Mellom stat og marked- Frivilligheten i skvis

Frivilligheten er utsatt for klemkrefter fra to sider: fra det offentlige og fra markedet. Dynamikk fra begge sider truer med å redusere frivillighetens egenart.

Skrevet av Eirik Jensen

Når vi snakker om «frivillighet», som i «frivillig sektor», eller «Frivillighetens år», er det gjerne to litt ulike sider ved frivilligheten vi kan ha i tankene. Organisasjoner sies å være «frivillige» når de ikke sikter mot økonomisk overskudd, men har et ideelt formål. Frivillige organisasjoner kan samtidig ha mange ansatte – som får lønn for sitt arbeid, som IOC-presidenten (se boks på neste side), og ikke arbeider utelukkende «frivillig». «Frivillig» peker samtidig på en motivasjon den enkelte kan ha for å arbeide for en sak eller en organisasjon: ikke for å få lønn eller oppnå goder, men simpelthen fordi man har en interesse for eller et ønske om å støtte saken. Det er primært denne siden av frivilligheten – «frivilligheten i frivilligheten» om du vil, som er tema for denne artikkelen.

«DEN STATLEGE FRIVILLIGHEITSPOLITIKKEN» La oss så begynne - med staten.

Kulturdepartementet ga i 2018 ut Stortingsmelding 10 med tittelen «Frivilligheita – sterk, sjølvstendig, mangfaldig. Den statlege frivilligheitspolitikken.» Stortingsmeldingen setter opp grunnpremisser og hovedstrukturen i statens frivillighetspolitikk. Den gir innsyn i en måte å tenke på om frivilligheten som både er gjennomgående og pregende for offentlighetens syn, men også overraskende uproblematisert, og som vi skal se, forbausende motsetningsfull.

Tittelen på Stortingsmeldingen er lovende. Den varsler at den skal anerkjenne sentrale verdier ved frivilligheten: selvstendighet og mangfold. I tråd med dette utgangspunktet begynner meldingen med å slå fast et grunnpremiss for det offentliges forhold til frivilligheten: det frivilliges autonomi. Det er ikke det offentlige som skal styre frivilligheten. Frivilligheten skal i stedet styre seg selv:

«Frivilligheita er ein stad for innverknad og samfunnsdeltaking. Frivilligheita er ikkje eit supplement til offentleg verksemd. Ho er ein grunnleggjande del av livet og verket til menneska og eit fundament i eit godt samfunn. Frivilligheit skaper engasjement, fellesskap, inkludering og kulturell og demokratisk innsikt….

Eit grunnleggjande prinsipp for frivilligheitspolitikken er sjølvstendet til frivilligheita. Det er ikkje staten som set måla for frivilligheita – det gjer frivilligheita sjølv.»

Den som er opptatt av selvstendigheten i frivilligheten, roper «Bravo!». Men bravo-ropet forstummer. For like etter at meldingen slår fast premisset om det frivilliges selvstendige egenverdi og autonomi, erklærer den at staten skal støtte opp om frivilligheten gjennom tilskudd. Det virker i utgangspunktet prisverdig, og ikke i strid med frivillighetens autonomi. Men: Når begrensede midler skal fordeles, er det ikke til å unngå at staten likevel styrer – gir lite eller ingenting til noe, mer eller svært mye til annet, og stiller vilkår for at mottakere skal kunne få. Meldingen er naturligvis innforstått med det, og er helt klar på at tilskuddene fra staten skal baseres på statens frivillighetspolitiske mål og prioriteringer (og ikke frivillighetens egne):

«Staten støttar opp om frivillig sektor gjennom tilskot, enkel og gjennomsiktig tilskotsforvalting og ein heilskapleg, føreseieleg og koordinert politikk.

Det er eit mål for staten å leggje til rette for ein aktiv og berekraftig frivillig sektor som held ved lag og aukar innsatsen og aktiviteten sin. Klare frivilligheitspolitiske mål på prioriterte område skal bidra til dette.»

Så skal altså ikke frivilligheten styre seg selv. Den skal støttes gjennom tilskudd fra staten, som skal styre etter statens egne frivillighetspolitiske mål, som ikke nødvendigvis er de samme som frivillighetens egne.

