldt besøk. Det skjedde ofte.
Kanskje litt for ofte. Sukkersyke og hjerteproblemer var en del av livet og gebiss en del av kroppen – visstnok en utbredt konfirmasjonsgave, så tidlig råtnet tennene bort. Forbruket av kaffe og tobakk var betydelig, og noen av dem likte å ha noe oppi eller attåt kaffen. Den yngste generasjon hadde altfor mye fett på kroppen, og det ble ikke bedre av at noen av dem gikk i løpestreng til langt oppi skolealder, så de ikke skulle forville seg ut på den farlige veien, eller ned til vannet. Ingen i familien kunne svømme.
Det var andre problemer også. Noen av de nærmeste naboene var man ikke på talefot med. Enkelte av familiemedlemmene ble sett på som utskudd. Den aller yngste generasjonen hadde lært av sin mor å forakte sin far. “Alle i familien hater ham.” De yngste hadde også en evne til å terge sin oldefar, og Nils kunne bli så rasende at han trosset hjertesykdommen og jaget dem eiendommen rundt med pisk i hånd, rød i ansiktet. Likevel holdt de altså sammen og skapte det som i hvert fall utenfra så ut som en stor landsens idyll.
Død og ruin
Til slutt var det altså hjertet til Nils som sviktet. Jeg husker ikke hvor mange år det tok før Olga fulgte etter. Senere døde også svigersønnen, mens han grep etter hjertemedisinen som kunne ha reddet ham om han hadde rukket å føre den til munnen. Før det hadde allerede en av familiens yngste tatt sitt eget liv, mens han ennå var i tenårene. Han skal ha satt seg i bilen, puttet ledninger i munnen og skrudd på tenningen så hodet sprengtes i filler.
På det tidspunkt hadde familien for lengst flyttet fra Svarverenga, solgt stedet til innflyttere og fordelt seg på flere nye hjem få kilometer unna. Noen av den yngre garde giftet seg og skilte seg igjen, noen drakk for mye alkohol og mistet jobben, og fabrikken som sysselsatte mange i bygda, slet i motbakke. Både menn og kvinner vokste seg fete. Det store hvite huset som hadde holdt fire generasjoner sammen tross alle motsetninger, var for lengst historie. Idyllen hadde ikke bare slått sprekker, men var falt fullstendig fra hverandre og minnet nå mest om et dysfunksjonelt mareritt. Det var Nils som hadde bygget samholdet på Svarverenga, og med hans død gikk det raskt i oppløsning.
Livets veier
Er det mer å si om saken?
I virkeligheten gikk Svarverenga slett ikke til grunne. Det store staselige huset står der den dag i dag, like velholdt og vakkert som før. Det er bare beboerne som ikke er de samme. Jeg kjenner ikke dem som bor der nå, men har ingen grunn til å tro at de lever dårligere liv enn Nils og Olga og deres etterkommere gjorde. Kanskje tvert imot. Antagelig bygger deres liv i mindre grad på samvær rundt søte kaker, tannråte og sukkersyke. De drikker sikkert kaffe, men har kanskje likevel en livsstil som gir mindre fedme, hjerteinfarkt og alkoholisme. For alt jeg vet har de god utdannelse og gode jobber som de skjøtter godt.
Kanskje bygde Nils og Olgas storfamilieidyll i for stor grad på én persons impuls, som han ikke maktet å føre videre. Det holdt så lenge den impulsen fremdeles var i live, men forvarslene om undergang var der hele tiden. Da Nils falt fra, smuldret det hele opp.
Skjønt heller ikke det er hele sannheten. Et av hans oldebarn – en av dem som gikk i løpestreng da han var liten – har siden hatt moderat suksess som musiker og lokalradiomann. Kanskje storfamiliens fall var en forutsetning for at han kunne utvikle sine talenter? Både han og andre av dem som den gang var unge, er nå foreldre og besteforeldre, med søte farsdagsbilder på Facebook. Barndommen på Svarverenga er et fjernt og kanskje godt minne, men neppe noe de ønsker seg tilbake til. Livet er gått videre.
Vingeslag fra sommerfugl
Hvordan fremtiden blir, vet ingen, men den blir helt sikkert ikke en lineær fortsettelse av fortid og nåtid. Vingeslagene fra en sommerfugl kan påvirke en orkan flere uker senere, sier kaosforskerne. Var den impuls som i sin tid skapte Nils og Olgas storfamilieidyll på Svarverenga, et vingeslag som til slutt skulle vise seg å rive generasjoner og enkeltpersoner fra hverandre? Eller var den som mønsteret i en vakker sommerfuglvinge, et uttrykk for en drøm som siden har levd videre i løpestrengsguttens eller kanskje hans etterkommeres kunstneriske og musikalske utfoldelse?
Spørsmålet synes å forutsette at fasiten ligger i fremtiden, som om fremtiden har enerett på å bedømme verdien av nåtid og fortid, og det først er senere slekter som kan avgjøre om idyllen på Svarverenga var av det gode eller onde. I så fall ligger vi alle tynt an den dagen solen svelger jorden og alt liv går til grunne. Betyr verdens undergang at det hele var bortkastet? At alle våre gleder og sorger, seire og nederlag var til ingen nytte? Eller har den skjønnhet og storhet som en gang fantes, i seg selv en verdi, selv om den senere forsvant?
Selvfølgelig har det vi gjør her og nå verdi, selv om det skulle vise seg at noen usynlige vingeslag i fremtiden bringer vår verden ut av lage. Problemet er de vingeslagene vi kanskje burde ha sett og tatt innover oss. Nils må ha tenkt sine tanker om de generasjonene som vokste opp etter ham på Svarverenga. Forsto han at idyllen ville gå i grus? Kunne han ha gjort noe for å endre kurs? Eller var han kanskje litt for blind og fanget i sin tro på en vakker drøm som var blitt viktigere for ham enn den vanskelige virkeligheten?
Vår tid på jorden er kort, vårt utsyn er begrenset, og vi kan ikke annet enn å gjøre så godt vi evner. Noen ganger gjør vi nettopp det. Andre ganger lukker vi øynene og håper at sommerfuglen som flyr forbi, bringer lykke og ikke lidelse. Vi er alle i slekt med Nils.
Halvor Eifring
