Skam fra smertefull fordømmelse til storslagen forherligelse

Utvikling av skam  – selvets mareritt

av Turid Suzanne Berg-Nielsen

Prinsessen på do

Det var to toaletter med separate innganger i barnehagen i Genève den gang på 50-tallet, en for gutter og en for jenter. Inne på hvert toalett var det små båser uten dører med hver sin lave toalettskål. Jeg kan ha vært 3-4 år, da jeg kom inn på jentedoen og så en med ryggen til stå og tisse. Først så jeg bare det vakre prinsessehåret, lange, lyse lokker bølget utover skuldre og rygg. Men hun sto og tisset? Både håret og at hun sto gjorde sikkert at jeg glodde. Sannsynligvis med åpen munn. Brått snudde hun seg. Mitt blikk var ikke på ansiktet hennes, men på noe som skulle skake meg. Hun hadde guttetiss. De voksne har tatt feil! Ikke bare gutter, men jenter kan også ha utovertiss! Her sto det rett foran meg et levende bevis på at de voksne hadde lurt meg. Jeg var forferdet, sint, skuffet og samtidig fullstendig betatt av denne underlige, vakre skapningen. Jeg møtte blikket hennes. Det var gråt-sinte øynene som lyste mot meg. Opprørte, uendelig fortvilede skamtårer strømmet nedover rødmende kinn. Prinsessen freste på fransk: «Ne me regardez pas!! Allez!!» Jeg skjønte ikke ordene. Men jeg skjønte at hun ikke ville jeg skulle se på henne. Jeg rødmet sikkert jeg også. For jeg hadde sett noe jeg ikke skulle, noe hemmelig, kanskje forbudt. Min mor forsøkte å opplyse meg den kvelden at hun som jeg kalte prinsessen, var en gutt. Foreldrene hadde bare ikke villet klippe det vakre håret hans, noe som førte til at de andre guttene i barnehagen mobbet ham og tvang ham til å gå på jentedoen. Men jeg trodde ikke på min mor. Jeg hadde sett piken med guttetiss og hun var ikke en gutt, men en helt spesiell pike. 

Blikket hans ser jeg ennå for meg 60 år senere. Skammen over å være noe i den andres øyne som han absolutt ikke ville være.  

           

De sosiale emosjonene

Glede, frykt, sinne, tristhet og avsky regnes som de primære emosjonene. De kan observeres allerede i de første levemånedene og kjennetegnes ved de samme universelle ansiktsuttrykkene. Først i to- tre års alderen begynner de såkalte sosiale emosjonene å utvikle seg som misunnelse, skam, sjalusi, stolthet og beundring. Skyldfølelse kommer noe senere. I motsetning til de primære er de sosiale emosjonene ikke forbundet med karakteristiske ansiktsuttrykk. Rødming forekommer riktignok ved skam, men selv om man ikke rødmer, kan man likevel føle seg skamfull. Sosiale emosjoner er mer komplekse og avhengige av det man opplever eller tror at andre personers tenker eller føler om en. Årsakene til og konsekvensene av sosiale emosjoner, og kanskje i særdeleshet skam, dreier seg om deres viktigste funksjon – å påvirke oss. Skam og skyld blir derfor også betegnet som moralske emosjoner, fordi de kan regulere atferd etter de kulturelle normer og forventninger man lever i, f.eks. at gutter på 50-tallet ikke skulle ha jentehår. 

 

Skam og skyld, det samme?   

Skam og skyld blir ofte brukt om hverandre i populærlitteraturen. Det kan være fordi begge emosjonene, som alle sosiale emosjoner, er knyttet til andre personers vurdering av en selv eller det man tror er andres vurdering. Den viktigste forskjellen på skam og skyld er at skam innebærer ofte en mer omfattende, negativ vurdering av selvet, noe man er eller ikke er, men burde ha vært. Ikke måtte være gutt med prinsessehår. En tenårings jente kan skamme seg intenst over en stor kvise. At hun er smart og sporty og godt likt blir borte for henne, hun føler seg stygg og ekkel og tenker at andre vil synes det samme om henne. Skyldfølelse derimot innebærer en fordømmelse av noe man har gjort eller unnlatt å gjøre. Noen hevder at skammen er mest knyttet til det å bli sett av andre for noe man ikke vil være, at man blir eksponert for andre («Ikke se på meg!»), mens skyldfølelse kan være uavhengig av om noen har sett eller oppdaget ens ugjerning. Denne distinksjonen stemmer nok ikke helt, siden man kan utmerket føle skam i enerom bare ved tanken på hva andre måtte tenke om en. Og de som har en mindre godt utviklet moral, føler ikke skyld for noe galt de har gjort hvis de er trygge på ikke å bli oppdaget. Skammen er vanskeligere enn skyldfølelsen å snakke om til andre. Det er ikke så rart, man vil ikke avsløre de deler av seg selv som man skammer seg over. De forblir skjult der inne i hemmelige lommer som ofte vokser og blir større fordi det negative bildet av en selv som man tror også andre har av en, dermed ikke får anledning til å bli korrigert.

