Fra ville dyr til produksjonsdyr

Av Eirik Jensen

Opprinnelig fantes bare ville dyr. Nå finnes langt flere produksjonsdyr. Hvordan har denne forvandlingen endret vårt forhold til dyr?

De opprinnelige menneskene hadde ikke skriftkultur. De etterlot få spor etter seg, og det er lite vi med sikkerhet vet om deres forhold til dyr. Noe kan vi vite imidlertid vite nokså sikkert, og mer kan vi nærme oss indirekte, blant annet ved å studere hvordan nålevende urfolk omgås og ser på dyr.

Steinaldermenneskene var jegere og sankere. De hadde ennå ikke domestisert dyr; alle dyrene var for dem ville. Deres forhold til naturen, deriblant til dyr de enten jaktet på eller måtte beskytte seg mot, må ha vært helt annerledes nært enn vårt eget.

Både arkeologiske funn og studier av nåtidens urfolk bekrefter at vi opprinnelig har hatt et langt mer levende og mindre fremmedgjort forhold til dyr enn i dagens modernitet. Allerede for 30 tusen år siden finner vi grottemalerier og små dyrefigurer fra steinalderen. Grottemaleriene fra Lascaux i Frankrike er velkjente. Det er interessant å merke seg at steinaldermenneskene malte bilder av dyr langt oftere enn av mennesker.

 

De første utryddelsene

Det er samtidig lett å bli romantiserende om våre forfedres forhold til dyr. Det er ikke bare moderne mennesker som har utryddet dyr. Allerede for 80 000 år siden begynte mennesker å utrydde de aller største pattedyrene – arter i megafauna som mammut og mastodont. Utryddelsen av disse artene var en økologisk katastrofe; det er antatt at to tredjedeler av alle slekter av de største pattedyrene ble utryddet i perioden fra 50 tusen til 10 tusen år siden. I Australia faller utryddelsen sammen med perioden da menneskene først ankom kontinentet for 50 tusen år siden.

Følger vi Pierotti og Fogg, var det nettopp da urfolkene lærte seg å jakte sammen med ulvene at de store megafaunaene ble utryddet. Det kan ikke være eneste årsak, ettersom hunder – dingoer – først ankom Australia for ca 10 tusen år siden, mens megafaunaen der ble utryddet 40 tusen år tidligere.

 

Vi danser som dyr

Urfolks forhold til dyr påvirkes av hvilken rolle dyr spiller i deres levesett. I jeger- og sankersamfunn oppfattes gjerne dyr som personer – som vesener som er likeverdige mennesker. Ulike medlemmer av stammen kan ofte ha ulike totem-dyr som de har et spesielt nært forhold til. Hvilken totem-gruppe du tilhører bestemmer blant annet hvem du kan gifte deg med. Noen urfolk tenker at de selv har vært eller kommer til å bli dyr, eller at spesielle dyr våker over og passer på dem.

Jegere og sankere er så avhengige av å forstå dyrenes adferd, at de også utvikler helt særegne evner til å lese og forstå hvordan dyr oppfører seg. Egne danser om ulike dyr kan bidra som innlevelsesøvelser, og markeringer av dyrenes viktighet og stammens respekt for dem (se f.eks.
https://www.youtube.com/watch?v=_b-vI3Nf50g). Mange myter blant urfolk har som tema vandring av sjeler mellom dyre- og menneskeskikkelser. For urfolk vil kanskje spørsmålet «hvordan er det å være en ulv/et reinsdyr/en antilope/en kenguru?» fortone seg fremmed: De vet utmerket godt hvordan det er, like godt som de vet hvordan det er å være medlem av deres egen stamme.

 

Først hund, så geit og sau

Det første dyret vi domestiserte, var ulven. Vi avlet opp ulveunger og gjorde dem gradvis om til ulike hunderaser med adferd som var mer gunstig for våre behov. Forholdet ble dermed mindre gjensidig, og i større grad uttrykk for ensidig utnyttelse.

Etter hvert domestiserte mennesker også andre dyr. I Midtøsten begynte man for ca. 12 tusen år siden å holde geit og sau, noe senere ku, hest og gris, etter hvert også dromedar. I Asia dessuten
jungelhøns, esel og kamel, i Sør-Amerika marsvin, lamaer osv. Vi gjorde dem til del av vår egen husholdning gjennom kvegdrift, saue- og geitehold.

Våre forfedre var sannsynligvis opprinnelig ikke i stand til å forhindre ville dyr fra å parre seg med dyrene som var domestisert. Men de kunne bestemme hvilke av avkommet som skulle overleve i voksen alder – ta livet av ungene som viste tegn på å bli for aggressive eller lite medgjørlige, og bare la det mest føyelige leve lenge nok til å formere seg.

