Hvordan er det å være et dyr?

Hunden min virker rastløs. Den går bort til utgangsdøren og skraper på den, piper litt, snur hodet og kikker på meg. Jeg åpner døren, hunden går ut og tisser, og kommer så inn igjen.

Ingen uvanlig eller mystisk hendelse, men høyst hverdagslig, og høyst forståelig: Hunden kjente at den var tissetrengt. Godt oppdratt som han var, ønsket han ikke å gjøre sitt fornødne inne, men ute. Han trodde at hvis han gikk bort til døren og skrapte og pep, så ville han påkalle min oppmerksomhet, slik at jeg åpnet døren, slik at han kunne gå ut og tisse.

Jeg tillegger i alt dette hunden både ønsker og motiver (ikke tisse inne men ute), og en rekke oppfatninger (hunden tror at han ikke kan åpne døren selv, den tror at jeg kan åpne døren, at jeg vil gjøre det om han skraper på døren og piper, hvis døren åpnes kan han gå ut, osv.)

Hunden min har hatt som uvane å tygge på tøflene mine når jeg er borte. Jeg har flere ganger kjeftet på ham og forsøkt å lære ham at det skal han ikke gjøre. En ettermiddag kommer jeg imidlertid hjem, og oppdager til min skuffelse at det har skjedd igjen: Tøflene ligger foran hunden min, godt opptygget og ødelagte. Jeg kjefter og skjenner igjen. Hunden legger seg ned, unnviker blikket mitt, og ser skyldbetynget ut. «Se det – han har dårlig samvittighet!», tenker jeg. «Kanskje han nå endelig har lært!»

Men har hunden min samvittighet? Jeg undres, og leser forskning som tyder på at jeg må ha feiltolket. I et eksperiment var to hunder alene. En var dominerende, den andre mer underdanig. De ble overvåket av videokameraer. Den dominerende spiste på eierens tøfler, men ikke den underdanige. Da eieren kom hjem og kjeftet på begge hundene, var det imidlertid den underdanige men uskyldige hunden som la seg ned og ga eieren unnvikende blikk, og ikke den skyldige. Eksperter på hundeadferd sier at eksperimentet viser at hundens oppførsel er tegn på underkastelse når vi kjefter, ikke på «dårlig samvittighet». Jeg har altså tolket feil. Kanskje jeg ikke bare gjorde det denne gangen, men helt gjennomgående: Jeg tillegger hunden min hensikter og motiver som mer er uttrykk for fordreid menneskeliggjøring av hunden enn treffende forståelse. 

Jeg går tur med hunden min. Han snuser og lukter på alt – lyktestolper, avføring, og andre spor som jeg ikke aner hva er. Det er åpenbart svært spennende for ham – han løper hit og dit, og logrer ivrig. Jeg har lest at hunder har 220 millioner luktereseptorer, mens vi mennesker bare har 5 millioner. Ikke bare har de utrolig mye bedre luktesans enn oss, de interesserer seg åpenbart for mange lukter som vi avskyr. Ikke så vanskelig å skjønne. Eller? Hvordan er det egentlig å oppleve verden gjennom luktesansen på denne måten? Vel, jeg kan også selv lukte. Og jeg vet at jeg har sans for lukter (sterke oster) som andre ikke liker. Men det er likevel langt fra hva en hund sanser gjennom sine fabelaktige luktorganer!

Jeg går en sen kveldstur med min hund. Over flyr en skyggelignende skikkelse. En flaggermus. Jeg vet at den opplever verden grunnleggende annerledes enn jeg. Flaggermusen «ser» ved hjelp av lydsignaler som den sender ut, og hvor den så fanger ekkoet tilbake på en svært avansert måte. Hvordan er det å oppleve verden på denne måten? Hvordan er det å være en flaggermus?

Mer generelt: Hvordan er det egentlig å være et dyr? Er dette noe vi kan ha tilgang på, eller ligger det en uoverstigelig avgrunn mellom oss og dem? Har dyr bevissthet? Eller er kanskje spørsmålet meningsløst: Dyr er bare sinnrike biologiske mekanismer som vi misforstått tillegger følelser og tenkning som ligner på vår egen. Slik vi kan bli sinte på pc-en vår når den ikke funker, og spontant tenke: «Nå vil den ikke mer – den vil bare herje med meg!».

