Frivilligheten er utsatt for klemkrefter fra to sider: fra det offentlige og fra markedet. Dynamikk fra begge sider truer med å redusere frivillighetens egenart.
Skrevet av Eirik Jensen
Når vi snakker om «frivillighet», som i «frivillig sektor», eller «Frivillighetens år», er det gjerne to litt ulike sider ved frivilligheten vi kan ha i tankene. Organisasjoner sies å være «frivillige» når de ikke sikter mot økonomisk overskudd, men har et ideelt formål. Frivillige organisasjoner kan samtidig ha mange ansatte – som får lønn for sitt arbeid, som IOC-presidenten (se boks på neste side), og ikke arbeider utelukkende «frivillig». «Frivillig» peker samtidig på en motivasjon den enkelte kan ha for å arbeide for en sak eller en organisasjon: ikke for å få lønn eller oppnå goder, men simpelthen fordi man har en interesse for eller et ønske om å støtte saken. Det er primært denne siden av frivilligheten – «frivilligheten i frivilligheten» om du vil, som er tema for denne artikkelen.
Kulturdepartementet ga i 2018 ut Stortingsmelding 10 med tittelen «Frivilligheita – sterk, sjølvstendig, mangfaldig. Den statlege frivilligheitspolitikken.» Stortingsmeldingen setter opp grunnpremisser og hovedstrukturen i statens frivillighetspolitikk. Den gir innsyn i en måte å tenke på om frivilligheten som både er gjennomgående og pregende for offentlighetens syn, men også overraskende uproblematisert, og som vi skal se, forbausende motsetningsfull.
Tittelen på Stortingsmeldingen er lovende. Den varsler at den skal anerkjenne sentrale verdier ved frivilligheten: selvstendighet og mangfold. I tråd med dette utgangspunktet begynner meldingen med å slå fast et grunnpremiss for det offentliges forhold til frivilligheten: det frivilliges autonomi. Det er ikke det offentlige som skal styre frivilligheten. Frivilligheten skal i stedet styre seg selv:
«Frivilligheita er ein stad for innverknad og samfunnsdeltaking. Frivilligheita er ikkje eit supplement til offentleg verksemd. Ho er ein grunnleggjande del av livet og verket til menneska og eit fundament i eit godt samfunn. Frivilligheit skaper engasjement, fellesskap, inkludering og kulturell og demokratisk innsikt….
Eit grunnleggjande prinsipp for frivilligheitspolitikken er sjølvstendet til frivilligheita. Det er ikkje staten som set måla for frivilligheita – det gjer frivilligheita sjølv.»
Den som er opptatt av selvstendigheten i frivilligheten, roper «Bravo!». Men bravo-ropet forstummer. For like etter at meldingen slår fast premisset om det frivilliges selvstendige egenverdi og autonomi, erklærer den at staten skal støtte opp om frivilligheten gjennom tilskudd. Det virker i utgangspunktet prisverdig, og ikke i strid med frivillighetens autonomi. Men: Når begrensede midler skal fordeles, er det ikke til å unngå at staten likevel styrer – gir lite eller ingenting til noe, mer eller svært mye til annet, og stiller vilkår for at mottakere skal kunne få. Meldingen er naturligvis innforstått med det, og er helt klar på at tilskuddene fra staten skal baseres på statens frivillighetspolitiske mål og prioriteringer (og ikke frivillighetens egne):
«Staten støttar opp om frivillig sektor gjennom tilskot, enkel og gjennomsiktig tilskotsforvalting og ein heilskapleg, føreseieleg og koordinert politikk.
Det er eit mål for staten å leggje til rette for ein aktiv og berekraftig frivillig sektor som held ved lag og aukar innsatsen og aktiviteten sin. Klare frivilligheitspolitiske mål på prioriterte område skal bidra til dette.»
Så skal altså ikke frivilligheten styre seg selv. Den skal støttes gjennom tilskudd fra staten, som skal styre etter statens egne frivillighetspolitiske mål, som ikke nødvendigvis er de samme som frivillighetens egne.
