NRKs Skam og vi voksne, eller Tenåringsdramaets evige appell

Du vokser aldri av deg tenåringstiden, den vil for alltid prege hva du rødmer over og hvem du higer etter.

Arild Brandrud Næss

Midt i smørøyet var et norsk barne- og ungdomsprogram som gikk på NRK på lørdager fra 1988 til 1998. Jeg  har tydelige minner fra serien – først som noe jeg fulgte ivrig med på, og så, etter hvert som jeg kom litt opp i tenåra, som noe som fikk meg til å skamrødme hvis jeg tilfeldigvis kom til å se det. Jeg forsto ikke hva som gjorde meg så beklemt, men blodet som blusset i kinnene gjorde det tydelig både for meg og alle andre at beklemt, det ble jeg.

 

Målgruppa til programmet var barn fra 10 til 14 år, det som nå gjerne kalles tween-segmentet. Det er noe med sårbarheten ved å være i den alderen, på vei ut av barndommen – en gryende selvbevissthet, en klossethet man ikke hadde lagt merke til før, men som etter hvert kan bli skrekkelig tydelig. Den klossetheten, og følelsen av litenhet, gjorde jeg som tenåring alt hva jeg kunne for å vokse av meg, viske ut, glemme. Men man glemmer den jo aldri, ikke helt; og jeg mistenker at det var derfor Midt i smørøyet kunne få rødmen til å stige til ansiktet mitt.

Først trodde jeg at det bare var meg som rødmet når jeg igjen så klipp fra serien (Hva er vel skam annet enn forestillingen om at det er noe galt med akkurat deg?), men senere har jeg skjønt at mange, om ikke de fleste, fra min generasjon blir pinlig berørt av å se klipp fra dette tv-programmet om igjen. Jeg spør meg om dette er noe av grunnen til at NRKs nylig avsluttede tv-serie Skam, hvis målgruppe var 16 år gamle jenter, har hatt så sterk en appell til godt voksne seere. Som meg.

Skam følger en vennegjeng som begynner i første klasse på Hartvig Nissen, en videregående skole på Frogner i Oslo. Den første episoden ble sendt på NRK3 fredag 25. september 2015. Imidlertid hadde alt innholdet allerede blitt lagt ut, som små videosnutter, på Skam sine nettsider – innimellom bilder karakterene hadde lagt ut på Instagram og sms-er de hadde sendt til hverandre. Den siste videoen, som viser at hovedpersonen sitter hjemme en fredags kveld fordi hun har bestemt seg for å ikke dra på en fest, som hun så ombestemmer seg og drar på allikevel, ble lagt ut fredag klokka halv åtte. Det var slik man ønsket at målgruppen, de 16 år gamle jentene, skulle se serien: som små snutter og statusoppdateringer, som ga inntrykk av at de kunne følge med på livet til karakterene mens det skjedde – omtrent som de fulgte med på livene til vennene sine. Og til slutt ble videoene fra nettsida klippet sammen til en episode som ble sendt på tv fredag kveld.

Da Skam ble lansert, var det uten den tradisjonelle lanseringens intervjuer og anmeldelser. Dét var en bevisst strategi. Julie Andem, som har skrevet og regissert serien, sa det slik i et intervju med bransjebladet Rushprint:

Vi var livredde for at de skulle høre fra mora si at nå har NRK laget en dritkul ungdomsserie. Vi ville at de selv skulle spre ordet på sosiale medier, ikke i en voksenverden, men som noe bare de vet om. […] jeg tror helt ærlig ikke ungdom vil se sosialrealisme sammen med foreldrene sine, men heller på en iPad, alene på rommet. Og helst vil de at foreldrene ikke skal vite at de ser det, men at det er deres hemmelighet.

                                       

Den hemmeligheten fikk de imidlertid ikke beholde lenge. Sesong 3 hadde et gjennomsnittlig seertall på 789 000. (Til sammenligning lå seertallene samme år for Norges mest populære talkshow, Skavlan,rundt 900 000.) Og medieoppmerksomheten ble fort formidabel, med omtaler og kronikker over en lav sko, gjerne skrevet av middelaldrende journalister. Etter sesong 2, så NRK seg nødt til å gå ut med tallmateriale for å avkrefte at det bare var voksne som så på serien. «Her er tallene som avliver aldersmyten» var overskriften på nrk.no, og saken åpnet «Nei, ‹alle› 40-åringene ser ikke på Skam.» Tallene deres viste da også at det bare var 16 % av de som har sett Skam som var over 40. Til gjengjeld var 75 % over 20, som jo var bemerkelsesverdig nok, målgruppa tatt i betraktning.

