Vår fasinasjon for stoffer som endrer virkelighetsopplevelsen

Perspektivet i denne artikkelen er at det er ingen hemmelighet! Det kommer ingen dyp innsikt av psykedelika. Det de skaper, er en kjemisk fordreining av sanseinntrykk og våre tanker om oss selv og verden. Slike virkninger har fasinert mennesker til alle tider. Men både urfolk, Aldous Huxley, og noen av vår tids psykologer legger en mening inn i de rare opplevelsene som egentlig ikke finnes der.

KJEMISKE SUBSTANSER KAN GJØRE DEG SVIMMEL, SUSETE I HODET, OG FÅ DEG TIL Å SE RARE TING

Da jeg var liten gutt, var det en periode populært blant mine venner å sitte på huk og puste raskt og dypt (hyperventilere) en stund før man reiste seg fort opp i stående stilling. Da ble man gjerne svimmel og susete i hodet, som om man svevde og ikke helt var til stede. I slike situasjoner kan man også fornemme ekkolyder og få slørete syn. Man kan til og med få psykedelisk-lignende sanseopplevelser, som f limrende lys, rare farger, eller følelse av endret virkelighet. Dette syntes gutta var gøy.

Hva skyldes disse effektene? Når man hyperventilerer, senkes nivået av karbondioksid (CO₂) i blodet, noe som fører til innsnevring av blodårene i hjernen. Når man deretter reiser seg raskt, kan blodtrykket falle midlertidig, og hjernen får enda mindre blodtilførsel. Dette kan gi svimmelhet, en følelse av ”tunnelvisjon,” eller til og med midlertidig mørkere syn. Hyperventilering kan også føre til ubalanse i blodets pH-nivå, noe som påvirker nervefunksjonen og kan gi prikking i hender, føtter, eller ansikt.

Lignende opplevelser kan man også få gjennom å spise eller røyke visse planter. I Amerika har indianere hatt tradisjon for å spise deler av peyote-kaktusen, som inneholder det psykoaktive stoffet meskalin. Både i Mellom-Amerika og i Sibir har mennesker opp gjennom historien spist fleinsopp, som inneholder psilocybin. (Det blir av og til hevdet at vikingene spiste fleinsopp, men det er det lite belegg for.) Hvis man lever i en kultur der man tradisjonelt oppfatter at verden er befolket ikke bare av mennesker og dyr i fjell og skoger, men også av ånder og eventyrskapninger, blir gjerne kjemibaserte psykedeliske opplevelser fortolket som kontakt med åndeverdenen snarere enn som kjemisk rus og persepsjonsforstyrrelse. Men man behøver ikke være naturfolk for å tillegge uklare sanseopplevelser mening og substans. De f leste av oss har hatt opplevelser der vi syntes vi så eller hørte noe i mørket som vi fortolket som skremmende eller farlig. En tyv kanskje? Eller et troll??

LEK MED VIRKELIGHETSOPPFATTELSEN KAN BLI PERMANENT

Slike opplevelser, som tydelig fordreier vår sansning og virkelighetsoppfattelse, kan være fasinerende, tankevekkende og perspektivendrende. Mange liker å leke med slike opplevelser, i større eller mindre grad. Liker du å dagdrømme og fantasere? Da lager du en annen virkelighet enn den du rent faktisk er i her og nå.

De fleste er ikke i tvil om at dette er fantasi og lek. Vi gjennomskuer opplevelsen. Kunstverk innen maling, musikk, teater kan endre ditt perspektiv på deg selv og virkeligheten du lever i. Vi synes gjerne at slike opplevelser er berikende. Kanskje kommer meditasjon noen ganger i denne kategorien også.

Drikker du alkohol, blir din fortolkning av virkeligheten tydelig endret. Du forstår tingene rundt deg annerledes, du forstår andres reaksjoner på andre måter enn når du er edru. Men ute av rusen er du vanligvis ikke i tvil om hva du oppfattet feil. Når du drømmer om natten, er du også vanligvis i en helt annen virkelighet, du tror fullt og fast på det du opplever. Men når du våkner, kommer du raskt ut av drømmeverdenen igjen. Får du sykdommer som påvirker bestemte deler av hjernen din, som alvorlig sinnssykdom (schizofreni eller manisk-depressiv sinnslidelse) har du i perioder liten eller ingen innsikt i at du oppfatter virkeligheten totalt feil. De rette medisinene fører en ofte raskt ut av hallusinasjoner og vrangforestillinger. Demens er på mange måter den ultimate sinnssykdom. Her sitter du mer eller mindre permanent fast i en endret opplevelse av virkeligheten rundt deg. Du kommer deg ikke tilbake.