Det er tankevekkende at disse utsagnene – om frivillighetens selvstendighet, og om at staten skal styre frivilligheten etter sine mål - som etter min mening er klart motsetningsfulle, ja nesten paradoksale, kommer allerede innledningsvis i en formentlig gjennomtenkt og gjennomarbeidet stortingsmelding.

DEN RETTSLIGE FORANKRINGEN AV FRIVILLIGHETEN

Det frivilliges egenverdi og autonomi er bl.a. forankret i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen – EMK – som binder den norske stat.

ARTIKKEL 11 Møte- og foreningsfrihet 1.

Enhver har rett til fritt å delta i fredelige forsamlinger og til frihet til forening med andre, herunder rett til å danne og slutte seg til fagforeninger for å verne sine interesser.

Prinsippet ligger til grunn for ethvert samfunn som ikke vil styre absolutt alt. Hvor stor den autonome sfæren skal være, vil variere fra land til land. Men at det skal være et autonomt område hvor borgerne kan bedrive egenaktivitet uten styring eller kontroll fra det offentlige, er grunnleggende, i alle fall for demokratier.

Frivillighetsmeldingen innskrenker da heller ikke forsamlingsfriheten, eller borgernes rett til frivillig å inngå forening med andre. Så langt, så godt. Men realitetene ligger ofte gjemt under fine ord.

GERHARDSEN-UNGDOMMEN

Den norske dugnadsånden som tradisjonelt har vært en sentral del av vår nasjonale identitet, er i dag på retur. Allerede på midten av 1990-tallet moret Harald Eia og Bård Tufte-Johansen oss i Lille Lørdag med treffende satiriske sketsjer om «Gerhardsen-ungdommen», som kledd i busserull og knickers tilbød borettslag dugnadshjelp. Tilbudene fikk liten respons. Allerede da var dugnadsånden som preget norsk mentalitet frem til og med 1950-tallet, i ferd med å bli en anakronisme, ja, for Eia og co så avleggs at den var blitt komisk.

Når dugnaden er på retur, må det økonomiske midler til for å drive frivilligheten. Penger.

Meldingen innleder – igjen prisverdig – med å fremholde at offentligheten vil legge til rette for at frivillige organisasjoner kan finansieres gjennom tilskudd fra private:

Regjeringa vil …..leggje til rette for at frivilligheita kan skaffe seg midlar frå andre kjelder som privatpersonar og næringsliv.

Frivillighetsmeldingen innskrenker altså ikke borgernes rett til å finansiere frivillige foreninger med egne midler, men vil også uttrykkelig legge til rette for dette.

Men igjen: bak vakre ord ligger tyngre realiteter. Utgangspunktet er at finansiering fra private kilder vil måtte skje med allerede beskattede midler. Sagt i klartekst, innebærer det at dersom jeg som privatperson ønsker å bruke kr 100,- av min skattepliktige inntekt til å finansiere en frivillig organisasjon, må jeg først tjene kr 200,- og så betale inntektsskatt – hvor marginalsatsen er ca. 50%. Konsekvensen er at hver krone jeg gir til frivillige organisasjoner, har staten allerede tatt en krone i inntektsskatt i forkant. (mer om dette i Ole Gjems-Onstads artikkel «Politisk nei til grasrotfinansiering» i dette Dyade).

DET SKAL VÆRE ENKELT – Å SØKE STØTTE FRA DET OFFENTLIGE

Men det er ikke bare beskatning av midler som går til frivillige organisasjoner som gjør at statens rolle i forhold til frivilligheten blir forbeholdent og tvetydig. Meldingen sier uttrykkelig at den ønsker at det også skal være enkelt for frivillige organisasjoner å søke offentlig støtte.

Det skal vere enkelt å drive ein frivillig organisasjon. Det skal vere enkelt for frivilligheita å søkje, ta imot og rapportere på offentleg støtte. Effektiv forvalting og digitalisering er blant verkemidla for å oppnå forenkling.

Uttalelsen er tankevekkende: at det skal være enkelt å drive en frivillig organisasjon, er nærmest ensbetydende med at det skal være enkelt å søke og ta imot offentlig støtte.

Dette gjør at «frivilligheten» i det frivillige kan bli innsnevret, på flere måter.

