Skip to main content

Leder: Hvorfor et Dyade om empati?

«Hvordan kan du gjøre noe sånt! Har du ingen anelse om hvordan det er for meg? Eller kanskje du ikke en gang bryr deg – du gidder simpelthen ikke å kjenne etter hvordan dette oppleves for meg. Du forstår meg ikke!»

En kanskje ikke helt uvanlig ordveksling i en nær relasjon – et parforhold, et nært venneforhold.

La oss anta at den som fremfører anklagen har rett. Den ene forstår ikke den andre. Hva er det da som mangler?

Kanskje vi kunne tenke at for virkelig å forstå et annet menneske, må vi ha tilgang til hvordan hjernen til den andre fungerer – hvilke synapser som fyrer i hvilke baner i hvilke hjerneområder. Men slik kunnskap har få om noen av oss, i alle fall ikke nok til å hjelpe oss i slike situasjoner som kan være foranledningen til dialogen. Likevel tror vi gjerne at vi kan forstå hverandre – leve oss inn i hvordan den andre har det, opplever verden, tenker, føler, lengter, fantaserer. I alle fall et stykke på vei. Og de fleste vil vel også tenke at denne evnen er helt sentral i vårt menneskelige samvær. Og at når den mangler, kan det gå riktig galt.

Men hva er nå denne evnen til å leve seg inn i hvordan den andre har det? Hva er det som gjør denne forståelsen mulig?

Det er lett å se på den som en selvfølge. Men tenker vi etter, kan den tvert imot fremstå som gåtefull. For vi kan jo ikke observere direkte hva den andre tenker og føler. Vi kan jo bare observere den andres adferd. Og hvor går veien videre – fra denne observasjonen og til vår opplevelse av at vi forstår den andre – kan sette oss inn i den andres sted?

Da jeg først begynte å studere filosofi, bodde jeg på Blindern Studenthjem. Der ble jeg kjent med en som var magistergradsstudent nettopp i filosofi. Han var i ferd med å sluttføre sin av handling – «Om begrepet det mystiske i Witt gensteins Tractatus» - et nokså utilgjengelig emne. Vi begynte litt nølende å diskutere filosofiske spørsmål – han ga nokså raskt uttrykk for at han neppe trodde jeg skjønte noe særlig av hva filosofi var for noe. Men jeg lot meg ikke avvise, vi holdt på, og etter hvert var det åpenbart at vi begge fant samtalene stimulerende.

En gang spurte han meg: «Hva holder du for å være det aller vanskeligste filosofiske spørsmålet?» Jeg kunne svart mye forskjellig – «Hva er sannhet?» «Hva er verdier?» «Hva er rettferdighet?» Men jeg svarte: «Hvordan er det å være et annet menneske?» Han ble ikke særlig imponert – og ga meg en rask innføring i Wittgensteins privatspråkargument. Men den løste ikke gåten for meg, og vel 55 år senere undrer jeg meg fortsatt over spørsmålet.

På 1990-tallet trodde noen nevroforskere at de endelig hadde løst gåten. De oppdaget nevroner som fyrte både når aper utførte en handling og når de observerte en annen gjøre det samme. De kalte nevronene for speilnevroner. Oppdagelsen forlot raskt laboratoriet og fikk en langt mer ambisiøs rolle: speilnevroner ble utpekt som grunnlaget i hjernen ikke bare for empati, men for imitasjon, språk og til og med moral og sivilisasjon.

De færreste forskere tror i dag at denne enkle mekanismen i hjernen kan forklare empati. Selv om vi bruker den hele tiden i vårt daglige liv, viser i stedet både forskning i utviklingspsykologi, hjernen, og filosofisk analyse at empati er en langt mer kompleks, sammensatt og fortsatt på langt nær fullt ut forstått evne hos oss mennesker.

Vi håper i alle fall at leserne kan bli med videre inn i dette emnet – empati – med samme undrende grunnholdning som er gjennomgå ende i dette nummeret: At empati står helt sentralt i våre relasjoner, i smått som i stort. At det er ille når det mangler. Og fremfor alt – at det er, når vi kjenner etter, ikke bare noe selvfølgelig vi kan ta for gitt, men også er noe gåtefullt som vi med fordel kan gruble over sammen. Vi inviterer deg til å være med på denne undrende undersøkelsesferden i det som følger.

God lesning!

Eirik Jensen

Eirik Jensen

Eirik Jensen er kurslærer i Acem, magister i filosofi og arbeidet som advokat i et større forretningsadvokatfirma til han pensjonerte seg i 2018.
Han er medredaktør i Acems kulturtidsskrift Dyade