Det er tankevekkende at disse utsagnene – om frivillighetens selvstendighet, og om at staten skal styre frivilligheten etter sine mål - som etter min mening er klart motsetningsfulle, ja nesten paradoksale, kommer allerede innledningsvis i en formentlig gjennomtenkt og gjennomarbeidet stortingsmelding.
Det frivilliges egenverdi og autonomi er bl.a. forankret i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen – EMK – som binder den norske stat.
ARTIKKEL 11 Møte- og foreningsfrihet 1.
Enhver har rett til fritt å delta i fredelige forsamlinger og til frihet til forening med andre, herunder rett til å danne og slutte seg til fagforeninger for å verne sine interesser.
Prinsippet ligger til grunn for ethvert samfunn som ikke vil styre absolutt alt. Hvor stor den autonome sfæren skal være, vil variere fra land til land. Men at det skal være et autonomt område hvor borgerne kan bedrive egenaktivitet uten styring eller kontroll fra det offentlige, er grunnleggende, i alle fall for demokratier.
Frivillighetsmeldingen innskrenker da heller ikke forsamlingsfriheten, eller borgernes rett til frivillig å inngå forening med andre. Så langt, så godt. Men realitetene ligger ofte gjemt under fine ord.
Den norske dugnadsånden som tradisjonelt har vært en sentral del av vår nasjonale identitet, er i dag på retur. Allerede på midten av 1990-tallet moret Harald Eia og Bård Tufte-Johansen oss i Lille Lørdag med treffende satiriske sketsjer om «Gerhardsen-ungdommen», som kledd i busserull og knickers tilbød borettslag dugnadshjelp. Tilbudene fikk liten respons. Allerede da var dugnadsånden som preget norsk mentalitet frem til og med 1950-tallet, i ferd med å bli en anakronisme, ja, for Eia og co så avleggs at den var blitt komisk.
Når dugnaden er på retur, må det økonomiske midler til for å drive frivilligheten. Penger.
Meldingen innleder – igjen prisverdig – med å fremholde at offentligheten vil legge til rette for at frivillige organisasjoner kan finansieres gjennom tilskudd fra private:
Regjeringa vil …..leggje til rette for at frivilligheita kan skaffe seg midlar frå andre kjelder som privatpersonar og næringsliv.
Frivillighetsmeldingen innskrenker altså ikke borgernes rett til å finansiere frivillige foreninger med egne midler, men vil også uttrykkelig legge til rette for dette.
Men igjen: bak vakre ord ligger tyngre realiteter. Utgangspunktet er at finansiering fra private kilder vil måtte skje med allerede beskattede midler. Sagt i klartekst, innebærer det at dersom jeg som privatperson ønsker å bruke kr 100,- av min skattepliktige inntekt til å finansiere en frivillig organisasjon, må jeg først tjene kr 200,- og så betale inntektsskatt – hvor marginalsatsen er ca. 50%. Konsekvensen er at hver krone jeg gir til frivillige organisasjoner, har staten allerede tatt en krone i inntektsskatt i forkant. (mer om dette i Ole Gjems-Onstads artikkel «Politisk nei til grasrotfinansiering» i dette Dyade).
DET SKAL VÆRE ENKELT – Å SØKE STØTTE FRA DET OFFENTLIGE
Men det er ikke bare beskatning av midler som går til frivillige organisasjoner som gjør at statens rolle i forhold til frivilligheten blir forbeholdent og tvetydig. Meldingen sier uttrykkelig at den ønsker at det også skal være enkelt for frivillige organisasjoner å søke offentlig støtte.
Det skal vere enkelt å drive ein frivillig organisasjon. Det skal vere enkelt for frivilligheita å søkje, ta imot og rapportere på offentleg støtte. Effektiv forvalting og digitalisering er blant verkemidla for å oppnå forenkling.
Uttalelsen er tankevekkende: at det skal være enkelt å drive en frivillig organisasjon, er nærmest ensbetydende med at det skal være enkelt å søke og ta imot offentlig støtte.
Dette gjør at «frivilligheten» i det frivillige kan bli innsnevret, på flere måter.
