Den vestlige verden har de to siste tiår satt seg på et hurtigtog mot aktiv dødshjelp. Gjennomsnittlig forventet levealder i utviklede land har på 150 år doblet seg til over 80 år. Noen drister seg til å si høyt at aktiv dødshjelp kan redde helse- og uførebudsjettene. Verdens helseorganisasjon har definert helse som fravær av ubehag og lidelse. Autonomiideal og rettighetstenkning tilsier at vår død er vår egen sak. Hva kirken mener, bryr en sekularisert samtid seg lite om.
Mange vil ha sympati for at plagede mennesker i livets siste fase frivillig kan avslutte en vond tilværelse. Institusjonalisering av en slik ordning er et annet skritt. Luc Van Gorp, lederen for Belgias største helseforsikring, uttalte i april 2024 at aktiv dødshjelp bør markedsføres mer energisk siden landet ikke kan finansiere fremtidens nødvendige helsevesen.
I Danmark sa den sosialdemokratiske statsminister Mette Frederiksen at hun kan ”slet ikke få øje på det etiske problem” i at en person som ”på grund af en eller anden livsomstændighed ikke har lyst til at leve længere, kan få mulighed for at dø». For Humanetisk ungdom i Norge er det «håpløst urimelig» at vi ikke tilbyr aktiv dødshjelp.
Paradoksene er mange: Ingen samfunn har godtatt autonomi uten grenser. En avtale om å selge seg selv (slave) og mange steder sin kropp (prostitusjon) er ugyldig. En kjøper straffes, til dels hardt. Adgangen er begrenset til i levende live å donere organer.
Ikke minst på dødsleie gis i vestlige land som en selvfølge smertestillende og «neddopende medisin». Men det er ikke en absolutt verdi å unngå ubehag og smerte. Mange av livets viktigste og mest belønnende hendelser er ubekvemme, til dels lidelsesfulle. For mange mødre var det å føde noe av det mest smertefulle de har opplevd, men meningsfylt og viktig. Ingen vet hva døden er, og hva det kan influere frivillig å bli tatt livet av.
For 45 år siden drøftet artikkelen «Barmhjertighetsdrap – etisk forsvarlig?» i Dyade nr. 6 1980 moralske aspekter ved aktiv dødshjelp som en teoretisk mulighet. I samtidens sekulære Vesten er aktiv dødshjelp ikke lenger spekulasjon; men virkelighet. Hvert år tar helsevesenet i de aktuelle land livet til 40 000 frivillige personer, over 100 per dag, med de største tall i Canada, Belgia og Nederland. Kurven stiger raskt siden stadig flere steder innfører aktiv dødshjelp. Oppslutningen i befolkningen er opp til 85 %.
De første artikler i dette Dyade redegjør for utviklingen. En del vil bli overrasket, over enkeltsaker og den raske og radikale fremdrift. De siste artikler er mer diskuterende, men innenfor sekulære premisser. Den avsluttende artikkel trekker inn eksistensielle, ontologiske (værensmessige) og metafysiske dimensjoner - fundamentale spørsmål uten fasit.
Emnet er kontroversielt. Synspunktene er forfatterens, ikke Dyades eller Acems.
Ole Gjems-Onstad
Ole Gjems-Onstad er meditasjonslærer i Acem og professor emeritus i skatterett.