Ikke bare er «jenter 16 år» en veldig spesifikk målgruppe, serien var også skreddersydd for dem. Produksjonsteamet gjorde en rekke intervjuer av ungdom fra ulike deler av landet, både intervjuer med hele skoleklasser og tre timer lange dybdeintervjuer med enkeltpersoner. Serieskaper Andem har uttalt at hun var veldig inspirert av en metode for produktutvikling kalt NABC (Needs/Approach/Benefit/Competition), og bevisst forsøkte å finne behov hos målgruppa, og så dekke de behovene med bestemte historier. Andem leste også hva ungdom skrev om serien i kommentarer på hjemmesida og på Facebook, hver dag, og tok dem på alvor i den grad at hun var åpen for å endre handlingen hvis engasjementet var sterkt nok.

Skam har en del likhetstrekk med en annen velkjent NRK-produksjon: Borgen skole, som gikk som fast innslag i nevnte Midt i smørøyet i 1989 og 1990. Borgen skole var også en dramaserie som fulgte en skoleklasse. Elevene var litt yngre, likevel var ikke tematikkene så ulike. Men der Borgen skole aldri framsto som noe annet enn de voksnes forestilling om hvordan ungdom hadde det, klarer Skam å skape et inntrykk av å framstille ungdom slik de faktisk er. Det er ikke utenkelig at Skam om 25 år vil framstå like parodisk som Borgen skole gjør i dag, men jeg har vanskelig for å tro det. Antagelig mye på grunn av det grundige arbeidet Andem har gjort både med målgruppa og med skuespillerne, framstår Skam med en autensitet som er bemerkelsesverdig.

Men det forklarer fortsatt ikke hvorfor serien har så mange voksne seere. Hvorfor har ungdomsskildringer sånn taket på oss?

Det er gjort svært mye psykologisk forskning om de tidlige barneår, langt mindre på ungdomsårene. Det er noen praktiske grunner til dette. For det første er det ikke helt lett å finne fram til et stort og representativt utvalg for en psykologisk studie, og å rekruttere i forbindelse med fødsel er gjerne den enkleste måten å gjøre det på. For det andre er det lettere å få en forståelse av noe, for eksempel hjernen, mens den vokser fram, enn av noe komplekst som allerede er ferdig formet. Det er også en teoretisk grunn. Sanseapparatet, blant annet syn og hørsel, utvikles veldig tidlig i livet, og man har tenkt at slik er det også med andre funksjoner – også de som er svært komplekse, som eksekutive funksjoner og emosjonell regulering. Det har virket naturlig å tro at alt utvikler seg på den samme måten.Nå synes stadig flere forskere å mene at det antagelig ikke er tilfelle, at mye av vår psykologi formes langt senere i livet, og at for personligheten vår utgjør puberteten særlig formative år.

Jeg leste først om denne forskningen i en artikkel i New York Magazine som heter «Why You Truly Never Leave High School». Journalisten, Jennifer Senior, tar utgangspunkt i sin egen high school reunion, og undres over hvordan en rekke av hennes venner, som alle har vært svært framgangsrike og kan sies å være vellykkede på de fleste måter, fortsatt synes å hige etter anerkjennelsen fra de som var populære i high school-dagene deres, trass i at det ikke synes å ha gått så bra med mange av dem.

Selvbildene som etableres i tenårene har det med å slå dype røtter i oss. Mange studier har vist en korrelasjon mellom høyde og lønn – jo høyere du er, jo mer penger tjener du, i gjennomsnitt. Men det var først i 2004 at noen økonomer koblet denne sammenhengen til alder, og fant at i dataene de hadde, for tusener av menn, var det ikke høyde i voksen alder som predikerte inntekt, men høyden deres da de var 16. Tilsvarende har sosiologen Deborah Carr vist at voksne av normal vekt har langt større sjanse for å ha høy selvtillit om de var av normal vekt, altså ikke overvektige, også i slutten av puberteten. Og en annen sosiolog, Robert Crosnoe, har vist at amerikanere som regnes som attraktive på high school, femten år senere har en høyere sjanse for å være gift, har gjennomsnittlig høyere lønn og som regel har bedre mental helse.