IKKE ALLE KAN FÅ
Pengesekken i det offentlige er enorm. Frivillige organisasjoner vil i utgangspunktet også ha et sterkt ønske om å motta tilskudd fra denne uten sammenligning største finansieringskilden; offentlige midler til å bygge fotballstadioner (tomt til fotballklubben Vålerenga på Valle Hovin til en verdi av cirka 700 millioner kroner som klubben fikk kjøpe av Oslo kommune for én krone), bidrag gjennom NRK til TV-aksjonen og Operasjon Dagsverk, skitrekk, småbåthavner, klubblokaler, vern av kulturminner, til musikklivet, idrett, ja til alle slags gode frivillige aktiviteter og formål.
Men her som ellers gjelder at noen får, andre ikke. Skal man få tilskudd fra det offentlige, må den frivillige organisasjonen for det første realisere de politiske målene som staten selv har satt for slike tilskudd (jf stortingsmeldingen), og for det andre overbevise staten om at den gjør nettopp det, og helst enda bedre enn konkurrerende søkere. Når staten gir tilskudd, gir den dermed samtidig insentiver. Og det offentliges andel av finansieringen av frivilligheten er betydelig, selv når det tas hensyn til alt det frivillige (og dermed ikke skattepliktige) arbeid som gjøres i frivillige organisasjoner: loppemarkeder, juletresalg, dugnader.
Når den offentlige pengesekken er så stor og tiltrekkende, får den automatisk en oppmerksomhetsdreiende virkning. Den fungerer som en honningkrukke på en bjørn. Bjørnen blir opphisset og opptatt av honningen, og kan risikere å miste oppmerksomheten på annet. Organisasjonen blir tilsvarende mer og mer opptatt av hva som skal til for å kvalifisere til pengestøtte fra det offentlige. Faren er at også den blir mindre opptatt av å ivareta sin egenart, selvstendighet og særegne identitet i frivillighetsmangfoldet.
Her er det ikke nok å lese kriterier og sende inn søknader. Det er sterk konkurranse om de offentlige midlene. Har man kunnskap fra feltet, er man åpenbart en ressurs for en frivillig organisasjon som vil hente penger fra det offentlige. De frivillige organisasjonene som ønsker å vokse, vil da være tjent med å ansette slike ressurspersoner som konsulenter eller ledere. Har man gode relasjoner innover i statlige eller kommunale organer, vil det naturligvis også være ettertraktet. Man må ha kunnskap om hvordan de som deler ut pengene tenker, hvilke argumenter og hvilke fortellinger som påvirker dem til å ville bevilge penger nettopp til din organisasjon.
Men det er ikke bare kunnskap og kontakter til det offentlige som er viktig. Alle vet at politikere er opptatt av det som er på dagsorden – det publikum, velgerne, er opptatt av. Byråkrater tar signaler derfra. Skal organisasjonen vekke interesse hos de som bevilger, må den derfor markere seg offentlig, og helst på en måte som vekker sympati. Kunnskap fra dette feltet blir dermed også ettertraktete ressurser. Mediekonsulenter. Pressefolk. Lobbyister. Den frivillige organisasjonen trenger mye ekspertise om alt dette. Selv om det etter festtalen (Stortingsmeldingen) skal være «enkelt» å søke penger, er det ikke sikkert det er like enkelt å få dem.
Denne logikken gjør at frivillighetens karakter som primært frivillig gradvis presses til å endre karakter. Den risikerer å måtte gjennomgå et gradvis hamskifte hvor den også kan miste sin sjel – dvs. sin selvstendighet og autonomi – i dansen etter offentlige tilskudd.
Frivillighet Norge er en paraplyorganisasjon for frivilligheten i Norge. Organisasjonen tilbyr kurs som skal hjelpe frivillige. Forleden sendte Frivillighet Norge ut en epost med kurstilbud, bl.a. som følger:
Behovet for slike kurs er åpenbart: Så avhengige som frivillige organisasjoner er blitt av velvilje fra politikerne, er kunnskap om hvordan man kan påvirke dem potensielt avgjørende for om man har livets rett.