IKKE ALLE KAN FÅ

Pengesekken i det offentlige er enorm. Frivillige organisasjoner vil i utgangspunktet også ha et sterkt ønske om å motta tilskudd fra denne uten sammenligning største finansieringskilden; offentlige midler til å bygge fotballstadioner (tomt til fotballklubben Vålerenga på Valle Hovin til en verdi av cirka 700 millioner kroner som klubben fikk kjøpe av Oslo kommune for én krone), bidrag gjennom NRK til TV-aksjonen og Operasjon Dagsverk, skitrekk, småbåthavner, klubblokaler, vern av kulturminner, til musikklivet, idrett, ja til alle slags gode frivillige aktiviteter og formål.

Men her som ellers gjelder at noen får, andre ikke. Skal man få tilskudd fra det offentlige, må den frivillige organisasjonen for det første realisere de politiske målene som staten selv har satt for slike tilskudd (jf stortingsmeldingen), og for det andre overbevise staten om at den gjør nettopp det, og helst enda bedre enn konkurrerende søkere. Når staten gir tilskudd, gir den dermed samtidig insentiver. Og det offentliges andel av finansieringen av frivilligheten er betydelig, selv når det tas hensyn til alt det frivillige (og dermed ikke skattepliktige) arbeid som gjøres i frivillige organisasjoner: loppemarkeder, juletresalg, dugnader.

Når den offentlige pengesekken er så stor og tiltrekkende, får den automatisk en oppmerksomhetsdreiende virkning. Den fungerer som en honningkrukke på en bjørn. Bjørnen blir opphisset og opptatt av honningen, og kan risikere å miste oppmerksomheten på annet. Organisasjonen blir tilsvarende mer og mer opptatt av hva som skal til for å kvalifisere til pengestøtte fra det offentlige. Faren er at også den blir mindre opptatt av å ivareta sin egenart, selvstendighet og særegne identitet i frivillighetsmangfoldet.

Her er det ikke nok å lese kriterier og sende inn søknader. Det er sterk konkurranse om de offentlige midlene. Har man kunnskap fra feltet, er man åpenbart en ressurs for en frivillig organisasjon som vil hente penger fra det offentlige. De frivillige organisasjonene som ønsker å vokse, vil da være tjent med å ansette slike ressurspersoner som konsulenter eller ledere. Har man gode relasjoner innover i statlige eller kommunale organer, vil det naturligvis også være ettertraktet. Man må ha kunnskap om hvordan de som deler ut pengene tenker, hvilke argumenter og hvilke fortellinger som påvirker dem til å ville bevilge penger nettopp til din organisasjon.

Men det er ikke bare kunnskap og kontakter til det offentlige som er viktig. Alle vet at politikere er opptatt av det som er på dagsorden – det publikum, velgerne, er opptatt av. Byråkrater tar signaler derfra. Skal organisasjonen vekke interesse hos de som bevilger, må den derfor markere seg offentlig, og helst på en måte som vekker sympati. Kunnskap fra dette feltet blir dermed også ettertraktete ressurser. Mediekonsulenter. Pressefolk. Lobbyister. Den frivillige organisasjonen trenger mye ekspertise om alt dette. Selv om det etter festtalen (Stortingsmeldingen) skal være «enkelt» å søke penger, er det ikke sikkert det er like enkelt å få dem.

Denne logikken gjør at frivillighetens karakter som primært frivillig gradvis presses til å endre karakter. Den risikerer å måtte gjennomgå et gradvis hamskifte hvor den også kan miste sin sjel – dvs. sin selvstendighet og autonomi – i dansen etter offentlige tilskudd.

Frivillighet Norge er en paraplyorganisasjon for frivilligheten i Norge. Organisasjonen tilbyr kurs som skal hjelpe frivillige. Forleden sendte Frivillighet Norge ut en epost med kurstilbud, bl.a. som følger:

Behovet for slike kurs er åpenbart: Så avhengige som frivillige organisasjoner er blitt av velvilje fra politikerne, er kunnskap om hvordan man kan påvirke dem potensielt avgjørende for om man har livets rett.

MARKED

Så til markedet. Kanskje organisasjonen ikke ønsker å bli finansiert av offentlige midler, med de bindingene det kan skape. I stedet henvender organisasjonen seg til allmennheten. Men det er det mange organisasjoner som gjør. Også her er det kamp om beinet. Så gjelder det å henvende seg på en måte som treffer, og som genererer inntekter. Organisasjonen må markedsføre seg i konkurranse om begrensede midler.