Hvorfor spørre? Hvilken rolle spiller det?

Hvorfor være opptatt av spørsmålet? Ett er at det er filosofisk utfordrende. Men svarene kan også ha videre implikasjoner.

Mennesker er reflekterende vesener. Blant spørsmålene vi stiller oss, er hva det vil si å være menneske. En måte å nærme seg spørsmålet på, er å sammenligne oss med andre vesener. Er mennesker særegne, eller har  vi ganske mye til felles med andre dyr?

Spørsmålet har også en etisk dimensjon. Hvordan bør vi behandle dyr? Svaret beror naturlig på hva slags vesener de er. Er dyr bare bevisstløse maskiner? Eller har de en form for bevissthet? Evt hva slags? Kan de føle smerte, ha behov, ønsker? Kan de ha planer, føle tilknytning til andre individer? Kan de føle kjærlighet? 

Mange har kjæledyr. Vi vil dem gjerne godt. Det forutsetter at vi har oppfatninger om hvordan det er for dem å ha det godt, eller mindre godt. Ofte opplever vi også at vi har kontakt med dem, og at de knytter seg til oss.  Jeg kan føle kjærlighet til min hund. Og min hund logrer ivrig når jeg kommer hjem. Men føler den kjærlighet til meg? Eller er det noe annet som gjør at den logrer?

Hvordan nærmer vi oss spørsmålet? Er det mulig å leve seg inn i hvordan det er å være et dyr, eller er det noe som prinsipielt er utilgjengelig for meg? Hvis jeg meningsfullt kan forestille meg hvordan det er å være et dyr, hvor langt går denne forestillingsevnen? Jeg tror jeg kan forestille meg hvordan det er for hunden når jeg uforvarende tråkker på foten hans, og han piper. Men kan jeg forestille meg hvordan det er å være en ulv? En elefant? En flaggermus? En laks? Eller en blekksprut?

Hva betyr spørsmålet?

Men først: Hva betyr egentlig spørsmålet «Hvordan er det å være et dyr?».

La oss begynne med et – kanskje – enklere spørsmål: Hvordan er det å være deg? Som individ er du avgrenset fra meg. Du vet – innenfra og umiddelbart - hvordan du opplever å smake på et stykke gammelost, lukte høstløv, høre Bachs Goldbergvariasjoner, føle tristhet. Du har en form for direkte tilgang på hva du selv føler, tenker og oppfatter som jeg ikke kan ha. Likevel lever vi oss inn i hvordan det er å være en annen.  Vi danner oss hele tiden oppfatninger, oftest helt spontant, selvfølgelig og automatisk om hvilke følelser, motiver, opplevelser og oppfatninger andre mennesker har. Vår omgang med hverandre hadde blitt helt umulig om vi ikke gjorde det.

Med et fancy moderne psykologisk
 uttrykk, anvender vi vår evne til mentalisering for å forstå andres adferd, ønsker og oppfatninger. Institutt for mentalisering definerer mentalisering slik: «implisitt og eksplisitt å fortolke egne og andres handlinger som meningsfulle ytringer av indre liv (eks. behov, ønsker, følelser og fornuft).» Et beslektet, kanskje til og med nært sammenfallende begrep er empati. Et mindre fancy uttrykk er innlevelsesevne. Uansett navn, bruker vi denne evnen på hverandre hele tiden.

Det er ikke særlig kontroversielt at vi også mentaliserer når vi forsøker å forstå dyr, slik jeg gjorde da jeg hørte hunden min skrape på døren. Spørsmålet er om dette er holdbart å gjøre, eller om vi med dette driver en form for misforstått antroprosentrisme – presser våre egne forståelsesformer om vår spesifikt menneskelige bevissthet over på vesener som er vesentlig ulike oss, og gjør dem mer menneskelige enn de strengt tatt er.

Hva mente de gamle?

