Beatles, Hamburg og eksistensialismen

Tekst: Dag Jenssen

Søndag ettermiddag i september. Jeg hadde undervist et grunnkurs i Acem-meditasjon i Othmarschen, vest i Hamburg, og bestemte meg for å spasere tilbake til Acems kurssenter i Sternschanze, hvor jeg bodde. I Altona sentrum satt folk på kafefortauene i solskinnet. Jeg gikk videre i retning St. Pauli, og kom etter hvert inn på Louise-Schroeder-Strasse. Da merket jeg noe ubestemmelig, som om oppmerksomheten ble skjerpet. Jeg oppdaget gateskiltet Grosse Freiheit ti meter framme. Jeg kikket til venstre inn i den lille tverrgaten. Fra bilder jeg hadde sett, dro jeg kjensel på en rød fasade. Indra Club. En plate ved døren hadde følgende innskrift: «Am 17. August 1960 betraten die BEATLES die Bühne des INDRA. Es war ihr erstes Deutschland Engagement und der Beginn einer grossen Karriere». (17. august 1960 sto Beatles på Indras scene. Det var deres første oppdrag i Tyskland og starten på en stor karriere.) Sant nok – en relativt stor karriere. Indra har sine ord i behold.

Da Beatles kom hit, hadde Indra en fortid som transvestitt-kabaretklubb. Nå skulle den åpne som et sted for rock, den nye trenden på Reeperbahn. Den gang var en indisk neonelefant med innskriften Indra Cabaret strukket tvers over gaten så man skulle få øye på det uanselige stedet i utkanten av Reeperbahn-området. Idag er det bare et rødt skilt ut fra veggen merket INDRA Musikclub Live.

Jeg vendte meg rundt og kikket nedover gaten, som strakte seg forbi krysset jeg hadde kommet fra. På venstre hånd lå Grosse Freiheit 36, Kaiserkeller, Beatles' neste stoppested. En kø av ungdommer i hvite sneakers sto og satt utenfor. De ventet vel på ettermiddagens og kveldens show.

Men hvorfor flyttet Beatles til dette stedet, som ligger mer sentralt til? Jo, det bodde en eldre dame i etasjen over Indra, en krigsenke. Transvestittkabareten hadde ikke forstyrret henne. Beatles hadde imidlertid problemer med rytmeseksjonen. Trommeslager Pete Best og bassist Stu Sutcliffe hadde vansker med tempo. Så gruppen la seg til den vanen å trampe føttene i scenegulvet for å holde takten. Videre oppmuntret de Best til bare å spille fire slag i takten med basstrommen – bom-bom-bom-bom – gjennom konsertene, som på sin side varte ut i nattetimene. Den eldre damen i etasjen over klaget vedvarende på støynivået. I begynnelsen av oktober endte det med at eieren av begge klubbene, Bruno Koschmider, flyttet Beatles til Kaiserkeller.

Exiene

I Kaiserkeller var det at Klaus Voorman, Astrid Kirchherr og Jürgen Vollmer fant Beatles og ble venner med medlemmene i gruppen. Dette var tre arty ungdommer fra høyere samfunnssjikt enn de som vanligvis frekventerte Reeperbahn. Voorman studerte grafisk design, Kirchherr var fotograf og hadde studert ved en kunstskole i Hamburg. Vollmer, også fotograf, studerte ved Hamburgs mote-institutt. De to sistnevnte arbeidet for den nyskapende fotografen Reinhart Wolf.

De tre vennene var del av en subkultur i Hamburg kalt exi, etter eksistensialismen, som var utformet på 1940-tallet i Paris og hadde utviklet seg til en bredere kulturell strømning. Exiene «brukte svarte klær og gikk omkring og så moody ut» ifølge Kirchherr. Astrid hadde på denne tiden innredet sitt værelse svart – svarte vegger, svart teppe, svart seng osv., dog med litt sølv her og der. Hun forklarte det med at hun var inne i en Jean Cocteau-fase. Vollmer ble på sin side kalt Monsieur Paris fordi han hadde vært i metropolen flere ganger og formet sin stil tilsvarende. For eksempel hadde han klippet håret parisisk, gredd framover og til siden, noe Kirchherr og Voorman snart kopierte.

