Mattias Solli
Mattias Solli er filosof og jobber ved NTNU i Trondheim. På fritiden er han kurslærer i Acem.
Skrevet av Mattias Solli
I det daglige tenker vi kanskje ikke så mye på døden. I den franske TV-serien «Gjengangerne» fra 2012 skjer noe vi i hvert fall ikke opplever: Mennesker som egentlig er døde, kommer tilbake til oss, de levende.
Handlingen utspiller seg i en liten by i fjellene, et sted i Frankrike. Den første som kommer tilbake, er en jente som har vært død i fire år. Hun kommer plutselig bare inn døra hjemme, henter seg mat og tror at alt er som vanlig. Foreldrene og tvillingsøsteren, sistnevnte har vokst fra henne i alder, er vantro vitner. Etter hvert kommer flere døde tilbake, blant andre jentas klassekamerater. Det viser seg at disse ungdommene omkom under en skoletur. Det dukker også opp andre mennesker som har vært døde i kortere og lengre tid. Til og med en utstilt sommerfugl i en glassmonter begynner å leve igjen.
Når premisset er etablert i serien, rulles det ut en fortelling som har sin egen logikk. Som seere følger vi enkeltpersoner fram mot en slutt som riktignok er åpen, men som likevel har en avrunding. Jeg skal ikke røpe så mye om det her. Jeg vil heller forsøke å reflektere over hva som ligger i seriens premiss og måten de levende døde framstilles på. «Gjengangerne» er ikke science fiction, men snarere en slags magisk realisme. For som vi vet: Vi mennesker kan jo ikke komme tilbake etter å ha vært døde. Det er det eneste vi kan være hundre prosent sikre på, sies det gjerne. Men TV-mediet forteller her en historie som ikke bare fremstiller en slags realisme i en fullstendig urealistisk situasjon, men som gjør det på en måte som berører noe vesentlig ved det å være et menneske.
For å forklare hva jeg mener med det, vil jeg etter hvert lage en parallell mellom seriens tematikk og Acem-meditasjon. I praksis betyr det å sammenligne to ting som er svært forskjellige. For mens serien er regissert og laget, er det som skjer i meditasjonen, en spontan prosess som nettopp ikke er konstruert. Impulser kommer og går spontant, og det på mye mer indirekte og subtile måter enn karakterene i TV-serien. Dessuten, mens serien er audiovisuell og synlig for alle som kan og vil se, er det som skjer i meditasjonen noe som kun skjer i den enkeltes stille sinn – og da på måter som dypest sett ikke kan deles med andre. Det å lukke øynene og meditere er å være med seg selv og sitt eget eksistensielle grunnlag. Akkurat som døden er noe vi alle før eller senere må møte alene, er det noe ved det å meditere som bare kan erfares individuelt.
Nettopp her – i den eksistensielle utfordringen døden utgjør for oss alle – ligger imidlertid koblingen mellom serien og meditasjonen. For ikke bare kan meditasjonen hjelpe oss å se noe ved serien, og motsatt, serien kan hjelpe oss å se noe ved det å meditere. Sammenligningen kan også hjelpe oss å se trekk ved det å være et menneske blant andre mennesker, med et tidspunkt så å si ventende på oss et ukjent sted der framme, stedet hvor livet er kommet til sin ende.
NOE ANNET
«Gjengangerne» byr på lite action. Det er mange lange scener. Framdriften er ofte langsom. Likevel er det en nervepirrende, underlig og sensasjonspreget stemning i serien. Det sensasjonspregede er naturlig nok knyttet til at de døde plutselig kommer tilbake – noe som gjør menneskene i fjellbyen både lykkelige og redde. Men det er også noe med omgivelsene dette skjer i. Fjellene bare ligger der, som en taus og likegyldig kontekst. En stor demning blir et slags visuelt uttrykk for hvordan vi – menneskene – har tvunget vår eksistens og livsform inn i naturen. Musikken er minimalistisk, samtidig suggererende.
I dag finnes det mange serier og filmer som har som premiss at døde kan komme tilbake, enten det er som spøkelser, vampyrer eller zombier. Spøkelsene fremstilles som levende mennesker, bortsett fra at de er usynlige, mangler kropp og fysisk masse. Vampyren og zombien har trekk som gjør dem til menneske lignende monstre. De har en stabil identitet over tid. Og ikke minst ligner de gruppen de tilhører. Gjengen av zombier som kommer rallende mot hovedpersonen i en zombiefilm, er nettopp en gruppe av like individer. De er liksom zombiegruppen, som kommer for å ta en fra vår gruppe, gruppen av de levende.