 

Hvorfor husdyr?

Hvorfor domestiserte vi andre dyr? Trolig kan den opprinnelige drivkraften ikke ha vært ønske om å få tak i kjøtt, som på denne tiden må ha vært relativt mye enklere å få tak i gjennom jakt. Arkeologiske funn viser at i de første fem tusen årene etter at domestisering av geit og sau var påbegynt, utgjør beinrester fra ville dyr fortsatt fem ganger så mye som fra domestiserte dyr.

Når det gjelder geit, sau og ku, kan svaret ha vært melk. Arkeologer har i nokså ferske funn oppdaget melkerester i kokekar fra steinalderen. Systematisk jordbruk ble utviklet omtrent på samme tid. Ved å drikke melk fra dyrene, kunne mødrene frigjøres fra amming og delta i arbeidet på jordene. Amming stimulerer dessuten et hormon hos moren som blokkerer modning av nye egg i eggstokkene. Ammende mødre blir dermed ikke så lett gravide. Når barna i stedet kunne drikke melk fra andre kilder, ble kvinnene raskere fruktbare igjen. Dette, sammen med utviklingen av jordbruk, førte til en voldsom befolkningseksplosjon, som igjen økte behovet for å holde husdyr.

Kveg ble etter hvert verdens første bevegelige kapital blant kvegnomader; de indoeuropeiske ordene for kveg – chatal, cattle, er det samme ordet som kapital. Til og med det latinske ordet for penger – pecunia, kommer fra pecus, som betyr kveg.

 

Hesten som krigsvåpen

Arkeologiske undersøkelser indikerer at de første hestene ble domestisert for ca 6 tusen år siden, i steppelandskapet som ligger nord for Svartehavet og som strekker seg fra Ukraina til Kasakhstan. Funn tyder på at domestisering også fant sted senere i andre områder av verden.

Hesten viste seg nokså raskt å være et utmerket virkemiddel i krig. De første funnene av at hester ble brukt i krigføring er også ca 6 tusen år gamle. Hesten var helt sentral i krigføringen til Djengis Khan, som på 1300-tallet erobret store deler av Asia og Europa. Hver mongolsk soldat holdt vanligvis 3 eller 4 hester. På denne måten kunne soldatene bytte hester og forflytte seg svært raskt i flere dager uten å stanse eller måtte ta seg av dyrene. Når en hest ble sliten, steg soldaten ned og opp på en annen. De mongolske soldatenes evne til å leve uten forsyninger, i ekstreme situasjoner til og med bare ved hjelp av dyrene deres (spesielt melk), gjorde deres hærer langt mindre avhengige av tradisjonell logistikk.

Så sent som i annen verdenskrig brukte tyskerne 2,5 millioner hester i sin krigføring, og de russiske 3,5 millioner. Hesten ble også brukt som transportmiddel og trekkdyr helt frem til 1950-tallet, da transport og jordbruk endelig ble mekanisert. I dag har hesten nesten helt mistet sin rolle som nyttedyr, og i stedet blitt kjæledyr.

 

Fra tett til fjernt

Etter at domestisering og utnyttelse av tamdyr begynte for 12 tusen år siden, har menneskene som regel levd tett sammen med sine husdyr. Langt inn på 1800-tallet var fjøs og hovedhus ikke adskilt – bonden bodde i samme hus som dyrene på gården. Så avhengige som man var av sine husdyr, hadde de fleste nordeuropeere inngående kunnskap om og erfaring i husdyrhold.

Det er samtidig lett å sentimentalisere tidligere tiders forhold til dyr. Veterinæren og forskeren Bergljot Børresen gir oss nyttige korrektiv. I boken Menneskenes verden sett med dyreøyne skriver hun:

«Det norske nordlandsfeet er en lokal rase av små og livsdugelige dyr, som klarte seg det meste av året på tang og fiskeavfall. Mange års sulteforing hadde gjort rasen i stand til å overleve vinteren på bøss og fiskehoder… De fikk stå inne i små, lavloftede, tette, trange og mørke fjøs…Fuktig ble det også, og det var bare kyr med tynn, glatt behåring og fin hud som unngikk hudsykdommer og ekstra vantrivsel…Dyrene var ofte så avkreftet at de ikke klarte å reise seg opp. Da var bondens første jobb om morgenen å dra ut i fjøset og «reise» kyr.»

I dag er det bare et fåtall som daglig omgås hus- og produksjonsdyr. De fleste produksjonsdyrene inngår nå i industrialiserte produksjonskjeder som de færreste har direkte erfaring med. Forholdet til dem er dermed for de aller fleste blitt fremmedgjort. Bergljot Børresen sier det slik:

«Siden dyrene nå var bevegelig mat uten følelser, var de ikke lenger husdyr, medlemmer i et sosialt fellesskap, men produksjonsdyr, rene økonomiske enheter.»