Aristoteles var den første som forsøkte systematisk å klassifisere og lage en rangorden blant dyrene. Han forstod at mennesker og dyr hadde noe til felles – blant annet følelser og evnen til å sanse omverdenen. Andre dyr hadde i likhet med mennesker, og i motsetning til planter, lokomotive sjeler, dvs evnen til å selv å kunne styre sine bevegelser. Den lokomotive sjelen som dyrene var utstyrt med, var imidlertid ikke styrt av fornuft, men av instinkter som ga dem evne til å overleve og formere seg. Bare mennesker hadde rasjonelle sjeler. Når hunden min skraper på døren, er det ifølge Aristoteles ikke fornuften som styrer den, men instinkter.

Bibelen

De fleste som viser til Bibelen for å begrunne hvilket forhold vi bør ha til dyr, peker på at Gud skapte både verden, dyrene og menneskene. Også dyrene hører dermed til Guds skaperverk. Men det er også en grunnleggende forskjell, ettersom bare mennesket er skapt i Guds bilde. Videre viser jøder og kristne gjerne til Første Mosebok 1:28:

«Så velsignet Gud dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere, og rå over fiskene i havet og himmelens flygende skapninger og alle levende skapninger som beveger seg på jorden.»»

Gud har dermed gitt mennesker fullmakt til å rå over alle dyr. At fullmakten også omfatter retten til å drepe og spise dyr, følger dessuten uttrykkelig av Første Mosebok 9:3:

«Alle dyr som lever på jorden, kan dere spise. Akkurat som jeg ga dere de grønne plantene, gir jeg dere alle disse.»

Descartes: Dyr er maskiner

Aristoteles syn på dyrs sjelsliv, som kirken gjorde til sin egen, var praktisk talt enerådende i vestlig tenkning helt frem til 1600-tallet.  Da satte den franske filosofen og matematikeren René Descartes seg som mål å utvikle et helt nytt og sikkert grunnlag for kunnskap, basert på matematikkens metoder. Descartes kom frem til at hver enkelt av oss ikke meningsfullt kan betvile at vi selv har bevissthet – hans berømte «Cogito, ergo sum» - «Jeg tenker, altså er jeg til.» En slik slutning lar seg ikke gjøre å trekke når det gjaldt dyr. Descartes konkluderte derfor med at dyr ikke hadde bevissthet – de kunne ikke tenke, føle eller sanse. Dyr, mente han, var i stedet simpelthen sinnrike maskiner.

Hvorvidt Descartes faktisk mente at dyr overhodet ikke hadde sinn, eller bare manglet evnen til å tenke med fornuft, er nå omtvistet. Og Descartes hadde selv en hund som han visstnok var svært glad i. Det er imidlertid ikke omtvistet at hans nåtid, og tiden etter, forstod ham slik at han benektet at dyr hadde bevissthet. Descartes’ elev, den franske presten Nicolas Malebranche, sa det slik: «Hunder, katter og andre dyr har ingen intelligens, ingen sjel slik begrepet vanligvis forstås. De spiser uten lyst, gråter uten smerte, vokser uten å vite det; de begjærer ingenting, frykter ingenting, vet ingenting.»

Opplysningstiden brakte samtidig med seg økt interesse for hvordan «mekanikken» i dyr fungerte. Fordi dyr ikke kunne føle smerte, hadde man få motforestillinger mot å undersøke dyrenes anatomi ved å skjære i dem uten bedøvelse. Skrikene deres var ikke annet enn lyder fra deler av mekanikken i dyrenes legemer – de kunne sammenlignes med tannhjulene i en klokke som skriker hvis de roterer uten å være ordentlig smurt og tilpasset hverandre.

Darwins revolusjon: også dyr har fornuft

Da Charles Darwin grunnla den moderne evolusjonsteorien, revolusjonerte han ikke bare vårt syn på menneskenes opphav, men også av vår plass i naturen. For Darwin var det lite ved mennesket som var unikt – det meste hadde vi til felles med vårt opphav i dyreriket. I sin bok Artenes opprinnelse skrev han: “Det er et faktum av stor betydning at jo mer vanene til et bestemt dyr studeres av en naturvitenskapsmann, jo mer tilskriver han dem fornuft, og jo mindre ikke lært instinkt.» I 1872 utga Darwin boken Følelsers uttrykksmåte i mennesker og dyr, hvor han argumenterte for at alle mennesker og dyr viser følelser på måter som viser slående likheter, på tvers av kulturer og arter.

