Røde flammer

- Vi fortæres alle av tidens tilintetgjører

Røde flammer blafret og slikket oppover de forvridde trestokkene, en kveld for nærmere femti år siden.  Grenene og stammene var gråbleke og sprukne etter flere års sol og vind på Serengeti-savannen i Tanzania. Det var brått blitt tropenatt, solen går ned en eller gang mellom kl 18.56 og 19.01 der omkring, året rundt. 

Vi hadde slått leir ute på savannen, min familie og en lokal guide og jeg. Jeg var en ni år gammel gutt. Vi satt rundt leirbålet og snakket stille. Men jeg hadde det fælt. Det gjorde meg vondt å se disse flotte trestokkene langsomt bli spist opp, ødelagt og tilintetgjort av flammene. De som var så flotte, og hadde holdt ut i mange år, de skulle nå bli borte i flammene, slutte å eksistere.  Slik jeg oppfattet det den gang hadde de en slags egen tilværelse, de hadde langt på vei sitt eget ”selv”. 

Mange år senere kan jeg nå gjerne brenne ved på et bål uten å bli plaget av at trekubbene forsvinner. Men minnet etter denne kvelden i Serengeti har jeg fortsatt. Minnet er blitt en del av meg. På et vis har trestokkene på bålet fortsatt en eksistens, i mitt minne. Jeg husker dem.

I den gamle norrøne kultur var man bevisst verdien av å huske. Odin var den fremste blant æsene, de norrøne guder. To av de egenskapene som gjorde ham spesiell, ble konkretisert ved å skille dem ut av hans egen person og gjort til mytologiske ravner, kalt Hugin og Munin. Dette er norrøne ord for ”tanke” og ”minne”. Det var essensielt for ham å huske. I Håvamål sies det at viktigere enn menneskenes korte liv, er det å ha et langt ettermæle.

Hvor lenge blir vi husket? Spiller det noen rolle?
Dette er på et vis et Dyade-nummer om det motsatte – om å glemme. Om små, uanselige hendelser, ting og forhold som går tapt og forsvinner fra verden og fra vår bevissthet. Og jo lenger tiden går, jo mer blekner selv de tilsynelatende største og mest betydningsfulle hendelser, de blir små og etter hvert usynlige. Tidens sorte hull oppsluker og tilintetgjør det meste, alt.  

Vi strever alle i motsatt retning av denne tidens tilintetgjører. Ikke alltid, og i enhver sammenheng, men jevnt over kjemper vi alle for å bevare noe av oss selv. De fleste av oss vil sette pris på å bli husket på av våre barn og barnebarn når vi blir gamle, kanskje også å vite at vi vil bli husket av noen etter at vi dør. Noen gjør det kanskje gjennom å streve med en karriere som kan sette spor etter dem. Innen forskerverdenen har Charles Darwin gjort det bra, han er i vår tid eksplisitt eller implisitt tilstede i det meste av det som foregår av biologisk og medisinsk forskning. Isaac Newton ligger et par hundre år foran ham i berømmelse. Men hvilken rolle spiller det egentlig? To hundre år fra eller til, i evighetens perspektiv? Eller å bli husket av en eller mange, i hvor mange år? Ti år? Fem hundre? Jeg vet ikke hvilken person som har blitt husket lengst her i verden, men Gilgamesh ligger godt an. Vi kjenner til ham i dag fordi det ble skrevet historier om ham, i kileskrift. Han var en sumerisk konge som hersket i Midt-Østen, omtrent der vi finner Irak i våre dager, for godt oppunder 5000 år siden. Men hvor viktig er det? For tiden regner forskerne med at universet er nærmere 14 milliarder år gammelt, la oss for enkelhets skyld runde opp til 15 milliarder. Gilgamesh er blitt husket i 1/3.000.000 av denne tiden. En mygg strever kanskje ikke for å bli husket. Men den strever allikevel for å leve så lenge den kan.

Tråkket over isen
Ikke bare blir vi til slutt glemt av andre, men vi glemmer hele tiden ting fra vårt eget liv. Minner fra barndommen eller senere i livet blir hver dag svakere eller forsvinner helt. Når et menneske dør, forsvinner det aller meste av minner fra hans eller hennes liv. Befolkningsgrupper eller hele kulturer kan ha et kollektivt minne om enkelte personer, hendelser, eller forhold som strekker seg mye lenger tilbake enn det en enkelt person kan klare å huske eller bringe videre. Men før eller siden blir det borte, uansett. Vi kan lett føle vemod over det som går tapt. Men er det så ille? Eller kan vi snu på det, og spørre om det egentlig går tapt overhode? En vinter går det et tråkk i sneen som ligger på isen over vannet. Noen måneder senere har sommervarmen for lengst smeltet både sneen og isen. Sporene etter de som gikk der er blitt borte. Eller har de egentlig det? I et tidsperspektiv, ja. Men kanskje har tråkket også en eksistens som er uavhengig av tiden? 

Tidsvitner og livsvitner
Så vidt jeg vet, har vi ikke lenger noen som selv opplevde og husker første verdenskrig. Men vi har fortsatt ”tidsvitner” fra annen verdenskrig. Det er som om noe skjer nå vi ikke lenger har levende blant oss som husker slike begivenheter. Én ting er at en hendelse eller en periode er over. Men de har på et vis fortsatt en eksistens ved at noen som selv var tilstede, var en del av hendelsen eller tiden, fortsatt lever og husker. Av og til kan man høre om overlevende fra konsentrasjonsleirer som har vært tause vitner og ikke villet snakke om det de opplevde i årtier, men etter hvert begynner de allikevel å snakke offentlig om det de opplevde. Hvorfor dette skifte? Kanskje fordi de nå vet at det begynner å bli få som er gjenlevende - skal minnet fortsatt vedlikeholdes må de selv være med og ta belastningen med å snakke.

Psykologen Irvin Yalom beskrev et sted hvordan isolasjon er noe av det vi mennesker frykter mest. Det å leve et liv som ikke blir sett. Det er det som er traumatisk ved å miste en ektefelle ved skilsmisse eller død, at ingen lenger ser deg og ditt liv. Ingen ser deg stå opp om morgenen eller legge deg om kvelden. Den norske psykologen Sissel Gran er inne på noe av det samme når hun hevder at ektefellers viktigste funksjon overfor hverandre er å se den andre og å være et livsvitne for hverandre. Hvis denne funksjonen ikke lenger virker, mister ekteskapet sin berettigelse. Gran beskriver hvordan ektefeller kan utholde svært destruktive forhold, fordi frykten for å miste dette livsvitnet er sterkere enn smerten ved å forbli i ekteskapet.

Ruiner er minner etter folk som levde før
Som turist har du sikkert en gang vandret blant ruiner. Gamle stenmurer som kan være noen hundre år gamle, tusen, to tusen, eller enda eldre. Domkirkeruinene på Hamar er over 800 år gamle. Det enorme tempelkomplekset Angkor Wat i Kambodsja er ca hundre år eldre. Den romerske provinsbyen Pompeii ble begravet i aske fra vulkanen Vesuv den 24. januar 79, nesten 2000 år siden. Den eldste egyptiske pyramide ble bygget omtrent 2620 år før Kristus, omtrent på den tiden Gilgamesh levde. Menneskene som levde et liv blant disse bygningene er for lengst døde og borte. Men rester av de kulturene de var med å skape og leve i finnes fortsatt, ikke som minner, ikke som fortellinger, heller ikke som skrift. Men som stener som er lagt oppå hverandre i en viss orden. Ruiner av flotte bygninger, som fortsatt vitner om kreativitet, kunnskap, religiøse overbevisninger og sosiale samfunnsstrukturer som for lenge siden er gått tapt. Er det blant annet dette som gjør at vi fascineres slik av dem? På den ene siden den truende vissheten om at disse menneskene er blitt borte for lenge, lenge siden. Deres liv, sorger, gleder, ambisjoner, tanker og mellommenneskelige relasjoner har forsvunnet, blitt borte. På den andre siden finnes jo disse ruinene fortsatt, som tause ”vitner” om levde liv. 

De fleste mennesker som dør er ikke så ”heldige” at det finnes murer og stenblokker igjen som vitner etter dem tusen år etter deres død. De aller fleste av oss dør uten rester som lever videre mer enn noen få år. Jeg har et fotografi av min oldemor. Hun levde i København, det er omtrent det eneste jeg vet om henne. Jeg har for så vidt en slektstavle som går tilbake til 1100-tallet. Den består bare av navn, lite annet. Jeg vet ikke hva disse menneskene strevde med eller hva de var opptatt av.

Nåtidens kulturer er minner etter tidligere levde liv
Mange kulturer er blitt borte, uten at noen i dag kjenner noe særlig til dem. Men enkelte kulturer er blitt borte mens vi allikevel kjenner en del til dem gjennom skriftlige og arkeologiske kilder. Enkelte andre kulturer har blitt forandret en eller flere ganger gjennom historien og lever i dag videre med rester av de gamle sosiale og mentale strukturer videreført i noe forandret form. Det går an å gjenkjenne at trekk ved vår moderne norske kultur også gjorde seg gjeldene i tidsepoken rundt 1814. Vi kan også kjenne igjen trekk i samfunnet vårt fra vinteren 1536-37, da det året det norske riksrådet ble oppløst og Norge ble et lydrike under Danmark (se artikkel ”Undergangen 1537” i dette nummeret av Dyade). Går vi ennå lenger tilbake, kan vi også kjenne oss igjen i enkelte forestillinger, verdier og tenkemåter fra norrøn tid, før kristendommen ble innført. Mange vil dessuten hevde at fellestrekk ved hele den indoeuropeiske kultursfære kan spores tilbake noen tusen år. Slik sett fører vi alle videre deler av det som mennesker for lange tider siden syntes var viktig og verdifullt i livet. 

På den andre siden er kulturen også foranderlig. Den endrer seg hele tiden. Til irritasjon, smerte og ubehag for noen. Innen hver generasjon vil mange føle ubehag ved at neste generasjon forandrer på ting og etablerer andre verdier enn de som var gjeldende tidligere. Da jeg var barn og ungdom, var mange voksne opprørt og forarget over nye holdninger til seksuell omgang som vi i våre dager synes er godt innenfor rimelighetens grenser. Forfatteren Stefan Zweig endte sine dager som en fortvilet mann etter at den Wienerske verden han kjente og var vokst opp med var blitt borte i løpet av hans levetid.

Min farmor ble født i 1889. Det er sannsynlig at hun som ung jente har truffet eller snakket med en eller flere personer som selv hadde levd i og husket året 1814. Hvis jeg på samme vis forlenger tankeeksperimentet fremover, kan det være at jeg etter hvert får barnebarn som i sin egen alderdom, la oss si i 2125, har kontakt med barn som kommer til å være i live i 2214. Det vil si at slektninger som jeg dels har hatt og dels senere vil få kontakt med, til sammen vil ha eller har hatt kontakt med mennesker som spenner over et tidsrom på 400 år.  I dette perspektivet er det lett å forstå hvordan trekk ved kulturelle og psykologiske væremåter kan vedvare gjennom lange tider.

Det er vel kjent at naturfolk ulike steder i verden finner det vanskelig å ta til seg ”moderne tider”. Inuitter, amerikanske indianere, australske aboriginer (se artikkel ”Om smerten ved å miste historien” i dette nummer) lever ofte fortvilte liv i skyggen av storsamfunnet de er blitt en del av. Hvorfor tar de ikke til seg det moderne samfunns levemåter som andre mennesker? Hvorfor tar de ikke i større grad høyere utdannelse, sparer penger i banken, får vanlige jobber? Kanskje er grunnen at viktigere for dem enn moderne liv og goder, er de tradisjonelle vanene, forestillingene, relasjonsmønstrene, mytene som de bærer med seg.  Å skulle gi dem opp for å ta til seg en ”moderne” kultur vil kanskje langt på vei oppleves som å gå til grunne som folk. Hvem vil da huske deres forfedre, hvem vil da huske dem selv når de en gang dør? En verden, et univers vil dø dersom de så totalt forandrer sin kultur som det ville kreve å bli ”moderne”. Kanskje var det desto enklere for den japanske kultur å bli moderne etter vestlige standarder fordi de allerede hadde sosiale strukturer, samværsformer, utdannelsesinstitusjoner og myter som uten store endringer kunne inkorporere en nyere teknologisk utvikling.

Om viktigheten av å bevare sin historie
Våre norrøne forfedre hadde runer, men brukte disse så vidt vi vet i liten grad til å skrive sin historie. Deres historie ble i flere hundre år brakt videre fra generasjon til generasjon ved muntlig overføring. Først senere, etter innføring av det latinske alfabet og kristen religion, ble disse sagaene skrevet ned på papir eller pergament. De eldste fornaldersagaer, samt Snorres kongesagaer, er blant de fortellinger med historisk preg som er skrevet ned på denne måten. Det var tydelig viktig for de norrøne, kanskje aller mest for de som hadde utvandret til bl.a. Island, å bevare sin historie, bringe den videre fra generasjon til generasjon. Det har vært omdiskutert om man overhodet kan ha noen som helst tiltro til disse sagaene mht historisk korrekthet. Dette er bare diktning og fri fantasi, sier en del forskere. Nå er dette spørsmålet komplisert og vanskelig å avgjøre forskningsmessig sett. Men det går an å gjøre følgende resonnement: 

