Forsoning – seniorfasens personlighetsutvikling

Alternativet til benekting og flukt er å forsone seg med døden som en grunnleggende dimensjon i tilværelsen. Man kan ha to tanker samtidig: være forsont med døden og kjenne uro overfor den. Mer enn noen annen dimensjon ved tilværelsen kan døden stimulere ærlighet, modning og aksept.

IKKE UTEN UBEHAG, MEN MED RO

Hvis jeg ikke kan forsone meg med å bli gammel, da har jeg et problem, for den kampen vinner jeg ikke.

Anders Nesvold Dyade 4/2021

Enkelte terapeuter mener terapi ikke bør stimulere temaer der en løsning er umulig. Uttrykket «løsning» passer heller ikke om forsoning med døden. Det er mer en måte å leve med ubehaget overfor sin dødelighet.

Uro overfor døden er ikke primært et pasienttema. Det er en allmennmenneskelig utfordring.

Å forsone seg med døden innebærer ikke å «kurere» dødsangst, men å gi plass til døden som en del av livet, lik den jødiske holdning til lidelse: Vi ønsker den ikke, men den inngår i tilværelsen. Forsoning har mye felles med den åpne holdning, ledighet, i Acem-meditasjon. Man er der man er, og forsøker ikke å være et annet sted.

Are Holen skrev i Dyade 4/17 at «utvikling av personligheten omfatter særlig vekst i yngre år og forsoning i senere leveår…. [F]orsoning handler ikke om å godta nederlag, men om evne til omstilling, det å justere indre og ytre bestrebelser til situasjon og mulighet samtidig som man i rimelig grad beholder selvfølelsen.» Å forholde seg til døden og sin mulige dødsangst er ikke defaitisme, men modning.

En 77 år gammel mann hadde meditert i flere tiår. Som døende sendte han denne sms til en livslang venn: Takk for gode ord. Snakk om uker før det er slutt. Det føles rart, men riktig. De har gitt opp kreften, nyrene fungerer ikke lenger. Jeg har forsonet meg med at det er slutt. - Det er ikke en død uten smerte, men med ro.

OMKAMPER ELLER FORSONING

Mange gjennomgår rundt 40-50 år en midtlivskrise. Man ser grensene for hva man kan oppnå i yrkeslivet og økonomisk, i parforhold, familie og med venner. Fysisk har man hatt sine beste dager.

Klarer man å forholde seg til drømmer som har vist seg lite realistiske, og omstille seg, kan midtlivskrisen være en generalprøve på forsoning i livets siste fase. Man kan reflektere over de mål man har hatt, hva de var uttrykk for i ens psykologi, og så justere sine aspirasjoner.

Døden betyr at egne muligheter i denne verden er over. Det kan skape en fortvilelse over alt man ikke har sett, gjort, reist og konsumert. En populær amerikansk film fra 2017 The Bucket List handler om to eldre menn i deres jakt etter det ugjorte. De lager en oversikt over en rekke dristige mål og aktiviteter de tidligere vek unna som fallskjermhopping og det å kjøre tung motorsykkel.

En slik liste kan gjøre den eldre livsfase til en arena for omkamper. Nå skal man endelig få det til; oppnå den oppmerksomhet man ikke f ikk, tjene de penger som glapp, etterlate seg de monumenter og byggverk som ikke ble. I stedet for å la virkeligheten justere ambisjonene, satses på kosmetisk kirurgi og face lift, sportsbil eller markert yngre partner. Bucket-lister bygger på en tro på å kunne få nok. Det er en illusjon siden forventningshorisonten og behovene alltid kan utvides.

Det kan være vanskelig å akseptere at man som eldre ikke lenger er sentral. Yngre mennesker foretrekker gjerne jevngamle, både i yrkessammenheng og på kjønnsmarkedet. Eldre kan synes at ens meninger, synspunkter og verdier ikke tas nok hensyn til. Men man gjør seg til taper ved i høy alder å konkurrere med yngre mennesker på ungdommens premisser.

I Dyade 4/2019 resonnerer Are Holen: «Høyere alder kan etterlate bitterhet og sterke følelser av urettferdighet, kanskje en stadig irritasjon på de som er yngre og fremgangsrike for et liv man selv aldri fikk levet.»