Behaviorismen: alt handler om belønning

På begynnelsen av 1900-tallet var det behaviorisme som dominerte amerikansk og engelsk psykologi. Vitenskapelige teorier om menneskers og dyrs psykologi måtte baseres på systematisk observasjon av adferd, og ikke luftige spekulasjoner om hva som foregikk inne i sinnet. Behavioristene mente at de samme grunnleggende mekanismene, kalt operant betinging (forenklet: at adferd som ga belønning ble forsterket), styrte læring av adferd hos alle dyr, uansett hvor forskjellige de ellers måtte være. Behaviorismens store læremester – B.F. Skinner – utga i 1938 boken The Behavior of Organisms (Organismenes adferd). Selv om boken, som tittelen formidler, utga seg for å redegjøre for adferden til alle organismer, var den utelukkende basert på forskning på adferdsmønstrene til to arter: rotter og duer. Behaviorismen var i flere tiår nokså enerådende særlig i USA, helt frem til 1960-tallet.

Etologene: grunnleggende kontinuitet

I Europa ga særlig etologene Konrad Lorenz og Niko Tinbergen (som siden fikk Nobelprisen i medisin) helt nye bidrag til forståelse av dyrs adferd. Deres tilnærming var ikke behavioristisk, men basert på systematiske undersøkelser og analyse av dyreadferd i evolusjonært perspektiv. Dyr og mennesker har utviklet seg gjennom evolusjonshistorien basert på de samme basale mekanismene. Etologer understreker derfor at det er en grunnleggende kontinuitet mellom mennesker og andre dyr som vi har opphav til felles med.  Det gjelder ikke bare vår og de andre dyrenes anatomi, men også adferd og mental utrustning. Adferden til hver dyreart må samtidig undersøkes med bakgrunn i hvilken omverden den befinner seg i.

Det er slående hvordan studier av dyrs adferd har hatt som eksplisitt eller implisitt formål å få frem hva som er særegent for mennesket, og som skiller oss fra andre dyr. Etologen Frans de Waal bemerker at dette må være uttrykk for en spesiell form for selvopptatthet hos oss som ikke har særlig vitenskapelig begrunnelse. Det må fra et vitenskapelig ståsted være like lite interessant å undersøke hva som skiller mennesker fra sjimpanser, som å undersøke hva som skiller pingviner fra papegøyer, skriver han. Mennesker er selvfølgelig unike. Men det er også pingviner og papegøyer – hver på sin måte.

Noen myter som må punkteres

I boken Are we smart enough to know how smart animals are? punkterer de Waal en rekke myter om vår mentale utrusting som angivelig skiller oss fra andre dyr:

Mennesker kan i motsetning til dyr tenke, bruke redskaper og løse problemer gjennom innsikt

De fleste aksepterer at dyr kan lære. De fleste har imidlertid ment at dyr ikke har evne til å tenke kreativt og finne nye løsninger basert på innsikt, og ikke bare på slump. En rekke observasjoner og forsøk viser imidlertid at ikke bare mennesker, men også en rekke andre dyr har evnen til å finne helt nye og kreative løsninger på utfordringer, og at disse ikke utelukkende skyldes flaks.

En rekke zoologer, hvor Jane Goodall er den mest kjente, har påvist at også sjimpanser i deres naturlige miljø ikke bare bruker redskaper, men lager dem selv tilpasset formålet. Goodall observerte at sjimpanser tok lange gresstrå, myket dem opp slik at de ble bøyelige, tygget på dem slik at de ble klebrige, og brukte dem til å fiske ut termitter fra tuene sine. Hennes oppdagelser skapte sensasjon da hun først rapporterte om dem på 1960-tallet.

Ikke bare sjimpanser, men også fugler kan løse problemer gjennom innsikt. Kråkefug-ler er spesielt intelligente. I et forsøk puttes en flytende godbit opp i en trang kolbe med vann. Kolben er for trang og godbiten flyter for langt ned i kolben til at kråken kan få tak i den. Kråken tar små steiner og legger opp i kolben, slik at vannstanden gradvis stiger. Godbiten flyter oppå, og kommer etter hvert så høyt at kråken kan nå den. (Denne løsningen greier små barn først å komme på i 6-7 årsalderen.) I et lignende forsøk får kråkene valget mellom å putte flytende biter av isopor eller små stein inn i kolben. Kråkene forstår at isoporbitene ikke vil fungere, og velger steinene i stedet.

Bare mennesker kan sette seg inn i andres perspektiv

 Evnen til å sette seg inn i hvordan et annet vesen har det og opplever verden, er sentral hos mennesker. (Det er nettopp denne evnen jeg bruker når jeg forstår hva min hund ønsker når han skraper på døren.) Mange har ment at det er bare mennesker som har denne evnen til «mentalisering». Heller ikke det stemmer.

I et forsøk ga primatologer en sjimpanse – Reinette - som lå lavt på rangstigen i flokken, anledning til å se gjennom et vindu mens de i området utenfor gravde ned en banan ett sted, og en agurk et annet sted (sjimpanser foretrekker bananer). Bare Reinette fikk se dette. Etterpå ble hun sluppet ut sammen med en dominerende hunn - Georgia. Reinette forstod at hvis hun gikk bort til stedet hvor bananen befant seg, ville Georgia umiddelbart ta fra henne bananen. I stedet gikk hun nonchalant rundt omkring og nærmet seg stedet hvor agurken lå. Georgia fulgte blikket hennes, og så at hun så på stedet hvor agurken var begravd, og gravde den opp. Først da Georgia var opptatt med å spise agurken, spaserte Reinette ubesværet bort til gjemmestedet hvor bananen lå, gravde den opp og spiste den. Reinette hadde åpenbart evnen til å sette seg inn i Georgias måte å tenke på, og lurte henne.

Også kråker leser hvordan andre kråker oppfører seg. Er en kråke alene, vil den kunne grave ned en matbit uten nærmere overveielser. Men hvis kråken forstår at andre kråker ser på den mens den begraver godbiten, vil den late som den begraver den ett sted, for så å grave den opp igjen og grave den ned et annet sted når de andre kråkene er blitt borte. Kråken har åpenbart evnen til å forstå at den blir iakttatt av de andre kråkene, og velge strategi etter dette.

Andre dyr har kanskje bevissthet. Men bare mennesker har selvbevissthet

Det er etter hvert allment akseptert at også andre dyr har en form for bevissthet. Men bare mennesker har angivelig selvbevisshet – evnen til å forstå at den er et individ adskilt fra andre individer, med evnen til selv å tenke, føle og handle. Men også dette er feil.

Zoologer har undersøkt om en rekke arter klarer den såkalte «speilprøven». Den skal undersøke om dyret forstår at når det ser seg selv i speilet, så er det dyret selv det ser, og ikke et annet. Et kryss males i pannen til forsøksdyret, og dyret får deretter se seg selv i speilet. Både sjimpanser, elefanter og delfiner forstår at krysset er i deres egen panne – de tar på krysset på seg selv, og ikke i speilet, når de ser det. Forsøk viser at selv enkelte fiskearter – leppefisk – klarer prøven. De Waal mener samtidig at speiltesten kanskje ikke bør anses avgjørende for om dyret har selvbevissthet – det kan hende at også dyr som ikke klarer den, har denne formen for bevissthet.

Bare mennesker har moral

Javel, da, hører vi. Så har ny forskning kommet frem til at enkelte dyr kan klare mye rart og mer enn vi har trodd. Men moral – det er det bare mennesker som har!

Grisen som venter på å bli slaktet, kan nok ha sine tvil om moral alltid særpreger menneskers avgjørelser. Samtidig viser det seg at svært mange dyr også har evne til å oppføre seg altruistisk – sette andre individers interesser foran sine egne.

Skoleeksempelet er fuglemor som, når slangen kryper mot redet hvor hennes nyklekkede unger ligger, forsøker å tiltrekke seg slangens oppmerksomhet ved å late som den har en skadet vinge. Med det utsetter den seg for fare – åpenbart for å beskytte sitt avkom.

Det kan innvendes at dette egentlig ikke er altruisme, men uttrykk for at dyreadferd drives av «det selviske gen», som biologen Richard Dawkins kalte det. Evolusjonen drives av prinsippet om at det er individene som formerer seg og får avkom, som vinner evolusjonskappløpet. Fuglemødre som bare lar slanger forsyne seg av ungene, bringer ikke genene sine videre. En form for genegoisme, og ikke altruisme i egentlig forstand.

Heller ikke denne innvendingen er holdbar. Det viser seg nemlig at dyr også utsetter seg for farer for å hjelpe og beskytte andre individer som de ikke er i familie med. De Waal skriver om en psykolog som insisterte på at moral var unikt for mennesket, og som i et foredrag fremholdt at «Du vil aldri finne en ape som kaster seg ut i vannet for å redde en annen ape som er i ferd med å drukne!» De Waal kunne etterpå fortelle ham at det er en rekke observasjoner av at aper nettopp gjør dette, noe som utsetter dem for stor fare, ettersom de ikke kan svømme. Altruisme kan til og med springe over artsgapet; det er mange historier om delfiner som har hjulpet mennesker som er i ferd med å drukne.

Fortid og fremtid, eller bare her og nå?

Endelig er det fortsatt en utbredt oppfatning at dyr ikke kan ha forestillinger om fortid og fremtid – de lever bare i her og nå. Riktignok kan vi ikke ta en slik påstand helt bokstavelig; antilopen som løper fra løven, gjør det åpenbart fordi den ønsker å unngå en fremtid som løvemat.

Dyr kan også planlegge systematisk. Filosofen Lars Fr. H. Svendsen skriver i sin nyeste bok «Å forstå dyr» om sjimpansen Santino som lagret steiner som den kastet på de besøkende i dyrehagen den levde i; den likte ikke å bli beglodd. Dyrepasserne måtte derfor fjerne steinlagrene til Santino. Men Santino fant et mottrekk, og laget gjemmesteder av høy for å skjule steinene der. Når dyrepasserne så geleidet folk bort når Santino begynte å bli aggressiv, lot han som om han var fredelig, for så å bombardere de besøkende med steiner når de kom nære nok. Til slutt kastrerte de Santino for å gjøre ham fredeligere.

Alle disse forestillingene om hva som skal være unikt for mennesket, og skille oss fra andre dyr, har systematisk forskning nå vist er uholdbare. Filosofer arbeider riktignok fortsatt iherdig med å finne hva som er unikt for mennesket: språk, kultur, osv. Men i lys av hva forskning nå viser, har filosofenes anstrengelser noe – anstrengt – over seg. Selvfølgelig er det mye – svært mye – som skiller oss fra dyr. Men mye dreier seg om egenskaper og trekk som vi etter hvert har opparbeidet og ervervet oss gjennom kultur og historie, og ikke evner som særpreger oss som art.

Så hvordan er det å være et dyr?

Det er på tide på vende tilbake til vårt opprinnelige spørsmål: Hvordan er det å være et dyr? For all forskningen vi har vist til ovenfor, forteller oss mye om deres ytre adferd, men egentlig ikke så mye om hvordan dyrene opplever verden innenfra – hvordan hunden opplever å lukte alle nyansene som unngår oss, hvordan det er for elefanten å høre lavfrekvente lyder gjennom føttene, hvordan det er å være en flaggermus.

Problemstillingen er ikke bare vitenskapelig. Filosofen Thomas Nagel drøftet den i en meget berømt artikkel, som han kalte nettopp «Hvordan er det å være en flaggermus?». For flaggermusen opplever verden gjennom ekkolokasjon – sender ut høyfrekvente lyder, og fanger opp ekkoet så presist at den kan sikte seg inn mot og fange et flyvende insekt i stummende mørke. Riktignok har også mennesker en viss evne til ekkolokasjon; blinde lærer seg å utvikle evnen såpass godt at de kan bruke den til å orientere seg i et rom.  Men flaggermusens evner overgår oss så langt at vi vanskelig kan forestille oss hvordan det er å være en flaggermus. Likevel mener Nagel at det er en måte flaggermusen opplever verden på. Den er bare grunnleggende utilgjengelig for oss.