Så til markedet. Kanskje organisasjonen ikke ønsker å bli finansiert av offentlige midler, med de bindingene det kan skape. I stedet henvender organisasjonen seg til allmennheten. Men det er det mange organisasjoner som gjør. Også her er det kamp om beinet. Så gjelder det å henvende seg på en måte som treffer, og som genererer inntekter. Organisasjonen må markedsføre seg i konkurranse om begrensede midler.
Er du opptatt av dyrevelferd, kan du google etter dyrs rettigheter. Da lander du sannsynligvis på hjemmesiden til NOAH – organisasjon for dyrs rettigheter. Landingssiden du kommer inn på, forteller imidlertid ikke om hva NOAH er, men ber om penger: (se oppslag motsatt side).
Synes du at organisasjonen er for pengefokusert, kan du i stedet søke etter Dyrevernalliansen. Da møter du denne siden: (se oppslag motsatt side).
Jaget etter penger preger ikke bare disse, men også mange andre frivillige organisasjoner. De ansetter markeds- og bidragskonsulenter som har som oppgave å sørge for organisasjonens finansiering.
Faren er at det her kan bli en glidende overgang fra det ideelle til det kommersielle, eller i alle fall at organisasjonens jakt etter penger går på bekostning av dens frivillige karakter. NOAHs Facebook-budsjett må være betydelig. Stadig minnes vi gjennom NOAHs Facebookannonser om overgrep mot dyr - at ulv skytes, eller at hunder som har bitt andre, skal avlives. Etter nyheten kommer budskapet: Støtt NOAH med penger.
Det er lett å ha sympati med sakene NOAH legger ut på Facebook – og lett da å åpne lommeboken. NOAHs Facebook-satsing er imidlertid ikke bare finansiering, men også en kontinuerlig meningsmåling. Det er ikke bare følsomme tenåringsjenter som teller likes – det gjør også organisasjoner som markedsfører seg gjennom Facebook. Hvilke saker får flest klikk? Hvilke saker genererer mest pengestøtte? Uten dyp analyse er det vanskelig helt å fri seg fra mistanken om at jakten etter penger i stadig større grad kan komme til å prege organisasjonen, til fortrengsel fra det opprinnelige formålet. (Hjemmesiden til NOAH viser at NOAH har egen Presse- og informasjonssekretær, designansvarlig og filmansvarlig. Hvem som koordinerer deres Facebook-satsing er ikke lett å se – dette kan godt være outsourcet. Hjemmesiden til Dyrevernalliansen opplyser at de har to ansatte kommunikasjonsrådgivere, en ansatt politisk rådgiver, en kommunikasjonskonsulent og en digital markedsfører.)
Jakten på penger i konkurranse med andre i et marked kan på denne måten gradvis og snikende kvele organisasjonens egenart og preg som frivillig organisasjon, og transformere den til en profesjonell lobbyorganisasjon. Ikke nødvendigvis noe galt i det. Det er prinsipielt mindre betenkelig – mindre frihetsinnskrenkende - at frivillige organisasjoner henvender seg til private for å få finansiert sine aktiviteter, enn at det offentlige styrer frivilligheten gjennom sine bevilgninger. For det er et mangfold av potensielle givere blant private, men bare en offentlig het. Men det ligger her en fare for at organisasjonens prioriteringer gradvis og umerkelig glir over til å bli styrt av hva som genererer mest støtte – likes og bidrag – fra markedsføringen. Organisasjonen kan gradvis får et mer populistisk og i dypere forstand konvensjonelt preg – hvor det er det som genererer støtte, og ikke det organisasjonen dypest sett står for på selvstendig grunnlag, som får innflytelse. Det kan kreve en sterk rygg å stå imot. Ikke umulig, men unektelig krevende.
Dugnadsånden er en tenkemåte. Vi ser et behov som best kan løses kollektivt. Vi bretter opp ermene og samarbeider om å løse behovet – bygge grendehuset, pusse opp klubblokalene, skaffe penger gjennom loppemarked og lotteri til den nye gressmatten på fotballbanen eller retrett-stedet for meditasjon.
Men tanken melder seg: Det kan være trivelig å være sammen med naboen eller klubbmedlemmene på dugnad. Men det er jo også noe herk. Og burde ikke egentlig det offentlige dekke dette behovet? Er ikke fritidsaktiviteter for barn og ungdom nettopp en del av det offentliges ansvar – del av velferdsstatens domene?
Kan ikke klubben i stedet søke om pengestønad? Og så var det dette med trening da. Ja – barn og ungdom kan vel trene på klubbhuset. Men voksne vil heller trene på treningsstudio – det er da mye mer effektivt.
Og har du en pode som også har ambisjoner, så gjelder det å skaffe riktig utstyr. Slikt koster også penger – men så har vi da også råd til det? Ikke nødvendig å måtte stille opp på loppemarked. Kanskje enda lettere å kjøpe seg ut av forpliktelsene?
Slik samvirker det offentliges budskap om at din og dine omgivelsers velferd og interesser er et offentlig anliggende, og den kommersielle sfærens tilbud om å tilfredsstille det meste gjennom konsum, til å velge andre løsninger enn frivillig innsats. Løsningen på pengebehovet, og etter hvert organisasjonens andre behov – løses ikke lenger gjennom egenaktivitet, men gjennom eksterne kilder.
En tradisjonell tanke er at velferd fra det offentlige, og velferd gjennom konsum, er prinsipielt ulike. Offentlig velferd får man uten betaling, mens konsum må man betale for. Men de har det til felles at de tilfredsstiller et ønske eller et behov gjennom at aktøren får en ytelse utenfra. Motsatsen – som er sentral i frivilligheten – er egenaktiviteten: tilfredsstillelsen av ønsket eller behovet skjer ved at aktøren selv er aktiv, sammen med andre. En overgang fra egenaktivitet til eksterne løsninger på organisasjoners eller den enkeltes behov kan være fremmedgjørende: løsningen kommer utenfra, ikke gjennom medlemmenes frivillige innsats. På denne måten klemmer det offentlige, og markedet, fra hver sin side.
Er det så farlig? Om du kan hente langt mer penger, og bygge opp organisasjonen til å bli noe langt større og mer effektivt, gjennom offentlig støtte, eller ved å etterligne kommersielle organisasjoner gjennom reklamekampanjer – hva taper man med det?
Tapet fornemmer man ved å kontemplere over det frivilliges egenverdi. I våre liv knytter vi mye mening til arbeidslivet, hvor vi bytter vårt arbeid mot penger. Andre behov tilfredsstilles gjennom det offentlige – skole, helse, velferdstilbud. Men for mange gjenstår et ønske om å drive med noe som er meningsfullt i seg selv, og som man selv bidrar til å bygge opp og utvikle, på premisser som deles med andre i frivillig samarbeid. Alt er ikke bare jobb, konsum, penger og offentlige goder. Tilværelsen ønsker noe mer - av i alle fall en del av oss.
For noen knytter engasjementet seg til hobbyer: Hund, katt, akvarier. Idrett, friluftsliv. Strikking, sying, bridge, lokalforeningen. Andre finner mening i å hjelpe sine medmennesker – de som strever med alkohol- eller rusproblemer, er ensomme, osv. Atter andre ønsker å delta i meningsbærende aktiviteter, som i Acem – livssyn, meditasjon, psykologisk vekst. Dette mangfoldet av interesser og orienteringer i det frivillige avspeiler noe av det grunnleggende mangfoldige i mennesket – våre høyst ulike interesser og engasjementer. (Min sjef på jobben lo da jeg skulle på meditasjonsretrett, og sa: Ja, man kan jo bruke fritiden sin til mye rart! Selv hadde han vært ivrig amatørsjakkspiller i sin ungdom – men det var det ingen grunn til å le av!)
Stortingsmeldingen treffer klokkerent når den nettopp understreker at frivilligheten i sin grunnleggende essens nettopp må være frivillig – styre og prioritere og organisere seg selv, nedenfra. Forvitrer denne egenarten i klemkreftene fra stat og marked, er det noe grunnleggende verdifullt som går tapt. Vil jeg mene.