Rusmidler som cannabis og psykedelika befinner seg i en interessant mellomposisjon. Også med disse kan du til en viss grad få endrete sanseopplevelser, særlig med psykedelika. Dette er det ikke så vanskelig for den ruspåvirkede å forstå. Man kan få latterkrampe av sanseopplevelsene, litt slik som guttene i min oppvekst når de hyperventilerte og reiste seg opp. Men ved bruk av cannabis og psykedelika kan også din virkelighetsoppfattelse forandres på mer subtile og vedvarende måter, som ikke er like åpenbare for den enkelte bruker som de åpenbare sanseforstyrrelsene. Det kan føre til små, men virksomme endringer i måten du oppfatter dine sosiale omgivelser på, i dine “eksekutive funksjoner“ (planlegging, selvoppfattelse, tidsopplevelse), eller i din moralske sans. Slike effekter kan sitte i lenge, eller til og med være permanente.

”A GIRL WITH KALEIDOSCOPE EYES”

Det gikk noen år, og jeg var blitt tenåring. Guttene rundt meg hadde sluttet å hyperventilere, men i tenårene ble alkohol, og til dels hasj og marihuana, populært: Lek med sanseopplevelser og virkelighetsforståelse. På veggen på rommet mitt hang en stor plakat av Gandalf, den gode trollmannen i trilogien The Lord of the Rings. Han var gammel og vis, hadde stor, høy, spiss hatt, og han røkte en lang pipe. Det ble aldri kommunisert direkte av J.R.R. Tolkien (forfatteren til The Lord of the Rings), men det var liksom en atmosfære rundt Gandalf som pekte på at piperøykingen var en del av veien til hans dypere innsikt i tilværelsens mysterier. (På den andre siden røkte hobbitene også pipe, men de var aldri forbundet med samme type klokskap og innsikt.)

Ti til tyve år etter at Tolkien skrev The Lord of the Rings, arbeidet en annen kjent engelskmann eksplisitt med å skrive om psykedeliske stoffer. Aldous Huxley publiserte i 1954 boken Doors of Perception. (Se også artikkel Myten om psykedeliske stoffer som LSD, ecstasy og fleinsopp, side 42). Han gikk langt i å ta stoffopplevelsene på alvor, det vil si å ikke se opplevelsene som kun kjemiske forstyrrelser i hjernefunksjon, men som en åpning til enda mer av virkeligheten enn vi oppnår gjennom våre vanlige sanser. Han hadde erfaringer med stoffet meskalin, og så på psykedelika som måter å trenge gjennom vår vanlige, hverdagslige bevissthet og få tilgang til en større virkelighetsoppfattelse. Vårt sinn har en evne til å redusere det vi sanser rundt oss til et snevert perspektiv, tenkte han. Gjennom bruk av psykedelika kunne man erfare verden på en utvidet og mer direkte måte, uten det gitteret mellom oss og verden som vår vanlige bevissthet utgjør, ifølge Huxley. Han ble raskt en inspirator for den såkalte beat-generasjonen med forfattere og kunstnere som William S. Burroughs, Jack Kerouac, og Allen Ginsberg i spissen (se artikkel Beat - en vision om frihet, och sedan, side 16). Han møtte også motbør og kritikk, av folk som den tyske forfatteren Thomas Mann, den indiske munken Swami Prabhavananda, den jødiske filosofen Martin Buber, og den britiske forskeren på østlige religioner Robert Charles Zaehner. De pekte på at effektene av meskalin er subjektive og ikke må blandes sammen med ekte religiøs mystisisme (Wikipedia).