Kanskje gutten på do ikke bare skammet seg pga håret, mobbingen og fordi en måpete jente glodde på ham når han sto med buksene nede, men også hadde skyldfølelse fordi han hadde sneket seg inn på jentedoen? Hans sinne tyder nok på at skamfølelsen var sterkest fordi skam og skyld fører til at man forholder seg til andre på forskjellige måter: de som kjemper med en sterk skam blir lettere sinte og avvisende («Gå vekk!!») og kan klandre andre i tillegg til seg selv. Mens personer som føler skyld kan ta på seg ansvaret for det som måtte være vanskelig og vil gjerne gjøre det godt igjen. Gutten sto jo ikke der med bøyd hode og sa: «Unnskyld at jeg lånte jentetoalettet».

 

Fortærende skam

Skamfølelse regnes ofte som mer smertelig enn skyldfølelse. Den innebærer jo fordømmelse ikke av noe en har gjort, men av selvet. Følelsen av å være liten, dum, stygg og verdiløs kan være så intens at man helst vil synke ned i jorden og forsvinne. Det er en fundamental følelse av at man på en eller annen måte er defekt. Og at andre finner en litt frastøtende. En skyldfølelse er også vond å bære og personer som er psykologisk umodne, kan ha vanskelig for å erkjenne eget ansvar og leve med en skyldfølelse, i stedet finner de noen andre eller ytre forhold som kan gjøres ansvarlige. Ikke alltid, men ofte kan man lette en skyldfølelse ved å forsøke å gjøre det godt igjen. Men det hjelper ingenting på en skamfølelse. Yngre barn opplever skam som det å bli flau, rødme og at andre ler av en. Mens eldre barn opplever skam som det å føle seg dum, ikke i stand til å gjøre noe helt riktig og ikke orke å se andre i øynene. I tidligere tider forsøkte man å vekke skamfølelsen hos barn for å regulere deres atferd: «Fy skam deg! Inn i skammekroken med deg!» Skammekroken fungerte som hjemmets gapestokk. Men i dag vet vi bedre, skammen er ingen god atferds regulator på lang sikt, fordi den har en høy pris: den angriper selvfølelsen. Å indusere mye skamfølelse i barn fører til at de utvikler ikke bare dårligere selvfølelse men også dårligere sosiale ferdigheter. De har derfor mindre tillit til andre, blir lettere sinte og krenket. Men noe skamfølelse har vi likevel alle, mer eller mindre. For noen blir den smertelige skammen riktignok uholdbar og man må finne måter å beskytte seg på.

 Den narsisstiske løsningen

Når følelsen av å være dum, stygg og mislikt, blir mer overveldende enn et barn orker å bære, så kan velsignede trøstetanker og dagdrømmer redde det fra noe som kjennes uutholdelig. «Jeg skal vise dem! Jeg skal få til mye mer enn dem! De kommer til å beundre meg en dag, bli misunnelige og virkelig angre på hvordan de har oppført seg.» Å bruke ønsker og drømmer til å strekke seg i livet, få til mer, er både motiverende og normalt. Livets skuffelser og oppmuntringer vil likevel føre til en uavlatelig tilpasning og justering av hva man skulle ønske man var og hva man faktisk er og får til. Men for noen blir imidlertid skuffelsene mer enn man greier å svelge unna. Å forbli i ønsketenkningen, i fantasiene om egen fortreffelighet er et sted i ens sinn som bare er for fristende til at man vil forlate det. Siden konfrontasjoner med realitetene kan true selvtilfredsheten, må man søke å unngå enhver situasjon eller relasjon som vekker det skammelige lille, dumme selv. Og hvis andre ikke skjønner hvor bra man egentlig er, er det bare fordi det er de som er de dumme. Dette kalles et narsissistisk forsvar. Det er et forsvar fordi det skal beskytte en mot underliggende vonde selvbilder og skamfølelse. Og det er narsissistisk fordi selvfordømmelse snus til selvfornøydhet. Hvis dette forsvaret forsterkes og ikke bygges ned etterhvert som barnet modnes, utvikles en narsissistisk personlighet. Hos mange med en slik personlighet har forsvaret fungert såpass «bra» at de har mistet kontakten med deres underliggende skamfølelser.

Noen hevder at skam og narsissisme er så nært knyttet til hverandre at narsissisme er skammens vrangside. Eller omvendt. Uansett, jo mer skam, desto mer beundring trenger man fra andre for å motbevise for seg selv at man ikke er dum, og jo mer ovenpå man føler seg, desto lettere er det å forføre andre til å se opp til en og dermed blir de enda mer skammelige: de hemmelige lommene der inne noe som ingen for all del må oppdage.