I «Gjengangerne», derimot, gis det ingen slik stabil identitet – verken på individ- eller gruppenivå. Det eneste de som kommer tilbake har til felles, er at de har kommet tilbake fra døden. Dessuten husker de ikke noe fra dødsøyeblikket eller døden selv. Ellers er de helt uensartet som gruppe. Noen kan snakke, som jenta vi møter innledningsvis. Andre kan det ikke. De stirrer bare tomt foran seg og relaterer seg ikke ordentlig til omgivelsene. Atter andre snakker først, men blir deretter gradvis stumme – eller motsatt. Noen er alene-gjengere og holder seg utenfor alle fellesskap, andre går sammen i grupper og agerer som flokk. Etter hvert som de døde har vært i byen en stund, går noen i oppløsning, huden faller av, de dør en gang til og våkner opp igjen like fine dagen etter. Andre igjen begynner å kannibalisere på dem som går i oppløsning. Atter andre er helt uberørte og vanlige hele veien, og er like forferdet over det som skjer med de andre gjengangerne, som de normale levende.
Som gruppe er gjengangerne dermed bare noe annet. De er noe vi som tilskuere og mennesker ikke forstår eller overhodet kan forstå. De passer liksom ikke inn i noen binære kategorier av levende/døde, vanlige/annerledes, stabile/i forandring. Som gruppe passer de ikke engang inn i kategorien av å være mellom kategorier. For mens det siste vil kunne gjelde for enkelte av gjengangerne, vil det ikke helt passe på andre, som er like vanlige, stabile og levende som oss vanlige levende. Bortsett fra at de altså er eller har vært døde og helt over på den andre siden.
FRA DET LEVENDE MENNESKETS PERSPEKTIV
I denne merkelige identitetsløsheten ligger det et filosofisk poeng. Vi mennesker kan bare ha et «dennesidig» forhold til døden. Alle våre oppfatninger om døden er fra perspektivet av det å være levende. Selv den som har hatt nær døden-opplevelser, har nettopp vært nær døden. I ettertid er alle fortolkninger av det som har skjedd, fra perspektivet til oss levende. Opplevelsen settes i kontekst med ting vi kjenner igjen, enten det er snakk om lys i tunnel, sveve ut i rommet eller andre ting fra vår verden.
I én forstand er dette sammenlignbart med det å forestille seg å være et dyr. Også slike betraktninger vil jo alltid sees fra perspektivet av det menneskelige. Uansett hvor mye vi prøver, kan vi aldri fullt ut forestille oss hvordan det er å være et dyr, eller å uttrykke seg gjennom dyrenes ikke-symbolske språk. Erfaringen av å gå oppreist, ha hender som ikke er knyttet til én bestemt funksjon, og ha språk som vi kommuniserer med andre mennesker med, er for generell og gjennomgripende til at vi riktig kan begripe hva det er å ha en helt annen kropp, med helt andre handlingsmuligheter og kommunikasjonsferdigheter. De biologiske forutsetningene og måtene omgivelsene bebos på, er simpelthen for annerledes.
Forskjellen mellom det å forestille seg å være et dyr og det å dø, er imidlertid at døden angår oss alle. For alle skal vi jo en gang forlate denne verden. At vi ikke liker å tenke på døden, endrer ikke på det. Og likevel, selv om døden på sett og vis alltid er en del av livene våre, er det altså komplett umulig for oss å vite hva dette fenomenet er for sin egen del. Vi kan ganske enkelt ikke forstå det på annen måte enn å fortolke det fra våre levende og menneskelige perspektiver.
Nettopp noe av dette ugjennomtrengelige med døden lykkes «Gjengangerne» i å framstille. Den framstiller hvordan døden på sett og vis alltid er relevant for oss og likevel helt ubegripelig. Den viser hvordan døden nettopp ikke bare ligger der framme et sted, på et tidspunkt vi ikke vet, men er noe som hele tiden utspiller seg i eksistensen – som en mulighet eller en trussel, som den uunngåelige enden på alt vi kjenner til.
Det med å vise er her et poeng i seg selv. Døden kan vi også lese om, enten det er i Dyades mange numre om temaet eller andre steder. Eller vi kan tenke og snakke om det å dø. Men det audiovisuelle mediet får i «Gjengangerne» fram en dimensjon ved døden som kanskje ikke kan framstilles på annen måte enn å visualisere og iscenesette. Uten at karakterene uttrykker det direkte, «ligner» måten de døde trenger seg på de levende, på måten livets slutt «trenger seg på» livet selv. De døde er ikke mer moraliserende i seg selv enn andre i den lille byen. De kommer ikke tilbake for å formidle noe bestemt. Plutselig er de bare der. For noen i landsbyen skaper deres nærvær et sterkt behov for fortrengning. De nekter å forholde seg til de døde. På andre virker de døde forlokkende.