Thomas Fuller, en britisk prest og forfatter, uttalte at vi blir født gråtende, lever klagende og dør skuffet. Men skuffelser som en uunngåelig del av livet, kan vi også forsones med.

IKKE SLUTT SÅ LENGE ORD

Hos Shakespeare utbryter Kong Lear der han står med utstukne øyne, forlatt og ensom på en kald hede at dette er slutten. Shakespeares svar er at nei, så lenge vi kan snakke, er det ikke over.

Å formulere seg om sitt liv gir forståelse, en eksistensiell åpning og virkeliggjørelse som for noen helt til det siste kan være mulig.

Dødsangsten innkapsles og bearbeides ikke hvis man unngår døden som tema. Orker vi ikke tenke på eller snakke om dødsangsten, kan vi komme inn i en ond spiral der den låser seg fast og får mer makt. Man kan gjøre samme feil som ved fobiangst: vike unna det man er redd i stedet for å eksponere seg for det. Undersøkelser viser at eldre tenker mer på døden, men er mindre redd den.

Lena Lindgren sier i Ekko at for investoren Peter Thiel er satsningen på kryonikk «antagelig en pengeplassering med lav risiko og høy mulig gevinst. I verste fall fortsetter han bare å være død. I beste fall kan få evig liv.» Men den eksistensielle virkeliggjørelsen ved å forsone seg med døden kan glippe.

EKSISTENSIELL ÆRLIGHET

Ofte tenker vi ærlighet er noe vi er i forhold til andre. Eksistensiell ærlighet innebærer først og fremst oppriktighet overfor seg selv. Man kan ikke forsone seg med sider ved seg selv eller sin eksistens man unnlater å ta inn over seg.

Eksistensiell ærlighet er ikke, ulikt det som ofte sies, bare et spørsmål om holdning. Den forutsetter ikke bare en viljebeslutning, men læring og praksis der andre kan yte viktige bidrag. Flere unnvikelsesmekanis mer og selvbedrag er ubevisste. Et av målene med Acems kurs i åpen sosial refleksjon, kommunikasjonskurs, er å se hvordan man lurer seg selv.

Mot slutten av livet kan det være vanskeligere å utvikle evnen til eksistensiell ærlighet. Som eldre blir ens psykologi mer fastlåst, og vi selv ofte mer kognitivt begrenset og rigide. Den som har sperret seg av mot livets ubehag og selvransakelse, kan risikere å bli enda mer fastlåst. Det man i tidligere livsfaser har vunnet i evne til nakne indre dialoger, kan bli særlig verdifullt når forsoning er en sentral livsutfordring.

Når noen er alvorlig syk eller døende, kan dødsangst både hos den døende og de nærmeste gjøre det som skjer, til et ikke-tema. Umiddelbart kan benekting kjennes lettende, som så ofte når man gjør noe for å slippe vekk fra angst. I ettertid kan det at man ikke sammen forholdt seg til den død som ventet, oppleves som en tapt mulighet til nærhet, en sjanse til fellesskap rundt sorg og tap man ikke får igjen. I Dyade 2/12 Ansikt mot døden skriver kreftlege Vilde D. Haakensen hun «har sett mennesker som sliter ut seg selv og sine nærmeste ved ikke å akseptere situasjonen og bruke all tid og krefter på å kjempe istedenfor å leve.»

EGNE BEHOV - MER ENSOM

Et sterkt fokus på egne behov kan gjøre en mer ensom. Ved å ha gjort seg selv til del av noe mer kan altruisten ha lettere for å møte døden enn den selvsentrerte.

En ny kredittform i Norge og andre land er Seniorlån. Reklamen er klar. Du kan ikke ta det med deg! Øk huslån og forbruk! Det blir mindre igjen til arvingene, men mer til deg.

Seniorlån kan for noen gjøre en økonomisk knapp livssituasjon mer romslig. Men perspektivet i finansinstitusjonenes reklame spiller mye på det å unne seg selv noe ekstra, det motsatte av å slippe taket og la det man har, gå videre.

DØDSBO SISTE VISITTKORT

Enhver som har håndtert dødsfall, lærer at døden er en overraskende praktisk hendelse. Midt i sorgen eller sjokket krever verden at man forholder seg til en rekke ytre forhold. Å si, stopp verden, jeg vil av, er ikke en opsjon.

Liket skal tas hånd om, begravelsesbyrå kontaktes og treffes avtaler med, datoer avtales og koordineres, et gravsted finnes og eiendeler fordeles. Ofte må en bolig ryddes. Hvis lite eller intet av dette er tenkt på, er det ikke bare upraktisk, men kan også si noe om avdødes forhold til sin egen død. Det kan selvfølgelig også skyldes at vedkommende den siste tiden var sterkt svekket.

Å rydde et rotete og overfylt dødsbo kan være et slit, både fysisk og emosjonelt. De pårørende får se alt som måtte være av uorden, støv og skitt. Man begynner gjerne litt optimistisk, men så kan det gli over i en overveldende og brutal ryddeprosess. Ens dødsbo er også et visittkort – på godt og på vondt.

Frykten for hva man etterlater seg, er et aspekt ved uro overfor døden det er mulig å gjøre noe med. Papirer og datafiler kan være private og utløse unødvendige og uheldige tanker, ikke minst hvis man har skrevet om dem som kommer til å rydde opp etter en.

Misforståelser eller sårende kommentarer kan ikke oppklares. Undertegnede har selv bistått med å rydde et dødsbo med et brev med omtale av meg selv. Det endret noe av relasjonen.

Ett er vårt behov for å forsone oss med livet slik det ble. De som kommer etter oss, kan ha behov for å forsone seg med enkelte utfordrende sider ved hvem vi var. Man bør ikke gjøre det unødvendig vanskelig.

Til alle tider har kulturer lagt vekt på avskjedsritualer. De siste minner kan spille en stor rolle.

«HVERT DØDSFALL EN TRAGEDIE»

Et indisk ordtak sier: I stormen viser treet sin styrke. Moderne menneskerettigheter oppstiller døden som et absolutt onde: Lik mange andre land har Norge forpliktet seg til ikke å ha dødsstraff hverken i fred eller krig, uansett hvilke uhyrligheter en person har begått. Covid-pandemien fra vinteren 2020 gjorde det offisielle Norges forhold til døden enda mer eksplisitt.

Covid-19-viruset kan resultere i en dødelig sykdom. Den første prioritering av vaksiner fikk masse oppmerksomhet; mediene gjorde den til en slags leve-eller-dø-liste.

Regjeringen syntes temaet var så ladet at Folkehelseinstituttet nedsatte en gruppe med eksperter i medisinsk etikk og bioetikk. Lederen var en tidligere etikk-professor og over 70 år, en alder for balansert refleksjon rundt døden.

Prioriteringsutvalgets grunnsyn var at døden er et absolutt onde, på linje med den danske statsminister Mette Fredriksens utsagn ved pandemiens begynnelse om at hvert dødsfall er en tragedie.

Gruppens leder avviste som «kynisk» enhver prioritering ut fra praktiske hensyn. Inntrykket ble at en mulig død for en allerede svært svekket person på 90 år skulle veie mer enn en forverret livslang psykisk lidelse eller legemlig sykdom for en 3-åring.

Noen ganger synes en absolutt likestilling av døden riktig. Mord kan vanskelig straffes mildere fordi offeret ikke hadde så mange år igjen. Det kan ikke være nær straffritt eller sterkt formildende å drepe innlagte på sykehjem fordi gjennomsnittlig forventet gjenstående levetid bare er seks måneder.

Men det kan være en dårlig modell for andre som søker å forsone seg med døden, at landets etikk-eksperter og øverste myndigheter gjør døden til en absolutt fiende uansett alder. Prioriteringer av knappe vaksiner ved en livstruende pandemi er vanskelig. Men utvalgets til dels kategoriske konklusjoner illustrerer samtidens uavklarte holdning til døden. Paradoksalt skal belastningen ved vaksinering av særlig svake og eldre ha bidratt til å fremskynde enkeltes død.

HELHET OG INTEGRITET

Carl Gustav Jung sa at mot slutten av livet kan oppmerksomheten vende fra det å virkeliggjøre seg til å tenke over hvem jeg har vært. Intet liv er perfekt. En avsluttende livsoppgave er å avfinne seg med seg selv, ens valg, med det som ble, og det som ikke ble.

Psykologen Erik H. Erikson oppstilte en åttende og siste livsfase (fra 65 år og frem til død) der målet er integritet: Å se sitt liv som en helhet der de forskjellig deler, inkludert avslutningen og døden, gir mening. Det er en av f lere måter å beskrive forsoning. 

Turid Berg-Nielsen omtaler i Dyade 4/2021 Erikssons siste fase: «Denne fasen er preget av refleksjon og kontemplasjon. Man ser tilbake på sitt liv, og tenker over hva slags person man har vært og er blitt. … Hvis man … opplever at ens livsmål ikke ble nådd, blir man gjennomgående misfornøyd. ... Ofte har man da en frykt for døden.»

Psykiateren Irvin D. Yalom skriver i en alder av 88 år i A Matter of Death and Life at dødsangsten ikke lenger er der, i det minste ikke så sterk. Alder, svekkelse og hustruens død har gjort hans egen mer naturlig. Han kan ha nærmet seg den fullbyrdelse man kaller mett av dage.

YTRE BITTERHET ELLER INDRE FORSONING

Enkelte politiske ideologier betoner at verden er urettferdig, og at mange ikke får sin rettmessige del. Blir en slik politisk grunnholdning del av ens eksistensielle posisjon, kan forsoning bli vanskelig. Er ens indre psykologiske ståsted at andre har ansvaret for ens liv, blir forsoning med egne valg ikke bare utfordrende, men nærmest en selvmotsigelse. Det er ikke lett å dø hvis man er misfornøyd med det livet har gitt og føler seg sviktet av samfunnet.

Kommer døden ikke som en ulykke, representerer den vanligvis slutten på et forfall, en prosess som konfronterer oss med at det ideelle ikke er del av den ytre verden der vi og våre legemer inngår. Skal vi ikke bli skuffet og bitre, bør vi akseptere denne ufullkommenhet som en sentral del av det menneskelige.

I Dyade 3/2020 skriver overlege Anders Nesvold: «Man forstår fortvilelse og desperasjon ved alvorlig sykdom, men livet er ikke rettferdig. Den uavvendelige nedturen, erkjennelsen av egen dødelighet, kan være noe å ta inn over seg, når man krever det man ‘har rett på’. For kanskje gjør det noe med oss når vi krever, noe fornedrende, faktisk.»

KONGE TIL EVIG TID

For omverdenen er en persons død ikke bare trist. Det blir mer rom for andre. Ofte viser det seg at avdøde ikke var så uunnværlig som vedkommende selv og andre trodde. Når nye tar over, kan prioriteringer, perspektiver og verdier endres. Livet går ikke bare videre, men f inner nye veier.

Med langt høyere gjennomsnittlig levealder enn tidligere kan det bli lenge å vente for dem som skal ta over. I enkelte land kan man ha medynk for tronarvinger som «aldri» rykker opp og henvises til å tråkke vannet i de beste faser av livet.

Motstand mot å abdisere kan skyldes frykt for at kongedømmet kan bli mindre populært når nye rykker inn. Flere regenter blir bedre likt med alderen. Men det har sin pris for barn som må vente til nærmest alderdom eller en klar seniorfase før de får slippe til i det de er født til. Å rettferdiggjøre at man sitter livet ut med tradisjon, passer ikke så godt i en tid med mye lengre levealder.

Man kan undres om vegringen mot å abdisere kan skyldes at man er blitt så identifisert med posisjonen at man ikke er så mye mer enn rollen. Å gi den fra seg blir å møte en tomhet. Tilsvarende tanker kan gjelde amerikanske senatorer og høyesterettsdommere som insisterer på å bli sittende etter at svært høy alder åpenbart har svekket dem og stadig gjør dem syke.

I diktaturer kan vegringen mot å gå av ha sin årsak i frykten for å bli stilt til ansvar av nye herskere. Russlands Putin, Kinas Xi Jinping og Nord-Koreas Kim Jong-un vet at fengsel eller verre kan vente hvis andre får makten.

DEN STILLE DØD

Ens behov for å være sentral, kan etterlate vanskelige rester hos andre. Man tok mye plass.

Den gode død kan være den der omverdenen etter ikke altfor lang tid har gått videre. Man savner den avdøde, men ikke lammende eller smertefullt. Det er som ringene i vannet. På naturlig vis blir de mindre og mindre; til slutt er de ikke å se.

Et ideal for livet kan være som i meditasjon: å handle uten å forstyrre.

Den som ikke har hatt behov for mye plass, kan ha lettere for å slippe. Det kan være mindre å miste, mindre å reise fra og lettere å innstille seg på den stillhet som venter. Selvfølgelig kan kunstnere og profeter yte viktige bidrag ved å forstyrre. Men er spørsmålet hva som gjør det lettere å dra fra dette livet, kan ro i det nære være en hjelp.

Den katolske kirke anser munkene og nonnene blant dem som gir mest. Men de takkes i det stille. Karteuserne, den mest kontemplative katolske orden, begraver sine avdøde uten navn på korset. Stilt overfor den evighet klosterlivet skal forberede en på, kan ambisjoner om noe på denne siden forstyrre.

PROSESS RUNDT DØDEN

Å forberede seg på døden dreier seg ikke om endegyldige svar, men en prosess.

Når ens egne foreldre og enkelte av ens venner og bekjente er døde, når man ubestridelig er i avgangsklassen, kan det bidra til utvikling å dele sine tanker rundt døden med andre.

Henry Marsh skriver i And Finally at han konfrontert med en dødelig diagnose fant seg selv «besieged by philosophical and scientific questions that suddenly seemed very important – questions which in the past I have either taken for granted or ignored».

Tidligere å ha forsøkt å forstå de overordnede og basale rammer for ens liv, kan gjøre at det ikke blir overveldende mye å filosofere over når slutten nærmer seg.

Det å bli gammel, syk og reflektere over døden, og til slutt dø, kan dreie seg om forskjellige dimensjoner ved det å være alene, og samtidig etablere en nærhet i det indre. Å meditere regelmessig er daglig alenetid. Særlig lange meditasjoner på retretter kan utfordre evnen til å å være med seg selv. Også ellers og i naturen kan man være overlatt til seg selv, men atskillelsen fra andre og verden der ute, kan bli tydeligere når man i meditasjon både lukker døren og øynene.

Å skulle sette seg til i en lang meditasjon kan vekke et visst ubehag. Den indre nærhet, eksistensielle balanse og tilfredshet man naturlig absorberes i, kan gjøre det enklere å forholde seg til ensomhets-dimensjonene ved dødsangst.

TIDLØST MOT SLUTTEN

Kontakt med fundamentale dimensjoner gjennom refleksjon, naturerfaringer, nørende nærhet til andre og fordypelse i meditativ tidløshet kan bidra til forankring i et indre som former og ikke blir borte, noe man har med seg også når man ikke direkte er i det.

Det være seg som del av naturopplevelser, mellommenneskelig samvær eller meditasjon: En fornemmelse av forankring i noe overskridende, tidløst eller ahistorisk, kan belønne på en annen måte enn å etterlate noe ytre. Spor i verden forsvinner, i hvert fall over tid; en indre forankring kan ta del i noe som er i seg selv.

Tidløshet representerer en eksistens utenfor klokketiden. Et menneskes fornemmelse av ahistoriske dimensjoner skjer gjennom en fysisk, biologisk og forgjengelig hjerne, men betyr ikke at det tidløse i seg selv er del av en ytre eller materiell verden.

I meditasjon kan man undertiden være mindre fanget av klokketiden; bevisstheten blir del av en overskridende dimensjon. Å gå opp i vakre landskap, kunst og musikk kan gi noe av det samme, at den historiske tiden ikke har betydning, at det ikke er avstand mellom det som er, det som var, og det som blir.

En fornemmelse av tidløshet kan aktualisere en eksistens der tid, begynnelse og slutt ikke er, og som en absolutt stopp heller ikke døden. Man kan ha åpnet et vindu, en luke mot døden som et sted å gå, uten at uro overfor døden forsvinner, bare blir mindre viktig.

Søkeord: døden, evolusjonslæren, aldring, dødsangst, tidløshet, hormese, småsjokk, livsforlengelse, svart humor, eksistensiell ærlighet, stille død, Freselsarmeen, agonia, ubevisst dødsangst, helvetesangst, Henry Rinnan, rippling effect, evighetsmennesket, kyronikk, teknovitenskapelig udødelighetsbevgelse, transhumanisme, kultur, samfunn, litteratur, filosofi, psykologi, meditasjon, Freuds dødsangst