Kan dette hjelpe å forklare hvorfor tenåringsintrigene som utspiller seg i Skam kan føles betydningsfulle også for de av oss som tror vi har forstått at livet handler om viktigere ting enn å være populær på ungdomsskolen? At vi aner at de i og for seg betydningsløse problemene tenåringer baler med, kan sette spor som vil følge dem resten av livet?

Psykoanalytisk teori har, i likhet med psykologien for øvrig, vært mest opptatt av barndommen. Men enkelte psykoanalytikere hevdet at ungdomsårene er sentrale for vår personlighetsutvikling lenge før kvantitative studier som de ovennevnte underbygde den påstanden – fordi de anså den som en gjenopplevelse av den første løsrivelsen fra foreldrene våre, i barndommen.

Den ungarsk-fødte psykiateren Margaret Mahler (1897–1985), som var en sentral skikkelse i det psykoanalytiske miljøet i USA, er best kjent for den såkalte separasjon-individuasjon-teorien. Denne teorien dreier seg om spedbarnets løsrivelse fra moren i de første to leveårene, som Mahler deler opp i to faser. I den symbiotiske fasen har ikke barnet noen opplevelse av seg selv som individ, og opplever seg som ett med moren. Den påfølgende separasjon-individuasjon-fasen har tre trinn: Først kommer differensieringsfasen, der barnet begynner å se seg selv som separat fra moren og i økende grad blir bevisst på og interessert i sine omgivelser; deretter kommer øvelsesfasen der barnet kan begynne å bevege seg fritt og utforske omgivelsene på egen hånd, men fortsatt opplever seg som ett med moren; og til slutt gjentilnærmelsesfasen, der barnet begynner å innse at den nyfunne fysiske mobiliteten innebærer en psykisk adskilthet fra mor, behovet for uavhengighet blander seg da med frykten for å bli forlatt, og barnet blir igjen tettere knyttet til moren. I gjentilnærmelsesfasen vil barnet både være forenet med moren og adskilt fra henne samtidig, og Mahler hevder at hvordan barnet løser denne konflikten vil være avgjørende for selvfølelsen senere i livet.

Rundt 1980 begynte flere psykoanalytikere å betrakte puberteten som en slags gjentagelse av separasjon-individuasjon-fasen fra barndommen. Puberteten handler jo også om en løsrivelse fra foreldrene, og ledsages også av mye ambivalens. Tenåringen higer etter foreldrenes anerkjennelse, og gjør samtidig alt hun kan for å ta avstand fra dem – ved å si nei til dem, ved å irritere dem, ved å oppføre seg som om hun ikke har foreldre i det hele tatt. Det er også gjerne en fase for å finne andre normfellesskap blant jevnaldrede. Og når vi prøver å finne vår plass i en eller annen flokk, er vi noen gang så hudløst følsomme for hva andre tenker om oss som da? Det er kanskje ikke så rart at de færreste forlater tenåringstida uten å få merker av den.

Om karakterene i Skam ikke akkurat later som de ikke har foreldre, så er likevel voksenfigurene nesten totalt fraværende i serien. I Borgen skole var lærerne spilt av noen av våre mest kjente skuespillere; i Skam er en av få lærere som figurerer, bokstavelig talt ansiktsløs – alltid filmet fra halsen og ned. Brita Strand Rangnes, litteraturanmelder i Stavanger Aftenblad, har påpekt at dette antagelig gjør det lettere for voksne å identifisere seg med tenåringene. Hadde voksenfigurer vært mer med, ville voksne seere fort måttet identifisere seg med dem først. Voksenfigurenes fravær gjør i tillegg at tenåringene må løse alle konflikter selv. Dette er langt fra hverdagen til de fleste ungdommer av i dag (om vi skal tro ungdomsundersøkelser, er de langt nærere knyttet til foreldrene sine enn generasjonene før var), men det gjør tenåringene i Skam til mer interessante karakterer. Foreldreløse hovedpersoner er da også, som Rangnes påpeker, et av de vanligste fortellergrepene i utviklingsfortellinger, fra Dickens til Harry Potter.