Dermed kan vi si: De dødes tilstedeværelse blant de levende «ligner» på hvordan døden er en del av den sosiale verden vi lever i, og i det relasjonelle samspillet vi alltid beveger oss i – i forhold til oss selv og andre. Noen – eller de f leste – vil ikke forholde seg til døden. Andre – enten direkte eller gjennom destruktiv adferd – leker med døden. Men uansett er døden en del av den menneskelige virkeligheten.
UTRYGGHETEN I DET SOM IKKE LAR SEG FORSTÅ
Vi skal komme tilbake til poenget om at døden på sett og vis alltid er med oss. Men først, la oss utvide perspektivet. All den tid de færreste av oss ønsker å dø, er det påtrengende ved døden uhyggelig i seg selv. Men måten døden trenger seg på i «Gjengangerne», får fram en dobbelt bunn i uhyggen. De dødes plutselige fysiske tilstedeværelse blant de levende, destabiliserer de levendes verdensbilde. Vårt grunnleggende menneskelige behov for orden, stabilitet og avklaring blir utfordret. Foto: StockSnap Pixabay
For å pakke ut dette poenget, kan vi ta en kort omvei innom Acem-meditasjon. Når man Acem-mediterer, er det relativt vanlig å oppleve at meditasjonen er uklar, rotete og uforståelig. Det kan være overraskende problematisk for den som mediterer. Det uklare og rotete kan vekke en følelse av «ikke å få det til.» Men det kan også handle om et dypt ubehag bare ved å være i det uordnede, kaotiske og uforståelige. Paradoksalt nok kan ubehaget vise seg ekstra sterkt dersom en drar på lengre retretter i Acem meditasjon, hvor man mediterer flere timer hver dag og hvor både sinn og kropp blir enda mer avspent enn vanlig. Midt oppi avspenningen og hvilen man får av å meditere, kan det som ikke lar seg forstå, fort bli utfordrende.
Hvorfor er stabilitet og orden så viktig i meditasjon og i livet for øvrig? Alle som mediterer, og alle som lever over en viss alder, har naturligvis vært spedbarn. Og det man har opplevd som spedbarn, er ikke noe man uten videre vokser fra seg. I denne fasen formes helt grunnleggende og generelle trekk i oss, trekk som gjerne blir med oss videre i livet. Menneskelig trygghet og stabilitet er helt grunnleggende for barns utvikling. Omsorg og stabilitet er til en viss grad to sider av samme sak.
La oss som et tankeeksperiment se for oss et barn som fødes inn i en verden fullstendig uten stabilitet og orden. Ingenting er «opp» eller «ned». Nye mennesker kommer og går, noen ganger (fordi det er et tankeeksperiment) f lyvende, andre ganger gående på hendene. Ingenting av det de sier eller gjør har koherens eller innbyrdes sammenheng. La oss også legge til at ingenting av det barnet selv gjør, får noen stabile og gjenkjennbare konsekvenser. Snur hun på hodet én gang, skjer én ting. Gjør hun det en gang til, skjer noe helt annet.
Som vi ser, det å utsette et lite menneske for noe som ligner på dette, ville vært totalt uetisk. Dermed finnes det (heldigvis) heller ikke forskning som dokumenterer hvordan en gjennomgripende ustabil oppvekst hadde preget utvikling av barnets kognitive ferdigheter. Men det er nærliggende å tenke seg at disse ferdighetene nettopp ikke hadde blitt utviklet. I det virkelige livet finnes det dessverre mange tilfeller som viser hvordan omsorgssvikt og ustabilitet i tidlig alder hemmer normal utvikling. For å forme et stabilt selv som kan tenke og agere på en grei og mer eller mindre trygg måte, trenger barna stabile omgivelser å handle i forhold til. Allerede i mors liv er dette en faktor. Fosterets utvikling skjer relativt til omgivelsene.
Poenget er dermed dette: Det å bli et menneske blant andre mennesk er, er tett knyttet sammen med tryggheten i det stabile og forståelige. Det stabile avveksles av flertydighet og fremmedhet som oppstår i samspill med mennesker rundt, men ustabiliteten blir likevel aldri total, som i tankeeksperimentet vårt. Når vi senere i livet møter uforståelige fenomener, er det på grunnlag av tryggheten vi har etablert i det som lar seg forstå. På sett og vis er tryggheten også utgangspunktet når vi nærmer oss et fenomen som døden. Det at vi ser døden fra våre levende perspektiver, betyr at vi ser det uforståelige fra perspektivet til en eksistensform hvor ting gir mening. Selv om døden er uoverskuelig i seg selv, kan vi kanskje til og med finne en slags eksistensiell trøst i det at vi alle skal dø. Om mye i livet ellers kan være kaotisk og i stadig endring, ligger i hvert fall dette faktum fast.
HOLDNING
På denne bakgrunnen ser vi kanskje hvorfor det for eksempel kan oppleves utrygt å sitte med mange urolige tanker når man Acem-mediterer. Det å meditere er bokstavelig talt å handle med og i uklare indre omgivelser. Hva som er jeg og ikke-jeg, kjent og fremmed, fortid, nåtid og framtid, glir over i hverandre.
Og kanskje ser vi nå også potensialet i at «Gjengangerne» framstiller de døde som ikke identiske, uforståelige og kaotiske i sitt vesen. Det at døde ikke lar seg forstå og innordne i kategorier, men likevel går rundt blant de levende, kan oppleves som fryktinngytende. Det lar seg ikke forstå. Likevel er de her. Dermed er vi kommet fram til det siste poenget, som handler om måten vi møter uforståelige fenomener på. Det uforståelige framprovoserer ulike reaksjoner og holdninger i oss. I «Gjengangerne» utspiller dette seg ved at mange nekter å tro på det de ser. De vil ikke ta inn over seg at det de tok for gitt, ikke stemmer. Andre viser ulike former for rasjonelle tilnærminger. De forsøker å forklare og plassere hendelsene. En av de mest ytterliggående i så måte er en mann som forsøker å gå inn i problematikken på vitenskapelig vis. Han lager store tankekart på veggen i stua, for å knekke koden bak det eksistensielle mysteriet, uten å lykkes. Atter andre karakterer blir aggressive. De projiserer ansvar, bruker vold eller utsetter seg selv og andre for fare. Noen gleder seg over at familiemedlemmer er tilbake, men nekter å gi slipp på dem når gjengangerne etter hver skal gå videre på den eksistensielle ferden.
Jenta vi møter i første scene, møtes av ubetinget kjærlighet fra sin mor. Moren bryr seg ikke om hva som har skjedd, eller hvordan, bare om at datteren har det bra. Selv om det er smertefullt, evner hun til og med å gi slipp på datteren når det er nødvendig. Tilfeldig eller ikke, denne jenta er også en av dem som holder seg stabil og “vanlig” hele veien, uten å bli stum eller endre seg på andre måter.
Tilsvarende holdninger møter man gjerne i Acem-meditasjon, stilt overfor det uforståelige. Uroen, rastløsheten, og trangen til å ville gi opp, som en mediterende ikke sjelden kan oppleve, kan være grunnleggende forsvarsmekanismer som kommer til overflaten, og som dermed er noe man må forholde seg til både i meditasjonen og livet forøvrig. I analogi til den gale vitenskapsmannen kan alle som mediterer, oppleve impulser til å analysere og trenge gjennom det uforståelige og smertefulle. Og i analogi til moren og jenta kan man erfare at omsorg er nøkkelen til å komme seg videre i utfordrende situasjoner – og i forholdet til døden. Ved å gi slipp på kravet om forståelse, kan det forme seg en ærlig og samtidig frigjørende holdning som anerkjenner tingenes sanne natur. Det uforståelige får lov til å være og virke som nettopp noe annet og uforståelig.
Tenker man poenget helt ut, kan man si at det å meditere er å øve seg på å dø. Selv om det kanskje ikke er presserende som tema i det daglige, er det å øve seg på å anerkjenne at ikke bare andre, men også jeg en dag skal være blant dem som forsvinner – brått eller gradvis – fra denne verden, inn i det totalt ukjente.
I denne teksten har vi sett hvordan «Gjengangerne» anskueliggjør noe ved det å være et menneske og det å meditere, og motsatt, hvordan meditasjonen synliggjør noe i serien. Selv om den som mediterer alltid på sett og vis sitter alene, og selv om naturligvis ikke alle mennesker mediterer eller vil gjøre det, er holdningene og de eksistensielle sidene ved det å være et menneske, fellesmenneskelige og relasjonelle. Selv om de fleste av oss kanskje ikke til stadighet går og tenker over døden, er vårt forhold til eget liv og død noe som vi alltid lever ut sammen med andre. Liv og død er virkelige størrelser i det relasjonelle samspillet. Det indre er del av det ytre, akkurat som døden er del av livet.