Også Beatles kopierte Vollmer etter hvert. Ett år etter det første møtet, i oktober 1961, reiste Lennon og McCartney på ferie til Paris, hvor de ble i to uker. Vollmer bodde i denne perioden i et lite rom på venstre bredden av Seinen, eksistensialismens kjerneområde. Han viste dem Paris, og de to engelskmennene likte alt de så, ikke minst det Vollmer kalte «bohemskjønnhetene, pseudo-eksistensialistene, jenter som så slik ut, men som ikke støttet idéinnholdet». Vollmer hadde fremdeles sin frisyre, og på sitt lille værelse klippet han de to musikerne på samme vis. Dermed var de ikke lenger Teddyboys, men parisiske bohemer. Visstnok ønsket de med dette å gjøre mer inntrykk på pseudoeksistensialistene, men først og fremst ville de være annerledes enn de andre hjemme i Liverpool. Uansett var Beatles-frisyren nå skapt.

I boken We are the Mods: A Transnational History of a Youth Subculture beskriver Christine J. Feldman-Barrett den hamburgske exi-kulturen slik: «Exiene … var en subkultur som fremmet eksistensialistiske sympatier, så franske filmer, kledde seg svart og fikst, besøkte kafeer og likte jazz.» Hun sier videre at de kan ses som paralleller til den tidas mest kjente engelske subkulturer for ungdom, de såkalte mods og rockers. Mens disse engelske grupperingene først og fremst søkte å bryte ut av det stramme engelske klassesamfunnet, var det for skyldbetynget tysk etterkrigsungdom avgjørende å komme unna sin nasjonale identitet. Så de søkte ut av landet, til Paris.

Rock treffer et jazzhode

De ble klar over Beatles ved en tilfeldighet. Voorman vandret en kveld i Reeperbahn-strøket etter en krangel med kjæresten Kirchherr. Han hadde gått på kino nede ved havnen og var på vei hjem. Da han passerte Kaiserkeller, ble han oppmerksom på rock and roll-lyden fra et kjellervindu. Lyden traff ham så å si i ankelhøyde før den nådde hodet. Han ville undersøke nærmere, men ble engstelig da han så noen ganske røffe rockere ved inngangsdøren. Han samlet likevel mot og gikk inn. Der ble han fascinert, ja overveldet. Som de andre exiene, hørte Voorman på jazz; dette var første gang han møtte rock. Han gikk hjem til Astrid etterpå og overtalte henne til å bli med dagen etter. Jürgen ble også med. De ble alle hektet, og deretter var de fast inventar. Voorman sier: «Det var ikke Beatles som sådan som fanget meg, det var atmosfæren, den seksuelle energien. Folk fra Hamburg virket alltid undertrykket, men i Kaiserkeller var gutter og jenter seksuelle: feminine jenter, macho gutter». Rock var driftslivet.

Astrid forelsket seg raskt i Beatles-bassist Stu Sutcliffe, og han i henne. Det var en sterk kjærlighetshistorie fram til Sutcliffes død våren 1962. Astrids foreldrehjem ikke langt fra Sternschanze, ble et sted hvor også de andre i gruppen søkte ly fra livet på Reeperbahn. Her kunne de ta et bad, få vasket klær, spise god mat og se gjennom bokhyller og LP-samlingen med jazz og klassisk. Astrid tok bilder av Beatles som rock and rollers i fornøyelsesparken som ligger ikke langt fra Reeperbahn.

Kanskje var det en slags byttehandel mellom de to gruppene: De tre exiene søkte det upolerte driftslivet, Beatles kunne hente noe fra deres mer polerte bakgrunn. Forholdet var heller ikke flyktig. Klaus Voorman gikk inn i musikkbransjen og bodde senere med Harrison og Starr i Beatles' leilighet i London. Han designet coveret til Beatles-albumet Revolver (1966). Om Vollmer har McCartney skrevet at hans «stilsans og fremragende fotografiske evner kom til å ha en dyp innflytelse i våre karrierer».

Ble Beatles influert av eksistensialismen?

Hamburg-oppholdene var av stor betydning for Beatles' utvikling. Her spilte de daglig fire til seks timer, her utviklet de repertoaret, her lærte de seg å lage show på scenen. Og som John Lennon skal ha sagt da han ble spurt om hvordan det var å vokse opp i Liverpool: «Jeg vokste ikke opp i Liverpool. Jeg vokste opp i Hamburg.»