Det fremmedgjorte forholdet vi etter hvert har fått til produksjonsdyr, bekreftes av vår språkbruk når vi spiser dem: vi spiser ikke ku eller okse, men biff. Og vi besøker – selvfølgelig – ikke produksjonsstedene – svinefarmene, kyllingfarmene, sorteringsanleggene, slakteriene, som ligger forut for vårt konsum av dem som føde. Våre produksjonsdyr er nå primært blitt kilder til biomasse.

 

Vårt delte forhold til dyr

Ett er sikkert: Vårt forhold til dyr beror på hva slags dyr det dreier seg om. Og det igjen dreier seg langt mindre om dyrenes objektive status – deres intelligens, følelsesliv – hvordan det er å være dem, og langt mer om hvilken status dyrene har i våre konvensjoner.

Dyr som vi gir status som kjæledyr, er vi glade i. Vi steller med dem og føler omsorg for dem, og det er helt utenkelig for oss å avle dem opp som føde.

Ville dyr vil vi gjerne beundre på avstand. Vi kikker på fugler, og synes det er storartet og spennende å treffe på elg eller hjort i skogen. Mer tvetydig er vårt forhold til dyr som ulv og bjørn som kan skade våre produksjonsdyr. Og noen av oss synes det er spennende å jakte på og drepe ville dyr. Men igjen: Ingen kunne tenke seg å jakte på en hund eller en katt. Slikt er endog straffbart etter norsk rett.

Annerledes igjen med vårt forhold til våre produksjonsdyr. Det er avstandspreget og fremmedgjort. Er vi ikke dyreaktivister eller mer enn uvanlig bevisste om vårt forhold til dem, og vi selv ikke direkte er involvert i produksjonsdyrnæringen som bonde, veterinær eller slakter, tenker vi simpelthen lite på dem. Det skyldes ikke at de er så få. Tvert om: Ifølge FAO – FNs Organisasjon for Mat og Jordbruk – finnes det i dag 1.468 millioner kyr i verden, i det alt vesentlig kjøttfe, nærmere 750 millioner griser, og over 50 milliarder høns. Alle lever utelukkende for å tjene mennesker som føde.

Ber vi noen tenke på dyr, vil de imidlertid trolig ikke ha disse dyrene i tankene. I stedet vil de antakelig se for seg enten et kjæledyr eller et vilt dyr.

Vi har egne TV-kanaler som utelukkende viser programmer enten om ville dyr eller kjæledyr: Nat Geo Wild og Animal Planet, og i tillegg fascinerende og imponerende dyktig lagde serier på BBC som Blue Planet. Hovedtyngden av programmene dreier seg om ville dyr. Fremstillingen er ofte i klart underholdende vendinger – som «The most dangerous animals on Earth» og «Monsterfish», men det er også en rekke serier om kjæledyr – «Cats vs dogs», «Cats 101», «Cats from Hell», og «Rocky Mountain Vet.» Også NRKs programserier er som regel rettet mot ville dyr i norsk natur. Jeg har ennå til gode å komme over noen serier om våre produksjonsdyr – hvordan det er å være en slaktegris, en okse, eller en ku som lever i en bås. Det er neppe tilfeldig. Selv norske fjernsynsseere, som er verdensberømte for å være interesserte i langsom TV, ville trolig kjede seg i hjel.

Som kulturhistorikeren Yuval Noah skriver:

«Våre barnebøker, vår ikonografi og våre TV-skjermer er fortsatt fulle av sjiraffer, ulver og sjimpanser, men den virkelige verden har svært få av dem igjen. Det er rundt 80 000 sjiraffer i verden, sammenlignet med 1,5 milliarder storfe; bare 200 000 ulver, sammenlignet med 400 millioner domestiserte hunder; bare 250 000 sjimpanser - i motsetning til milliarder mennesker. Menneskeheten har virkelig tatt over hele verden.»

 

Litteratur
Lewis J. Bartlett, David R. Williams, Graham W. Prescott, Andrew Balmford, Rhys E. Green, Anders Eriksson, Paul J.

Valdes, Joy S. Singarayer, Andrea Manica. Robustness despite uncertainty: regional climate data reveal the dominant role of humans in explaining global extinctions of Late Quaternary megafauna. Ecography, 2015; DOI: 10.1111/ecog.01566

 

Bergljot Børresen,  Menneskenes verden sett med dyreøyne, - folk og dyr i 20 000 år, Tun Forlag

 

Harari, Yuval Noah. Sapiens: A Brief History of Humankind

Produkter

Dyade 2018/4 Vårt forhold til dyr

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook