Tekst: Per Tonstad
I august 1965 ga Beatles ut albumet Help med balladen Yesterday. Paul sa senere at han våknet en morgen med en melodi ferdig i hodet og tenkte at «heisann – den melodien kjenner jeg ikke – eller gjør jeg det?». Han sjekket med venner og bekjente, men ingen kunne huske å ha hørt den før. «Jeg husker at jeg tenkte at folk liker litt triste melodier, de liker å velte seg i sånt når de er alene – sette på en plate og snufse litt. Så jeg gjorde meg ferdig med det første verset – og dermed falt hele teksten til Yesterday på plass. Og det var det!»
Som oftest er det nok ikke helt slik kreativt arbeid foregår. Selv ikke hos Beatles. Normalt var det mye mer forarbeid og utprøving når de i felleskap snekret sammen en melodi enn tilfellet var med Yesterday. I denne artikkelen skal vi se nærmere på hvordan dette samarbeidet stimulerte til kreativitet og nytenkning i arbeidet med å lage nye melodier.
Samarbeidsprosessen
Arbeidsmetoden mellom John og Paul ble etter hvert slik at de kom opp med utkast til en melodilinje eller refreng som de prøvde ut på hverandre for å få feedback og forslag til hvordan man skulle gå videre for å få en sang ut av det. Dette innebar trolig en viktig holdning til sitt eget og den andres arbeid – preget av åpenhet og ledighet. En villighet til prosess og bearbeidelse, snarere enn å tviholde på sin egen fortreffelige inspirasjon.
Paul McCartney har uttalt at en viktig del av samarbeidet i Beatles var at «vi likte hverandre – vi likte å synge for hverandre». Dette førte til en åpenhet og trygghet som bidro til at den musikalske kreativiteten fikk blomstre og gro. Særlig Paul og John viste en vilje og evne til å utveksle ideer og forslag til akkorder, klanger og melodilinjer som representerte noe nytt i populærmusikken. Dette innebar også kreativ bruk av instrumenter og annet utstyr de kom over i studioet hvor opptakene ble gjort.
De ble tidlig enige om at alle låtene de ga ut skulle krediteres dem begge. Men i praksis var det likevel ikke slik at de alltid bidro like mye – som for eksempel med Yesterday. En av de få låtene som de virkelig skrev sammen hele veien, Thank You Girl fra 1963, ble til mens de var på turne, hvor de to parhestene «kastet strofer frem og tilbake mellom seg mens komposisjonen tok form ... og hvor det er lett å høre hvem som er ansvarlig for hvilke strofer... i en felles innpakning fungerer det likevel strålende» (Ose s. 35).
Da Please, Please Me ble publisert i 1963 hevdet John at det var utelukkende hans låt – og Paul bekreftet det. John sa også at den var sterkt influert av Roy Orbison. Venninnene Linda og Lou var med de fire Beatles-gutta i studio natten igjennom. De hevdet siden at spesielt John og George var i strålende humør. Kreativiteten m.h.t. bruk av ulike akkorder var på topp – og alle moret seg kostelig under innspillingen.
En annen mindre kjent låt, Flying fra 1967, var den første hvor alle fire bandmedlemmene ble kreditert for samme komposisjon og hvor navnene deres ble listet alfabetisk. Denne melodien er for det meste instrumental, men har et vokalparti hvor alle fire medlemmene stemmer i. Den ble laget for Magical Mystery Tour og gjennomgikk mange endringer før den endelige utgaven. Blant annet ble det lagt på en ekstra gitar, litt perkusjon og masser av «tape loops» og lydeffekter. Det ferdige resultatet varte i nesten 10 minutter! Det var uaktuelt å bruke hele innspillingen på albumet, så den ble kuttet ned til ca 2 minutter.
Den berømmelige Hey Jude ble laget i 1968 og ble en slags milepel i Lennon/McCartneys produksjon. Sangen var den første som overskred den «magiske» fireminuttersgrensen de tidlig hadde satt, og den markerte også starten på Beatles´siste fase – en periode preget av musikalsk modenhet, men også av personlige stridigheter. Det var Paul som laget det første utkastet, hvor han tenkte at den skulle hete «Hey Jules» som en slags trøst til Johns sønn Julian etter at skilsmissen mellom John og Cynthia var en realitet. Da den ble presentert for John hadde han ingen innvendinger og synes ikke det var nødvendig å forandre et eneste ord i teksten. John sa også på et senere tidspunkt at han mente dette var den fineste sangen som Paul noensinne hadde skrevet. Denne sangen representerte også et slags veiskille for dem begge – John hadde funnet Yoko og Paul var i ferd med å innlede et forhold til Linda. Det er nesten som Paul synger til Linda. Mange mener likevel at det er John som synger til Yoko – nærmest som i en bønn: «Hey Jude, don't let me down».
Oh Darling, skrevet av Paul i 1969, var en noe spesiell innspilling. Sangen har i utgangspunktet en enkel kjærlighetstekst, hvor Paul ville høres sliten ut og ønsket å synge den med all den råhet og intensitet han kunne oppvise. Melodien krevde maksimalt av stemmebåndene og Paul lå i tørr-trening flere dager i strekk for å varme opp. Men John likte den visst ikke, og noe av det siste som ble gjort med sangen var å legge til vakre sangharmonier á la Beach Boys. Noen har også forsøkt å se den i sammenheng med bruddet dem imellom et halvt år senere, idet Paul vitterlig synger «Oh, darling, if you leave me, I'll never make it alone».
Kreativitet – forutsetninger og utfordringer
Kreativitet er en prosess, ikke først og fremst en egenskap noen er født med. Noen har antagelig større forutsetninger for å utvikle et kreativt «sinn», men få, om noen, er født kreative. Unntakene er kanskje genier som f. eks. Leonardo da Vinci og Albert Einstein. Kreativitet må for de fleste utvikles. Forskere og skribenter har opp gjennom årene hatt svært ulike meninger om hva som er forutsetningen for at kreativitet skal oppstå i en gruppe – eller hvilke samfunnsmessige og personlige forutsetninger som fremmer en kreativ holdning. Noen hevder at utfordring er viktigst, mens andre legger vekt på samarbeid og tillit – og at kreativitet fremmes best i et miljø med gjensidig respekt og konstruktiv tilbakemelding fra omgivelsene. I en hvilken som helst gruppe har alle et eget perspektiv på det de lager, men evnen til å akseptere ulikheter i syn – og forsoning og samarbeid – er avgjørende faktorer i en kreativ prosess. De viktigste ingrediensene i et samarbeid er gjensidig tillit og respekt.
Enkelte forskere har sett på kreativitetens forutsetninger og bruker Beatles som musikalsk eksempel på et svært kreativt samarbeid og imøtegår langt på vei de som har hevdet at konkurranse og ytre belønning er det viktigste – selv om dette også utvilsomt er viktige faktorer i visse miljøer, f. eks. i deler av næringslivet. Andre har oppsummert det slik: Et kreativt sinn består av tre hovedkomponenter – ekspertise, kreativ tenkning og egenmotivasjon.
Som i de fleste miljøer er det likevel heller ikke blant musikere et spørsmål om enten-eller. Mange ulike faktorer spiller en rolle – som det også gjorde hos Beatles. Tilliten, kameratskapet og gleden ved å teste egne ideer på hverandre var antagelig de absolutt viktigste faktorer for Beatles' suksess.
Eksperimentering og utprøving
Beatles var fra starten av et meget habilt rockeband, men ønsket om å appellere til flere enn fansen i Liverpool og Hamburg gjorde deres musikk etter hvert betydelig mer sofistikert.
De var for eksempel svært nyskapende i det rent teknologiske ved plateinnspillinger. De utviklet en sans for store og gjennomarbeidete arrangementer med nye lydeffekter, nye måter å tenke mikrofon-plasseringer – og ikke minst bruk av «tape-loops» og andre triks med båndopptageren. Men de hadde også sans for det enkle og melodiske. George Martin, Beatles' produsent, var svært sentral i produksjonen av deres musikk. Han har uttalt at John og Paul helt fra starten av hadde et ønske om å utvikle sine evner som musikere og gjøre musikken de skapte stadig bedre. Et viktig element i dette var en type samarbeid hvor de studerte hverandres måter å snekre sammen låter på og brukte det som inspirasjon til egne komposisjoner.
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band
Eksperimenteringen nådde et slags høydepunkt med Sergeant Pepper's Lonely Hearts Club Band fra 1967, hvor de tok i bruk instrumenter og ensembler som ikke var vanlige i rock på den tiden. Påvirkningen fra klassisk musikk og janitsjar er tydelig. Dette var også det første «konseptalbum» hvor tekst, omslag, sound og låter henger sammen i en nøye gjennomarbeidet helhet. Albumet representerte noe nytt i populærmusikkens historie og fikk en enestående mottakelse – og som fikk et betydelig musikalsk og kommersielt gjennombrudd.
Det tok fem måneder å lage Sgt. Pepper, mens det tok bare én dag å spille inn Beatles' første album. De hadde det visstnok så moro at de trakk ut tiden unødig med kostbare, meningsløse lydeffekter – et tegn på at Pauls sans for eksperimentell musikk hadde smittet over på de andre. Et unntak var visstnok Ringo som kjedet seg under innspillingen.
For eksempel brukte de åtte timer bare på koret med uforståelig babbel på slutten av platen. De siste effektene som ble laget var lyder av sirkuspublikum, tivolikaruseller, hanegal, vekkerklokker – og ikke minst en tone på 20000 hertz som bare hunder kunne høre (!).