Exiene var en viktig del av Hamburg-erfaringen. Spørsmålet melder seg om eksistensialismen påvirket gruppen. Fant en fransk-eksistensialistisk åre veien inn via de tyske vennene?

Klaus Voorman synes å ta livet av problemstillingen: «Det er alltid blitt fullstendig overdrevet. Vi var ikke eksistensialister, overhodet ikke. Vi hadde ikke noe politisk engasjement i det hele tatt, ingen demonstrasjoner. Vi bare så ut som dem, men det kom av at vi hadde analysert den franske avantgarden og jobbet med Reinhart Wolf».

Voorman oppfatter her eksistensialisme som et politisk standpunkt, og det er sant nok at i Paris på 1950-tallet så skilte man gjerne mellom kommunister, gaullister og eksistensialister. Eksistensialisme var også et politisk standpunkt. Men uansett hva vi tenker om dette, sier Voorman omtrent det samme om de tre exiene som Vollmer sa om skjønnhetene i Paris: De bare så slik ut! Kirchherrs tidligere nevnte uttalelse om at de brukte svarte klær og gikk omkring og så moody ut, peker i samme retning.

Beatles-historikeren Mark Lewisohn sier at Parisfareren Vollmer var mer vendt mot eksistensialismen enn Voorman og Kirchherr. Men han sier likevel at ingen av dem var eksistensialister i filosofisk forstand. Det er uklart hva han mener med dette. Det kan kanskje bety at de ikke hadde fordypet seg i tankene til sentrale eksistensialister som Jean-Paul Sartre, Albert Camus og Simone de Beauvoir, og at de heller ikke var opptatt av bevisst å praktisere en livsførsel som fulgte av disse.

Hvis dette stemmer, kan vi konkludere med at de tre exiene som gruppe ikke var det vi kan kalle kvalifiserte, praktiserende eksistensialister. Deres «eksistensialisme» var i hovedsak et spørsmål om estetikk og stil samt kjennskap til avantgardistisk kunst. Slik kunne heller ikke Beatles ha noe mer omfattende tilgang til filosofisk eksistensialisme. Det er heller ikke noe i det vi ellers vet om Beatles som peker i denne retningen.

Valg og autentisitet

Da står vi igjen med et annet alternativ. Exiene var kanskje likevel del av et kulturelt miljø hvor eksistensialistisk filosofi hadde nedfelt seg. På denne måten var deres livsholdning preget av eksistensialisme, men uten at de var eksperter på læresetninger og filosofiske argumenter. For å finne ut av dette, må vi først spørre oss om hva som var eksistensialismens hovedbudskap.

Et første budskap var at mennesket ikke er bestemt til å være slik eller slik, at det ikke har en bakenforliggende eller forutbestemt essens. I starten av hovedverket Væren og intet fra 1943 kommer Sartre inn på forfatteren Marcel Proust og i hvilken forstand han var et geni. Var det et geni som lå på lur der i personen og som produserte forfatterskapet? Denne tanken kan jo være en trøst for forfattere som ikke får gjort så mye, men som kan beholde ideen om at de likevel er geniale. Men nei, geniet Proust er ikke noe annet enn de bøkene han skrev, sier Sartre. Vi er hva vi gjør. I neste trinn: Vi velger våre liv. Essensen vår er det vi valgte å være.

Det samme budskapet kommer fra Simone de Beauvoir i den berømte Det annet kjønn fra 1949. Kvinnen er blitt presset inn i rollen som Den andre, er blitt til objekt, gjør seg selv til objekt og blir dermed ikke subjekt som mannen. Det er altså ikke noen kvinnelig eller mannlig essens der, bare resultatet av valg og handlinger. I dette ligger det et frihetspotensial med appell ikke minst til ungdom som er i ferd med å definere sine liv overfor tidligere generasjoner.

Et annet sentralt budskap kan sammenfattes i ordet autentisitet. Innenfor en eksistensialistisk horisont er jeg, som vi så, dømt til å velge. Vel og bra, men eksistensialismen mener også at du kan feile. Nemlig ved å drive med strømmen og velge som «enhver». Dersom jeg holder et løfte fordi det er «det man gjør» snarere enn ut fra eget ståsted, så er det ikke-autentisk. Igjen ligger det et frihetsbudskap i eksistensialismen. Man er ikke underkastet tradisjonen eller normene. Subjektet her og nå styrer. Tidligere generasjoner har lite å si.