Er du opptatt av dyrevelferd, kan du google etter dyrs rettigheter. Da lander du sannsynligvis på hjemmesiden til NOAH – organisasjon for dyrs rettigheter. Landingssiden du kommer inn på, forteller imidlertid ikke om hva NOAH er, men ber om penger: (se oppslag motsatt side).

Synes du at organisasjonen er for pengefokusert, kan du i stedet søke etter Dyrevernalliansen. Da møter du denne siden: (se oppslag motsatt side).

Jaget etter penger preger ikke bare disse, men også mange andre frivillige organisasjoner. De ansetter markeds- og bidragskonsulenter som har som oppgave å sørge for organisasjonens finansiering.

Faren er at det her kan bli en glidende overgang fra det ideelle til det kommersielle, eller i alle fall at organisasjonens jakt etter penger går på bekostning av dens frivillige karakter. NOAHs Facebook-budsjett må være betydelig. Stadig minnes vi gjennom NOAHs Facebookannonser om overgrep mot dyr - at ulv skytes, eller at hunder som har bitt andre, skal avlives. Etter nyheten kommer budskapet: Støtt NOAH med penger.

OGSÅ FRIVILLIGE TELLER LIKES

Det er lett å ha sympati med sakene NOAH legger ut på Facebook – og lett da å åpne lommeboken. NOAHs Facebook-satsing er imidlertid ikke bare finansiering, men også en kontinuerlig meningsmåling. Det er ikke bare følsomme tenåringsjenter som teller likes – det gjør også organisasjoner som markedsfører seg gjennom Facebook. Hvilke saker får flest klikk? Hvilke saker genererer mest pengestøtte? Uten dyp analyse er det vanskelig helt å fri seg fra mistanken om at jakten etter penger i stadig større grad kan komme til å prege organisasjonen, til fortrengsel fra det opprinnelige formålet. (Hjemmesiden til NOAH viser at NOAH har egen Presse- og informasjonssekretær, designansvarlig og filmansvarlig. Hvem som koordinerer deres Facebook-satsing er ikke lett å se – dette kan godt være outsourcet. Hjemmesiden til Dyrevernalliansen opplyser at de har to ansatte kommunikasjonsrådgivere, en ansatt politisk rådgiver, en kommunikasjonskonsulent og en digital markedsfører.)

Jakten på penger i konkurranse med andre i et marked kan på denne måten gradvis og snikende kvele organisasjonens egenart og preg som frivillig organisasjon, og transformere den til en profesjonell lobbyorganisasjon. Ikke nødvendigvis noe galt i det. Det er prinsipielt mindre betenkelig – mindre frihetsinnskrenkende - at frivillige organisasjoner henvender seg til private for å få finansiert sine aktiviteter, enn at det offentlige styrer frivilligheten gjennom sine bevilgninger. For det er et mangfold av potensielle givere blant private, men bare en offentlig het. Men det ligger her en fare for at organisasjonens prioriteringer gradvis og umerkelig glir over til å bli styrt av hva som genererer mest støtte – likes og bidrag – fra markedsføringen. Organisasjonen kan gradvis får et mer populistisk og i dypere forstand konvensjonelt preg – hvor det er det som genererer støtte, og ikke det organisasjonen dypest sett står for på selvstendig grunnlag, som får innflytelse. Det kan kreve en sterk rygg å stå imot. Ikke umulig, men unektelig krevende.

DUGNAD – ER OGSÅ NOE HERK

Dugnadsånden er en tenkemåte. Vi ser et behov som best kan løses kollektivt. Vi bretter opp ermene og samarbeider om å løse behovet – bygge grendehuset, pusse opp klubblokalene, skaffe penger gjennom loppemarked og lotteri til den nye gressmatten på fotballbanen eller retrett-stedet for meditasjon.

Men tanken melder seg: Det kan være trivelig å være sammen med naboen eller klubbmedlemmene på dugnad. Men det er jo også noe herk. Og burde ikke egentlig det offentlige dekke dette behovet? Er ikke fritidsaktiviteter for barn og ungdom nettopp en del av det offentliges ansvar – del av velferdsstatens domene?