Paul laget tegninger av Beatles i viktorianske militæruniformer og bestilte en serie med «pop art-ikoner» med bl. a. Gandhi, Laurel & Hardy, Bob Dylan og Karl Marx. En av de få som ble strøket var forslaget på Brigitte Bardot, som ble erstattet av en voksfigur av Diana Dors. Dette gjorde plateselselskapet EMI svært urolige fordi de fryktet at de som ennå levde ville saksøke dem for bruk av figurer som lignet dem. De ba derfor om at collagen ble droppet – men Paul var urokkelig. EMI krevde at de i hvert fall måtte innhente tillatelse fra de aktuelle personene – noe Paul godtok og Beatles sa seg også i tillegg villig til å betale eventuelle utgifter til rettsak!
Intern konkurranse
Til tross for gjensidig respekt og konstruktivt samarbeid var det også et element av konkurranse – et ønske om å overgå hverandre. Paul og John var begge ambisiøse på hver sin måte, noe som tidvis ga seg utslag i krangling og derav etterfølgende midlertidig nedgang i produktiviteten. Paul var nok den mest tålmodige og vennligsinnede av de to, mens John hadde et litt vanskeligere temperament.
Det skal sies at både George og Ringo også bidro kreativt på sine måter. George med sine kompetente gitarkunnskaper var sentral i toneleggingen av mange av låtene. Han leverte jevnlig gode låter til de ulike albumene, men disse produksjonene var for det meste soloarbeid. Ringo var stødig som en metronom når det gjaldt beat'en; han kunne alle de sentrale stilartene og han passet godt inn i gruppen sosialt. George har uttalt at da Ringo ble med, så stemte plutselig det hele. Med sitt gode lynne og humør, hadde Ringo utvilsomt også en positiv innvirkning på stemningen i gruppen. Han lagde dessuten noen få låter til gruppen, med Octopus's Garden som den mest kjente. Ideen hadde han fått under et ferieopphold på øya Sardinia, hvor han kom i kontakt med en lokal fisker som fortalte ham at blekkspruter samler steiner på havets bunn og lager sine egne inngjerdinger – eller «blekkspruthager».
Ekstern konkurranse – Beach Boys
I tillegg til denne kreative konkurransen internt var de også utsatt for påvirkning fra musikkmiljøer utenfor gruppen. George Martin nevner spesielt konkurransen med den amerikanske suksessgruppen Beach Boys. Denne gruppen var i en rekke år den mest populære og suksessrike i USA. De var et friskt pust i den amerikanske pop-verdenen med sine lystige harmonier og klanger som ga assosiasjoner til et sorgløst liv med sol, strandliv og surfing.
Likevel slo flere av Beatles' låter nærmest knock-out på deres hits og skjøv dem nedover hitlistene. Da I Wanna Hold Your Hand kom ut i 1963, ble Beach Boys' salgsrekord knust ettertrykkelig. Det var noe de slett ikke var vant til. Dette var den første sangen Beatles spilte inn med en firespors opptaker. De hadde visstnok ingen spesifikk inspirasjon til sangen, men den kom som et resultat av at Brian Epstein ba dem om å skrive en sang for det amerikanske markedet. Det var også den første som gikk helt til topps på den amerikanske singel-listen Billboard Hot 100 og startet med det den britiske invasjonen på de amerikanske hit-listene.
Albumet Rubber Soul ble også sterkt beundret av Beach Boys frontfigur Brian Wilson, «That album is just blowing my mind…..they put only great stuff on that album. That´s what I wanna do!». Han bestemte seg derfor for å lage et album som var så godt at Beatles ikke hadde sjans til å overgå det. Resultatet var The Pet Sounds, som tok popmusikken i USA i en ny retning. Albumet ble først ikke så godt mottatt i USA, men det ble likevel promotert som det «mest progressive album noensinne» – med såkalte «Wall of Sound»-effekter preget av vokale harmonier, lyder og instrumenter som aldri før hadde blitt assosiert med rock'n'roll. Singelen Good Vibrations gikk også etter hvert svært godt på hitlister verden over.
Paul McCartney har også uttalt seg meget positivt om The Pet Sounds: «To me, the single biggest influence on Sergeant Pepper was the Beach Boys' record Pet Sounds, and I think Brian Wilson was a great genius…The harmonic structures are very, very clever… It's the instruments he uses and the way he places them against each other. It's very cleverly done.»
Beatles med Paul i spissen mente likevel de kunne gjøre det bedre og svarte med Sergeant Pepper som musikkeksperter mente igjen tok popmusikken til nye høyder med sine svært kreative innspillingsmetoder. Brian Wilson ble visstnok ganske deprimert med en følelse av underlegenhet etter at Sergeant Pepper kom ut. En av grunnene til at de kom litt til kort i forhold til Beatles var iflg. Martin at Wilson var den eneste som skrev låter i Beach Boys. Samarbeidsmiljøet man fant i Beatles eksisterte ikke i Beach Boys. Med Wilson i spissen leverte de likevel senere det utmerkede albumet Smile i 1967, men da var konkurransen i realiteten over – Beatles hadde «vunnet».
