Skip to main content

Ta ingen sjanser - svart humor

Humor, ironi og groteske historier er en måte å håndtere noe vanskelig. Et uendelig antall anekdoter og vitser er brukt til å holde døden på avstand. De følgende til dels klassiske morsomheter gir glimt inn i ulike tiders holdning til aldring og døden.

PUSTEHULL

Siden dette Dyade sikter mot seriøs refleksjon over døden, kan svart humor virke som en avsporing. Samtidig trenger utfordrende temaer noen pustehull.

SVIGERMORS LIK

Fra Encyclopedia of Jewish Humour: Et begravelsesbyrå spør en mann hva de skal gjøre med svigermorens lik: Kremere, balsamere eller bare begrave henne slik hun er.

Ta ingen sjanser, lyder svaret. Alle tre!

BEDRE LEVE BAKLENGS OG AVSLUTTE MED EN ORGASME

Den amerikanske regissør Woody Allen har f leipet med at vi lever gal vei: “In my next life I want to live my life backwards. You start out dead and get that out of the way. Then you wake up in an old people’s home feeling better every day. You get kicked out for being too healthy, go collect your pension, and then when you start work, you get a gold watch and a party on your first day.

You work for 40 years until you’re young enough to enjoy your retirement. You party, drink alcohol, and are generally promiscuous, then you are ready for high school. You then go to primary school, you become a kid, you play. You have no responsibilities, you become a baby until you are born. And then you spend your last 9 months floating in luxurious spa-like conditions with central heating and room service on tap, larger quarters every day and then Voila! You finish off as an orgasm!”

LEVENDE BEGRAVET

En person sa han ikke ville begraves fordi han ikke ønsket jord i nesa. I dag er det ment som en fleip. Tidligere har man hatt en viss grunn til å frykte å bli lagt levende i jorden ved en feil: prematur begravelse. Det sekstende til det attende århundre i Europa byr på klaustrofobiske redselsskildringer om personer som våknet i en kiste og forsøkte å komme ut.

Enkelte etterlot instrukser for å sikre at man virkelig var død: stikke vedkommende med noe skarpt eller holde ild mot huden. En forholdsregel var ikke å begraves før 48 timer etter siste livstegn.

Heller ikke i moderne tid er faren avverget. I juni 2023 hørte forskrekkede pårørende i en likvake i Ecuador etter fem timer bankelyder mot kistelokket. Den 76 år gamle kvinnen var i live selv om hun var erklært død av lege etter forsøk på gjenoppliving. Hun ble kjørt tilbake til sykehuset.

I en nyere britisk undersøkelse var tre ganger så mange kvinner som menn redde for å bli begravet eller kremert levende. Å råtne opp eller brennes ødelegger utseendet som en sentral del av identiteten.

BEKLAGER, MIN HERRE, JEG MENTE IKKE Å GJØRE DET.

Ikke minst engelsk historie har en del «siste ord» fra prominente dødsdømte før øksen faller. De kan også helt mot slutten ha vært bevisst at de alltid opptrer offentlig.

Da hodet til oppdageren Walter Raleigh ble lagt på blokken, sa noen at fjeset burde vende mot øst. Raleigh skal ha replisert: Det spiller ingen rolle hvordan hodet ligger, bare hjertet er riktig.

Idet kong Charles 1 ble henrettet av Oliver Cromwells folk i 1649, var hans avsluttende ord til biskopen: Jeg går fra en forgjengelig til en uforgjengelig krone; hvor intet kan forstyrre, intet i hele verden.

En «sluttkommentar» fra Anne Boleyn, en av de tre hustruer kong Henrik VIII lot avlive, var en for oss paradoksal lovprising av kongen: En mildere og mer nådefull regent har det aldri vært. Oppførte storfolk seg «skikkelig» under henrettelsen, kunne dette bidra til at nærstående ikke mistet arv, gods, inntekter og titler. Kongen hadde også imøtekommet Anne Boleyns ønske om en fransk bøddel som brukte sverd, ikke øks, slik at hun kunne motta det dødelige hugget knelende oppreist på fransk vis.

Komponisten Ludvig Beethoven er tillagt denne siste «fanfare»: Venner, applaus! Komedien er slutt!

Den franske dronning Marie Antoinette trådte ved et uhell på bøddelens hånd da hun ble giljotinert under den franske revolusjon. Hennes reaksjon kan skyldes instinktiv høflighet: Beklager, min herre, jeg mente ikke å gjøre det.

EFFECTIVE WAY OF CUTTING DOWN YOUR EXPENSES

Woody Allen har en rekke mye siterte one- (og two-) liners om døden.

I’m not afraid of death; I just don’t want to be there when it happens.

I don’t want to achieve immortality through my work; I want to achieve immortality through not dying.

I don’t want to live on in the hearts of my countrymen; I want to live on in my apartment.

Life is full of misery, loneliness, and suffering - and it’s all over much too soon.

Don’t think of death as an ending. Think of it as a really effective way of cutting down your expenses.

HØRE DET SOM SIES I BEGRAVELSEN

Drømmer du om evig liv, ble en spurt.

Nei, var svaret, men jeg skulle gjerne leve lenge nok til å høre det som ble sagt i begravelsen.

NEI, DE ER TIL MINNESTUNDEN DIN

Mange vitser gjelder at nærstående kan ha en mer avslappet holdning til døden enn den døende selv.

En gammel mann ligger på det siste. Fra kjøkkenet kommer en lett gjenkjennelig lukt; hans hustru gjennom 50 år baker sjokoladekjeks. Med sine siste krefter drar mannen seg ut på kjøkkenet og strekker frem armen for å ta et stykke. Kona slår ham over hånden: Nei, de er til minnestunden din!

DØDSTØFFINGER

Norrøn kultur var mindre åpen for dødsangst og rommet mye galgenhumor. Vikinger skulle skjule sine indre kamper; idealet var nærmest å dø leende.

En av de dødsbarske skal ha sagt før han ble halshugget: Vil dere vite hva som skjer etter døden, stikk en nål i benet mitt og se om jeg reagerer.

Skaldenes ord kunne være harde: Med sverd, sa kongen, må luggen stusses på slike karer

Da en vikinghøvding ved navn Tore ble hengt, var hans siste, ironiske eller bitre ord: Vonde er vonde råd.

Torbjørn Kolbrunarskald bød på disse ord da han trakk ut en pil fra brystet og deler av hjertet fulgte med: «Godt har kongen fødd oss; ennå er jeg feit om hjerterøttene.»

THEY BRING IT TO YOU – FREE

Den engelske forfatteren Kingsly Amis’ drar humoren inn i det bitre: Death has this much to be said for it:/You don’t have to get out of bed for it./ Wherever you happen to be/They bring it to you – free.

BERØMTE KROPPSDELER

En bok med groteske historier om kroppsdelers etterliv, er Bess Lovejoy med den talende tittel: Rest in Pieces. The Curious Fates of Famous Corpses.

I 1987 åpnet vandaler graven til Argentinas politiker-legende Juan Peron og skar av begge hendene. De avkrevde lederne i Perons parti USD 8 millioner i løsepenger. Svaret var nei, Perons politiske ideer var viktigere enn hans kroppsdeler.

Albert Einstein påbød uttrykkelig at han skulle kremeres «so people don’t come to worship at my bones». Men den obduserende lege kunne ikke motstå fristelsen. Han tok ut Einsteins små grå, tidvis kalt den mest respekterte hjerne i det tyvende århundre. Etter en del frem og tilbake tillot Einsteins arvinger legen å holde fast ved klenodiet som i 2011 ble delvis fremvist på et museum.

Helgeners etterlevninger har i den kristne verden vært ettertraktet; til tider har mengden vært så stor at opprinnelsen er trukket i tvil. De påståtte relikvier fra Kristi legeme utgjør samlet et stort antall kropper. Buddhas påståtte tenner skal etter sigende være altfor mange for en normal tanngard.

En annen bok med sans for det makabre er Frances Larson: Severed. A History of Heads Lost and Heads Found. Hodet er den mest ettertraktede del av kroppen. Fremvisning av Oliver Cromwells skalle har innbrakt gode penger.

ROBESPIERRE OG MADAME TUSSAUD

Under den franske revolusjon, laget en ung kunstner, Marie Grisholtz, voksmodeller av en rekke avkuttede hoder, herunder Ludvig den 16. og hans dronning Marie Antoinette. Grisholtz hadde vært venn med revolusjonslederen Robespierre og hevdet, da det ble hans tur til giljotinen, at hun holdt hans avkuttede hode i fanget mens hun laget voksmodellen.

Senere tok Grisholtz navnet Madame Tussaud med giljotinerte hoder som utgangspunkt for hennes berømte vokskabinetter.

UFORSKAMMET UNGE

I Goodbye to all that ironiserte den britiske forfatter Robert Graves: «Det er når du synes statsrådene og generalene er uforskammet unge, at du er blitt gammel.»

Undertegnede undrer virkelig om jeg er på vei etter at jeg tenkte at noen nyutnevnte katolske kardinaler virket unge.

NYTT GULV TIL MINNESTUNDEN

Den danske sogneprest Karsten Møller beskriver dødsangstens benekting: «En fra min familie tog til Tyskland, til Østrig, til USA og til sidst til Singapore på jagt efter noget alternativt, ny medicin, udsættelse af døden. Han brugte alle sine penge, nægtede at give op. Han døde, mens han var i gang med at håbe…

En ældre kvinde fik lagt nyt gulv i hele lejligheden en uge efter, at lægen havde sagt til hende, at hun nok ikke havde mere end en måned tilbage. Pjat, havde hun svaret lægen, da han var kommet med sin prognose.

Gulvet skinnede flot til begravelseskaffen. Vi havde alle taget skoene af. Jeg smilte.»