Kan ikke klubben i stedet søke om pengestønad? Og så var det dette med trening da. Ja – barn og ungdom kan vel trene på klubbhuset. Men voksne vil heller trene på treningsstudio – det er da mye mer effektivt.

Og har du en pode som også har ambisjoner, så gjelder det å skaffe riktig utstyr. Slikt koster også penger – men så har vi da også råd til det? Ikke nødvendig å måtte stille opp på loppemarked. Kanskje enda lettere å kjøpe seg ut av forpliktelsene?

Slik samvirker det offentliges budskap om at din og dine omgivelsers velferd og interesser er et offentlig anliggende, og den kommersielle sfærens tilbud om å tilfredsstille det meste gjennom konsum, til å velge andre løsninger enn frivillig innsats. Løsningen på pengebehovet, og etter hvert organisasjonens andre behov – løses ikke lenger gjennom egenaktivitet, men gjennom eksterne kilder.

En tradisjonell tanke er at velferd fra det offentlige, og velferd gjennom konsum, er prinsipielt ulike. Offentlig velferd får man uten betaling, mens konsum må man betale for. Men de har det til felles at de tilfredsstiller et ønske eller et behov gjennom at aktøren får en ytelse utenfra. Motsatsen – som er sentral i frivilligheten – er egenaktiviteten: tilfredsstillelsen av ønsket eller behovet skjer ved at aktøren selv er aktiv, sammen med andre. En overgang fra egenaktivitet til eksterne løsninger på organisasjoners eller den enkeltes behov kan være fremmedgjørende: løsningen kommer utenfra, ikke gjennom medlemmenes frivillige innsats. På denne måten klemmer det offentlige, og markedet, fra hver sin side.

DET FRIVILLIGES EGENVERDI

Er det så farlig? Om du kan hente langt mer penger, og bygge opp organisasjonen til å bli noe langt større og mer effektivt, gjennom offentlig støtte, eller ved å etterligne kommersielle organisasjoner gjennom reklamekampanjer – hva taper man med det?

Tapet fornemmer man ved å kontemplere over det frivilliges egenverdi. I våre liv knytter vi mye mening til arbeidslivet, hvor vi bytter vårt arbeid mot penger. Andre behov tilfredsstilles gjennom det offentlige – skole, helse, velferdstilbud. Men for mange gjenstår et ønske om å drive med noe som er meningsfullt i seg selv, og som man selv bidrar til å bygge opp og utvikle, på premisser som deles med andre i frivillig samarbeid. Alt er ikke bare jobb, konsum, penger og offentlige goder. Tilværelsen ønsker noe mer - av i alle fall en del av oss.

For noen knytter engasjementet seg til hobbyer: Hund, katt, akvarier. Idrett, friluftsliv. Strikking, sying, bridge, lokalforeningen. Andre finner mening i å hjelpe sine medmennesker – de som strever med alkohol- eller rusproblemer, er ensomme, osv. Atter andre ønsker å delta i meningsbærende aktiviteter, som i Acem – livssyn, meditasjon, psykologisk vekst. Dette mangfoldet av interesser og orienteringer i det frivillige avspeiler noe av det grunnleggende mangfoldige i mennesket – våre høyst ulike interesser og engasjementer. (Min sjef på jobben lo da jeg skulle på meditasjonsretrett, og sa: Ja, man kan jo bruke fritiden sin til mye rart! Selv hadde han vært ivrig amatørsjakkspiller i sin ungdom – men det var det ingen grunn til å le av!)

Stortingsmeldingen treffer klokkerent når den nettopp understreker at frivilligheten i sin grunnleggende essens nettopp må være frivillig – styre og prioritere og organisere seg selv, nedenfra. Forvitrer denne egenarten i klemkreftene fra stat og marked, er det noe grunnleggende verdifullt som går tapt. Vil jeg mene.

Produkter

Dyade 2022/4 Frivillighetens kår

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2022-utgivelsene

4/22: Frivillighetens kår i frivillighetens år

3/22: Du bor i din barndom

2/22: Tenke på døden

Tidligere utgivelser:

1/22: Skapende sinn

4/21: Forsoningens dans

3/21: Projeksjon og fordreining

2/21: Forfattere om livet

1/21: Stillhetens kraft

4/20: Korona - slutten på den lange freden 

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.