På 60-tallet ble en annen psykedelisk substans herostratisk berømt: LSD, populært kalt“syre“ (engelsk:“acid“, etter det kjemiske navnet LySergic acid Diethylamide). Den ble ikke minst populær i musikkretser og blant ungdom. Da Beatles utga LP’en ”Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band” i 1967 var fargebruken, billedbruken og sangene tydelig inspirert av psykedeliske erfaringer. De hevdet senere at de første gang ble gitt LSD på en fest hos sin tannlege, som puttet stoffet i drinkene deres. Sangen“Lucy in the Sky with Diamonds“ fra denne platen er blitt et ikon på LSD opplevelsen, med sin beskrivelse av et møte med en jente med“kaleidoskopiske øyne.“ Jeg og guttevennene mine var fasinert på 70-tallet. De fleste av oss holdt likevel en respektfull distanse til LSD. En i omgangskretsen“trippa på syre“ som vi sa, og kom aldri ut av trippen. Han ble langtidspasient på psykiatrisk sykehus.

Året etter“Sgt. Pepper“ kom en bok av en amerikansk masterstudent i sosialantropologi, Carlos Castaneda: The teachings of Don Juan: A Yaqui Way of Knowledge. Castaneda har blitt kalt “one of the most profound and influential thinkers of the century”, av Deepak Chopra, en av de største innen alternativ medisin og new age-kulturen. Han har uten tvil, sammen med Huxley og beat-poetene, hatt stor innvirkning på hvordan vi i vesten ser på psykedelika. Boken var Castanedas masteroppgave, men det har senere blitt kjent at den i virkeligheten var ren fiksjon. Uansett, Don Juan blir fremstilt som en vismann, eller shaman, fra indianerstammen Yaqui i Mexico. Don Juan brukte, i følge Castaneda, meskalin fra peyote-kaktusen som en måte å hente innsikt og visdom.

Et nyere eksempel på vår vestlige kulturs fasinasjon med psykedeliske stoffer er den ungarsk-kanadiske legen Mator Gabors bok The Myth of Normal. Den handler egentlig om stress i vårt moderne samfunn, men han skriver også om hvordan den psykedeliske drikken ayahuasca, fra Syd-Amerika, kan brukes til innsikt og“healing“ av våre moderne plager. Mange i vesten har i en del år reist til retretter i sydlige land for å bruke ayahuasca som en måte å vinne innsikt og psykisk helbredelse. Men også musikken fortsetter å være inspirert av psykedelika. Det australske bandet “Tame Impala“ er tydelig psykedelisk inspirert. En av sangene deres heter“It Feels We only go Backwards“, en henvisning til en psykedelisk sanseforstyrrelse.

PSYKEDELIKA ER BLITT DEL AV EN KULTURKAMP

Vår opptatthet av, og til dels forelskelse i, slike sansefordreiende stoffer har i nyere tid gått langt inn i forskning og medisin. Det er på den ene siden helt rimelig å utforske om psykedeliske stoffer kan ha potensiale for å bryte opp patologisk depresjon og angst (se artikkel Möjlig väg för psykedelika från drog till etablerad behandling side 56). Men noe av retorikken her tar etter mitt syn litt av. Logikken bygger blant annet på at president Richard Nixon i USA i 1971 deklarerte stoffbruk som“public enemy number one“. Dette har, ifølge tankegangen, ført til urettmessig straffeforfølgelse av uskyldige brukere av“lettere stoffer“ som cannabis og psykedelika. Tankegangen synes å være: Nå er det på tide å avslutte denne forkvaklede undertrykkelsen av brukere av stoffer som jo har mange gode egenskaper, som effekt mot intraktabel kvalme, angst og depresjon! Hvordan kan man ta feil hvis man i denne saken står på motsatt side av den eldre, hvite, konservative, amerikanske politikeren Richard Nixon??

Slik sett kommer psykedelika, og deres brukere, inn på en liste som omfatter alt det vi i vesten har skyldfølelse for å ha undertrykket tidligere: kvinner, homofile, arbeiderklassen, overvektige, ikke-europeere, og ikke minst naturfolk. Så når urfolk til alle tider har brukt planter som peyote, fleinsopp, og ayahuasca drikk, sies det, og følt at dette har gitt dem visdom og kontakt med åndene i naturen og universet, med hvilken rett kan vi da avvise bruken av psykedelika? Slik sett har kampen for å“akseptere“ psykedelika i vår tid blitt en del av en kulturkamp, som så mye annet. Hvis du er i mot psykedelika, står du på feil side! Uansett hvilken virkning disse stoffene viser seg å ha på hjernen.