Den amerikanske filosofen Daniel Dennett mener imidlertid at vi ikke bør ha tillit til våre umiddelbare oppfatninger av hvordan det er å være et dyr. Han viser til at mennesker kan tillegge roboter som har lignende adferd de samme mentale egenskapene som dyr (og endog mennesker), selv om de utelukkende består av mekanikk og elektronikk, så fremt robotene programmeres til å bevege seg på måter som ligner dyr eller mennesker. I Japan har de trukket konsekvensen; eldrehjem tilbyr eldre kontakt med dyrelignende roboter, og rapporterer at de gamle trives vesentlig bedre med slikt selskap. Descartes smiler sikkert i sin grav.

Selv har jeg mindre sympati for Dennetts standpunkt, og mer for Nagels. Jeg tror at i hvilken utstrekning vi kan ha tilgang til hvordan det er å være et dyr, dels beror på hva slags dyr det er, og dels på hva slags subjektiv opplevelse det dreier seg om.

Jo mer dyret har til felles med oss, jo lettere har vi mulighet til å forestille oss hvordan det er å være dyret. Det er neppe tvilsomt at i alle fall pattedyr og andre virveldyr føler smerte. Det bekreftes både av deres oppførsel, og av at deres anatomi ligner vår egen. (Det hadde ellers vært underlig at vi først prøver ut smertestillende medisiner på dyr, før vi prøver dem ut på mennesker.) Mer utfordrende blir det når vi skal forsøke å få tak i om hummere, krabber, skjell og meitemark føler smerte. Deres adferd kan tyde på at de gjør det. Men anatomien deres er så vidt forskjellig fra vår egen at vi kan være i tvil.

Bør tvilen komme dyret til gode? Jeg vil selv være tilbøyelig til å mene det. Når hummeren kastes levende i en kjele med kokende vann, hører man at den kaster seg omkring i kjelen i nærmere et minutt før den etter hvert stilner. Viser det at den føler smerte? Det er vanskelig å vite. Vi kan studere nervesystemet til hummeren, som er langt enklere enn vår egen, men det gir ikke definitive svar. I Sveits har de nå fulgt tvilsprinsippet: I mars 2018 vedtok sveitserne en lov som bestemmer at det er straffbar dyremishandling å koke levende hummer. (Den visstnok mest humane måten å ta livet av en hummer, om man skulle ønske det, er først å fryse den.)

Gjelder det opplevelsesmåter som er vidt forskjellige fra vår egen, settes imidlertid vår forestillingsevne på strekk selv for dyr som står oss nært, som sjimpanse (som ligner oss), og hund og katt (som vi omgås så nært og så tett). Jeg kan forstille meg hvordan min hund har det når den føler smerte, er sulten, eller tissetrengt, og jeg kan ane hvordan han har det når han møter en tispe i løpetid. Men hvordan den lukter seg gjennom verden, unndrar seg min forestillingsevne.

Men dette er kanskje ikke så prinsipielt forskjellig fra utfordringer vi møter når vi skal forsøke å forstå hvordan det er å være andre mennesker som er nokså forskjellige fra oss selv. Kan jeg som mann fullt ut forstå hvordan det er å være en kvinne? Hvordan hun opplever å amme, morsfølelsen, eller hvordan hun har det når hun får orgasme? En grunnleggende forskjell er riktignok at vi kan ha felles språk – hun kan forsøke å beskrive hvordan hun har det, og kanskje jeg da kan komme på sporet. Kanskje.

Men hva hvis jeg mangler et felles språk, og kulturen og væremåten er grunnleggende ulik? Kan jeg forestille meg hvordan det er å være autist? Ha Downs syndrom? Hvordan Einstein tenkte om fysikk? Eller hvordan det var å leve som innfødt i Australia før europeerne kom? Slike utfordringer setter våre forestillingsevner på strekk. Vi kan ha godt av det.

To fallgruber

Når vi tumler med hvordan det er å være et dyr, kan vi komme til å gå i to fallgruber:

Den første er at spørsmålet ikke har noe svar. Grunnen er simpelthen at dyr ikke har bevissthet. De er bare kompliserte maskiner. Dette er fallgruben Descartes falt inn i, og som preget en del av opplysningstiden. Etologenes og andres systematiske forskning på dyr gjør at vi i dag er mindre tilbøyelige til å gå i denne fallgruben. Men mange av oss har fortsatt en hang til å tenke at den bevisstheten dyr har, i alle fall er vesentlig mindre avansert enn hva vitenskap faktisk forteller oss at den er.