Et annet fortellerteknisk grep jeg synes Skam lykkes godt med, er perspektivskiftet de gjør mellom sesonger. Ulike fortellere som gir ulike perspektiver på de samme hendelsene er helt ordinært i skjønnlitteraturen, men det er ikke så ofte vi ser det på film og fjernsyn – kanskje fordi den fullstendige visuelle iscenesettelsen av en handling kan gi et inntrykk av at vi blir presentert for hendelsene slik de skal ha skjedd, og ikke for én av mange mulige fortellinger. Da den første sesongen av HBOs tv-serie The Affair i hver episode viste oss handlingen sett fra først den ene, så den andre parten i et utroskapsforhold, og disse hadde vidt forskjellige versjoner av hva som skjedde, framsto det som et friskt grep. 

I Skam er ikke dette grepet like tydelig, siden skiftene ikke skjer innad i episoder, men mellom sesonger, og det er naturlig nok ikke den samme handlingen i hver sesong. Men disse få perspektivskiftene får fint fram spriket mellom hvordan vi opplever oss selv, og hvordan vi oppleves utad – et sprik som jeg mistenker er særlig påfallende i tenårene, selv om vi (heldigvis) sjelden får oppleve det direkte. Eva, som vi følger i første sesong, framsto, i alle fall for meg, som både oppegående og omtenksom. Når vi møter henne igjen i senere sesonger (da perspektivet har skiftet til andre i vennegjengen), framsto hun snarere som skrekkelig selvopptatt og pinlig overfladisk. Slik mange av oss nok kunne gjøre som tenåringer. Det er noe fint ved hvordan Skam holder fram for oss både det inderlige i og det patetiske ved tenåringenes liv, uten å ta klar stilling til hvilket perspektiv som er det riktige.

Brené Brown, som er professor i sosialarbeid ved University of Houston, har forsket mye på skamfølelser. I den nevnte New York Magazine-artikkelen, uttaler hun at det er bemerkelsesverdig hvor mange foreldre til tenåringer som forteller henne om at de gjenopplever skammen fra high school når deres egne barn kommer i den alderen, og begynner å oppleve avvisning og andre ting som foreldrene kjenner igjen bare så altfor godt. Med Browns egne ord:

 

The first time our kids don’t get a seat at the cool table, or they don’t get asked out, or they get stood up—that is such a shame trigger. It’s like a secondary trauma. [And then] most of us don’t say, “Hey, it’s okay. I’ve been there.” We say, “I told you to pull your hair back and wear some of those cute clothes I bought you.”

 

Så fanget av denne reaktualiserte skamfølelsen kan altså foreldrene bli, at de ikke klarer å møte de forsmådde barna sine med noe annet enn formaninger om å oppføre seg sånn at de (både barna og foreldrene) slipper å kjenne på den skammen.

Og kanskje er dette noe av grunnen til at en del av oss voksne har latt oss fengsle sånn av Skam, kanskje er det til og med en grunn til at de av oss med barn i eller på vei mot ungdommen bør se dette tv-dramaet: at Skam har gitt foreldre en anledning til å gjenoppleve det traumet tenåra nesten alltid er. Som en slags eksponeringsterapi kanskje, en forberedelse på å måtte se ens egne barn kastes inn i den emosjonelle, hormonelle og relasjonelle malstrømmen som venter dem.

 

Kilder

 

«Why You Truly Never Leave High School», New York Magazine, 20. januar 2013.

nymag.com/news/features/high-school-2013-1/

 

Intervju med Julie Andem, Rushprint, 4. april 2016.

rushprint.no/2016/04/nerven-i-skam-skal-vaere-sterk-og-relevant/

 

«Her er tallene som avliver aldersmyten», nrk.no, 16. juni 2016

nrk.no/kultur/her-er-tallene-som-avliver-aldersmyten-1.12998753

 

Mahler, Pine & Bergman: Barnets psykiske fødsel – symbiose og individuasjon (1975, dansk utgave 1988).

nb.no/nbsok/nb/63852da561dcc294d45c4450d4cd0587?lang=no#0

 

Lapsley & Rice: The “New Look” at the Imaginary Audience and Personal Fable: Toward a General Model of Adolescent Ego Development (1988).

maplab.nd.edu/assets/223982/lapsley_rice_new_look_at_ia_and_pf_1988.pdf

 

«Ungdomsserien Skam er uten alder», Stavanger Aftenblad, 4. juni 2016.

http://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/i/JlqEJ/Ungdomsserien-Skam-er-uten-alder

Stikkord: dyade, tidsskrift, acem, skam

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2020-utgivelsene

1/20: Skammen

Tidligere utgivelser:

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.