URFOLK HAR TIL ALLE TIDER BRUKT PSYKEDELISKE STOFFER OG VI BØR LÆRE AV DEM

La oss se litt nærmere på poenget med at urbefolkninger har brukt psykedelika. Det er sannsynligvis korrekt at mennesker til alle tider har brukt psykedeliske stoffer, ofte i rituelle sammenhenger. Bilder malt på veggene i gamle huler, som Chauvet- eller Altamira-hulene i Europa, kan tyde på at mennesker for så mye som 40-50.000 år siden gjorde aktivt bruk av endrede bevissthetstilstander, muligvis fremkalt av psykedeliske stoffer. Det er også gjort ca 10.000 år gamle arkeologiske funn av stoffer fra San Pedro kaktusen, som inneholder det psykedeliske stoffet meskalin, i Guitarrero hulen i Andesfjellene i Peru. Fra rundt samme tid er det funnet rester av areca-nøtter, mildt psykoaktive, fra Tham Phii Man (Spirit Cave) i Thailand. Det er funnet tegninger av psilocybin holdige sopp på fjell i Algerie (7-9.000 år gamle) og Spania (ca 6.000 år gamle).

Da europeerne kom til Mellom-Amerika for ca 500 år siden, brukte Maya-indianerne den psykedeliske planten peyote, ofte knyttet til religiøse seremonier. De konsumerte den enten som drikke eller i tørket form som de tygget på. Men de praktiserte også menneskeofring, der hjertet ble dratt ut av kroppen på levende mennesker.

Hva sier dette oss? At mennesker er mennesker, vi har alltid blitt fasinert av rusmidler. Helt siden de eldste hulemaleriene har vi hatt den samme genetiske sammensetningen. Vi har vært like henfalne til rusmidler. Etter alt å dømme har rusmidlene hatt samme virkning på mennesker i tidligere tider som de har på oss nå. Men skal vi ha urfolk som forbilder og lære av dem i deres livsførsel og skikker? Var de bærere av en type dyp visdom og pakt med naturen som vi bør f inne tilbake til?

Mangfold er nyttig. Det gjør at vi alle har noe å lære av hverandre. Selvfølgelig har urfolk og tidligere tiders samfunn hatt levemåter som er kloke og gode. Men de har, som oss, også hatt det motsatte. Likevel har vi en tendens til å beundre dem og romantisere dem. Men naturfolk og urbefolkninger for øvrig har også utryddet dyrearter og skoger, torturert og drept hverandre på bestialske måter, praktisert kannibalisme, begått rituelle drap som del av ofringer til gudene, og praktisert slaveri og grov kvinneundertrykkelse. At de også kan ha brukt psykedelika er dermed ikke nødvendigvis tegn på at også vi må gjøre det samme, at vi uten videre har noe å lære av dem her.

I India finnes det mange“munker“ og“åndelige“ mennesker som lever på gatene, som i virkeligheten er psykotiske eller psykiatrisk forstyrret. Sosialt sett finner de kanskje på dette viset en slags rolle i samfunnet. Men få mennesker med reell psykologisk kunnskap eller religiøs innsikt vil finne på å ta dem seriøst. Det eksisterer et skille mellom virkelighet og vrangforestillinger. Psykedeliske opplevelser og fornemmelser av innsikt representerer heller ikke virkelighet, selv om man måtte tro det.

Folk er folk, drevet av de samme irrasjonelle krefter enten vi lever i moderne samfunn eller i stammesamfunn i Amerika før Columbus og kolonitiden. Vi tiltrekkes av sanseforstyrrelser, vi synes de er spennende, og vi tillegger dem mening etter hvordan vi ellers tolker verden rundt oss, på samme måte som vi kan se nisser og troll i mørke skogen. Men verken troll eller nisser finnes. Heller ikke psykoselignende opplevelser fra psykedelika er kilder til dypere reell innsikt.