Den andre fallgruben er å presse våre egne opplevelses- og fungeringsmåter på dyr. Vi tenker at dyr stort sett er som oss. Vi gjør dette hele tiden med våre kjæledyr – anerkjenner ikke at vår hund eller katt opplever, føler og tenker helt annerledes enn oss. Slik jeg gjorde da jeg tilla min hund dårlig samvittighet over å ha tygget i stykker tøflene mine. Også her kan vitenskap hjelpe oss til å forstå bedre.

Hvem kan ane hva hun tenkte?

Primatologen Jane Goodall ble verdensberømt for sine undersøkelser av adferden til sjimpanser i Gombe i Tanzania på begynnelsen av 1960-tallet, bl.a. fordi hun påviste at sjimpanser kan lage og bruke redskaper. Goodall var, preget av tidsånden, samtidig tilbakeholden med å beskrive hvilke mentale tilstander hun mente sjimpansene befant seg i når de krang-let, paret seg, ammet osv. Vi kan avslutte med en undring hun deler med oss, etter å ha observert en lang rad med hannsjimpanser som satte seg i rad og rekke og i tur og orden undersøkte kjønnsorganet til den eldste hunnsjimpansen, Flo:

«Goliath inspiserte forsiktig den slappe huden [rundt hennes kjønnsorgan], stakk fingeren sin inn i henne og luktet så på fingeren. Så fulgte han David tilbake til leiren, og det var Leakey sin tur til å undersøke Flo. Etter Leakey kom Mike, og så Rudolf, og så gamle Mr McGregor.  Og så slentret de alle tilbake til måltidet de hadde forlatt, og lot Flo stå der på stien og stirre på dem. Hvem kan ane hva hun tenkte?»

Vi må merke oss at Goodall undret seg over hva Flo tenkte. Men hun var ikke i tvil om at hun i denne situasjonen tenkte, følte og opplevde noe. Gapet mellom oss og dyrene er der. Noen ganger er den der i mindre grad. Andre ganger er den tilnærmet uoverstigelig. Men vi må ikke la gapet – selv når det er stort - forlede oss til å tro at det ikke er en form for bevissthet – om enn nokså annerledes enn vår - som befinner seg på den andre siden.

Litteratur

Animal Consciousness, Stanford Encyclopedia of Philosophy, 1995; rev, 2016.

Aristoteles, Historia Animalium (Dyrenes historie), oversatt til engelsk av D’Arcy Wentworth Thompson, The Internet Classics Archive

Bibelen, Første Mosebok

Peter Harrison; Descartes on Animals. The Philosophical Quarterly, Vol. 42, No. 167 (Apr., 1992)

Nicolas Malebranche, Malebranche, Nicolas. Defense de l’auteur de la Recherche de la verité, contre l’accusation de Mr. de la Ville. Rotterdam, 1684

René Descartes, Om metoden, oversatt av Hans Kolstad, Vidar Forlag, 2010

Charles Darwin, Artenes opprinnelse, (1871). EPUB, Bokklubben, 2012

B.F. Skinner, The Behavior of Organisms: An Experimental Analysis. Cambridge, Massachusetts: B.F. Skinner Foundation, 1938.

Konrad Lorenz, Do animals undergo subjective experiences? In K. Lorenz (ed.), Studies in Animal and Human Behavior (pp. 323–337). Cambridge, MA: Harvard University Press. 1971

Franz de Waal, Are We Smart Enough to Know How Smart Animals Are?, W. W. Norton & Company; 2017

Jane Goodall, In the Shadow of Man, Collins, London. 1971
Thomas Nagel, ”What Is It Like to Be a Bat?”. The Philosophical Review. 83 (4): 435–450. 1974

Richard Dawkins, The Selfish Gene, Oxford University Press. 1976

Daniel Dennett, Animal consciousness and why it matters. Social Research, 62, 691–710. 1995

Jonathan Balcombe, What A Fish Knows, Scientific American/Farrar, Straus and Giroux, 2016

Lars Fr. H. Svendsen, Å forstå dyr, Kagge Forlag 2018