Som vi nettopp var inne på, oppleves det av de aller fleste som viktig å bli husket, og viktig å vite at man selv er en del av en kultur, et folk, som bevares gjennom historien. Dette er så viktig at man ikke klarer å gi slipp på det selv om det vil bedre ens materielle kår. Derfor var det viktig for de norrøne, særlig islendingene og Færøyingene (se artikkel ”Sinclairdansen i de svenske skoger" i dette nummeret av Dyade) som hadde forlatt sitt gamle land og bosatt seg over havet, å bevare sin kulturelle og historiske arv gjennom sagaene. Ja men, de var jo bare muntlige overleveringer, sier altså noen. Men vi vet jo fra andre kulturer, for eksempel den muslimske, at enkeltpersoner kan memorere svært lange tekster utenat, helt korrekt. Hvis de norrøne ikke hadde tiltro til at sagaene hadde en høy grad av historisk korrekthet, ville det imperative med å huske dem og bringe dem videre i stor grad falle bort. Og igjen var det viktig for islendingene, etter at de var blitt del av en mer etablert skriftkultur, å skrive disse fortellingene ned. Like viktig som det var for dem å huske sin slekt i svært mange generasjoner bakover, var det å huske denne slektens historie på en rimelig korrekt måte.

Hvorfor opprettholdt de norrøne på Grønland sin europeiske kultur?
Jared Diamond har gjort en analyse av de norrøne bosetninger på Grønland. Hvorfor overlevde de ikke? Hvorfor døde de ut? De døde ut fordi de var dumme, er i essens et av svarene han gir. I møte med barske klimaforhold, tviholdt de på sin europeiske livsform og holdt hardnakket på bl.a. husdyrhold som primær måte å skaffe føde på. Det hadde vært mye smartere, sier Diamond, dersom de hadde lært av inuittene og gått over til fangst av fisk og sjøpattedyr. Her hadde den barske grønlandske naturen mye å gi. Kanskje har han rett. Men sett med de norrønes egne øyne, var de selv del av en stor og avansert europeisk kultur som var mye flottere enn kulturen til enkle naturfolk, jegere og sankere. Det å leve av gårdsdrift, dvs en livsform som ble innført ca ni tusen år før dem, så de nok som langt mer høyverdig. Dette gjorde det mulig for dem å bo fast, i hus, spise sine måltider sittende til bords, sove i senger om natten osv. Å gi opp dette i møtet med endrede klimaforhold og gå tilbake til et liv som ”primitive” jegere og sankere, ville kanskje oppleves som et tap av egen kultur og historie som ville være like smertefull som det oppleves for en aboriginer i våre dager å gi slipp på sin årtusengamle kultur for å få større materiell velferd. 

Når sant skal sies, er kanskje ingen av disse hypotesene helt korrekte. Nyere arkeologisk forskning tyder på at de norrøne på Grønland ikke døde ut, slik man har trodd etter at den danske prest Hans Egede ikke fant gjenlevende norrøne på Grønland på sin reise der i 1721. Forskere tror nå at de allikevel ikke hadde vært totalt isolert og avskåret fra kontakt med sine europeiske røtter. De siste norrøne som ble begravet på Grønland på 1400-tallet var kledd i siste europeiske mote. De har altså hatt kontinuerlig kontakt med Europa. Man heller nå til å tro at de overlevende etter hvert forlot Grønland og fulgte med handelsskip tilbake til Island og andre steder i den norske kultursfære. Det var lettere å forlate det land de hadde bebodd i flere hundre år, og samtidig bevare sin kultur, enn å bli boende og ta opp i seg en jeger og sanker kultur for å overleve.

Uansett, vi mennesker er utstyrt med en hjerne som gjør oss i stand til se lenger inn i både fortid og fremtid enn det andre dyrearter synes å kunne. Dette er blant annet en forutsetning for å skape kulturer som lever lenge. Men det utstyrer oss med et behov for å huske og bli husket. Tenk deg et barn som opplever å bli glemt av sine foreldre, hvor smertefullt det vil være. Dette behovet for å bli sett og husket gjennomsyrer oss hele livet. Mye i livet kan sånn sett oppleves som en kamp mot tidens røde flammer som til slutt fortærer alle minner. 

Svend Davanger

Produkter

Dyade 2016/02: Tapte verdener

 

Relaterte artikler

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2020-utgivelsene

1/20: Skammen

Tidligere utgivelser:

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.