Vi er alle eksistensialister

Rundt 1960 hadde eksistensialistiske holdninger aktualitet for en ungdomsgenerasjon som definerte seg ulikt sine foreldre. For tysk ungdom var foreldrenes krig bakgrunnen. Det er vanskelig å forestille seg at de selvbevisste exiene var fremmede for betydningen av valg og autentisitet. En del detaljer kan også antyde eksistensielle tema. Var det bare Jean Cocteau som fikk Kirchherr til å svartmale rommet sitt, eller var det del av en selv-definering? Og er ikke forskjellen mellom å «se ut som» og å «være», som alle de tre betoner på sitt vis, nettopp forskjellen mellom autentisk og ikke-autentisk? Hadde de ikke alle tre også valgt kunstneriske løpebaner, hvor subjektet framtrer på det sterkeste? Kanskje er det også betegnende at Kirchherr gikk for kjønnsløse klær. Som Beauvoir hadde sagt: Kjønn er et valg. Hun kledde opp både Klaus Voorman og den nye kjæresten Stu Sutcliffe mest mulig likt henne selv. Kirchherr kan ha oppfattet det som eksistensialistisk mote fra Paris. Men i praksisen ligger likevel ideen om kjønn som valg.

Kanskje var likevel Beatles de virkelige eksistensialistene. De hadde gjort sine valg mot viljen til sine nærmeste, en vei som i 1960 må ha fortonet seg som temmelig usikker (se artikkelen «Beatles og øyeblikket» i dette Dyade). Beatles var i tillegg svært opptatt av å skille seg ut, ikke være som de andre. Endringen av frisyrer var ett av mange uttrykk for dette. Et annet var deres hang til å bygge inn obskure B-sider i repertoaret, altså å spille noe annet enn de andre.

I stedet for å si at Beatles ble påvirket av eksistensialismen, er det rimelig å tenke at exiene sto for noen av disse verdiene, mens Beatles i høyeste grad selv levde dem ut i praksis. Vi må derfor heller snakke om resonans mellom de to gruppene. Det var et grunnlag for kontakt innenfor en kulturell ramme hvor eksistensialismens tema var aktualisert.

Beatles og Brigitte Bardot

Hvor Beatles hadde sin form for eksistensialisme fra, er vanskelig å si. De var grepet av amerikansk rock and roll. Elvis var for dem alltid den største. Den eneste forbindelsen med fransk eksistensialisme hos Beatles før Hamburg, er Brigitte Bardot. Hun var det ultimate sex-symbolet for Lennon, McCartney og Harrison. De så filmen som gjorde henne berømt, …og Gud skapte kvinnen (1956). Senere beordret John og Paul sine kjærester å ha Bardot-look, noe kjærestene gikk med på.

Man kan tenke at denne ungdommelige interessen for et sex-symbol har lite med eksistensialisme å gjøre. Men Bardot er blitt regnet som en sentral etterkommer av Sartre, Camus og Beauvoir. Beauvoir skrev i 1959 et essay om Bardot. Der tegnet hun henne som den mest frigjorte kvinnen i etterkrigstidens Frankrike. Bardot var ikke kvinnelig passiv. Hun var i bevegelse, og hun var både jeger og bytte. Hun stilte seg på nivå med menn. «Menn er objekter for henne, akkurat som hun er et objekt for dem … Hun gjør som hun vil, og nettopp dette er så urovekkende», skrev Beauvoir.

Bardot var eksistensialisme i praksis, og det ser ut som det appellerte til Beatles. At de var tradisjonalister overfor egne kjærester, er en annen sak.

Jeg er forbi Kaiserkeller og kommer til BeatlesPlatz, hvor Grosse Freiheit møter Reeperbahn. Jeg tar til venstre mot politistasjonen Davidwache. Hit ble John, Paul og trommeslager Pete brakt inn i november 1960, anklaget for brannstifting av Kaiserkeller-eier Koschmider. John ble løslatt, Paul og Pete ble sendt på fly hjem til Liverpool. Så tar jeg igjen til venstre, opp mot fornøyelsesparken hvor Astrid Kirchherr tok bilder av gruppen. Jeg kommer til Feldstrasse og Hotel Pacific. Beatles bodde her i desember 1962, siste gang de var i Hamburg. Herfra er det bare et kort stykke til Sternschanze og Acems kurssenter.