 

Harmens hevn

Gutten på do var gråt-sint. Noen psykologer beskriver et «narsissistisk raseri» og definerer det som forsvar mot underliggende skam. Når noen uforskyldt eller med hensikt overfor en person med et narsissistisk forsvar trenger igjennom det slik at personen føler at den vellykkede masken er truet, og blir minnet på at det hun/han selv var så fornøyd med, ikke er så bra til likevel, kan raseriet komme. Det kan være, men trenger ikke komme ukontrollert, det kan komme som personlig anklage mot den andre, f.eks. devaluering, latterliggjøring, forsøk på å gjøre den andre liten – og gjerne skamfull. Målet er uansett alltid å ramme den andre tilbake, gjerne der hvor den andre er mest sårbar. Den uutholdelige skammen som personen selv ikke holder ut, legger hun/han ut på andre. Hvis den andre påpeker at raseriet kanskje er uproporsjonert i forhold til det som utløste det, vekkes enda mer vrede. For intensiteten i egen aggresjon er i seg selv også en kilde til skam, som da gir enda mer grunn til raseri. Og den eneste måten å gjenreise egen opphøyet selvfølelse er å gjøre den andre så forkastelig og liten som mulig.

 

Er skam ille?

All skamfølelse er Ikke nødvendigvis uutholdelig og dermed «skadelig» på den måten at vi må beskyttelse oss ved å opphause narsissisme og nedverdige de som måtte «true» den. Noen psykologer bruker betegnelsen «basic shame» eller «healthy shame» om den allmennmenneskelige følelsen som vi alle kjenner eller har kjent i vår oppvekst – og siden. Den kan minne oss om at vi ikke er fortreffelige, vi får ikke til alt vi ønsker oss, at vi faktisk er menneskelige og det er greit nok å være den vi er. Det er en form for ledighet og grunnleggende selvaksept. Man kan likevel gjøre det beste ut av de kort man nå engang har fått utdelt, selv om de ikke er de beste. Å måtte bruke krefter på f.eks. å fremstå vakker utapå for å skjule hvor stygg man føler seg inni seg eller være stor og suveren utad for å skjule hvor liten man også kan føle seg på innsiden, det er i hvert fall ikke frigjørende. En psykologi med innvendig stor fallhøyde er ikke bare enkelt å leve med, for en selv eller for de mennesker man omgås.

Når blir skammen skadelig? Man vet ikke hva det er som gjør at noen i større grad tåler sitt skamfulle jeg, og lever rimelig fornøyd videre med gjennomsnittlighet som jo karakteriserer de fleste av oss. For andre er gjennomsnittligheten en krenkelse. At våre foreldre og nære voksne i oppveksten har betydd mye for hvor godt vi greier å tåle, holde ut, være i og eie for fremtiden de skamfølelsene og skuffelsene som vekkes når man er den minste, svakeste, mest «dumme», mest utsatte, mest redde og fullstendig prisgitt den lotterigevinsten det nå en gang er – nemlig hvilke foreldre vi ble født inn i verden til.

 

Og prinsessen levde lykkelig alle sine dage?  

Vi flyttet fra Genève året etter denne hendelsen så jeg vet ikke hva det ble av gutten med prinsessehåret. Hvordan levde han videre med sin skamfølelse, med å bli mobbet, med ikke å få være gutt? Som voksen er han kanskje blitt en machomann med barbert hode, 3 dagers skjegg og oppumpet muskulatur med tatovering for at ingen skal se på ham som feminin. Det er lett å assosiere til biografiene om en kjent, nå død forfatter og Nobelpris vinner. Da han var liten gutt, tvang moren ham til å gå i jenteklær og ha pikelangt hår og kalte ham dukken sin. Senere ble han verdens mest kjente machoforfatter: Ernest Hemingway. Og da machorollen og forfatterevnene sviktet etter mange år med alkoholisme og selvdestruktivitet, møtte han det uutholdelige i seg selv. Han skjøt seg 62 år gammel.

 

                                            

Jeg liker å tro at det gikk bedre med gutten på jentedoen enn med Hemingway. Men det er ikke utenkelig at gutten med prinsessehåret (også?) måtte utvikle et visst narsissistisk forsvar for å beskytte seg mot følelsen av at det er noe galt med ham, at han er defekt på en eller annen måte. Kanskje han er blitt en selvbevisst mann i en prestisjefylt lederstilling, med italienske skreddersydde skjorter som viser frem atletiske former, fortsatt har han sitt vakre bølgete hår, alltid gredd bakover, riktignok litt tynnere i tinningen med tiden. Men akk, han er blitt så avhengig av bekreftelse og beundring fra sine ansatte og intimpartnere og samtidig må han jo sørge for at ingen kommer han for nær. For da kan de oppdage hva som egentlig er på innsiden. Eller han kan jo også bare ha endt opp som en helt vanlig fyr, kanskje fordi foreldrene hans klippet håret hans så snart de fikk vite at han ble mobbet i barnehagen, de var empatiske med hans fortvilelse og sinne. Selv om han i voksen alder skulle være både sympatisk og innlevende, kjenner han kanskje en viss sosial usikkerhet og synes det er litt pinlig at han fortsatt kan rødme.

 

 

    

Stikkord: skam, dyade

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook