Verdensmestere i dødsangst

Noen passiviseres og blir unnvikende av angst, andre mobiliserer på det man frykter. Flere av dem som har skrevet om døden, avspeiler en sammenheng mellom engasjement i livets slutt og frykt for den.

DØDSANGST – MOTIV FOR Å SKRIVE

Dødsangst er temaet for den amerikanske psykiater Irwin Yaloms bok Staring at the sun. Yalom vedstår at denne frykten er sentral i egen psykologi. Tittelen bygger på forfatteren Rochefoucaulds bemerkning om at man kan ikke se direkte på hverken døden eller solen.

I Norge er litteraturviteren Bernhard Ellefsen åpen om egen angst som del av motivet for å skrive boken Imot døden.

ELISABETH KÜBLER-ROSS: SINTERE ENN SINT

En overraskende, nesten foruroligende, artikkel om dødsangst ved Jessica Weisberg sto i The New York Review of Books 2. april 2018. Overskriften var Death’s Best Friend og handlet om legen Elisabeth Kübler-Ross. Med sin faseteori og livsvarige engasjement rundt dødsprosesser var Kübler-Ross kalt «verdensmester i å dø» (Dyade 2/22). Kübler-Ross var på forsidene av Playboy og People, og så berømt at fremmede stoppet henne på gaten.

Kübler-Ross ville møte de livstruede pasientene der de var, deltok på en rekke konferanser og var mer på reise enn hjemme. Sønnen fortalte at moren kom innom i helgene, laget måltider for kommende uke og dro igjen. For å sikre seg plass oppi morens dødsengasjement ble han som tenåring av og til med henne på helgekongresser.

På 1990-tallet ble Kübler-Ross, da i 60-årene, rammet av flere slag med delvis lammelse og mye smerter. Hun døde i 2004, 78 år gammel. Hennes egen dødsprosess fikk betydelig oppmerksomhet. For å nå frem før det var for sent, fløy en kvinne fra Japan for å drikke te og snakke om døden med klodens ledende ekspert.

Det var en jevn strøm av journalister som alle ville vite: Hvordan reagerte den ledende autoritet på å dø når turen var kommet til henne? Mange konkluderte «not well». Til en CNN-reporter uttrykte en bøyet, sliten, lidende og lite mobil Kübler-Ross: «Jeg er sintere enn sint». Journalisten kommenterte at Kübler-Ross’ reaksjon var «very human», men «not fully what I expected from the woman who created the model for coping well with death and dying».

Kontrasten er stor til det Kübler-Ross uttalte i 1975, nesten 30 år tidligere: «Dying persons are our teachers, .., since accepting the limited time left in their lives they can focus on what is truly important and meaningful.» Ifølge Wikipedia hadde Kübler-Ross i et intervju i 2002, to år før sin død, uttrykt seg mer i samsvar med sin lære: Hun følte seg klar til å dø, ønsket den til og med velkommen, og omtalte Gud som en «sløv somlekopp». Men Wikipedia er ikke et sannhetsbevis.

SÅRBART LIV

Det kan være flere årsaker til Kübler-Ross’ konfliktfylte forhold til egen død. Sykdommen kan ha svekket henne. Hva vi sier i en slik tilstand, bør ikke tas med samme alvor. Kanskje skulle hun som syk vært skjermet mot mediene.

En videre forklaring kan være at Kübler-Ross slet med dødsangst. En ubevisst drivkraft i hennes livslange arbeid med døden kan ha vært å mestre egen frykt for livets slutt.

Døden var fra starten et bakgrunnsteppe for Kübler-Ross. Hun ble født i 1926 i Zürich som den første av et sett trillinger, og veide bare litt over én kilo ved fødselen, på den tid en livstruende vekt. Denne risikopregede begynnelse kan ha skapt en sårbarhet, en frykt for hva som ventet og et forsøk på å mestre. Da annen verdenskrig sluttet i 1945, engasjerte Kübler-Ross seg i hjelpearbeid med døden som en fast del av hverdagen.

Når døden varslet sin ankomst til Kübler-Ross selv, kan man spekulere om forsvaret ikke lenger holdt, og en mer rå nerve kom til syne.

En kompensatorisk mestring av egen dødsangst kan ha ført til at Kübler-Ross sent i karrieren ga ut boken On Life After Death (1991) hvor hun ikke var særlig forbeholden: «As soon as your soul leaves the body, you will immediately realize that you can perceive everything happening at the place of the dying …You do not register these events with your earthly consciousness, but rather with a new awareness.” En kommentator skrev ironisk: «[S]he wrote about the afterlife with the confidence of an anthropologist who had returned from fieldwork».

Venner fryktet at årtiers arbeid med sorg og fortvilelse hadde svekket Kübler-Ross’ virkelighetssans. Avstanden er stor mellom hennes faglige skrifter om døden og de sterke påstandene om et etterliv.

SHERWIN NULAND: IKKE KLAR TIL Å DØ

Den amerikanske kirurgen og Yale-professoren Sherwin Nuland utga i 1992 How We Die – Reflections on Life’s Final Chapter, om de kroppslige prosesser når vi dør, oversatt til 27 språk. Nuland utga flere bøker, skal ha behandlet 10 000 pasienter og daglig møtt livstruende sykdom og døden. 

Nuland var gift to ganger med fire barn. I 80års-alderen ble hans prostatakreft oppdaget for sent. Han døde av sykdommen i 2014, litt over 83 år.

På dødsleiet fortalte Nuland sin datter at han ikke var redd for døden, men samtidig ikke beredt til å forlate «a beautiful life». Det kan være naturlig å ville tilbringe enda mer tid i et liv man har glede av. En mulig filosofisk og religiøst forankret ro rundt døden kan forenes med en kroppslig refleks som stritter mot. To følelser samtidig er mulig. Man kan stå på en godt sikret plattform høyt oppe med en reflektorisk angst for å falle ned og samtidig vite at det ikke kommer til å skje.

Det kan imidlertid være et visst sprik mellom det Nuland sa som 83-åring etter et lengre sykeleie, og det han 60 år gammel uttrykte om generasjonenes naturlig gang: «The tragedy of a single individual becomes, in the balance of natural things, the triumph of ongoing life.»

Under et TED-foredrag i 2001 fortalte Nuland at han allerede som 40-åring hadde lidd under depresjon og tvangstanker. Dødsangst kan som allerede påpekt henge sammen med depresjon. Disse sider ved Nulands person kan ha gjort den endelige reise inn i døden ekstra belastende.

KIRKEGÅRD I HODET

Kanskje er det farlig som lege å skrive bestselgere om døden. Hjernekirurgen Henry Marsh utga i 2014 Do No Harm om sine yrkeserfaringer i dødens forgård. Han er åpen om sine feil og bemerker lakonisk at alle hjernekirurger går rundt med en kirkegård i hodet. Lik Nuland ble Marsh tragisk sent diagnostisert med utbredt prostatakreft. Tross symptomer hadde han unnveket å bli undersøkt: «I was still thinking like a doctor – that diseases only happened to patients, and not to doctors.» I 2023 utga Marsh en ny bok med den talende tittel And Finally.

Marsh virker mer forsonet med sin skjebne enn Nuland: “I have had my time in the sun, now it is the turn of the next generation.” Men ingen vet om bestselgerforfatteren Marsh sa det fra hjertet. Et skriveprosjekt om egen slutt kan være et forsøk på bearbeide uro overfor døden. Mot slutten uttrykker Marsh at døden kan overvelde: «I have not found it easy to come to terms with the proximity of my own death…» - igjen et vitnesbyrd om vårt forhold til døden som komplisert og sammensatt.

FREUDS STOISKE DØDSANGST

Psykoanalysens grunnlegger Sigmund Freud mente mennesket er drevet av livs- og dødsinstinkter (av andre senere kalt Eros og Thanatos). I The Denial of Death (1973) går Ernest Becker lenger enn de fleste og omtaler dødsangsten som en grunnleggende drivkraft i enkeltmenneskets liv og kulturen. Becker mente Freud hele livet led av fobier og dødsangst.

Freuds biograf og forsvarer Ernest Jones, med oppnavnet «Freuds bulldog», skrev i et brev at Freuds tidlige sterke interesse for døden skyldtes «en nevrotisk frykt for alderdom og død». Da Freud senere gikk bort med strupekreft, uttrykte Jones seg annerledes i sitt minneord (der man bør være positiv): «Nor did he in any way dread death … If ever man can be said to have conquered death itself, to live on in spite of the King of Terrors, who held no terror for him, that man was Freud.» (Sitert hos Katie Roiphe: The Violet Hour).

Freud inntok utvilsomt en stoisk holdning til sin egen sykdomsprosess. Han var negativ til sterkere smertelindrende medisin enn aspirin og flasker med varmt vann: «Jeg foretrekker å tenke i smerte fremfor ikke å kunne tenke klart». Men selv med fremskreden strupekreft og mot legenes råd ville han ikke gi opp sine sigarer der han daglig hadde brukt opptil 20.

Flere kilder sier at Freud døde etter å ha bedt om og fått dødelige injeksjoner av morfin av sin lege.

Det har vært spekulert i om Freuds mange utsagn mot slutten om at han ikke fryktet døden, kompenserte for den underliggende uroen. Freud var bevisst sin ikoniske status, kjempet for psykoanalysens posisjon og kan ha etterstrebet en passende offentlig fasade.

Søkeord: døden, evolusjonslæren, aldring, dødsangst, tidløshet., hormese, småsjokk, livsforlengelse, svart humor, eksistensiell ærlighet, stille død, Freselsarmeen, agonia, ubevisst dødsangst, helvetesangst, Henry Rinnan, rippling effect, evighetsmennesket, kyronikk, teknovitenskapelig udødelighetsbevgelse, transhumanisme, kultur, samfunn, litteratur, filosofi, psykologi, meditasjon, Freuds dødsangst